En av de utfordrende treffene man har med folk, er når det er spørsmål om abort.
Og da spesielt når det er snakk om at kvinnen selv skal ta et valg om hun skal ta abort eller ei.
Noen ganger kommer jenta eller kvinnen med en nokså klar og bestemt "bestilling", om at hun ønsker at jeg skal søke henne inn til en selvbestemt abort. Enkelte virker til å ha et helt avklart forhold til det, og ønsker ikke at jeg skal være med å diskutere abort/ikke abort, og de ser ikke behovet for noen briefing omkring verken inngrep eller evt ettervirkninger. Da er saken på en måte grei for meg også, og jeg utfører min jobb, signerer søknaden, og sender brev til gyn-avdelingen. Easy-peacy...
Andre ganger er det ikke så enkelt. Og det er da man som lege også kjenner på at dette ikke er en så lettvint sak som man gjerne ønsker å tro...
Denne uken har vært en slik uke. Det er tungt, og jeg må innrømme at dette er en av de tyngste tingene med å være fastlege. Når man møter en kvinne som er sterkt preget av tvil om hva som er riktig å gjøre; ta abort, eller velge å bære frem barnet.
Vi snakker ikke om 18-åringer, som har vært uheldig i fylla, eller 22-åringer som ikke har"tid", fordi de driver og studerer ennå. Nei, det kan like gjerne være etablerte kvinner, som allerede har barn, og som egentlig ikke har tenkt seg flere. De kjenner seg ferdige med småbarnsperioden, er sliten av bleier og nattevåk, og har sett for seg årene fremover på en helt annen måte enn å begynne på igjen med barnevogn og gulpekluter.
Hva da...? Hva skal man da si som lege og "sjelesørger", når hun spør meg hva jeg mener?
Man prøver å vokte seg vel for å bli for moraliserende, og man passer på å ikke være for bagatelliserende også.
Det blir som å sette opp en liste for og imot. Jeg tror også det er viktig å prøve å komme innunder de øverste lagene med tanker og forestillinger, og få henne til å se for seg tiden i et langsiktig perspektiv. Hun må ture å kjenne på følelsen, enten det er for eller mot, og å prøve å finne den innerste stemmen eller magefølelsen.
For uansett om hun har et trygt forhold, og en støttende mann, så er det til sist kvinnen som må ta valget, og det er hennes kropp og sinn som dette involverer i det store og hele.
Valget må tas, og det er så fordømt endelig.
Etter noen år i jobben, så har jeg også et inntrykk av at dersom man er i tvil, og kjenner på en sterk uro med avgjørelsen, så bør man ikke ta abort. Men hvordan skal jeg si det til en kvinne som sitter foran meg, og egentlig har bestemt seg for abort...? Uten å være for subjektiv. Man skal liksom være så fordømt nøytral, og objektiv.
Det var en tøff dag denne uken, da hun kom igjen, inngrepet var utført, og man kunne se bedrøvelsen i øynene.
Hva skulle man si?
Man må bare støtte så godt man kan, og gi opplevelsen av at hos meg trenger hun ikke å være "tøff", hun kan innrømme at dette er beintøft, at hun kjenner sorg, og at hun gruer seg til å se andre gå med barnevogn i tiden fremover.
Livet går fremover, og man kommer seg videre gjennom det meste. Men noen opplevelser lager små og store sår og arr i hjertet.
Abort er nok for mange en av dem...
