Jeg er i år "deltager" på den store nasjonale helsesøsterkongressen i Norge; egentlig i regi av firmaet mitt Lykkelig som liten, men er så heldig å få med meg det faglige programmet også.
Og i år er hovedtemaet på kongressen overvekt og fedme hos barn og unge.
Dette er -dessverre- et så stort og økende problem blant denne aldersgruppen at det er et naturlig hovedtema på en stor kongress for dem som jobber nærmest barn, nettopp helsesøstrene.
Jeg har i det siste vært engasjert i denne tematikken, både i intervju med TV2 om snopftåtsingen i påsken, og gjennom en blogg jeg hadde på Legetidsskriftets nettsider. Her problematiserte jeg det faktum at vi har en tendens til å kose oss i overmål, og vi kjøper snop og "koser" oss i alle mulige sammenhenger stadig mer.
Noe som medfører nettopp det som tas opp på denne kongressen her i Stavanger, nettopp overvekt, fedme og inaktivitet.
http://blogg.tidsskriftet.no/2014/04/15/paskekos-pa-helsa-los
Overvektproblemet kalles rett og slett en ny epidemi blant eksperter her, og det er bekymring for at helsemyndighetene ikke har innsett alvoret og hvor det bærer hen, dersom det ikke tas store og omfattende grep.
Det må kalles en betydelig utfordring når 1 av 5 barn er definert som overvektig! Faktum er jo også at barneovervekt gjerne fører til overvekt og fedme som voksen, med de negative og alvorlige helsemessige konsekvensene dette har.
Faktisk så viser forskning at svær fedme ved 20 års alder forkorter gjennomsnittlig livslengde med 13 år. Det er faktisk veldig mye.
Overvekt og fedme er et komplekst og sammensatt problem, og skyldes både arv, miljø og andre faktorer.
Det som nokså skremmende å se, både nasjonalt og internasjonalt, er at fedme er en "klassesykdom", der det forekommer i langt større omfang blant lave sosio-økonomiske klasser.
Dette skal vi ta innover oss, og det er bare ett eksempel på den stadig større forskjellen mellom folk i vårt "likestilte" samfunn, som vi gjerne liker å tenke på oss selv som.
Jeg sukker inni meg både titt og ofte jeg, når jeg hører barna mine fortelle om hva enkelte i klassen har med seg som skolemat dag etter dag.
Det sier seg selv at det blir dårlig tannstell, muskel-og skjelettutvikling og kognitiv utvikling, i tillegg til fedme, når noen barn har med seg pizza, boller, loff med Nugatti og søte drikker dag etter dag.
Tar lærerne affære? Eller er de redde for å gripe inn i privatlivets fred?
Dette kan rett og slett kalles omsorgssvikt, om den er bevisst eller ei, og vi har som oppegående medmennesker en plikt til å gripe inn og hjelpe dem det går utover, nemlig barna!
Inaktivitet er også et stort folkehelseproblem, og både store og små sitter på baken altfor mye i løpet av en dag.
En av foredragsholderene kom med etter min mening sjokkerende tatt om smårollingers bruk av data;
60% av 3-åringer og 45% av 2-åringer bruker internett! Dette er svenske tall, men det er sannsynlig å tro at tallene er nokså like her i landet.
Hva er det vi holder på med?
Småbarn i denne alderen trenger ikke å begynnå å bruke et passivt medium som et nettbrett, og det er en dyster utvikling etter min mening at vi plasserer dem foran et slikt passivt medium, noe som de raskt nok starter med.
Skal vi klare å få bukt med og stagge utviklingen med overvekt og fedme i befolkningen og ikke minst hos barn, må vi jobbe systematisk og grundig.
Vi som jobber tett med barn; leger og helsesøstre, må samarbeide, og det må forventes at skole og barnehage tar sin del av ansvaret for å gripe tak i problemet når det tydelig er i ferd med å bli et alvorlig problem.
Foreldrene MÅ involveres, og det å få hjulpet et barn med overvekt kan aldri løses eller lykkes dersom vi ikke involverer familien, fordi det kreves endringer og motivasjon i alle ledd.
Det er viktig med rådgivning, støtte og positiv tilnærming. Dessverre så er overvekt og fedme forbudet med mye skam og dårlig selvbilde, og da er det helt nytteløst og mot sin hensikt å komme med pekefingeren og en "ovenfra og ned"-holdning.
Adferdsterapi, kognitiv terapi og bruk av familieterapi har vist seg å nytte, og det er viktig å bruke motiverende samtaleterapi som teknikk, for å fremme personens egen motivasjon og mestring.
Dette er ikke lett. For å si det både bokstavelig og billedllig.
Men vi har ikke noe valg. Vi MÅ ta overvektsepidemien på alvor, for å spare både samfunn, liv og fremme barn og unges livskvalitet og utvkling på veien mot voksenlivet.
Og i år er hovedtemaet på kongressen overvekt og fedme hos barn og unge.
Dette er -dessverre- et så stort og økende problem blant denne aldersgruppen at det er et naturlig hovedtema på en stor kongress for dem som jobber nærmest barn, nettopp helsesøstrene.
Jeg har i det siste vært engasjert i denne tematikken, både i intervju med TV2 om snopftåtsingen i påsken, og gjennom en blogg jeg hadde på Legetidsskriftets nettsider. Her problematiserte jeg det faktum at vi har en tendens til å kose oss i overmål, og vi kjøper snop og "koser" oss i alle mulige sammenhenger stadig mer.
Noe som medfører nettopp det som tas opp på denne kongressen her i Stavanger, nettopp overvekt, fedme og inaktivitet.
http://blogg.tidsskriftet.no/2014/04/15/paskekos-pa-helsa-los
Overvektproblemet kalles rett og slett en ny epidemi blant eksperter her, og det er bekymring for at helsemyndighetene ikke har innsett alvoret og hvor det bærer hen, dersom det ikke tas store og omfattende grep.
Det må kalles en betydelig utfordring når 1 av 5 barn er definert som overvektig! Faktum er jo også at barneovervekt gjerne fører til overvekt og fedme som voksen, med de negative og alvorlige helsemessige konsekvensene dette har.
Faktisk så viser forskning at svær fedme ved 20 års alder forkorter gjennomsnittlig livslengde med 13 år. Det er faktisk veldig mye.
Overvekt og fedme er et komplekst og sammensatt problem, og skyldes både arv, miljø og andre faktorer.
Det som nokså skremmende å se, både nasjonalt og internasjonalt, er at fedme er en "klassesykdom", der det forekommer i langt større omfang blant lave sosio-økonomiske klasser.
Dette skal vi ta innover oss, og det er bare ett eksempel på den stadig større forskjellen mellom folk i vårt "likestilte" samfunn, som vi gjerne liker å tenke på oss selv som.
Jeg sukker inni meg både titt og ofte jeg, når jeg hører barna mine fortelle om hva enkelte i klassen har med seg som skolemat dag etter dag.
Det sier seg selv at det blir dårlig tannstell, muskel-og skjelettutvikling og kognitiv utvikling, i tillegg til fedme, når noen barn har med seg pizza, boller, loff med Nugatti og søte drikker dag etter dag.
Tar lærerne affære? Eller er de redde for å gripe inn i privatlivets fred?
Dette kan rett og slett kalles omsorgssvikt, om den er bevisst eller ei, og vi har som oppegående medmennesker en plikt til å gripe inn og hjelpe dem det går utover, nemlig barna!
Inaktivitet er også et stort folkehelseproblem, og både store og små sitter på baken altfor mye i løpet av en dag.
En av foredragsholderene kom med etter min mening sjokkerende tatt om smårollingers bruk av data;
60% av 3-åringer og 45% av 2-åringer bruker internett! Dette er svenske tall, men det er sannsynlig å tro at tallene er nokså like her i landet.
Hva er det vi holder på med?
Småbarn i denne alderen trenger ikke å begynnå å bruke et passivt medium som et nettbrett, og det er en dyster utvikling etter min mening at vi plasserer dem foran et slikt passivt medium, noe som de raskt nok starter med.
Skal vi klare å få bukt med og stagge utviklingen med overvekt og fedme i befolkningen og ikke minst hos barn, må vi jobbe systematisk og grundig.
Vi som jobber tett med barn; leger og helsesøstre, må samarbeide, og det må forventes at skole og barnehage tar sin del av ansvaret for å gripe tak i problemet når det tydelig er i ferd med å bli et alvorlig problem.
Foreldrene MÅ involveres, og det å få hjulpet et barn med overvekt kan aldri løses eller lykkes dersom vi ikke involverer familien, fordi det kreves endringer og motivasjon i alle ledd.
Det er viktig med rådgivning, støtte og positiv tilnærming. Dessverre så er overvekt og fedme forbudet med mye skam og dårlig selvbilde, og da er det helt nytteløst og mot sin hensikt å komme med pekefingeren og en "ovenfra og ned"-holdning.
Adferdsterapi, kognitiv terapi og bruk av familieterapi har vist seg å nytte, og det er viktig å bruke motiverende samtaleterapi som teknikk, for å fremme personens egen motivasjon og mestring.
Dette er ikke lett. For å si det både bokstavelig og billedllig.
Men vi har ikke noe valg. Vi MÅ ta overvektsepidemien på alvor, for å spare både samfunn, liv og fremme barn og unges livskvalitet og utvkling på veien mot voksenlivet.