Stor kultur med små aktører...!

For to dager siden var jeg så heldig å få være med på samlingsstunden i barnehagen til minstegutten min.
Jeg har gjerne prøvd å få til det noen ganger i året med alle barna, for det er så trivelig å få et lite innblikk i hva de driver med i barnehagehverdagen sin.

De siste ukene har barnehagen hatt Vikingetiden som tema, og det har gått friskt for seg i både historiene som er blitt lest, og i leken etterpå.
Barnehagen "vår" er opptatt av å benytte dramatisering som et viktig virkemiddel for å engasjere barna, og den dagen jeg var der så var det "Slaget på Stiklestad" som gikk av stabelen!
Det er helt imponerende å være tilskuer, og se hvor engasjerte ungene er, og å se hvordan de lever seg inn historier og hendelser, når de får på seg brynjer, hjelmer skjold og sverd i hånden!
Utstyret de bruker er hjemmelaget, enten av barnehagepersonalet eller snille foreldre, og vikingkappene var aget av både gamle gardiner og stoffrester, mens de flotte vikinghjelmene er kreert av ballonger og avispapir:-)

Jeg ble så inspirert av denne "kulturelle" opplevelsen, at jeg gikk hjem og skrev en  liten kronikk om denne fantastiske barnehagen vår, og det sto på trykk i Adresseavisen i dag:-)


Les artikkelen her:
http://www.adressa.no/meninger/article1790577.ece

Som jeg skriver i stykket, så tar Cecilienborg i bruk en spesiell pedagogikk, der kulturformidling, dramatisering og faste rammer for "årshjulet" i barnehagen  står sentralt.
Det er er virkelig imponerende hva de får barna til å utføre, og ikke minst så lærer ungene veldig mye og har stor kunnskap om de temaene de går gjennom.

Det å lese fra Snorre, barnevarianten riktignok, er blodige og barske saker, og det kan godt hende at det er noen som rynker på nesen av å høre om at dette er lektyre og utgangspunkt for lek for barn på 3-6 år.
Men jeg deler ikke denne redselen, og barn har en stor evne til å være rasjonelle og å skille mellom fiksjon og virkelighet.
De spilte Slaget på Stiklestad, der Olav den Hellige falt, med sverdkamp, spyd og skjold. Det er jo dette de gjør ellers også, når de leker Kaptein Sabeltann eller "Cowboy og indianer". Tankevekkende nok, at vi mennesker er så glade i å leke krig, enten det er på nett, TV eller som barn, men det er en del av oss fra vi er helt små...
Min lille gutt har iallefall ikke tydelige traumer av å ha hørt om blodtørste og brutale vikinger, men han var søvnløs og engstelig i månedsvis etter 22/7, og snakker ennå om at han er redd for både ABB og Gadhaffi.
Virkeligheten overgår desverre fantasien innimellom, og det er umulig å skåne de små fra dagens mediavirkelighet, som skriker mot oss fra alle kanter.

Nå er det bare noen måneder igjen av "barnehagemor-tilværelsen", det er rart det!
Jeg skal passe på å få satt av noen flere fri-formiddager til å være med samlingsstund; det er en stor og viktig kulturbegivenhet:-)

En epoke er over...

Enkelte ting er fundamenter i tilværelsen vår. Dette endres selvsagt med alderen, men noen er mer eller midre konstante til vi blir voksne og vel som det.
For meg har barndomshjemmet mitt vært et slikt fundament. Så lenge jeg kan huske har vi hatt det samme huset, der foreldrene mine har bodd, og jeg har kommet hjem dit jevnlig også etter jeg flyttet ut og ble voksen.
Siden jeg selv fikk barn, har det røde huset i Surnadal også blitt et knutepunkt og trygg havn også for dem, og et sted som bare er der for alltid.

Som helt naturlig er, så har mor lyst på mindre hus og hage, og bardomshjemmet ligger ute til salg.
Men uansett hvor naturlig og vanlig dette er, så må jeg innrømme at jeg syns det er rart...
Jeg har tenkt det i årevis, at dagen kommer, når vi bare skal kjøre forbi huset som har vært "hjemmet" mitt i over 40 år. Nye gardiner i vinduene, kanskje ny farge også, og fremmede folk som driver på i hagen. I huset mitt...!

Jeg er nok over gjennomsnittlig nostalgisk av meg, og har en tendens til å holde fast ved både tradisjoner og ritualer. Derfor gjør nok dette hussalget noe med meg også, og jeg blir litt melankolsk og vemodig.
Slike epokeskifter får meg til å tenke over at alt har en slutt, og at alt er veldig forgjengelig i livet.
Rammer som vi har omgitt oss med, og som har vært med å prege oss som den vi er, blir tatt bort, og vi må stå litt mer på egne ben.

Det skal nok gå veldig bra, og jeg ler litt inni meg av min noe kanskje overdrevne nostalgi.

Det som er viktig er jo tross alt å tenke på alt det fine jeg har opplevd i bardomshjemmet mitt!
Alt har sin tid, og ofte så er det jo ikke verst det som kommer heller:-)

(Litt symbolsk, så ble et tre som ble plantet da vi flyttet inn dengang, revet opp med roten under stormen "Dagmar" i romjulen...)

"Friminutt" i Nidarosdomen...

I dag har jeg startet dagen i Nidarosdomen. En av guttene mine synger i Guttekoret, og da er en av jobbene å synge til gudstjeneste flere ganger i året.
Og jeg syns det er en veldig fin ting å være med på! Det er nok ikke sikkert jeg hadde kommet meg på så mange gudstjenester ellers en vanlig søndag, men med gutt nummer to og en jente i kor der også, så blir det faktisk en del søndagsmorgener som går med til besøk i Nidarosdomen.

For meg er dette blitt et nydelig lite friminutt i en travel hverdag. Å sitte der, i dette vakre og monumentale byggverket, som rommer så mye tradisjon og historie, ja det er stort syns jeg!
Uansett hvor man står i forhold til kirken og tro, så tror jeg det å være i Nidarosdomen gjør noe med en.
Jeg tror heller ingen tar skade av å være i kirken en gang i blant, det er tross alt en viktig del av vår kulturhistorie, uansett hvilket ståsted man har.

Det er fascinerende å se hvor mange det er som går til nattverd også. Da jeg var liten og ung, og vokste opp på bygda, så var det bare noen få gamle damer, de innbitte kirkegjengerene, som gikk til alters. Da var det ingen andre som våget, eller ville, det kunne jo bli folkesnakk, og folk kunne jo tro at du var blitt skikkelig "indremisjons-kjerring"...!
Nå er det alle slags folk i alle slags aldre, og det virker som det å gå til nattverd er blitt nokså vanlig, og noe som tydelig vis betyr noe for folk.
Dette er en spennende utvikling.

En annen slags "tilnærming" som den Norske Kirke driver med, er å skifte liturgi stadig vekk. Det er muligens for å prøve å nærme seg folk på en måte, og et forsøk på å holde på folk, og få kirken til å kjenne seg litt mer i takt med tiden.
Jeg er imidlertid usikker på om dette er riktige grep for å få folk til å kjenne tilhørighet og identitet med det som foregår på en gudstjeneste eller en kirkelig seremoni.
Det er noe med de faste rammene, de faste ordene og liturgien, som gir en trygg bunn i det som skjer under en gudstjeneste, og man skal ikke kimse av at denne gjenkjennelses-dynamikken har mye for seg, selv om de kanskje har byttet ut en del gammeldagse og urforståelige ord til dagens språkdrakt.
Det er godt å kunne sitte i kirken å synge med og "messe" med på liturgien, uten å snuble i nye ord og vendinger. Jeg forstår at det trengs revisjoner en gang i blant, men på en måte så kan det virke som kirken famler litt med å finne sitt språk og preg.
Nå er jeg ganske nostalgisk og tradisjonell av meg, så jeg foretrekker å høre "Fader vår" på den måten jeg er vant til, og ser ikke helt hvorfor man ikke lenger kan si nettopp "Fader vår", men må skifte til "Vår Far".
Trygge rammer og tradisjoner kan være vel så viktig for å få folk til å føle seg "hjemme" det også, enten det er i kirkerommet, på skolen eller i barneoppdragelsen.

Bønnen "Fader Vår" er faktisk noe som alle kirkesamfunn innen den kristne kirken deler, og er egentlig veldig vakker og ren, i sin enkelhet. Hvis man tenker litt nærmere over hva man egentlig sier i de få ordene, så rommer det veldig mye av folks lengsler, bønner og håp.
Jeg har egentlig bare ramset opp ordene uten å tenke så nøye etter eller å "høre " så nøye etter tidligere, men har de siste årene fått et annet forhold til denne universelle bønnen.

Den aller vakreste utgaven jeg har hørt er sunget på arameisk, språket man tror var Jesus sitt morsmål.
Der må sette dere tilbake, og nyte den her: 

http://www.youtube.com/watch?v=HTRfUHIXBNc&feature=related


Ha en god søndag:-)