Liten leteaksjon...

I dag har vi hatt en liten leteaksjon her i huset.
Minstemann og kompisen, også såvidt fylt 6, tok seg en liten tur på sykkel på egen hånd, for å si det sånn..

Vi har strenge regler i forhold til både sykling og radius for hvor barna får gå, og til en viss grad så bruker vi å stole på at dette etterfølges.
I dag var derimot minsten søkk borte, etter en liten sykkeltur, som skulle begrense seg til gata utenfor huset.

Med media full av forsvinning denne uken, og en generell redsel og mareritt for nettopp dette, at barna skal bli bortført eller kidnappet, så kjente jeg en klump i magen, da guttene ikke var å se noe sted i rimelig nærhet av huset eller nabolaget.
Redd var jeg også for at en av dem kunne bli påkjørt, og jeg kjente hjertet slo litt ekstra da jeg la i vei på sykkelen selv, og  flere i familien ble mobilisert som letemannskap.
Jeg måtte jo også ringe foreldrene til kompisen, og det er jo ikke så særlig artig da, når det liksom var hos oss de skulle leke seg...

Den er rar denne følelsen av å være redd, engstelig, sint og rasende på samme tid.
Men jeg la nå i vei, og syklet både her og der, og langt utover der jeg tenkte at det var noen vits i å lete etter slike småtasser.
Spurte damer på veien, og var innom både en Statoilstasjon og butikk.

Så liksom for meg scenarioet at jeg måtte ringe politiet, og sette i gang storstilt leteaksjon og manngard.
Kanskje litt voldsomt til fantasi og verstefallstenkning, men desverre så må man tenke slik innimellom, eller hva...?

Da jeg hadde syklet en god stund, og egentlig tenke meg hjemover igjen, tok jeg en ekstra runde langt utenfor det jeg hadde planlagt.
Og DER kom de to små rakkerene syklende, som om ingenting hadde hendt...!! Midt mellom store fremmede blokker og veier hadde de tatt seg en tur.

Jeg måtte telle til ti og ti igjen, svelge, og så sette på storstemmen i et rolig modus.
Men da kan man trygt si at de fikk høre det, og det var slukørete små guttunger som måtte leie syklene hjem.

Sykkelen til min håpefulle ble bestemt plassert innerst i garasjen, og han fikk klar beskjed om at det bare var å glemme å gå ut og hoppe trampoline eller gjøre noe som helst annet gøy i kveld.
Til og med lesingen i sengen ble han snytt for, bare for å markere litt ekstra alvoret i det de hadde gjort.

Men jeg fikk hjem gutten min, og han var like hel.
Nå er jeg bare takknemlig for det, og kommer nok til å gi ham en ekstra god klem i morgen tidlig:-)

I barndommens fjellrike...

Vi har tilbrakt et par dager på hytta i Trollheimen.
Dette er ikke en hytte av i dag, for å si det sånn; her er det verken innlagt strøm eller vann, ikke en gang solcelle-panel har vi. Det er heller ikke bilvei opp, og vi må vasse over en elv før vi tar fatt på lia opp til hytta vår.

Men jeg har vokst opp med denne hytteformen, og synes faktisk det er veldig koselig og avslappende å være der, ikke minst fordi det er så annerledes enn å være hjemme i byen, med alskens duppeditter, lyder og komfort rundt meg.

Og så er det så artig at også ungene syns det er kjekt å komme opp i dalen, og leve litt "primitivt" en gang iblant.
Det har de så utrolig godt av!
Fra å mase om å spille dataspill, DS, TV og å klage over at de kjeder seg, ser man at de slapper av, og har en helt anne kreativitet enn de vanligvis har, når de har ørti førti leker og saker rundt seg hjemme.

Det er også koselig å se at de har glede av å gjøre akkurat de samme tingene som jeg selv likte å ta meg til da jeg var med foreldrene mine på samme hytta.

Bl.a. er det stor stas når de klatrer oppover bekken som renner like utenfor hytteveggen. jeg husker selv hvor spennende det var å dra på oppdagelsesferd oppover bekkefaret, med små fosser, kulper og stener som vi måtte klatre opp over. Til slutt var vi ganske langt fra hytta, og det var som å være i en egen verden, både litt skummelt og artig. Og så kaldt da...., men veldig artig. Det syns tydeligvis ungene  denne gangen også, og de la på vei flere ganger, selv når det regnet.

Jeg husker også hvor stas det var å gå rett utenfor hytta å plukke blåbær, og deretter lage ferskt blåbærsyltetøy til frokost. Tenk for en luksus det egentlig er!
Nå er det like stor stas for barna, og niåringen disket opp med deilig syltetøy i morges:-)

Dette er luksus det...;-)

En liten pilegrim...:-)

For noen uker siden kom datteren min på 9 med en litt annerledes invitasjonen enn man venter fra en frøken i den alderen; hun ønsket å ta meg med på en pilegrimsreise til Nidarosdomen...!

Vi bor forsåvidt bare noen få kilometer fra den vakre katedralen, men hennes ønske var at vi skulle gå i flere timer, ta med oss bare vann og enkle remedier. Hun hadde til og med fått laget vandrestaver sammen med bestefaren, så det meste var klart til vi skulle foreta turen.

Vel hjemme fra ferie, så har vi gått turen i dag, og det ble en fin og rik opplevelse:-)

Byen vår har vært fylt av Olavsfestdager i et par uker nå, og det har vært mange pilegrimer på veiene og stiene, både fra fjern og nær.
Det virker som om Nidaros blir et stadig med ettertraktet pilegrimsmål, også internasjonalt, og det er spesielt å treffe på vandrerene som kommer fra både Tyskland, Spania og andre land, hver med sin motivasjon og bakgrunn for å ha lyst til å foreta en pilegrimsreise.

Det kan virke som om stadig flere har et behov og ønske om å finne litt ro i en travel og hektisk hverdag, og å søke litt mer innover i både seg selv og det som er rundt oss.
Det er kanskje en slags reaksjon på at det er så utrolig mye vi omgir oss med som er så forgjengelig, og det meste går i en rasende fart og tempo, som vi kanskje egentlig ikke er skapt til å trives i hele tiden...?
Det er godt å nullstille en gang i blant, og kjenne på at man faktisk kan ha hodet sitt litt for seg selv, og tenke en tanke fullt ut, uten å måtte ta stilling til en ny på samme tid.


Man trenger ikke å gå en lang pilegrimstur, gå på selvutviklingskurs, eller starte med yoga eller meditasjon. Men man må faktisk være bevisst på å sette av denne tiden til å koble av, og å dvele litt der man er.
Bare det å stoppe opp og kikke på en sommerfugl er faktisk en vakker ting, men hvor ofte gjør vi det da...?

Denne lille pilegrimsturen vår ble iallefall en veldig koselig måte å være sammen på, og selv om mor kanskje hadde sett for seg å kunne vandre i skogen i total stillhet, så ble det rom for noen fine samtaler og betraktninger, om både små og store spørsmål...;-)

Vandrestavene var faktisk fine å ha de også, og skapte en slags "jording", der vi stabbet dem ned i bakken for hvert skritt.
Siste del av turen går langs veier og gater ikke langt fra der vi bor, og nedover til byen. Endelig ser man den majestetiske Nidarosdomen i det fjerne, og det er faktisk en veldig spesiell opplevelse.
Selv om man har gått på disse veiene før, i hverdagen, så ble det noe spesielt i denne sammenhengen, og det var nesten som å oppleve byen sin med andre øyne.
Vi stoppet opp ved den såkalte "Feginsbrekka", der man skuer utover til Nidarosdomen, som også Kristin Lavrandsdatter gjorde i Sigrid Undsets vakre trilogi.

Vi kom gående ned mot domkirken, og tok oss en tur innom Olavskilden, der vi drakk av vannet, som pilegrimene har gjort i mange hundre år.
I følge niåringen, som har lært om pilegrimsvandringer til Nidaros på skolen, så skal man også gå en runde rundt Olavskilden, før man går videre opp i kirken.

Det var en mektig opplevelse å komme til Vestfrontplassen, der Domen viser seg frem i all sin prakt.

Nå var målet nådd, og vi begge to glade, "mette" og fornøyde med en fin vandring, med staven i hånden.