Har du det som så mange andre, at du sitter ned ved bordet, smør på brødskiven, og gafler den i deg, med noen slurker melk eller juice, uten egentlig å tenke over det, før brødskiva er fortært...?
Her i huset er det iallefall gjerne slik på en vanlig dag at både lydnivå, taletrengthet og sult rundt middagsbordet gjør at vi soper i oss middagen, og den ene er ferdig raskere enn den andre, og før vi vet ordet av det så er det bare en sjel eller to som sitter igjen ved bordet.
Og hva var det vi spiste- og hvordan smakte det- egentlig...?
I Aftenpostens fine månedsblad, "Innsikt", tar de for seg et begrep som er blitt mer aktuelt blant forskere i USA de siste årene, nemlig "Mindful eating", eller Oppmerksom spising, som det kan kalles på norsk.
Konseptet er inspirert fra buddhismen, og oppfordrer oss til å vie ekstra oppmerksomhet til følelsen og hensikten med hver munnfull vi spiser. Det dreier seg om dvele ved det å spise, og å være bevisst på hele spise-opplevelsen.
Dette som en kontrast til den tendensen vi moderne mennesker har til å hive i oss mat, gjerne i forbifarten, på et bordhjørne eller på kjøkkenbenken, på vei til noe annet, som visstnok er viktigere enn å sette seg ned, gjerne sammen, og nyte et måltid i ro og fred.
I USA er ikke det å spise måltider sammen så kulturelt viktig som det tradisjonelt har vært, og til dels er, i andre kulturer, som bla her i Europa.
Tenk dere bare Italia eller Frankrike, der lunchen er neste hellig, og de har lange pauser i arbeidsdagen, for å spise et godt måltid. Det er jo nettopp en av grunnene til at vi nordboere syns det er så herlig å feriere i disse landene. Det å sitte rundt et bord og rundt et måltid gjør også noe med det sosiale samholdet i en familie eller den man nyter et måltid sammen med, og det gir muligheter for gode samtaler i tillegg til et trivelig sosialt fellesskap.
Vi nordmenn har også tradiisjonelt vært nokså flinke, og opptatte av å holde måtider hellig. Men det er desverrre på hell, og det er stadig flere familier som knapt nok har et felles måltid sammen i løpet av uka.
Vi nærmer oss amerikanerene også her... I USA er det oppfattet som nesten en menneskerett å få spise det man ønsker, når man ønsker, og hvor man ønsker det. Derfor kan en kjapp middag gjerne fortæres foran TV-en i sofaen, på kjøkkenbenken,-eller i bilen... For Drive-in-restauranter er ikke uvanlige, og amerikanerene går generelt veldig mye ut og spiser. Mange hjem har knapt nok sett en fersk potet eller grønnsak, og kjøkkenskuffene er ikke akkurat velutstyrte med praktiske kjøkkenredskaper, fordi de ikke brukes.
Amerikanerene er også "verstinger" når det gjelder å bedrive andre ting og aktiviteter mens de spiser mat. En undersøkelse viser at en amerikansk kvinne gjør i snitt 1,8 andre ting mens de spiste, mens en fransk gjør i snitt 1,1. Hvordan vi ligger an vet jeg ikke, men jeg kan tenke meg noe midt i mellom.
Har dette også noe med den fedmebølgen vi er stilt overfor? Jeg tror det, fordi når vi hiver innpå med "fór", som gjerne er lettspist og energirikt, så er det fort gjort å spise usunt og ha i seg for mye, mer enn vi egentlig trenger.
Det å prøve å spise litt mer med en "Mindful" tankegang kan gi en nye matopplevelser, og en helt annen nytelse av maten enn man før har erfart.
Hvor mange ganger har man tygd og kjent ordentlig på en grønn ert, og tatt seg god tid til å kjenne etter hvordan den egentlig smaker, kikke på den grønne fine fargen, og hvordan den passer sammen i smaken med de andre ingrediensene på tallerkenen?
Og hvor ofte tar vi oss tid til å tygge ferdig en kjøttbit eller å nyte fargene i en salat med mange flotte ingredienser, før den fortæres?
Dette kan høres litt corny ut for den som kankje ikke har viet det noen tanker.
Men det er vel verdt å prøve!
Jeg hadde en helt unik opplevelse og erfaring for noen måneder siden, da jeg var på et kurs i Italia og bodde i et kloster i en hel uke. Der serverte nonnene hjemmelaget deilig italiensk husmannskost tre ganger om dagen, og vi gjennomførte, kanskje uten å være det bevisst, Oppmerksom spising, i hvert måltid. Vi satt faktisk ofte i stillhet også, gjennom hele måltidet.
For meg, som er vant til å sitte sammen med fem sultne og taletrengte unger rundt bordet, så var det en helt sær opplevelse de første par dagene, og jeg lurte virkelig på hvordan det skulle bli.
Jeg, som vanligvis spiser opp maten min fort, var ofte en av de siste som ble ferdig i måltidet, og for meg var dette en sjelsettende opplevelse!
Alt ble sterkere; smakene ble som små bomber; én og én smak kom til sin rett, og jeg kunne sitte og dvele over matens lukt, farge, konsistens og smak, når jeg fikk det i munnen.
Jeg la gjerne fra meg med gaffelen og nøt munnfullen i fulle drag, før jeg tok meg en ny bit, og de var innimellom nesten overveldende hvordan det opplevdes.
Man fikk et helt annet fokus på hva mat og et måltid er, og i ettertid, når jeg er tilbake til hverdagen hjemme, tenker jeg på hva det er vi går glipp av når vi har fått et så teknisk og hektisk forhold til mat i hverdagene våre...
Så jeg vil virkelig slå et slag for "Mindful eating"! Selv om man så klart ikke har mulighet til å sitte og drømme over hver en liten munnfull på en mandag ettermiddag, så er det viktig å finne noen rom der man faktisk kan gjøre nettopp det.
Det er opp til oss selv, og det gir oss nye og gode overraskelser i hverdagen:-)
http://www.aftenposteninnsikt.no/utgave/4-april-2012