For et par dager siden markerte FN for første gang den internasjonale LYKKEDAGEN, "Day of Happiness".
Dagen for lykke; dette høres både fint og klamt ut, på en måte. Lykke-begrepet er et slikt som for mange kan kjennes både fint og tyngende. Og vi nordmenn er vel ikke akkurat kjent for å spre rundt oss med adjektiver og uttrykk for hvor glade og lykkelige vi er.
Kanskje er mange av oss ikke så vante eller "flinke" til å kjenne etter hvordan vi egentlig har det heller...?
Det er nok ikke det at de fleste nordmenn er kalde, ufølsomme eller likegyldige, det er vel heller personlighetstrekk, tradisjon og naturlig forsiktighet som gjør at vi ikke overstrømmer hverandre med kjærlighetserklæringer følelsesuttrykk.
Og det krever faktisk en del å kjenne etter om man er lykkelig, glad og nokså tilfreds med tingenes tilstand, livet kort og godt.
Nordmenn har da faktisk scoret høyt i internasjonale undersøkelser på hvor lykkelige man er, og på mange måter skal det da bare mangle også; sett i lys av vår materielle rikdom, ren natur, vann, velferd og muligheter.
Men det er mange andre faktorer enn ytre velstand og velferd som avgjør om et menneske kjenner seg lykkelig. Det er også skapt mye press og forventninger i samfunnet om at vi skal kjenne oss vellykkede, fornøyde og lykkelige til enhver tid, og da kan det kjennes ekstra sårt og tungt når man faktisk kjenner det helt annerledes inni.
Livet og de følelsene og erfaringene som hører med går opp og ned for oss alle. Faktisk kan det være nettopp det å havne i situasjoner som hiver en uti stormen og uværet, med motgang og kriser, som gjør at en faktisk får bedre evne til å kjenne på det som kan kalles ekte lykke óg...? Det er vanskelig å vite hva som er ekte glede og lykke dersom en aldri har kjent på det motsatte, tror jeg.
Det er fint at FN har satt lykke på kartet, og vi har godt av å bli påmint at "livet er ikke det verste man har..." ;-)
http://www.un.org/en/events/happinessday/
Dagen for lykke; dette høres både fint og klamt ut, på en måte. Lykke-begrepet er et slikt som for mange kan kjennes både fint og tyngende. Og vi nordmenn er vel ikke akkurat kjent for å spre rundt oss med adjektiver og uttrykk for hvor glade og lykkelige vi er.
Kanskje er mange av oss ikke så vante eller "flinke" til å kjenne etter hvordan vi egentlig har det heller...?
Det er nok ikke det at de fleste nordmenn er kalde, ufølsomme eller likegyldige, det er vel heller personlighetstrekk, tradisjon og naturlig forsiktighet som gjør at vi ikke overstrømmer hverandre med kjærlighetserklæringer følelsesuttrykk.
Og det krever faktisk en del å kjenne etter om man er lykkelig, glad og nokså tilfreds med tingenes tilstand, livet kort og godt.
Nordmenn har da faktisk scoret høyt i internasjonale undersøkelser på hvor lykkelige man er, og på mange måter skal det da bare mangle også; sett i lys av vår materielle rikdom, ren natur, vann, velferd og muligheter.
Men det er mange andre faktorer enn ytre velstand og velferd som avgjør om et menneske kjenner seg lykkelig. Det er også skapt mye press og forventninger i samfunnet om at vi skal kjenne oss vellykkede, fornøyde og lykkelige til enhver tid, og da kan det kjennes ekstra sårt og tungt når man faktisk kjenner det helt annerledes inni.
Livet og de følelsene og erfaringene som hører med går opp og ned for oss alle. Faktisk kan det være nettopp det å havne i situasjoner som hiver en uti stormen og uværet, med motgang og kriser, som gjør at en faktisk får bedre evne til å kjenne på det som kan kalles ekte lykke óg...? Det er vanskelig å vite hva som er ekte glede og lykke dersom en aldri har kjent på det motsatte, tror jeg.
Det er fint at FN har satt lykke på kartet, og vi har godt av å bli påmint at "livet er ikke det verste man har..." ;-)
http://www.un.org/en/events/happinessday/