Vår lille Florence Nightingale...:-)

Her i huset har vi en liten frøken som er født med et spesielt omsorgs-gen, tror jeg!
Jeg vet at man liksom ikke skal skryte av barna offentlig og sånt, men litt må det da være lov til, det syns jeg, det kan da ikke være galt...;-)

Hun elsker å samle inn penger til alle mulige formål, og noen ganger kan det bli vanskelig å henge med i svingene når hun planlegger vaffelsalg i gata, lage butikk, eller et eller annet der pengene skal gå til "fattige barn i Afrika" og andre lignende veldedige prosjekt.
Dette er jo virkelig flott, og man må jo bare supporte noe slikt. Man kan liksom ikke si at man ikke gidder eller orker, selv om det har hendt at vaffelstekingen har måttet utgå på en sur og kald vinter-søndag.

Det siste prosjektet var "flaske-innsamling for Unicef"!
Hun fikk tak i et par venninner, og sammen gikk de rundt i nabolaget og ringte på dørene og spurte om tomflasker.
Og jeg skal si dere det ble tomflasker, HAUGER av tomflasker!
Det var, kanskje ubevisst, strategisk lurt å gå rundt midt i konfirmasjonssesongen,- for i løpet av et par timer så føltes det som om hagen var halvfull av flasker, som jentene talte opp.

To dager etterpå var de på Prix og leverte flaskene, og nå har Unicef mottatt hele 375 kroner fra disse flinke jentene:-)

Er det ikke flott??

Jeg håper at denne gløden holdes ved like, vi får bare holde ut litt rot og en del vaffelsteking og butikk-oppbygging i gata, så blir det nok flere kroner til fattige barn i Afrika i tiden som kommer!

Når mye vil ha mer...

I dag braket den løs, streiken blant mange tusen i kommune og stat, som kjemper for bedre lønn og vilkår til sine mange ansatte og organiserte.
Etter en lang natt med forhandlinger og krangling, sto det visst om 3 kroner fra å unngå at mange tusen småbarnsforeldre måtte legge et intenst puslespill i morges for å selv komme seg på jobb.
Det høres unektelig ut som om forhandlingsklimaet hadde nådd eddik til slutt, når de ikke klarte å få til et komprimiss om de skarve kronene. Hvis det var det det sto på.

Men saken er at det vel ikke var disse kronene det står på.
Jeg er ikke partipolitisk aktiv, og skal heller ikke påberope meg å ha satt meg så godt inn i bakgrunnen for disse lønnsforhandlingene, eller for streiken.

Det som gjør at jeg er litt opptatt av dette, er at hele situasjonen får meg til å tenke litt over oss nordmenn, over vårt lille Norge, og hvor vi egentlig står hen.
Mens resten av Europa, også våre naboland, skjelver, og folk kjemper for å ha en jobb eller hus eller penger i det hele tatt, så kommer det ene kravet etter det andre fra oss "oljesjeiker" her oppe i nord.
"Skal ha, skal ha", roper måkene i sangen til Odd Børresen, og jeg må innrømme at noen ganger så føler jeg meg som en slik, og skammer meg litt over mitt eget folk.

Vi elsker å bruke pengene vi har til overs, og den gode lange ferien vi har opparbeidet oss, til å dra på "sydenferie" til disse landene, som sliter og strever for sitt daglige brød for tiden. Visst sper vi på deres økonomi og BNP å fylle opp Norwegian-flyene og dra til Syden, men med den økende trenden med All Inclusive (som gjør ferien vår enda mer behagelig), så sponser vi jo i mindre grad den lokale tavernaen noen meter fra hotellet også, og mer blir igjen til de store hotellkjedene enn til de lokale.

Misforstå meg rett; jeg mener at det er veldig mange reale arbeidere i Norge som jobber for føa, og har sett nok lærere og barnehageansatte til å vite at de ikke akkurat er i noen lønnselite selv om de har en viktig jobb i samfunnet.
Men jeg velger å se litt over "enkeltskjebner", og filosoferer nå mer generelt på samfunnsutviklingen vår, og den mentaliteten vi er i ferd med å få her til lands, med en "blindhet" for hvordan det er utenfor vår egen navle.

Norge har noen av verdens beste velferdsordninger, både for småbarnsforeldre, syke og eldre.
Vi har opparbeidet oss svært gode rettigheter, med lange ferier, fri med lønn i mange dager når barna er syke og når vi selv er syke. Skattenivået er faktisk ikke av de verste heller, selv om vi liker å tro det. Arbeidsdagene er for de aller fleste ikke avskrekkende lange, og det er strenge og gode arbeidsmiljøregler.

Allikevel kommer det nye krav stadig vekk. Feriene bør bli lengre, mener seniorene på vel 60, fordi de mener de trenger borti 3 måneder ferie for å holde ut til 67. Unnskyld meg, men jeg blir litt provosert jeg når jeg hører slikt. Det er så mange 60+-åringer som er spreke og farter rundt, og det er en del av dem som faktisk kan redusere stillingen sin litt, slik som mange småbarnsforeldre gjør i noen år for å få det til å gå opp. Det har faktisk en del av dem råd til. Det er da ikke samfunnet og det offentlige som skal betale alt!

Noen vil ha 6-timersdag eller iallefall kortere arbeidsdager, og nå er det mye snakk og å få minst en time fri hver dag til trening i arbeidstiden. Jeg er ikke i tvil om at det er et fornufitg tiltak å få arbeidstakere opp av stolen og i aktivitet. Men hvem er det som skal betale alt dette da??

Det er stadig flere mennesker som faller ut av arbeidslivet, desverre også tidlig i livet. Det er trist, og det gjerne en kompleks årsak til å disse blir uføretrygdet. De aller aller fleste mennesker jeg møter som lege ønsker ikke å være trygdet. Det kan nok hende jeg møter noen som syns det ville vært greit med en sykemelding, og gjerne litt lenger enn jeg skriver ut. Men uføretrygd, og et liv som trygdet, er ingen dans på roser, verken  økonomisk eller menneskelig.
Men dette økende problemet koster samfunnet noe enormt. Dette skal også finansieres.

Så det koker ned til at det blir stadig færre hender og hoder, og reelle arbeidsdager og -timer til å fylle opp pengekassen.
Vi er en oljenasjon, og dette er virkelig et tvegget sverd. Det gir oss fantastiske muligheter og privilegier, men jammen gir det oss utfordringer også. Og et enormt ansvar som vi og politikerene våre skal forvalte.
 I lønnsforhandlingene som pågår nå, så viser fagforeningene hele tiden til "frontfagene" eller oljeindustrien og deres ansatte, som er enormt lønnsdrivende fordi det suser og går i dette Klondyke-miljøet.
Men blir det riktig at det offentlige arbeidslivet i Norge skal direkte sammenligne seg med en slik industri, der det går veldig opp og ned bakke, og der det akkurat nå er helt kunstig høye lønninger og gode vilkår?
Dette er vanskelig, for vi er som mennesker skrudd sammen slik at vi alltid vil ha det beste og fineste som naboen har..

Ingenting vokser til himmels, og vi må snart begynne å se utover vår oljebrønn, og ta innover oss at vi lever i et større samfunn og verden enn innenfor riksrøysa-grensen.

Vi begynner å bli ganske dekadente, og det er litt skummelt å se og oppleve. Vi er etterhvert blitt berømet og beryktet i utlandet også for å være rikinger og flashe mye velstand. Det er jo fordi kontrasten er blitt stadig større mellom oss og en del andre.

Jeg føler meg heldig som er født i dette fantastiske landet, og som har barn som vokser opp akkurat her.
Men jeg kjenner på en gryende uro for hva fremtiden vil bringe, ikke minst for barna mine, i forhold til hva som "er igjen" når de blir voksne og gamle.
Jeg prøver å forberede dem på at disse fantastisk gode tidene nesten er for gode til å være sant. Og at selv om de har vunnet i Lotto ved bare å være født i Norge, så kan man ikke leve bare på Lottogevinsten hele livet. Det må både nytes og ytes...!

Stor mage ingen hindring...?

I dag har det kommet forskningsresultater som viser at det i det siste tiåret er blitt en kraftig økning i sykefraværet blant gravide.
Dette er nedslående, men ikke helt overraskende tall, må jeg innrømme.
Det er faktisk et par år siden jeg hadde et foredrag for NAV om dette, og det har vært en kjent tendens i årevis.

http://www.aftenposten.no/helse/Kraftig-okning-i-gravides-sykefravar-6833130.html#.T7vtgFKIY41

Alle som har vært gravide, vet at det kan være ganske tungt og slitsomt å være gravid, og å ha en mage og en kropp som eser ut måned etter måned.
Mange har også kjent på en usigelig trøtthet, kvalme og slitenhet, også i begynnelsen av svangerskapet, der man føler seg som ene oppvaskfille etter en dag på jobb, og bare har lyst til å sove og hvile seg.

Like vanlig er det å ha vondter her og der, være tung i bena og puste som en liten hvalross utover i svangerskapet.

Det skjer noe enormt med kroppen i løpet av de ni månedene et svangerskap varer, og det kan være overveldende for både kropp og sjel når man opplever denne endringen. For noen kan det være litt skremmende, og man kjenner ikke sine egne grenser lenger, og aner kanskje ikke hva som kan være skadelig for fosteret eller for sin egen helse.

Dette er egentlig litt paradoksalt, for den økte forekomsten av sykemeldinger hos gravide skjer samtidig med at informasjonsflommen aldri har vært større; det tyter over at forumer og nettsteder for gravide, vi leger blir oppfordret til å bruke stadig mer tid på å informere den gravide, og jordmødrene slår et hardt slag for at de er flinke til å ivareta og informere den gravide.

Men kan det bli for mye informasjon...? Er det absolutt slik at en større informasjonsflyt gir en helsegevinst?
Dette har jeg faktisk fundert på før, og hadde en kronikk i både Dagens Medisin og Adresseavisen om dette temaet, som jeg syns er relevant den dag i dag:

http://www.dagensmedisin.no/debatt/helseinfo----et-tveegget-sverd/

Jeg er absolutt på den tankerekken at arbeidslivet er blitt tøft og kravstort, og at det er forventninger om et stort tempo på mange arbeidsplasser. Jeg møter også i mitt legearbeid en del gravide kvinner som har arbeidsgivere og ledere som ikke er interessert i eller har muligheter for å tilrettelegge for den gravide, slik at hun skal kunne stå så lenge som mulig i arbeid. Da skjønner jeg at det kan være vanskelig å stå i jobben til uke 37.
Det er gjort tiltak og prosjekter de siste årene på enkelte arbeidsplasser, der det har vært en god dialog mellom den gravide, leder og en jordmor som har kommet inn og gitt rådgivning og tips. Dette har trygget den gravide, og hun har stått lenger i jobb ved å få saklig og konkret informasjon om hva som er trygt og hva som er vanlige og ufarlige svangerskapsplager.

Det er mange såskalte plager som er ubehagelige, og som kan virke litt skremmende hvis man går og kjenner på dem på jobben. MEN, det er ikke farlig å kjennne på litt bekkenplager, eller å bli sliten i bena, eller andpusten når man går i trapper!

Det er blitt en del opphausing av hva en gravid skal tåle og ikke, og jeg tror en del av utfordringen ligger i at vi i vårt moderne og kroppsfikserte samfunn har fått mange unge kvinner som er kroppsfiksert på en litt annen måte enn det å kjenne kroppen sin! Mange har faktisk et distant forhold til smerter, til å være i kroppen sin, og til å godta seg selv og kroppen sin i mindre flatterende situasjoner og tilstander.
Dette kan medføre en slags patologisering av ellers normale og fysiologiske tilstander, og kanskje gi en del en slags frykt, og med det kanskje en opplevelse av nedsatt arbeidsevne...?
Dette er noen tanker jeg gjør meg iallefall.

Det er jo tankevekkende at det er de yngste gravide, mellom 20-30, som er mest sykmeldt, mer enn de "gamle" gravide...!

Som fastlege følger jeg og mine kolleger opp mange gravide i svangerskapet, og vi sitter med en stor utfordring i å få flere gravide til å stå i jobb- iallefall delvis- i flere uker enn mange gjør i dag.
Jeg er tilhenger av å gi dem saklige og konkrete råd, og trygge dem på de vanligste svangerskapsplagene, at de ikke er farlige og at man trygt kan jobbe noe til tross for det.
Det er også viktig å informere og opplyse arbeidsgivere, så klart, for det skal gjerne ikke så mye tilrettelegging til for å få kvinnene til å stå litt lenger i jobb, og kjenne seg tatt vare på.

Vi må ture å ta denne debatten; om det er reell økt sykdom og nedsatt arbeidsevne, eller om det er en kulturell og sosiologisk forklaring på den kraftig økte sykmeldingstendensen til unge gravide.

For å si det slik; jeg tror ikke akkurat alle disse gravid-forumene på nettet hjelper de gravide med alle sine mer eller mindre "gode" råd. Her er det mye ufiltrert info, og gjerne veldig personlig info, fra kvinner som forteller sine egne "skrekkhistorier". Det gjelder å holde tungen rett i munnen, og ha evnen til å slå av og skåne seg for en del av disse.

Jeg sitter ikke med løsningen på dette problemet, men jeg har et stort ønske om at jeg som lege og engasjert innen svangerskapsomsorgen skal klare å bidra til at enda flere gravide skal kunne få en flott og spennende tid som gravid, der de kjenner seg ivaretat, men med et mest mulig "vanlig" arbeidsliv, oppi alt det unike som et svangerskap er!

NAV-til glede og besvær...!

I dag har det versert en sak på både Facebook og på nettet, med et brev fra en frustrert fastlege til NAV.
Her sender han for andre gang en bekreftelse på at samme damen er gravid, med eksakt termindato, og sier tydelig fra hva han mener om å måtte bruke tid og energi på å skrive to brev til NAV om samme pasient, bare fordi de har en firkantet regel.

http://www.abcnyheter.no/nyheter/2012/05/21/lege-fikk-nok-av-nav-idioti

Gjett om jeg som fastlege kjenner meg igjen i denne episoden! Det kunne faktisk like gjerne vært meg som hadde sendt et slikt oppgitt brev til NAV, og jeg vet at det er veldig mange andre fastleger som forstår veldig godt at det var fristende komme med et slikt hjertesukk i en travel hverdag, når byråkratiet tar litt overhånd.

Vi blir faktisk "spist opp" av mer og mer papirarbeid, og mye går på papirer, brev og erklæringer som skal til NAV, om pasientene våre, på et eller annet vis. Nå vil både NAV og myndighetene ha oss til å gå enda mer på møter i NAV-regi, og vi begynner faktisk å synes at det er en del av dette arbeidet som kankje ikke har så mye nytte, i forhold til all den tiden og ressursene som går med.

Jeg sitter og skriver slike brev om gravide ukentlig jeg, der jeg må bekrefte til NAV om når en gravid kvinne har termindato. Jeg har faktisk "glemt" at det var viktig at damen var gått over 26 uker... Det er tusen ting og regler vi må huske på og forholde oss til, og man må nesten ha full ansettelse bare for å holde tritt med alle nye reformer og regler som NAV kommer med hele tiden...!
Ikke bare skifter de skjema, sykmeldingsblanketter og regler, men det er stadig nye saksbehandlere å forholde seg til, ikke minst for pasientene. Stakkars dem som virkelig er syke, de må jammen holde tungen rett i munnen for å klare å sikre seg at de holder tidsfrister og fyller ut de riktige skjemaene.

Men i rettferdighetens navn; som legen fra media i dag sier, så er ikke frustrasjonen myntet på en spesiell ansatt i NAV; de fleste gjør så godt de kan. Det er systemet det er noe galt med! Det er alt for stort og uoversiktelig, tungrodd, og det må være veldig dyrt og ressurskrevende også.

Når jeg må sitte og ringe til et NAV-hovednummer i Bergen, når jeg egentlig er ute etter å snakke med en saksbehandler på et lokalt kontor her i Trondheim, så sier det seg selv at vi må telle til ti flere ganger, i en travel legehverdag. Slikt blir det forsinkelser av om dagene, for vi må innimellom ringe slike telefoner. Hvorfor ialle dager kan ikke saksbehandlerene oppgi et internnummer når de vil ha tak i oss? Nei det skjønner ikke jeg!


Selv om denne saken helt sikkert fikk uante dimensjoner, både for den gravide og for fastlegen fra Vestlandet, så syns jeg det er en veldig treffende sak, og bra at slike "hverdags-idioti"-saker kommer frem!
Jeg skal iallefall passe på å regne meg ut at dama er "nok" gravid før jeg sender et slikt brev til NAV neste gang...;-)

 Men til slutt så må jeg komme med en stor ros til NAV også da, og til det fantasktiske veldferdssystemet som vi faktisk har her i Norge. Vi er så utrolig privilegerte som får støtte og hjelp på så mange måter også. Så dette er veldig sammensatt.

Men noen hjertesukk er det lov til å komme med, og dagens "brev" var faktisk et slikt et...!