Den fineste påskepynten...:-)

Da er huset påskepyntet, i den grad vi pynter huset før påske...!
Med fem unger i alle aldre, har jeg i årenes løp vært så heldig å få et stadig større utvalg av påskekyllinger, blåste og malte egg og vinduspynt, som er blitt produsert i barnehagen og på SFO. Noen av dem har mistet hodet, eller blitt litt "slitt" av tidens tann, men jeg syns det er like stor stas hvert år å ta frem de gule og fjærprydete dekorasjonene som barna har laget.

Det er jo ikke all denne påskepynten som har kommet til å egne seg i en designerblogg eller har nådd opp pga utseendet, men jeg må si at jeg er mye mer glad i disse isoporkule-kyllingene med hodet på skakke og et øye her og der, enn å kjøpe "årets" påskepynt som skal ha den riktige fargen eller designet!

I går fikk vi nye fine malete egg fra barnehagen, og det var en stolt liten tass som plukket ned "sine" egg fra treet, for å ta med hjem:-)

Så nå kan påsken bare komme;
GOD PÅSKE, alle sammen!

For en SFO...!

I kveld har jeg overvært en kjempeflott musical som SFO har satt istand. Ikke nok med at de har satt i sving over 80 barn, men alt er hjemmelaget og komponert i tillegg!

"Rot i støvsugerposen" handlet om hva vi kan finne inne i en støvsugerpose, og om hvordan det er å leve sammen i et samfunn der man er forskjellige, men må leve og ha det fint sammen uansett.

Jeg tar av meg hatten for hva de har fått til, både musikalsk, med fengende musikk og fine tekster. Og barna var kledd i fantasifulle kostymer, som også var hjemmelaget av de voksne på SFO. Her var det barn kledd ut som popkorn, gamle skruer og spikere, vaffelrester og godteripapir.

Og i orkesteret var det en blanding av lærere, foreldre og ikke minst rektor på skolen, som er en ivrig musikant og drivkraft på alle de flotte kulturelle tilstelningene som skolen har.

Man hører fra så mange skoler at SFO er nesten bare en "lagringsplass" for barna, med dårlig tilbud både pedagogisk og ellers. Jeg må si at det nettopp er SFO på vår skole som imponerer meg mest, og de har voksne ansatte som virkelig vil noe, og som har et bevisst forhold til det de driver med.
Det merker ungene, og det er faktisk nesten alle fjerdeklassingene som velger å ha SFO også, selv om det mange steder da er ganske vanlig at barna kutter ut SFO, og drar hjem rett etter skolen istedet.


Gratulerer, Nyborg, med en fin forestilling!

Vakre ord om våren...

Endelig er det ekte vårtegn her i Trondheim også. Etter vinter, snø, vind og regn, så titter endelig krokus og hestehov frem fra vinterdvalen.

Jeg elsker våren, og syns dette er den beste tiden på året. Å se av naturen våkne, og at knoppene skyter langsomt frem på trærne, og at grått og hustrig gress sakte men sikkert får et lite grønnskjær som gradvis blir sterkere,-det er så vakkert og fint!

Det er også så herlig å gå seg en tur i skog og mark, og høre fuglene som kvitrer, og høre på at de også er glade for at det er vår, og har så mye de skulle sagt og utrettet etter en lang og kald vinter.


Våren er beskrevet så vakkert og fint både i musikken og lyrikken. En av de vakreste beskrivelsene av våren som jeg vet, er diktet til Karin Boye, "Ja visst gör det ont". Hun får frem de sterke kreftene som naturen viser frem når alt skal komme ut fra sine vinterskall, på sin melankolske og sammensatte måte. Og det er vel kanskje slik mange av oss kjenner det, når store omveltinger skjer. Det som er godt og fint kan også ha noe vondt og sterkt ved seg.

Her er diktet iallefall; nyt det og ha en fin og vakker vårdag!

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.