Små barn-store hjerter...

For et par-tre uker siden avviklet Nyborg Skole årets såkalte "Skole-jogg". Det går ut på at alle ungene skal løpe så mange runder som mulig ut fra sitt aldersnivå, og skaffe sponsorer blant familie og venner, som betaler en viss sum for hver runde. Kjempefint tiltak, både for mosjonens og innsamlingens del.
I år som i fjor, gikk pengene til organisasjonen Streetlight på Filippinene, og i år "løp" barna inn rundt 50000 kroner.

Lite visste vi for to uker siden, da barna jogget rundt, hvilken situasjon barna og de voksne som bor og jobber på barnehjemmet i Tacloban skulle bli utsatt for den siste uken. Fra å være et velfungerende og aktivt barnehjem, så er dette, i likhet med hele byen og mange andre steder på Filippinene, rasert av tyfon, og de står på bar bakke, og er heldige som kom fra uværet med livet i behold.
Mye takket være grunnleggeren av Streetlight, trondhjemmeren Erlend Johannesen på 30 år overlevde alle.
Han viste seg som en reell og uselvisk leder i krisen, og klarte å redde alle de 100 barna og voksne i sikkerhet da stormen raste som verst. Nå er de så heldige å være i sikkerhet, og han lover å bygge opp barnehjemmet, og er enda mer motivert til å gjøre en innsats for trengende barn på Filippinene.

Skolen til mine barn, Nyborg, har altså i en årrekke vært samarbeidsskole til Streetlight, og Erlend har selv deltatt på sommeravslutninger og fortalt oss om arbeidet sitt i Tacloban.
Dette har gjort at barna har fått et nært forhold til nettopp dette prosjektet. Det blir på den måten enklere for dem å se for seg og sette seg inn i barnas situasjon på barnehjemmet, og å få en bedre mulighet til å se at det er mange der ute i verden som ikke er like heldige og privilegerte som dem selv.

Dette har virkelig kommet til syne denne uken!
Jeg har en tiåring her hjemme som fra før av elsker å stelle i stand kakesalg, vaffelsteking og loppemarked til inntekt for ulike organisasjoner. Fra hun var 5-6 har hun trommet sammen venner og brødre, og stått ute i gata med plakater og bord, og servert forbipasserende på søndagstur. Deretter har hun stolt sendt penger til både Leger Uten Grenser, Redd Barna og Unicef.

Og denne uken har det vært full aktivitet i venninnegjengen. De har organsisert, planlagt og ordnet, og i dag arrangerte de loppemarked og kakesalg for Streetlight!
Noen hadde funnet leker og andre ting som var salgbart mens et par av jentene hadde bakt.
Ingen som var på Byåsen Butikksenter i dag unngikk å få med seg innsamlingen, for det ble tatt i bruk både sang, "tipsboks og store plakater for å skaffe kunder til standen deres.
Og jammen bar innsatsen frukter; de 6 tiåringene klarte å samle inn nesten 6000 kroner til dette gode formålet!!

Jeg blir så imponert over hvordan barn er så umiddelbare, og gjør ting så mye mer enkelt enn oss voksne. De handler i nuet, og bruker ikke tid på byråkrati, vurdering eller overslag. De bare gjør det!
For en dugnadsånd!
Vi voksne har jammen litt å lære av denne umiddelbarheten; å få ting gjort. Et sted på veien fra barn til voksen så forsvinner dette til dels, og vi blir oppslukt av det store "byråkrati-dyret" som hersker i samfunnet.

Nå er pengene allerede sendt direkte til Streetlight sin konto, uten fordyrende mellomledd, og vi stoler på at jentenes innsats blir tatt vel i mot på Filippinene.

Og her hjemme har vi en sliten og noe utladet jente, som har jobbet full dag og vel som det, og fortjener en pust i bakken nå:-)

Og jeg må innrømme det er en aldri så lite stolt mor også...




 

Kommunikasjon på timeplanen...

I går hadde jeg med tre av barna mine på jobb. De skulle være prøvekaniner for studenter som skulle øve på konsultasjon med barn.
Jeg har en ekstrajobb som universitetslektor der jeg underviser legestudenter ved NTNU i kommunikasjon. Her i Trondheim er legestudentene så heldige at dette med kommunikasjon prioritert på timeplanen, særlig de to første årene av studiet.

Vi leger blir gjerne kritisert for at vi er for dårlige til å kommunisere med pasientene våre. Det sies at noen av oss ikke har tid og mangler evne til å lytte til pasientene. Det er vel også et faktum at de aller fleste klagene mot leger faktisk går på kommunikasjon.

Dette skal vi ta innover oss, selv om jeg vel er av den mening at det er en vel utbredt svartmaling.
Det er mange som faktisk er godt fornøyd med legen sin, og den omsorg og behandling han eller hun får på legekontoret.
Det vil alltid være slik at menneskemøter er utfordrende, og særlig der en av partene er i en utsatt og sårbar posisjon. Det krever av oss leger at vi er lydhøre og váre på både verbal og nonverbal kommunikasjon. Dette er ikke alltid like lett, og noen vil bli skuffet, lei seg og sinte på oss, uansett om vi prøver etter beste evne også, i en travel hverdag.

Men det er nok en del leger som ikke er så gode på dette, og som ikke ser på dette ned kommunikasjon som noe man faktisk kan øve seg på og bli stadig bedre på om man øver. Dette gjelder vel for mange andre også.

Én ting er å snakke med voksne. En annen ting er å kommunisere med de minste pasientene; barna.

Det å snakke med barn er noe ganske annet enn å snakke med et voksent menneske. Dette er ikke minst aktuelt når vi har barn som pasienter. For å få til en god kommunikasjon med et barn er det mange ting som må fungere. Unger kan slå seg "vrange", og bli stille som en østers hvis de bestemmer seg for det, og det er viktig å få dem på lag fra første stund, slik at de føler seg trygge og komfortable hos oss.
Mange barn får jo skrekken bare de ser en hvit frakk eller hører snakk om en sprøyte eller et legekontor.

Jeg har mange barn som pasienter på legekontoret mitt. Det er en veldig hyggelig del av jobben, og gjør arbeidsdagen mer fargerik.
Det hjelper selvfølgelig å ha en ungeflokk hjemme, men det å kommunisere godt med barn trenger ikke bare ha med det å gjøre, og det er mange som har et medfødt talent til å snakke godt med barn uavhengig om de har egen erfaring hjemmefra.
Det går veldig mye på det å SE barnet fra første stund, og fokusere på barnet og ikke på foreldrene som gjerne er med.
Mange voksne har en tendens til å snakke over hodet på ungen, det vet vi fra alle mulige situasjoner, også på legekontoret.
Der har jeg blitt mer og mer tydelig; fra jeg roper inn barnet er det han eller hun som er i fokus, så får mor eller far bli med på sidelinjen.

Jeg ga dette rådet til studentene mine også, at de hilser på barnet først, og får barnet til å kjenne seg som hovedperson og den du er interessert i først og fremst.
Det er veldig aldersavhengig hvor man skal legge listen, og det kan være mange unger som er vanskelige å få så mye ut av, også rett og slett fordi de ikke har så mye info å komme med om hvorfor de er hos legen.
Men fra der er 3-4 år så spør jeg alltid ungene om de vet hvorfor de er hos meg i dag. Så får de forklare det på sitt barnlige vis.
Mange foreldre sitter og klør etter å ta over, og en del avbryter ungene og overtar praten. Det er veldig fort gjort, men jeg er nokså tydelig på at det er barnet som er min pasient, og når jeg skal snakke med mor så bruker jeg å si til barnet at "nå må jeg spørre mamma/pappa litt også". Det kan faktisk være en utfordring noen ganger å klare å holde fokuset på den lille når mor og far tar over praten.
Noen ganger, særlig hos større barn, må man vurdere om man kanskje skal få til en prat med barnet alene, og sende ut foreldrene. Evt avtale en time med bare barnet neste gang de kommer, for deretter kanskje å ta inn foreldrene. Dette må man prøve seg frem på.

Jeg tipset studentene også på at det er smart å nærme seg et barn ved å prøve å ta opp et ufarlig tema som de trolig kan være interessert i. F.eks. fotball hos en 8-årig gutt, hva de driver med på fritiden, litt om venner, og Kaptein Sabeltann eller Barne-TV hos et barnehagebarn eller One Direction hos en stor jente. Da kommer praten ofte igang, og der er lettere å komme inn på medisinske ting når isen er brutt.

Barn har en tendens til å hoppe hit og dit i en samtale. Det er veldig fort gjort å gå over til å snakke med mor for å få ut relevant informasjon fortere, men man må prøve å være litt tålmodig å la ungen bli ferdig. Det er en kunst å klare å komme inn på rett spor igjen, etter noen omveier hit og dit i et lite barnehode.

Har jeg en baby som jeg skal kikke i ørene eller lytte på brystet tar jeg gjerne den andre hånden og stryker barnet litt over hodet eller kinnet. Det kan også fungere fint og beroligende.

For å være helt ærlig så kan det være foreldrene som er den største utfordringen når man skal undersøke et barn. Jeg har i min tid sydd, undersøkt og behandlet mange barn, og det har gått best de gangene at foreldrene er med på at vi må være litt bestemte og tydelige overfor barna. Det er nesten håpløst å få dem på lag og kjenne seg trygg hvis foreldre begynner å si "stakkars deg", når foreldrene ikke klarer å holde barnet fast og bestemt under en undersøkelse, eller de signaliserer at de er usikre på hva det er legen egentlig skal igang med her. Skal jeg gjøre noe så enkelt som å kikke inn i ørene på en ettåring er jeg helt avhengig av at mor eller far holder barnet fast og konsist, ellers får jeg det ikke til , og det blir gjerne mye mer ubehagelig for ungen. Da gjelder det å telle til ti noen genger... Det er vondt å bli sydd eller stukket, og man kan være ærlige å si det, men at det går over fort. Man roter seg iallefall bort om man lyver og sier at det ikke er vondt eller motsatt, at det er helt forferdelig.

Og så er det "finalen" da. Barna som har vært på besøk noen ganger vet at det kanskje vanker en liten premie, særlig hvis vi har utført noen undersøkelser el.lign.

Men uansett så er det aller viktigste å se barnet og behandle det med samme respekt og oppmerksomhet som hvilken som helst annen pasient.