Ved enden av et år, og på en nyttårs aften, kommer man gjerne inn i et filosofisk modus, og det er naturlig å la tankene vandre mot både det som skal komme og det som har vært.
Man tillater seg gjerne å finne noen rom til ettertanke og refleksjon over hvor man står hen i livet, hvor man gjerne skulle ønske man sto, og om hva man har oppnådd eller ikke oppnådd i forhold til de drømmer, planer og tanker man måtte ha hatt.
Dette er også en tid for å kjenne på sorg og savn etter noen man har vært glad i.
Mange av oss tar oss kanskje for lite tid til å finne denne jordingen i en travel hverdag, der det er fort gjort å bli slukt og oppslukt av hverdagens og livets trivialiteter, og av ting man må og bør gjøre.
Mange av disse hverdagssyslene og aktivitetene er jo med å gi livet mening, og man er privelegert som har et liv fylt av noen og noe som krever noe av en og er avhengig av en. Det er mange ensomme der ute, som aldri har noen som etterpør dem eller det de står for. Jeg tror ikke det er tid til ettertanke de savner, men det å være noe for noen, og å ha noe å gå til.
I vårt travle, sosiale og aktive liv er dette med tid blitt et gode, nesten som et luksusgode, som man skulle tro at det var mangel på og som vi må skaffe oss utenfra på en måte.
Tid er et interessant begrep og fenomen, og er både konkret og abstrakt på samme tid.
Fyller man døgnet med alskens program og aktiviteter, går tiden raskt; har vi stor slakke og lite planer, så føler vi at tiden går sakte.
Vi er dermed med og påvirker vår opplevelse av tid selv.
Vårt travle levesett i vår moderne verden medvirker til at vi syns tiden går veldig fort. Månedene, årene-ja livet går fort. Til og med barna syns tiden går fort, noe jeg knapt kan huske fra min egen barndom. Da syns jeg ofte tiden gikk ualminnelig sent.
Det er nok fordi dagene og livet er fylt med intrykk og planer fra tidlig til sent. Det er lite tid til stillhet, lite tid til kjedsomhet og lite tid til å gjøre simpelthen ingenting.
Til og med på barne-TV er de visst redde for at det skal være stille et øyeblikk, og det er lyd og aktivitet konstant.
Jeg tror det er stadig flere som har begynt å oppdage gleden og meningen med stillhet, refleksjon og å skynde seg mindre. Jeg er optimistisk med tanke på at vi får mer refleksjon rundt hvordan vi egentlig ønsker å leve, og at stadig flere ønsker å skape motvekt til alskens innretninger som gjør oss på hele tiden.
Min fineste opplevelse de siste årene var da jeg bodde i et kloster i åtte dager, der fem av dagene var i total stillhet. Da gikk faktisk tiden saktere også, det var mulig å puste rolig og å leve rolig og bevisst.
Vi trenger tid og ro til å reflektere og å dvele ved det vi tenker og opplever.
Livet er for alle en reise i oppturer og nedturer, gleder, skuffelser og sorg.
Man kan ikke skynde seg vekk fra følelser knyttet til dette, men heller ta seg tid til å kjenne på hvordan man egentlig har det.
Man kan ikke løpe fra noe som helst, og det er ved å kjenne på alt dette at man er et helt menneske og kanskje kjenner på størst livsverdi.
Man tillater seg gjerne å finne noen rom til ettertanke og refleksjon over hvor man står hen i livet, hvor man gjerne skulle ønske man sto, og om hva man har oppnådd eller ikke oppnådd i forhold til de drømmer, planer og tanker man måtte ha hatt.
Dette er også en tid for å kjenne på sorg og savn etter noen man har vært glad i.
Mange av oss tar oss kanskje for lite tid til å finne denne jordingen i en travel hverdag, der det er fort gjort å bli slukt og oppslukt av hverdagens og livets trivialiteter, og av ting man må og bør gjøre.
Mange av disse hverdagssyslene og aktivitetene er jo med å gi livet mening, og man er privelegert som har et liv fylt av noen og noe som krever noe av en og er avhengig av en. Det er mange ensomme der ute, som aldri har noen som etterpør dem eller det de står for. Jeg tror ikke det er tid til ettertanke de savner, men det å være noe for noen, og å ha noe å gå til.
I vårt travle, sosiale og aktive liv er dette med tid blitt et gode, nesten som et luksusgode, som man skulle tro at det var mangel på og som vi må skaffe oss utenfra på en måte.
Tid er et interessant begrep og fenomen, og er både konkret og abstrakt på samme tid.
Fyller man døgnet med alskens program og aktiviteter, går tiden raskt; har vi stor slakke og lite planer, så føler vi at tiden går sakte.
Vi er dermed med og påvirker vår opplevelse av tid selv.
Vårt travle levesett i vår moderne verden medvirker til at vi syns tiden går veldig fort. Månedene, årene-ja livet går fort. Til og med barna syns tiden går fort, noe jeg knapt kan huske fra min egen barndom. Da syns jeg ofte tiden gikk ualminnelig sent.
Det er nok fordi dagene og livet er fylt med intrykk og planer fra tidlig til sent. Det er lite tid til stillhet, lite tid til kjedsomhet og lite tid til å gjøre simpelthen ingenting.
Til og med på barne-TV er de visst redde for at det skal være stille et øyeblikk, og det er lyd og aktivitet konstant.
Jeg tror det er stadig flere som har begynt å oppdage gleden og meningen med stillhet, refleksjon og å skynde seg mindre. Jeg er optimistisk med tanke på at vi får mer refleksjon rundt hvordan vi egentlig ønsker å leve, og at stadig flere ønsker å skape motvekt til alskens innretninger som gjør oss på hele tiden.
Min fineste opplevelse de siste årene var da jeg bodde i et kloster i åtte dager, der fem av dagene var i total stillhet. Da gikk faktisk tiden saktere også, det var mulig å puste rolig og å leve rolig og bevisst.
Vi trenger tid og ro til å reflektere og å dvele ved det vi tenker og opplever.
Livet er for alle en reise i oppturer og nedturer, gleder, skuffelser og sorg.
Man kan ikke skynde seg vekk fra følelser knyttet til dette, men heller ta seg tid til å kjenne på hvordan man egentlig har det.
Man kan ikke løpe fra noe som helst, og det er ved å kjenne på alt dette at man er et helt menneske og kanskje kjenner på størst livsverdi.
ALT HAR SIN TID
Alt har sin faste tid
Alt som skjer under himmelen har sin tid
En tid til å fødes, en til å dø
En tid til å plante, en til å rykke opp
En tid til å gråte, en til å le
En tid til å sørge, en tid til å danse
En tid til å ta i favn, en til å la det være
En tid til å lete, en til å miste
Alt skapte han vakkert i sin tid
også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter
Jeg skjønte at alt Gud gjør varer til evig tid
Ingen kan legge noe til, og ingen kan trekke noe fra
(Fra Forkynneren 3)
