Orange girlpower-mot vold...!

FN har satt vold mot kvinner som et av sine mange satsningsområder.
Den 25 november er den internasjonale dagen mot vold mot kvinner, men de har gått ut med "Orange day", som skal markeres den 25 i hver måned, for å få frem budskapet så mye som mulig.

http://www.fokuskvinner.no/no/Nyheter/2012/Oransje-dag-mot-vold-mot-kvinner/

Så her oppfordres det til å kle seg med eller i noe orange i dag, og selv har jeg pyntet neglene mine med knall orange negllakk:-)

En tredjedel av verdens kvinner opplever vold, desverre i hovedsak fra menn i nære relasjoner.
Dette gjelder også her i landet.
Det er nesten ingenting som gjør meg så sint og opprørt, både privat og profesjonelt som lege, å møte eller høre om kvinner som slås, bankes eller trakasseres fysisk og psykisk av sine partnere eller andre som utøver makt overfor dem.

Så jeg stiller gjerne med orange både på negler og klær, for å markere denne viktige saken.
Bli med du også:-)

Matberg blir til søppelberg...

Jeg har vært på bærtur i dag, og skogen bugnet av deilige blåbær.
Jeg har ofte tenkt på  og lurt på hvor mange tonn gode og fine bær som råtner hvert eneste år i skog, mark og fjell, og at det er masse uutnyttede naturressurser som ligger der uten å bli brukt.
Men dette er en naturlig del av "livets gang" og  økosystemet.

Verre er det å høre at amerikanerene kaster 40% av maten de produserer, hvert eneste år!

http://www.abcnyheter.no/nyheter/2012/08/23/kaster-mat-1000-milliarder-hvert-ar

Det er kvalmende å tenke på hvor mye helt bra og fersk mat som går rett på søppeldynga, år etter år.
Verst er det med frukt og grønt, der omlag 50% (!) blir kassert; matvarer som er helt fine og spiselige.
Går man i et amerikansk supermarked, så ser fruktdisken og eplene like fine og "rynkefrie" ut som mange av damene som går og handler der. Ikke en brun flekk på bananene eller uregelmessighet på pærer eller tomater; da er det rett i søpla.

Verden er blitt et forkvaklet sted. Vi blir stadig flere, i rakettfart, og det er stadig flere munner og mette. Stadig flere områder blir tatt i bruk til matproduksjon; regnskog blir hogget ned for å bruke jorden til kvegfór, og vi skysser billig biffkjøtt jorden rundt, og sender norsk fisk til Kina for å komme tilbake som fiskepinner.

Vi syns liksom at det er ille i USA, forbukersamfunn nummer 1.
Men forskning viser at vi desverre ikke er særlig mye bedre her i Norge eller Europa heller.
Vi kasserer omkring 25% av maten vår, noe som tilsvarer 300 000 tonn hvert år! det er nok til å mette fem millioner mennesker i et år.
Dette er mat som kunne ha vært spist uten noen risiko.

Hvorfor er det blitt så ille?
Jeg har vokst opp med en mor som alltid var flink til å utnytte rester og som alltid sa at vi ikke fikk kaste mat.
Jeg husker spennende restemiddager med glede, mens jeg nå ser en tendens med mine egne barn at de rynker litt på nesen når vi skal spise rester. Det er ikke populært...

Vi har også en tendens til å rynke på nesen ganske kjapt dersom brødet er litt tørt, eller frukten er blitt litt "slapp i fisken".
Tørre kanter på osten liker vi heller ikke, og får spader dersom vi ser at "best før"-datoen er i ferd med å passeres.
Vi er blitt nokså hysteriske i forhold til disse tingene, og pga god økonomi og gode tider, så kan vi tillate oss å kaste det i søpla, og gå og kjøpe nytt, i stedet for å raspe den litt tørre osten, steke opp maten som er i ferd med å nå "datoen", eller godta at bananer gjerne har litt brune flekker.

COOP har faktisk en konkurranse gående, som de kaller "Miljøprisen 2012". Der lover de 50 000 kroner til den som kan komme med det beste forslaget til hvordan vi i hverdagen skal kaste mindre mat.

http://miljoprisen.coop.no/

Dette er et kjempefint og veldig viktig tiltak. Vi kan ikke fortsette denne utviklingen, som er et sykt tegn på overflodssamfunnet vårt.Vi driver vel en hard drift på naturressurser som vi gjør, og tenk hvor mye det er å hente på at hver og en av oss blir litt mer bevisste på å kaste mindre mat.

Det er gjerne ikke så mye hver enkelt av oss trenger å gjøre før det gir store utslag

Milepæl for minsten, og for mor...

Da har jeg fordøyet første skoledag litt; ikke min egen, men minstegutten sin.

I går fulgte jeg mitt femte-og yngste-barn til skolen for første gang. Det var en stor dag for ham, men også for oss voksne.

De fleste av oss husker vel første skoledag. Dette er en av de dagene som brenner seg fast i minnet, og sitter der, hele livet.
Når man følger sitt eget barn til denne merkedagen, er det nesten som man kjenner suget som man hadde i magen da man selv sto der usikker og gløttet opp på rektor og Frøken, og såvidt turte å ta en titt på de andre barna som man skulle gå i klasse med.

 

Jeg husker med mer skrekk enn fryd min første skoledag. Vi hadde flyttet til et nytt sted bare noen dager før første skoledag, og jeg kjente ikke en sjel i den nye klassen. Det føltes grusomt å stå der blant bare fremmede, og moren min måtte sitte bakerst i klasserommet i to uker før jeg turde å være der alene, med alle de nye menneskene...

Men så gikk det bra, og jeg tror sjenansen forsvant ganske greit utover høsten;-)

Min lille sønn hadde også én bekymring kvelden før skolestart, og det var at han ikke skal få noen venner på skolen. Jeg tror heldigvis ikke det blir noe stort problem, og vi er heldige som allerede ser at han har en sosial kompetanse og evne til å få nye venner og trygghet.

Det er ikke alle som er like heldige, og avisene har de siste dagene skrevet om hvor stort samfunnsproblem mobbing er.

http://www.abcnyheter.no/nyheter/helse/2012/08/21/nesten-alle-kan-mobbe 

Det kan virke som vi mennesker har en iboende "jævelskap" i form av at vi har en tendens til å ville marginalisere, krenke og presse ned dem som er annerledes enn oss selv, eller som skiller seg ut på en eller annen måte. Dette starter svært tidlig, og det er altfor mange som lever i en skolehverdag der de gruer seg til å gå på skolen, i redsel for a bli mobbet.

Jeg ville som mor bli veldig lei meg dersom et av mine barn ble mobbet. Men jeg ville bli like lei meg dersom mitt barn var en mobber. Det må også være en fryktelig situasjon, og man føler seg nokså mislykket som forelder, vil jeg tro.

Med en så dyster statistikk er det lett å bli resignert, og ikke ha tro på at vi får bukt med den utingen som mobbing er. Men vi kan ikke gi opp, og vi voksne må gjøre det vi kan for å lære våre barn enkle sosiale spilleregler som kan hjelpe litt på veien iallefall...

Men da har et langt skoleløp startet for lillegutten min, og man må bare håpe og tro at det bli fine skoleår, både "faglig", men ikke minst også sosialt. Det er grunnlaget for både læring, trivsel og mestring!

 

Søt frokost...

I går var en av de lørdagene da vi ikke rakk å gi ungene lørdagsgodt. Først da Ikeaturen var unnagjort utpå kvelden kom vi på at dette "hellige ritualet" var avglemt.
Men er det noe unger er, så er det vanedyr og konservative i den forstand at alle tradisjoner og faste ting skal gjennomføres, åkke som!

Ikke minst gjelder dette lørdagsgodt!

Det ble nå innkjøpt noe snop, men det er ikke helt ok å dytte innpå med en godteskål rett før leggetid på en sen lørdagskveld.
Så da ble det sirlig deling av sure sild og søte drops i skåler, som sto klare på frokostbordet i dag...
Litt av en frokost å servere i en legefamilie, men pytt pytt, enkelte prinsipper er til for å brytes;-)
Ikke kan jeg forstå at det smaker godt med en skål full av E-stoffer og sukker en søndags morgen, men det slo iallefall an her.

Men det blir ikke en vane, for å si det slik!