LYKKELIG SOM LITEN

I Harry Potters verden...!

2012-02-20T19:39:00.000-08:00

I år har vi lagt Ferien med stor F til vinteren, og har byttet ut snømåke og ski med shorts og solkrem.
Florida er stedet, og her er det nok å ta seg til for både store og små!

I dag har vi fått oppleve en av de nyere og mest attraktive nykommerene på "fornøyelsespark-himmelen", nemlig The Wizarding World of Harry Potter!
Det var i 2010 at denne eventyrverdenen av magi og drømmer ble åpnet, og den er en del av det velkjente Universal Studio. Dette er det eneste stedet i verden hvor det er bygd oppe en forlystelsespark bygd på vår alles helt Harry Potter og hans verden.

Selve Harry Potters rike ligger på et 20 mål stort område, og ifølge ryktene ble det brukt 250 000 000 dollar, altså rundt 1,5 millard kroner på å bygge opp Harry Potters verden mest mulig autentisk. Det sies at J.K. Rowling, forfatteren og mennesket bak denne verdensberømte figuren eventyrverdenen, hadde en meget detaljert styring med oppbyggingen stedet. Ingen ting er overlatt til tilfeldighetene, og hun har til og med prøvesmakt og godkjent "smørterølet" som selges i bøtter og spann til euforiske turister fra hele verden, som nå valfarter til sitt eventyr-rike.

Det er nesten morsomt å se voksne folk gå rundt i skole-kapper som de har kjøpt for 100 dollar stykket, og folk står gjerne i kø i halvtimesvis utenfor Olivanders tryllestav-butikk for å slippe inn for å kjøpe seg sin egen stav. Alt til meget stive priser.

De har virkelig klart å bygge opp den riktige atmosfæren, og både små og store Harry Potter-entusiaster kjenner seg "hjemme" der de vandrer sild i tønne blant kjente butikker som Honningslurp, Galtvortekspressen og selve Galtvort som troner i det fjerne.
Sild i tønne ja; det er virkelig tettpakket med folk, og opp mot 2 timers kø på det verste for å bli med inn i Galtvort på en"ride" rundt på den sagnomsuste skolen. Man kan også kjøre i full fart med en Drageekspress eller bli med på en Hippogriff-tur.

Men hva gjør man ikke for å få en "ekte" Harry Potter-følelse for en stakket stund? ;-)

"Gjør livet levende-ha en affære!"...

2012-02-14T01:12:00.000-08:00

Dette er slagordet hos et nettsted som jeg fikk en "hilsen" fra på mail i morges.

Jeg fikk en litt spesiell valentin-mail i dag, med overskriften "Valentin er for elskere"
Kanskje flere har fått denne noe spesielle Valentinhilsenen fra http://www.victoriamilan.no/blog/ ...??

Dette nettstedet kan skryte av stadig flere brukere, faktisk er visstnok over 100 000 nordmenn brukere av Norges angivelig datingsside, der 30% av brukerene er i faste forhold.

I dagens mail, eller "spam", konkluderer de med at "kona får blomster, elskerinnen får undertøy", og omtaler dette som om dette er den mest naturlige ting i verden. I følge en undersøkelse de har foretatt blant flere tusen av sine kunder, så ville majoriteten av "oss" valgt å feire Valentinsdagen sammen med elskeren vår fremfor med vår egen partner. De forteller også at over 90% i kategorien elskerinne, får en romatisk gave, mens bare 16% av de faste partnerene får oppmerksomhet...!

Huff å meg. Tenk å drive et slikt nettsted da!
Jeg har tatt en titt på hjemmesiden deres, og der får man "gode" tips om hvordan man skal unngå å bli avslørt, og å slippe at ektefellen finner ut at man dater andre og er utro.

Det som er skremmende er jo den kjensgjerning at så mange søker lykken andre steder enn hjemme. Dette gjelder begge kjønn, og i alle slags hjem og forhold.
Dette er ikke akkurat noe nytt fenomen, og i en travel, strevsom og altoppslukende hverdag, der barn, jobb og kjedelige rutineaktiviteter tar det meste av tiden, er det lett å henledes til å tro at gresset er grønnere andre steder, og mange kan la seg friste av uforpliktende eventyr.
Det er vel nettopp dette som er noe av problemet; til og med i forhold som egentlig fungerer godt, blir man fort oppslukt av barna og praktiske trivialiteter, og det er så lett å glemme å tenke på partneren sin som partner, og et forhold man faktisk må satse på! Da blir det fort "kjedelig", og det er akkurat dette mange ikke takler, og slutter da å se det som en gang var tiltrekkende med den andre.
Mange slutter også å rose hverandre, respektere hverandre, og å gi komplimenter. Dette er alle mennesker avhengige av for å blomstre, og det er jo klart at det er fristende å oppsøke et nettsted da, der man "møter" et annet menneske som plutselig gir deg all verdens komplimenter og juicy meldinger...!

http://www.abcnyheter.no/livet/2012/02/14/menn-ma-ta-ansvar-parforholdet

Dette var kanskje litt malurt i begeret på en så romantisk dag, men dere får ha en fin dag alle sammen, med eller uten gaver...;-)

Fremmedfrykt vs fremmed-usikkerhet-hvor går grensen...?

2012-02-11T12:29:00.000-08:00

Jeg har, i likhet med veldig mange nordmenn, fulgt med og hørt om gjengen med ulike funksjonshemninger, som Lars Monsen har dratt med seg på høye fjell og i krevende norsk natur. Jeg fikk med meg bare den siste episoden, men likevel satt jeg og gråt og var rørt da jeg så gleden og stoltheten i blikkene til deltakerene, som klarte å krype seg opp til Snøhetta.
Jeg er ikke i tvil om Monsen har kjørt deltakerene beinhardt, og det kan helt sikkert diskuteres hvor bra og positivt noe av det de utsettes for, er.
Men jeg må innrømme at jeg nesten satte morgenkaffen i halsen i går, da jeg leste innlegget til lederen i "Stopp diskrimineringen", Berit Vegheim. Hun er sinna på den ydmykende fremstillingen deltakerene blir utsatt for på TV, og kaller det hele et "Freak-show".

http://www.aftenposten.no/meninger/Visst-er-Ingen-grenser-et-freakshow-6759437.html#.TzaJuoGO6F8

Hun mener at vi sitter og glaner på dette programmet for å la oss "imponere" av disse annerledes menneskene, som hun sier ikke gjør noe ekstraordinært i forhold til det mange andre funksjonshemmede allerede har gjort.

Unnskyld meg, men jeg syns hun bommer helt med innlegget sitt. Dette er da ikke et Freak-show, og jeg nekter å tro at det å komme seg opp til toppen av Snøhetta er en hverdagslig sak for de fleste funksjonshemmede. Det er det iallefall ikke for oss såkalt funksjonsfriske!
Jeg er dypt imponert av hva de får til, og jeg syns ikke de skal tas fra den følelsen selv heller.

Og; er det ikke bra da, at vi får se en TV-serie der vi blir bedre kjent med mennesker som har funksjonshemninger av ulik art, og får se hva de faktisk er i stand til å klare, til tross for de hindringene de står overfor?
Jeg er enig med Vegheim i at det kan bli litt klamt og patetisk, når en gjeng blir samlet, fordi de har et lyte, det være seg døvhet, CP eller et amputert ben. På samme måte som det blir teit å se ti platinablonde babes med store pupper på det samme TV-showet. MEN; "Ingen grenser" fokuserer på de positive sidene ved mennesker. Og det er en kjensgjerning at mange av oss har lite eller ingen kontakt eller kjennskap til folk med funksjonshemninger, iallefall har mange liten kunnskap om hvor mye en person med bare ett ben eller med CP er i stand til å klare av fysiske utfordringer. Det finnes mange oppfatninger, eller fordommer, om en vil kalle det det, og mange har en stigmatisert holdning til mennesker som er annerledes et mainstream menneske.
Det gjør nok at mange gruer seg til å ta kontakt eller snakke med en handicappet person også, fordi man rett og slett er usikker.
Da tror jeg at et program som "Ingen grenser" er med og bryter ned slike grenser og stigmatiserte syn, og gjør det mindre "skummelt" å tilnærme seg hverandre.

Jeg syns denne diskusjonen minner mye om en annen type fordommer og frykt også, nemlig når det gjelder rasismedebatten.
Folk vet rett og slett for lite om hverandre, og det skaper igjen en slags fremmedfrykt, enten det er snakk om farge, rase eller det er snakk om mennesker som har en funksjonshemming. Fordommer kommer gjerne av at man har for lite kunnskap om det man har fordommer mot.

Som Berit Vegheim i "Stopp diskrimineningen", så har vel de fleste et ønske om at vi ikke skal se på noen som "annerledes", og målet er at alt og alle skal bli mest mulig naturlig og integrert, uten å sette noen i bås.
Selvfølgelig er det fint og prisverdig. Det er viktig å være tolerant og inkluderende, så klart.
Imidlertid lurer jeg noen ganger på om den norske toleranse- og inkluderingstanken kan ta litt overhånd innimellom...? Målet tror jeg veldig mange er enig i; at rasisme ikke skal tolereres, heller ikke diskriminering på grunn av legning, kjønn eller lyter, f.eks.

Men, i fare for å være politisk ukorrekt, så må jeg si at denne "toleransen" kan føles litt vel klam innimellom. Det er en veldig sterk holdning, iallefall i det offentlige rom, på at man for Guds skyld må være politisk korrekt hele tiden, og Gud forby om man missnakker seg eller kommer med en ytring som ikke er riktig i forhold det som er korrekt! Da blir man hengt på torget, og kalt både rasist, sjåvinist og det som verre er.

Rasisme er aldri greit. Men jeg vet ikke om jeg er med på tankegangen som råder om at alt alltid er rasisme. Jeg tror like mye det kan være uvitenehet og usikkerhet for det som er fremmed, og også bunner i en slags keitete nysgjerrighet.
Nå skal man balansere på en meget stram line for å unngå å være rasist. Det er egentlig nok å lese Torbjørn Egner-bøkene fra vi var små til våre egne barn, om hottentotten Hoa eller Lindgrens Pippibøker om faren hennes som var negerkonge. Jeg kommer ikke til å sensurere disse ordene når jeg leser til mine egne barn, men heller prøve å forklare, når det er naturlig og på sin plass.

Jeg syns det er naturlig at barnet mitt kikker en ekstra gang når vi går forbi en med bare ett ben, eller at ungene syns det er noe litt underlig å se en dame med burka. Det betyr jo ikke at de er diskriminerende fordi om de peker og spør...
Jeg husker selv at det sto en flokk og pekte og lo mot oss, en gang jeg reiste på landsbygda i Kina. Jeg fikk også høre at det luktet sur melk av meg og oss hvite, en gang jeg reiste i Sør-Amerika, og at de ikke syntes vi var fine nei, så store og grove vi var, med store neser. Og jeg og venninnen min ble jaget på dør da vi besøkte en moské i Pakistan, selv om vi hadde prøvd å dekke til hår, og ta de hensyn vi kunne.

Det er rart, dette med rasisme, og hvor grensen går. Jeg satt og så på Nytt på Nytt i går, der en av gjestene var en norsk-pakistansk regissør. Han la ut om alle "pakkisene", og vitset om sitt eget moderfolk, mens folk i studio lo godt. Hadde det vært Knut Nærum som hadde sagt de samme tingene, så hadde det vært store overskrifter i dag. Det er litt interessant dette, at i vår flinke og korrekte toleranse-verden, så er det noen uskrevne regler om hvem som kan og hvem som ikke kan si ting. Grensene og balansegangene er hårfine.

Jeg er redd for at vi kveler folks egentlige usikkerhet og mange spørsmål ved å lage så strenge normer i den offentlige debatten om hva som er lov og ikke lov når det gjelder disse temaene.
Da er faren for at vi legger lokk på folks egentlige behov for å få vite mer, og for å få svar på en del av de usikkerhetene de har. De føler seg kanskje uglesett fordi de faktisk er usikker på hvordan det er å få en nabo fra Afganistan, eller hva man egentlig skal kalle en person fra Afrika eller en innfødt fra Australia.

Jeg tror også at et program som "Ingen grenser" faktisk gjør det enklere for mange å ta kontakt med en person i rullestol, eller en med CP, når vi møter dem, og folks syn blir mer "normalisert". De finner ut at mennesker er mennesker, uansett, og at handicappede ikke er én homogen gruppe, like lite som det bare er en "slags" innvandrere...!

Jeg har en følelse av at det like gjerne er de "korrekte" innfødte nordmenn som er mest strenge og dømmende overfor meningmanns innimellom keitete og usikre forhold til "minoriteter" av alle slags. Kanskje mer enn dem som faktisk vet hvor skoen trykker...!

På en måte bursdag...

2012-02-10T04:46:00.000-08:00

I dag er det på en måte bursdag hos oss.
For 11 år siden, en tidlig morgen, kom lille Erik til verden.
En liten søt gutt, som var ventet og ønsket.

Men så skal det ikke alltid gå slik som drømmene og forestillingene man har, og vi dro hjem fra barsel uten barnet vårt.

Jeg tror ingen ting er mere stille enn en fødestue der et lite dødfødt barn nettopp er blitt født.
Stillheten etterpå, det er noe av det jeg aldri kommer til å glemme.

Man kjenner at sorgens faste grep slipper litt etter litt, og at etter såpass mange år så er det mange gode sorgfølelser også. Slik skal det være, og man går videre i livene sine, med kanskje enda flere strenger å spille på i følelsesregistret sitt.

Men en dag som i dag setter en litt tilbake til den følelsen, ja alle de følelsene som kom til utløp den dagen for 11 år siden, og i tiden etterpå.
At det finnes så mange tårer å gråte, det visste jeg ikke. At det går an å bli så tom i hode og kropp, visste jeg heller ikke.

Men fra et slikt sted er det bare én vei å gå; fremover.

Og Erik har gitt meg lærdommen om at det finnes mange veier å gå, at hjertet har så uendelig mange strenger å spille på, og at det er når man også får satt i sving de såre strengene i hjertet, at det blir en rikere klang, og man får en dypere klangbunn som menneske.

Det gråtes en tåre i dag også, og som det står på gravstenen;
"Kjære lille Erik. Du vil alltid være med oss."

En liten milepæl...:-)

2012-02-09T11:08:00.000-08:00

I dag har jeg vært med på innskriving av mitt femte- og siste- førskolebarn.
Det var en liten spent kar som dro på skolen, for å møte rektor og nye kommende skolekamerater i formiddag, men det var jammen også en spent og rørt mamma som var med...;-)

Tenk det er 14 år siden første gang jeg sto der sammen med min førstefødte! Så har det gått slag i slag, og jeg og min familie kan nok regnes som både veteraner og VIP-medlemmer av Nyborg Skole nå.

Men som det er med fødsler, bursdager og andre viktige merkedager som har med sine barn å gjøre, så var dagen i dag også veldig spesiell, og det var rart og rørende å se min lille gutt sitte der og skrive navnet sitt inn i skoleboka...!

Han var varm i trøya han, -man blir nok litt herdet og trygg av å være femtemann- og når det i tillegg var storesøster i 3. klasse som ble fadderen hans, og viste ham rundt på skolen, så var det ikke mye sjenanse der i gården!

Om et halvt år er mange års karriere som barnehageforelder historie; herregud som årene går!

CARPE DIEM!

Skitur i måneskinn..:-)

2012-02-07T15:07:00.000-08:00

I kveld var det et fantastisk måneskinn, med fullmånen som hang over oss, da jeg og minsten var på skitur sammen med andre femåringer i marka.
Vi gikk ikke langt, men det viktigste er å komme seg ut, særlig på en kveld som denne:-)

Svangerskapets "skjulte" sider...

2012-02-05T14:50:00.000-08:00

Forleden ble jeg intervjuet og spurt om hva slags ulike "ukjente" plager man kan ha under svangerskapet.
Etter å ha gått gravid 6 ganger selv, anser jeg meg ganske kyndig og erfaren i dette gamet, og har nok vært gjennom en del kjente og ukjente plager og rariteter i løpet av et svangerskap.
Som fastlege til mange gravide får man også høre om svært ulike opplevelser og erfaringer kvinner gjør seg i forhold til hvordan kroppen reagerer på å gå med et lite barn i ni måneder.

http://www.abcnyheter.no/livet/2012/02/05/ekle-symptomer-i-graviditeten

Det er viktig at vi som er leger og jordmødre informerer de gravide også om de "skjulte" plagene, som kan være både litt trasige og pinlige for den det gjelder.

Et svangerskap blir gjerne fremstilt veldig rosenrødt, og i media ser man gjerne "glansbildene"; flotte, slanke og spretne damer som tripper lett med den fine og struttende magen sin. Dette kan være ganske kontrastfylt for en gravid som føler seg som en flodhest, med sure oppstøt, tungpust og åreknuter...

Det er unulig å si hvordan et svangerskap arter seg for den enkelte. Noe av det er nok arv, og det er ikke så dumt å spørre moren sin hvordan hennes svangerskap var.
Det er så mange faktorer som spiller inn, og en del kan man gjøre noe med selv, men en del er bare slik, uansett hvor mye man trener eller hvordan man spiser osv, i graviditeten.

Håper mitt er at de gravide klarer å slappe av litt i forhold til krav og mas om å se så fjong og fin ut, og at det er normalt å få noen plager og ubehagelige kropps-sensasjoner.
Det vikrigste er at det skal bli en positiv opplevelse, både før, under og etter fødselen:-)

He ain´t heavy, he´s my brother...

2012-02-02T10:49:00.000-08:00

Noen ganger setter sanger seg PANG i kroppen. Man kjenner sterke følelser både i kropp og hode, og blir beveget og rørt.
Musikk gir oss sterke følelser, og det kan vekke minner og opplevelser, som er både gode og vonde.

En gang var jeg på et møte med en psykiater, som fortalte om traumer og vansker av ulike slag, og hvordan mennesker takler disse på så ulike måter.
Dette var en spesiell foredragsholder, og han avsluttet med å synge den kjente sangen som the Hollies gjorde kjent på 60-tallet; "He ain´t heavy, he´s my brother".
Før han satte seg ved pianoet for å synge og spille sangen, fortalte han sin versjon av hvordan denne sangen ble til. Dette grep meg veldig sterkt, og gjør det hver gang jeg hører sangen.

Denne versjonen går ut det som en Vietnam-veteran fortalte om en opplevelse fra Vietnamkrigen. Han var på oppdrag ved en landsby, da det kom gående en gutt langs veikanten, med en yngre død gutt på skuldrene.
Den amerikanske soldaten spurte gutten om det ikke var for tungt for ham å bære den andre, hvorpå gutten svarte "han er ikke tung, han er broren min...".

Jeg må si at dette er veldig sterkt, og om det er en vandrehistorie eller ei, så sier det så mye, føler jeg.

Noen ganger er det ikke snakk om hva man må gjennom, eller spørsmål om hvordan man kommer gjennom det, det må gjøres, og man må bare gjennom det.

For dem som møter motgang i livet eller kommer ut for store livskriser, så kan det se helt mørkt ut, og man forstår ikke hvordan man skal komme seg gjennom vanskene. Når vi hører om noen som blir utsatt for tragedier, tap eller andre kriser, så sier vi gjerne ting som "jeg forstår ikke hvordan det går an å komme seg gjennom noe slikt", eller "hvordan skal de klare å leve normalt etter dette?".
Saken er at man har ikke noe valg...! Står man midt i en krise i livet, så har man ikke valg, man må bare prøve å karre seg videre, om enn etter noe tid, med lammende sjokk og sorg.

Og det utrolige er at de aller fleste av oss har disse reservene til å kjempe oss videre, og å mobilisere krefter når vi må, og vi ikke har noe valg eller alternativ. Hvor disse kreftene kommer fra, er ikke godt å si, men det er godt å vite at de er der...!

Det er akkurat dette denne vakre sangen handler om. Noen ganger er det ikke spørsmål om vi klarer noe, det må bare klares:-)

Her er to vakre versjoner; med the Hollies, og med Heine Totland, som har sunget den inn ved flere anledninger, og tolker den nydelig syns jeg:

http://www.youtube.com/watch?v=C1KtScrqtbc&feature=related

http://www.youtube.com/watch?v=KEyqeTdMeJM

"He Ain't Heavy, He's My Brother"

The road is long, with many a winding turn
That leads us to who knows where, who knows where
But I'm strong, strong enough to carry him
He ain't heavy - he's my brother

So on we go, his welfare is my concern
No burden is he to bare, we'll get there
For I know he would not encumber me
He ain't heavy - he's my brother

If I'm laden at all, I'm laden with sadness
That everyone's heart isn't filled with gladness of love for one another
It's a long long road from which there is no return
While we're on our way to there, why not share
And the load, it doesn't weigh me down at all
He ain't heavy - he's my brother
He ain't heavy - he's my brother, he's my brother, he's my brother

Stress gir jente...?

2012-02-01T09:19:00.000-08:00

Forleden ble jeg intervjuet om et litt sært fenomen, som det nylig har kommet forskningsresultater på fra England, nemlig at stress kan gi flere jentefostre!

http://www.abcnyheter.no/livet/2012/02/01/stress-kan-gi-jentebabyer

Det høres umiddelbart ut som en noe sær forskning, og det er jo heller ikke store resultatene de har å komme med.
Men slike "nyheter" er gjerne populære, og den sto på fremsiden på Startsiden i dag.
Og, som det står i artikkelen, så finner man altså en liten overvekt av jentefostre i forhold til forventet, hos kvinner som hadde økt forekomst av såkalte stresshormoner i kroppen før svangerskapet startet.

Kjønn på babyer er et evig diskusjonstema, ikke sant? Man har lett for å spørre om kjønnet når man ser noen med stor mage, og det er vel ikke til å komme fra at mange av oss har hatt våre tanker om hva vi "ønsker" oss når vi har gått gravide, selv om dette ikke har vært så stooor sak. Iallefall ikke så stor og vesentlig som i en del andre kulturer...

En litt eksentrisk forskning, altså, som kanskje ikke er av det aller vesentligste slaget. Men det fenger nok en del allikvel.

En annerledes dag på jobben...;-)

2012-01-30T10:01:00.000-08:00

I dag hadde jeg en litt annerledes start på arbeidsuka. Da fikk jeg besøk av Selda i Newton på NRK:-)

Selda har en serie i Newton der hun lurer på alt mulig rart, og i dag lurte hun på om man kan bli syk av å sitte i trekken!

Det er mye rart man går og lurer på egentlig, og mange ting er liksom "bare sånn", uten at vi egentlig har tenkt gjennom om dette virkelig stemmer.

Selda er kjempeflink foran TV-en, og det var kjempeartig å jobbe med henne:-)

Hva vi fant ut om trekk, og hva jeg svarte henne, det får dere se på NRK 1 den 12 februar...;-)

Vakker iskunst...:-)

2012-01-29T04:57:00.000-08:00

Det enkle er ofte det beste!
Her i huset har vi pyntet utendørs, og det med frosset vann med konditorfarge oppi:-)

Jeg og åtteåringen har hatt et todagersprosjekt, der vi fylte isbokser, melkekartonger og soddspann med farget vann, og satte ut på verandaen.
I går kveld danderte vi de fine isblokkene, og det ble veldig fint til kvelds, med telys inni.

Vakkert, ikke sant?

Dere kan ellers lese litt mer om dette i linken nedenfor, der "Aktiviteter for barn", også har noen gode tips:-)

http://aktiviteterforbarn.no/artikkel/lag-isskulptur

En dag uten strøm i barnehagen...

2012-01-26T08:24:00.000-08:00

I dag har de hatt "Strømløs dag" i barnehagen til minstemann.
Han var svært så forventningsfull da vi ankom barnehagen, og spent på å ha en dag der de bare skulle ha talglys og ikke bruke elektriske apparater eller duppeditter.

Det var helt rart å komme dit og levere ham i dag. Det rådet en egen stillhet, og både barn og voksne pratet og beveget seg mer stillferdig enn til vanlig. Det er tydelig at det gjorde noe med dem at alle lys var slukket og at det var noe annet enn vanlig.

Denne dagen lages det ikke mat på komfyren, ingen CD-er settes på, og koppene vaskes for hånd.

Jeg syns det er flott at ungene blir bevisstgjort det med elektrisitet, og hva det gir oss av komfort og behagelighet. Det er jo så fort å ta dette helt for gitt, og man aner gjerne ikke hvor denne elektrisiteten kommer fra, og at den faktisk koster penger, og krever naturressurser.

Noe av det poden vår lurte på var hvorfor det kom vann fra springen, når det var strømløs dag... Etter en liten forklaring på hvor vannet kommer fra, så lærte han litt mer om det også;-)

Når angsten tar deg...

2012-01-25T14:11:00.000-08:00

I dag har jeg hatt undervisning med legestudentene, og temaet var hyperventilering.
De fikk i oppgave å fremkalle såkalt alkalose på seg seg selv, dvs at de skulle hyperventilere i 2 minutter, og så kjenne på hvordan det føltes på kroppen.

Poenget er at slik overdreven pusting medfører at kroppen får et underskudd på CO2, og kroppens pH-verdi kommer i ubalanse.

Jeg husker hvordan jeg og venninnene drev denne formen for "lek" da vi var 10-12 år, og pustet oss svimle og halvt bevisstløse..., sært!

Men i dag var det alvor, og studentgjengen pustet i vei, med meg som veileder.

Det var interessant å høre hvordan de beskrev symptomer som jeg hører om daglig i praksisen min som allmennlege; svimmelhet, hodepine, økt puls og varmefølelse.

Angst, hyperventilasjon og panikkangst er svært vanlige lidelser, og mange opplever dette. Mange kommer til oss fordi de er redde for å være alvorlig syke med hjerteproblemer eller hjerneslag.

Det rare er at anfallet kan komme som lyn fra klar himmel, iallefall opplever noen at det kommer helt plutselig. Det kan da oppleves som veldig skremmende å få pustebesvær, svimmelhet og en følelse av at hjertet raser i vei.

Noen kjenner at et panikkanfall kommer mer snikende, f.eks når de skal snakke i en forsamling, eller utsettes for noe de gruer seg til.

Det er ikke uvanlig at slike anfall kommer flere ganger, og det kan oppleves svært skremmende.

Hvis man oppsøker lege, så kan vi ofte kjenne igjen symptomene, og berolige folk om at det ikke er noe farlig på ferde. Det er viktig å få hjelp og grundig informasjon om panikkangst, noe som er med å hjelpe folk på veien til å bli kvitt plagene.

Som regel er det en bakenforliggende årsak til at man får slike angstanfall. For det er jo en slags angst dette er, selv om mange ikke er helt fortrolige med det. Det kan være bekymringer som ligger og lurer langt bak i bevisstheten, redsel for enkelte situasjoner, vonde livshendelser og mye annet.

Faktisk så blir minst en av ti nordmenn rammet av angst i løpet av livet, så dette er ikke en sjelden og sær plage.

De vanligste symptomene på panikkanfall og hyperventilering er:

Hjertebank

Pustevansker

Svimmelhet

Skjelvinger og sitringer

Svette og hetetokter

Nummenhet i fingre og lepper bl.a.

Følelse av å miste bevisstheten og kontrollen

Redsel

Kanskje kjenner noen seg igjen i dette?

Da skal man ikke være redd for å gå til legen sin og ta en prat. Ofte så kan vi stille diagnosen uten å ta særlig med ekstra prøver, men tar selvfølgelig hjerteprøver, blodtrykk og andre prøver hvis vi mistenker noe mer alvorlig.

Men, får man seg en god prat og en grundig forklaring, så lærer mange seg å puste rolig neste gang, eller puste inn i en pose en liten stund, og si til seg selv at dette ikke farlig, og at det går over:-)

Influensa eller bare forkjølelse...?

2012-01-25T08:49:00.000-08:00

Jeg har vært intervjuet av Klikk.no om et svært aktuelt tema, nemlig vinterlidelser som influensa og forkjølelse.
Det er viktig å vite litt om hva som er hva, og når man evt bør oppsøke lege.

Resten kan dere lese her:

http://www.klikk.no/helse/sykdom/article727539.ece

Alkohol+svangerskap=ikke bra...!

2012-01-24T12:28:00.000-08:00

Jeg har skrevet om dette flere ganger tidligere, og budskapet er det samme. Bare at nå har det kommet nok en studie som viser at man ikke må drikke i svangerskapet!
Danske forskere har studert nesten 20000 gravide, og funnet at man har dobbelt så stor risiko for å spontanabortere dersom man drikker 4 enheter (glass) vin i uken, og 50% økt risiko ved 2 glass.

http://www.babyverden.no/Nyheter/Alkohol-forer-til-spontanabort/

Mange studier viser skader ved alkohol-bruk under svangerskap, og denne studien er med å gjøre det enda enklere å være lege og jordmor, og si at man sterkt går ut med nulltoleranse i svangerskapet.

Det er synd at det fortsatt er så mye synsing innen dette temaet. At det skal være så vanskelig som fagperson å råde folk til å ikke drikke i svangerskapet, har jeg ikke forstått. "Alle" vet at ingen vet hvor grensen går på hva som er skadelig, og man vet at det er en individuell grense for hvert enkelt foster når det gjelder hvor mye alkohol som skal til før det gir varig skade.
Et annet problem er at foster som skades av alkoholbruk hos mor, gjerne har små og diffuse skader, som ikke vises før barnet kommer i skolealder. Det kan være nedsatt evne til læring, lesing og konsentrasjon, og er vanskelig å tallfeste og å bevise i de enkelte tilfellene.

Det er et stort press på mange gravide, og kvinner som aktivt planlegger å bli gravide. De er kanskje vant til å ta seg et glass eller tre i sosiale settinger, og kjenner på et press fra omgivelsene om å ta seg en drink.
Dette er det viktig å ta på alvor, og gjøre det lettere akseptert og respektert når noen sier nei, og at de skal slippe å stå skolerett for hvorfor de velger å ikke drikke.

Håpet er at den nye studien er med på å gjøre det enklere for kvinner som planlegger og som som er gravide, å kutte ut alkohol helt gjennom svangerskapet. Disse månedene er tross alt så få i forhold til et helt liv, og man har mange anledninger til å kose seg med et godt glass etter fødselen:-)

Gulrot-foredrag...;-)

2012-01-22T11:39:00.000-08:00

I dag hadde far i huset et lite foredrag om gulroten, mens familien hadde fiskebolle-middag med revne gulrøtter.
Han har fått en artig bok til jul, med fakta om alle mulige rare ting som man ikke visste at man lurte på; der sto det et avsnitt om nettopp gulroten...;-)

Gulrøtter er kanskje en av Norges mest vanlige grønnsak på middagsbordet, og er ypperlig som knask og snacks innimellom ellers også.

Det pappa lærte meg og barna i dag, er at gulroten har sin første opprinnelse i Afganistan!
Dette er jo et land de fleste av oss forbinder med krig, konflikt og elendighet. Da er det artig å få en liten kuriøs glad-opplysning om Afganistan.
Faktisk går visst historien til gulroten tilbake hele 2000 år i Afganistan, og i mange hundre år brukte de visstnok bare det grønne over bakken og spiste det, helt til de i middelalderen oppdaget den oransje roten, og at den også var svært så spiselig;-)
Vi i Europa fikk visst nok kjennskap til gulroten utpå 1500-tallet, og vi kan vel si det ble et populært tilskudd i matfatet.

Ja ja; hvor mye som er sant av det som står i denne artige boken, det vet jeg ikke. Men at jeg og familien min kommer til å sende en ekstra tanke til Afganistan når vi spiser gulrøtter fremover, det er nokså sikkert iallefall;-)

Ryddesjau i lekehaugen...

2012-01-21T09:02:00.000-08:00

Jeg sto opp i dag, og hadde planer om å gyve løs på alle lekekassene som står stablet under trappen i kjellerstua.
Det første som møtte meg når jeg skulle innta morgenkaffen, var førstesiden på Adresseavisen, der det med stor skrift sto at "Norske barn har 500 leker"

http://www.adressa.no/forbruker/livsstil/article1760911.ece

Der fikk jeg den i fleisen! Det var nettopp denne litt ekle følelsen og dårlige samvittigheten jeg har gått med lenge, at det flyter med leker i huset, og at nå må jeg ta meg på tak og rydde og sortere litt.
Og det verste er at mange av lekene ikke blir brukt, de bare ligger der og fyller opp, mens huset fylles med nye ting og saker etter hver bursdag og juleaften...

Jeg tror nok mange foreldre kjente seg igjen i artikkelen i dag. Vi kjøper og kjøper til barna, men blir de mer fornøyde for det...?
Før hver høytid, Halloween eller karnevalstid, så dumper det ned reklamebrosjyrer fra ulike leketøysforretninger, der de frister barna med fargerike bilder av leker, kostymer og andre ting som de bare MÅ ha. da er kunsten å stå imot maset, eller å gjøre som mange av oss tydeligvis gjør; kjøpe mer.
Leketøysindustrien er også blitt en mote-industri, der det stadig kommer nye slags leker og dupeditter på markedet, som går som en farsott, før de blir umoderne. Da blir de bare liggende i en skuff eller lekekasse, og ingen gidder å leke med den mer.

Avisen forteller at leketøysimporten har økt fra 6795 tonn til 13018 tonn på 20 år. Det er tankevekkende, syns jeg. Én ting er alle pengene som går med i de enkelte familier, og alt rotet det genererer. Noe annet er all den søpla som dette medfører! Økt mengde søppel er jo et stort miljøproblem, og denne industrien er også en stor bidragsyter til dette.

Jeg er opptatt av miljøgifter som barn utsettes for, og innen leketøysindustrien er de ikke de snilleste i klassen, langt derifra. Så det er mange tankekors med denne vanvittige økningen av leketøy blant barn.

Jeg kjenner meg godt igjen selv i det som er beskrevet i Adressa, at vi gjerne kjøper leker også for å "stimluere" barna våre. Det er jo ikke måte på hvor mange ting, spill og saker man kan få kjøpt, som reklamerer med at det stimulerer ungenes intelligens og kreativitet. I USA så jeg "Little Einstein"-leker, og det bugner av leke-mattebøker og pedagogiske dataspill. Jeg syns kanskje hun pedagogen som ble intevjuet var vél negativ til slilke leker jeg da, og jeg er nokså sikker på at en del leker stimulerer både kreativiteten og andre evner som barnet har. Men jeg er veldig enig med henne i at det ikke er gunstig eller nødvendig å ha så mye av alt hele tiden! Det å ha digre lekehauger foran seg kan faktisk virke helt motsatt, og føre til at ungen blir helt satt ut og passivisert. Dette gjelder vel det å ha et aktivt og travelt oppsatt program også, for den del.

Det er viktig at barn får tid og rom til å aktivisere seg selv, det stimulerer kreativiteten, og dermed læringen deres.
Det er vel den gyldne middelvei som fungerer best her, som så mange andre steder i livet...;-)

Nedenfor er en link til en Adressa-kronikk jeg skrev om dette temaet før jul; "Når gavene blir mange":

http://www.adressa.no/meninger/article1743751.ece

Yoga for barn...

2012-01-19T23:30:00.000-08:00

I dag skal 8-åringen min ha yoga på SFO. "YOGA??" tenkte jeg da jeg så det første gangen på ukeplanen.
Etterpå har jeg sett at de tilbyr yogaklasser for barn på danseskolen der hun går også, så dette er tydeligvis blitt en trend.
Det sto om yoga for barn på Forskning.no sine sider i høst også. Som det står der så er det helt sikkert mye positivt å hente ved at barn og unge lærer seg avspenningsteknikker de også.

http://www.forskning.no/artikler/2011/oktober/301239

I en travel hverdag, der barn er "PÅ" fra de våkner om morgenen til de sovner om kvelden, med musikk på øret, lyd, bilder og inntrykk fra ulike skjermer hele dagen. I tillegg så har de fleste en tight timeplan uka lang, helt fra de er førskolebarn.
Det nye informasjonssamfunnet, der både små og store skal være tilgjengelig hele døgnet rundt, og ta stilling til hendelser, konflikter og inntrykk fra både nærmiljøet og verden rundt, så er det kanskje nødvendig at man finner arenaer der også barn kan slappe av og koble helt ut.
Da er yoga et fint alternativ, og en flott måte å lære seg litt om kropp, pust og avslapning på.

Men det er kanskje litt tankevekkende også, at vi er nødt til å sende ungene våre på kurs der se får rom og mulighet til å slappe av i hverdagen...?
Det blir en ny greie de må kjøres på kanskje, og putte inn i timeplanen. Det er på en måte et lite varsel om at vi har lagt opp vårt levesett på en helt feil måte hvis man må legge inn massasje og yoga i skolen?
Men, bevaremegvel, jeg syns det er kjempeflott i og for seg, og jeg er veldig glad for at ungen min skal lære seg litt yoga. Det er noe mange av oss kunne hatt godt av å lære, for det tror jeg er sunt og helsebringende.

Men det gir iallefall meg litt å tenke på, at dette er en økende trend...;-)

Snøball-tullball...

2012-01-17T04:55:00.000-08:00

Det er vinter og snø her i Trondheim for tiden, noe som medfører at ungene elsker å boltre seg utendørs. Det er jo så flott, og de finner gjerne på mye mer artige ting og aktiviteter når det er snøføre.
Skolen til mine barn ligger supert til, med bakker og skøytebaner, og det er heller ikke langt til marka.

I disse dager er det visst snøballkrig som gjelder, og ungene har laget borger og murer, for å forsvare seg mot angrep fra "fienden".
Snøballkrig er en god og gammel sport, og det er vel de fleste av oss som har vært med på det opp gjennom.
Jeg husker godt at jeg selv fikk formanende ord fra foreldrene mine om at vi aldri måtte sikte mot hodet eller øynene til andre barn, og være litt forsiktige. Men ellers drev vi nå på, og det gikk som regel helt fint.
Det som er "nytt" nå til dags, er at det har kommet inn ulike ordensregler av alle slag i skoler og barnehager. Det er ikke måte på hva det er regler og forskrifter for, for at man skal sikre seg på alle bauger og kanter.
Noen ganger blir det litt for mye av det gode, spør du meg...

Junior her i huset hadde med seg beskyttelsesbrillene han brukte på Nyttårsaften, for å ha dem i snøborgen. Men nei, det holdt ikke for å få lov til å være med på snøball-leken!

Dette er riktignok ikke ordentlige briller, men de er jo store og har til og med sidebeskyttelse. Men den gang ei... Her er det bare ordentlige snøbriller og slalombriller som er lov! Dette syns jeg ærlig talt blir litt i overkant, altså.
For det første er jeg overbevist om at disse "fyrverkeri-brillene" gjør jobben. For det andre syns jeg ikke det er greit at ungene må ha med seg dyre slalombriller på skolen til denne bruken. Det er jo heller ikke alle som har dyre slalombriller!

Vi har en tendens til å pakke ungene inn i bomull over alt. Det er ikke måte på med påbud og forbud, og dette gjør at den frie leken og utfoldelsen blir kvalt og anstrengt.
Jeg har jobbet på en skade-akuttavdeling ved sykehuset i en del år, og det var jammen ikke mange som kom inn på grunn av skader med snøball-lek.

Men det er vel her som så mange andre steder; man er blitt så redde for å bli anmeldt, og det er jus og redsel for å bli "hengt" som styrer oss mer og mer. Skolen vil jo ikke få sak mot seg, fordi de har vært uansvarlige.
Vi er alle med på å bidra til denne galeien, i vår higen etter det perfekte, skadefrie og lyte-løse samfunnet...

Faren er at ungene blir noen puddinger, og at vi ser farer rundt hver en sving.
Det er vel ikke slik vi vil ha det...?

København fra sykkelsetet...:-)

2012-01-16T11:33:00.000-08:00

Jeg har vært på helgetur i København, sammen med min eldste håpefulle. Så koselig det er å ha så store barn også, at man kan nyte en storby på "voksenmåten" sammen med barnet sitt;-)

Som halvdanske og lommekjent i Kongens København, så er det alltid topp å komme til denne byen, hvor man føler at man har en god miks av det trauste Norden og en duft av Kontintentet også.

Og for et vær de vartet opp med denne gangen; sol fra skyfri himmel, og folkeliv i gatene for å feire dronningen sin, som har vært i "jobben" i 40 år!

Vi var skikkelig royalistiske denne helgen, og ble revet med av glade dansker som i tusentall hadde troppet opp med flagg og hurrarop på Amalienborg i går. Det er jo artig med litt pomp og prakt, og vi var så heldige å få med oss et glimt av hele familien på balkongen:

Vi valgte det mest "selvsagte" fremkomstmiddelet i København, som er sykkel.
Denne byen er som skapt til sykling, og det er utrolig bra tilrettelagt for tohjulinger. Men det er bare å tråkke på altså, for de godtar ikke sinker fra Trøndelag, som liker å snu seg litt rundt her og der for å ta en titt!
Men har får sett veldig mye fra sykkelsetet, og kommer seg fra den ene bydelen til den andre.

Og -ikke minst, så når man å få tråkket seg til litt apetitt mellom bayere, smørrebrød og gode kager;-)

Danskene har kommet langt forbi oss når det gjelder bevissthet på organiske og økologiske varer og levesett.
Hotellet vårt, Axel Hotel Guldsmeden, har denne tankegangen gjennomført på alt fra håndklær, såper og frokost, og kjører en helhjertet og konsekvent stil. Ikke rart at de har sykler til låns i bakgården også;-)

http://hotelguldsmeden.com/axel/danish/

Dette var reklamen;-)
København er og blir en av mine favoritter; Danmark, det er dejligt!

Små og store graviditetstegn...;-)

2012-01-12T23:52:00.001-08:00

Jeg ble nylig intervjuet av Foreldre og Barn på nett, om ulike tegn man kan på at en kvinner er gravid.
Her er resultatet;-)

http://www.klikk.no/foreldre/barnimagen/article712652.ece

Livets uutholdelige letthet...

2012-01-10T01:24:00.000-08:00

Jeg har sittet på gjerdet og registrert den debatten som har rast om tidlig-ultralyd, med argumenter for og mot, og sterke meningsutvekslinger i øst og vest.

Når nyheten om at kjønnsseleksjonen også har nådd oss, så må jeg få ned litt på "papiret".

Stortinget skal snart ta en avgjørelse på om alle kvinner i Norge skal få tilbud om ultralyd rundt uke 12, i tillegg til i uke 18, som de nå får.
Jo mer som skrives og diskuteres i denne saken, jo verre kan det være å få tak i hva dette egentlig dreier seg om.

Som fastlege møter jeg denne problemstillingen ukentlig. Jeg møter gravide ofte i jobben min, og følger dem gjennom noen spennende måneder, med rådgivning og oppfølging som skal legge best mulig grunnlag for både mor, barn og hele den lille nye familien.
En vesentlig essens i disse møtene er nettopp å formidle at det å bli gravid og gå med barn er en av livets situasjoner da man ikke kan ta kontroll over alt. Man kan planlegge og forberede til en viss grad, men ellers rår man ikke med hvordan kropp og sjel reagerer på det å være gravid, hvordan fødselen blir, hvilket lite menneske som blir født, eller hvordan det oppleves å bli foreldre.

Det er nettopp disse usikkerhetsfaktorene som stresser mange blivende foreldre, og som trolig gjør at mange ønsker å gjennomsjekke og undersøke der det lar seg gjøre.
Og det er på mange måter veldig forståelig. Vi ønsker jo å få et friskt og velskapt barn, og vi ønsker å gjøre alt som er i vår makt til å legge til rette for dette.
Spørsmålet er hva som er det riktige å gjøre, og når grensene nås for hva som er riktig å tilby, særlig av det offentlige.

De fleste gravide bestiller seg førstegangskontroll når de er rundt 12 uker. Andre ringer oss så snart den berømte streken kommer til syne på graviditetstesten, og ønsker å komme til en samtale fortest mulig. Da tilbyr vi det.
Noen kvinner betaler gladelig en tusenlapp for å få tatt en tidligultrayd ved en privatklinikk, og jeg ser at det ganske vanlig etterhvert.
Det er visst dette de rød-grønne bruker som et av argumentene for at alle skal få et tilbud gjennom statskassen. De peker på at det er en skjevhet fordi noen har råd mens andre ikke har råd. De mener også at det er geografiske skjevheter, som gjør at kvinner i storbyene har lettere tilgang enn andre, og at dette også er et argument for å innføre gratis tilbud til alle.

Jeg vil ikke komme med noen konklusjon om hva som er riktig; gratis offentlig tilbud eller ikke.
Men jeg mener ikke at de ovennevnte argumentene holder vann i denne debatten. For det første er det ikke gjort noen studier på hvem det er som benytter seg av et slikt tilbud, i forhold til hvor de har sitt hjemsted, eller økonomisk situasjon. Jeg har inntrykk av at noen betaler og prioriterer dette gladelig, og velger bort noe annet, uansett om de ikke er i noen høyinntekst-jobb.

Når det gjelder det geografiske aspektet, forstår jeg iallefall ikke noe. Hva mener AP egentlig med det? Uansett om det blir gratis for kvinner i alle daler og kroker, så må de jo nødvendligvis inn til et kompetent sykehus eller ultralydsenter for å få tatt denne testen. Om med stadig flere nedleggelser av små fødeavdelinger så forsvinner jo den kompetansen som evt har vært der til nå!
Så dette geografiske argumentet er jo bare tull. Dette forsøket på en sjarmoffensiv i distriktspolitikken blir litt meningsløs. Da har politikerene som sier dette satt seg inn i hvilken høy kompetanse på ultralyd og fostermedisin som trengs hos de legene eller jordmødrene som foretar disse undersøkelsene!

Det bærer ofte litt galt avsted når man setter i vei med argumenter som går på følelser og rettferdighetsprinsipp, særlig når det gjelder temaer som er så komplekse, både medisinsk og etisk.

Det er vel ingen tvil om at de rent medisinske gevinstene, ved en innføring av tidligultralyd hos alle, er nokså sparsomme.
Øknonomiske kalkyler er såvidt jeg vet, ikke tatt med i diskusjonen så langt. Hva vil det koste å innføre dette for alle? Skal disse mange millionene tas fra et annet sted i pengene som går til svangerskaps- og barselomsorg i dag? I så tilfelle, så blir jeg veldig skeptisk...! Eller har de tenkt å åpne oljefondet og legge penger i kassen til dette formålet? Jeg vet det er dritta kjedelig at jeg nå blander inn penger og sånt. Men det har vi faktisk plikt til å gjøre. Iallefall syns jeg de ansvarlige politikerene som lover gull og grønne skoger, skal gjøre det, og være ærlige og redelige.
Selv om vi bor i verdens rikeste land, og sjelder sjekker kassalappen, så må vi tenke litt prioriteringer, viktighet og valg her også. Og staten betaler ikke alt, selvom vi er et mønster-velferdssamfunn, sett med andre lands øyne.

Jeg forstår veldig veldig godt at folk ønsker å få forsikringer på at alt ser bra ut med barnet i magen. Jeg har selv fått tidligultralyd på de yngste barna mine, fordi det var en spesiell situasjon som tilsa det. Jeg er glad alt "så bra ut". Jeg er glad jeg slapp det å ta valget om mitt eget barn var bra nok eller ei...

Jeg møter også ofte gravide kvinner som av ulike grunner er veldig bekymret, har tidligere komplikasjoner eller en helsetilstand som tilsier at de bør ha en ultralyd tidlig i svangerskapet. Og da får de det! Det er jo slik allerede i dag, at dersom vi leger anser at dette bør henvises, så får man en ultralyd på sykehuset.
Dette fungerer utmerket opplever, jeg, og de kvinnene som sier at de bare kunne tenke seg å ta en titt på fosteret, eller er veldig nysgjerrige, de er inneforstått med at de bestiller seg en time privat, eller evt venter til i uke 18.

Jeg syns det blir en farefull vei å gå dersom politikere skal begynne å implementere en ny undersøkelse, på grunnlag av at det har vokst frem et slags "behov" i befolkningen, som ikke er tuftet på et forskningsmessig medisinsk grunnlag. Tenk hvordan det skal bli fremover da, dersom det er slik man innfører nye retningslinjer og lover!

Så er det den etiske biten. Dette er jo så vanskelig!
Jeg er veldig enig i at det er kvinnen som har rett til å bestemme over sin kropp, og ta viktige avgjørelser knyttet til dette. Dette høres ut som en selvsagt ting.
Men jo mer vi legger opp til undersøkelser, tester og teknisk inngripen i en naturlig tilstand, jo flere vanskelige valg og avgjørelser må tas. Spørsmålet er om man egentlig er rede til å ta alle disse valgene, og om man, i "fremskrittets blendende lys" ikke har reflektert over hvilke umenneskelige valg og dilemmaer man setter seg selv i?
Alt er greit så lenge man får beskjed om at alt er greit. Men hva den dagen alt ikke er greit, den dagen det er noe på ultralyden som legen stusser på? Det snakkes mye om de klare kromosomfeilene, som jo helt ærlig, er en stor grunn til at mange ønsker en tidlig-ultralyd.
Men uansett hvor mange ultralyder eller prøver man tar, så er det utallige sjanser for at barnet man bærer kan ha lyter eller vansker eller misdannelser som man ikke kan sjekke.
Jeg forstår godt at stadig flere kommer til å bestille seg tidligultralyder, og jeg forstår dem. Det jeg ønsker er bare å få folk til å fortså at dette ikke absolutt er bare en hverdagslig sak!
Jeg mener at de første som burde målbære dette, er helseministeren og politikerene. De får det innimellom til å høres så ukomplisert ut, og lar være å trekke inn de viktige elementene i debatten, så som etikken, og de vanskelige valgene som mange kvinner utsettes for.

I går var første gang at helseminsisteren sa det, da hun kalte det helt uakseptabelt at jentebarn aborteres blant norsk-indere her i Norge. Ja, dette er det veldig lett å være enige om, at jenter og gutter er like mye verd. Men den videre diskusjonen med graden av menneskeverd for alle barn, den holder hun seg unna...
Jeg vil ha det klart at jeg respekterer de valg alle tar i forhold til dette jeg, men syns at topp-politikerene må tore å være ærlige, og ta debatten.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10074893

Jeg har tidligere skrevet om dette, og linket til en flott og tankevekkende kronikk som barnelege Ole Didrik Saugstad hadde i Aftenposten i fjor. Jeg syns han setter ord på en del tanker det er verdt å ha med seg i denne debatten.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4043899.ece

Utviklingen går i rasende fart, det kommer stadig nye tester og teknikker som kan "skreddersy" barnet vårt.
Vi kan ikke stoppe dette. Men vi kan stoppe opp, og tenke over hva det er vi vil være med på, og hvordan dette påvirker oss som samfunn, og som vordende foreldre.
Uansett, så lenge barna våre er mennesker med egen kropp og sjel, så kan vi ikke lage dem helt i vårt bilde.

Det er det som er så bra:-)

Hva slags juleutkasterperson er du da...?

2012-01-06T02:31:00.000-08:00

I dag er det 13. dag jul! 6 januar er en stor dag i mange land, med feiring av de Hellige tre konger som kom til Jesusbarnet.
Her i landet er det mange som kaster ut jula akkurat i dag. Langs veiene er det mange ribbete juletrær utenfor mange hus, julestjerner og pynt er tatt ned, og det er hverdag igjen.

Jeg for min del har vokst opp med å holde liv i jula helt til 20. dag jul, og jeg må innrømme at jeg holder litt på den ennå jeg, altså...!
Jeg syns det er så koselig med lys i vinduene, litt engler, nisser og duker rundt omkring, og det blir gjerne tent litt ekstra talglys når man kommer hjem fra jobb.
Men det beste er å ta ned litt pynt pø om pø, for da blir det ikke så tomt og snaut...;-)

Da jeg var barn hadde vi alltid furu-juletre, og da slapp vi jo at det rydde, og så ut som en ribbet høne når det var litt uti januar. Nå er det edelgran som gjelder, og den er også nokså utholdende, så faktisk er treet fint den dag i dag det!

Jeg kjenner folk som priser seg lykkelige over å hive ut jula så fort det bikker over nyttårsaften. Hva er det som haster slik da? Det høres innimellom ut som om "1.nyttårsdag-folka" er veldig lettet over at jula endelig er over og at de omtrent kan puste igjen.
Ja ja, det er bra vi er forskjellige, og lov er det; det er jo ingen lov på dette, så da gjør vi som vi vil og ønsker, heldigvis.

Jeg forstår at jeg og andre "20.dagsfolk" er vel trege og nostalgiske jule-mennesker, men så lenge de fleste andre hjemme hos oss er enige, så fortsetter vi slik i år også.
God jul...;-)

Fødestuas svanesang...

2012-01-04T14:07:00.000-08:00

I dag var det spikeren i kista for fødeavdelingen ved Orkdal Sykehus. Etter mange års kamp, håp og fortvilelse for mange, støttet i dag styret i Helse Midt-Norge St Olavs enstemmige vedtak om å legge ned føden ved Orkdal.

En institusjon blir historie. En arbeidsplass, en viktig symbolsk avdeling på et lite lokalsykehus og lokalsamfunn, og et sted som mange har minner og spesielle opplevelser fra blir borte.
Mange mennesker, ikke bare i Orkdal, men også i bygder og daler i mange mils omkrets blir berørt av en slik nedleggelse. Jeg, som er fra Surnadal, kjenner godt til den følelsen mange av mine sambygdinger helt sikkert sitter med nå, når de som skal føde får en nokså annen situasjon å forholde seg til. Fra jeg var liten, har kampen om Orkdal Sykehus for oss nordmøringer vært realitet, og som gode "reservetrøndere" har vi stått på for å få bruke Orkdal Sykehus som vårt sykehus, i stedet for å ta flere ferger ut til Kristiansund.

En fødeavdeling har en sterk symboleffekt, særlig for kvinner som skal føde barnet sitt. De aller fleste av oss kan fremkalle den følelsen det er når vi blir tatt i mot ved en fødeavdeling når vi er i fødsel, og tiden etterpå, på barselavdelingen. Vi får et sterkt forhold til dette stedet, og vi blir personlig engasjert.

Jeg har selv født mine to eldste barn på Orkdal Sykehus. Jeg kjenner også at jeg blir berørt når jeg hører at denne trivelige og fine avdelingen skal bli historie. Det fremkaller minner, tanker og følelser hos meg, om opplevelser og erfaringer som er sterke.
Jeg har faktisk opplevd å se den gamle fødeavdelingen bli revet, fysisk, fordi jeg faktisk fødte min førstefødte ett døgn før åpningen av den "nye" føden i 1992! Hun var en av de aller siste som ble født på gammelavdelingen, i et gamnelt utslitt lokale, hvor vi altså i løpet av oppholdet fikk flytte over til flotte og lekre lokaler, med fest og bravur.

Også i 1996 kjørte vi fra Trondheim utover Børsa-berga, med rier i svingene, for helt bevisst å føde på Orkdal. Det ble et like trivelig, personlig og trygt opphold, der både jordmødre, leger og barnepleiere var på fornavn med alle oss fødende, og man ble stullet med og fikk god avlastning. Til og med på natten fikk vi litt "time-out" for å sove, og de kom inn med babyen når den ble sulten.
Som barselkvinne fikk jeg tid til å bli kjent med ungen i ro og mak, far fikk være mye på "besøk", de hadde god tid til å vise oss ammeteknikker, og jeg som knapt hadde tatt i en unge før jeg ble mor, fikk råd og veiledning i barnestell og mating.

Til og med på Orkdal har det sikkert forandret seg siden disse to fødslene mine, og jeg har forøvrig hatt gode og flotte opplevelser ved St Olavs også, bevares. Men uansett hva man sier, så er det noe spesielt med disse små fødeavdelingene som man ikke kan gjenskape på en stor fødeklinikk.

Jeg tror bl.a. et man mister et slags "kvinnefelleskap" også, som det er veldig umoderne å snakke om nå til dags.
Jeg får en liten assosiasjon til Stoltenbergs nyttårstale, der han snakker om viktigheten av "nabokjerringer". Jeg tror vi mister en del ved å putte alle inn på enkeltrom, ikke ha fellestuer, og å sende kvinnerog barn hjem så fort de står på bena, og pleierene kan krysse av i journalen at babyen har ligget til puppen.

Jeg er redd at ved å samle alt på St Olavs Hospital, så skal det spares penger, og det gjenstår å se om det bevilges mer til flere stillinger og rom i herberget for det økende antall fødende som kommer dit. Min frykt er at det nå skjæres ned enda mer på barseltilbudet. Dette er en av mine kampsaker, fordi jeg nekter å godta at en sårbar barselkvinne skal betraktes som "frisk", og ergo ikke har rett på å få være på barselavdelingen, i ro og i omgivelser der hun får mulighet til å starte livet som mor på en best mulig måte.

Det faktum at stadig flere små fødeinstitusjoner legges ned er en av dilemmaene som oppstår når vi som samfunn og pasienter forventer at sykehus, med sine leger og øvrige fagfolk til enhver tid skal tilby tipp-topp og maksimalt forsvarlig helsetilbud. Anmeldelser og klager venter dem som gjør en feil eller en "tabbe", og dette medfører at stadig færre leger ønsker å utsette seg for den belastningen det er å stå ansvarlig, uten særlig mange andre kolleger og fagmiljø. Derfor blir kvalitestskravene til slike avdelinger som en fødeavdeling så høye, at man "må" legge ned steder som anser seg selv som trygge og forsvarlige. Man får gjerne ikke nok spesialister til å jobbe der, og det er også slutt på den tiden at vi leger orker å jobbe vakt døgnet rundt, året rundt, for å få en avdeling til å eksistere. Den generasjonen er i ferd med å dø ut, og det er ikke lov lenger heller, for den del.

Det går jo helst bra, en normal fødsel. Ingen ting er så normalt som en normal fødsel, men ingen ting kan bli så dramatisk heller, dersom det skulle oppstå situasjoner. Og de kan komme uventet, og da har man ikke angrefrist.

Som lege og fagperson kan jeg se argumenter for å sentralisere fødsler. Men som mor og mangegangs-fødende kjenner jeg på vemodet ved at små, trygge og fine fødeavdelinger kommer bort.
Derfor er jeg lei meg i dag, og kommer til å savne føden på Orkanger.

http://www.adressa.no/nyheter/sortrondelag/article1751865.ece

Takk for det gamle...:-)

2012-01-01T03:05:00.000-08:00

Det er en ny dag. Det er også et nytt år.
Huset er stille, etter en festlig kveld med glade mennesker, og raketter og stjerneskudd og skåling, med lykkeønskninger om et nytt godt år.

Jeg tenkte på det i går, da jeg gikk på ski oppe i marka, i rene og snøkledte omgivelser, at Herregud, så godt jeg har det, og så privilegert jeg er!
Tenk å kunne gå ut døra og rett ut i vakker natur og ren luft, og bare la hodet fylles med mimring om et år som snart er over.

En nyttårsaften er en gylden anledning til å dvele litt over det man har vært gjennom i løpet av et år. Man har kanskje litt godt av å nettopp dvele litt innimellom. I en travel hverdag er det fort gjort at dagene bare passerer, fylt av ulike gjøremål. Noen ganger gjøremål med mål og mening, andre ganger gjøremål som bare er tidsfyll; hvem kjenner seg ikke igjen i det å sitte og fikle med ulike spill, apper eller FB-oppdateringer...?
I vår travle verden, så er det nettopp det å ikke fylle tiden, og bare være, som er kunsten, og en utfordring.
Men akk så godt det er; å bare la tankene fly, og bruke andre sanser enn de som er "på" hele tiden ellers.
Det å være i naturen, og bare suge inn det man ser der og da er en måte å bare være, og da ser man gjerne omgivelsene på en ny måte.

Når man rusler i en slik ren og ubesudlet natur, kjenner man på hvor utrolig heldig man er som kan stå og si GODT NYTT ÅR nettopp her.
Jeg er født i verdens beste land, og både jeg og ungene mine har vunnet i Lotto fordi vi er født nettopp her. Hvor mange mennesker sto ikke i natt, ved inngangen til et nytt år, med frykt, usikkerhet eller mismot, med tanke på det nye året som ligger foran dem? Ikke bare "dem" som lever i andre verdensdeler, i krig og sult, men også våre naboer i mange land rundt oss, som opplever dårlige og usikre tider, der de ikke vet om de har jobb i morgen, eller om hus og hjem ryker pga dårlige tider.
Mens vi her på berget skåler i champagne og har tidenes julegavehandel, så har andre nok med å få penger til mat.
Vi er så utrolig heldige, og dette er noe jeg håper jeg selv, også dem rundt meg, klarer å forstå og å verdsette.
Vi kan ta mange valg, og det er et stort privilegium.

Men også her på berget satt mange i går kveld og kjente på både savn, redsel og frykt. For uansett ytre rammer og trygghet, så har alle et levd liv, og ingen kommer gjennom livet uten vonde eller vanskelige stunder.
Jeg var også i år på minnegudstjeneste i kirken der jeg har en liten gutt begravd. Kirken var fylt av mennesker som hver og en kjente på et savn av noen de var glad i. Denne stunden i kirken gir en mulighet til å komme nærmere opplevelsen av å kjenne på det såre og det gode samtidig. Kjenner man på det såre, så blir også de gode opplevelsene enda sterkere.

Det er godt å kjenne på at man har hatt en flott og begivenhetsrikt år. Mange spennende utfordringer, reiser og opplevelser. Både reiser til nye land og steder, men også andre typer reiser, som går innover.
Det skal jeg skrive mer om i morgen;-)

GODT NYTT ÅR!

Kondomdress-tyranniet...!

2011-12-29T04:35:00.000-08:00

I dag har jeg hatt med meg et par tiåringer i Bymarka, og det var deilig å få luftet både seg selv og skiutstyret, etter mange dager med mengder av både mat og drikke.
Vi satset på "Dagens løype", og la i vei med friskt mot, i en passe trim- og kosefart. Min håpefulle har fått nye ski til jul, og guttene storkoste seg med en blanding av langrenn og skøyte-øvelser.
Vi traff på, og passerte familier med småunger som stabbet på sine første ski, og folk fra fjerne himmelstrøk, som tydeligvis ikke var født med ski på beina, men som stotret bortover løypa med skrekkblandet fryd.

Når vi er på tur i marka, går vi på såpass at vi blir gode og varme, og har ikke mange pauser eller stopper. Men vi koser oss, og tillatter oss å prate og tøyse litt underveis.

SÅ- i det vi skal til å sette utfor en middels bakke, så hører jeg plutselig et rop bak meg. Og der kommer de første to av noen gælninger i rød og blå kondomdress farende bak meg! I og med at de ropte så rakk jeg så vidt å kaste meg ut av løypa, før de kom som noen olja lyn. Tilbake i løypa fortsatte jeg i brukbar fart, både jeg og ungene.
Men da kom det ennå et par fyrer med trange dresser, og det er bare flaks at det ikke endte med krasj og skader, da disse var rett i ryggen på meg, og jeg kjente et vindpust som om selve "Dagmar" var kommet tilbake. Uten et ord eller rop eller "løype", så hadde de tydeligvis en intensjon om at jeg skulle "fløtte" meg, men da de forsto at jeg ikke hadde oppfattet det, så skiftet de spor i siste øyeblikk og føk forbi.
Makan!

Jeg er kanskje ikke av de mest fancy folkene i marka, der jeg småtrimmer rundt med ufikse skiklær og ski, i forhold til disse 40-50åringene med "kondomutstyr", som sikkert er veldig bra i forhold til luftmotstand, og er status blant dem som trener til Birken og andre trendy "penisforlengere"...

Men marka er for alle! Også for oss som bruker løypene til trim-kos, og unger som trener på å bli gode og glade markatravere.

Så-kjære "farts-fantomer"; dere må gjerne trene og streve og fyke opp og ned bakker så mye dere vil for meg; men da må dere velge andre løyper enn dem som andre små, store og nye nordmenn ønsker å bruke!

En app for det meste...!

2011-12-27T09:49:00.000-08:00

I dag står det å lese at fortvilte småbarnsforeldre med kolikkunger nå kan finne redningen i app-verdenen.
Nybakte foreldre kan forøvrig finne en app til det meste; alt fra barnevaktfunksjon, sovehjelp med lyd som etterligner lyden i mors liv til altså en apper som lager lyder som får en skrikende kolikkunge til å ti stillle og sove.
Og-har man et barn med kolikk, så gjør man HVA SOM HELST for å få denne stakkarts ungen til å ti stille og sove...!

http://www.klikk.no/foreldre/foreldreogbarn/article716627.ece

Kolikk er fælt, både for det stakkars lille barnet, og for omgivelsene rundt, særlig en sliten mamma og pappa.

Det er en stund siden jeg har hatt kolikk-unger, men jeg bet meg merke i denne artikkelen, for jeg kjente faktisk igjen en del av triksene, bare at min kolikkunge er 19 år nå, og det var lenge før både apper og Ipader...;-)
Noen av appene lager lyder som skal få ungen til å roe seg ned og sove. Av lydene er det nevnt etterligning av støvsugere og hårfønere.
Herregud, så mange kvelder jeg har lagt meg til duren av en Nilfisk støvsuger, som sto og brummet på gulvet! Vår førstefødte skrek som en stukket gris, stakkar, men så snart støvsugeren kom på så roet hun seg ned, og sovnet. Men-prøvde vi å slå den av for fort, så var hylingen i gang etter mindre enn ett minutt...
Så til slutt ble vi så slitne at vi sovnet vi voksne også, med en støvsuger som durte.
Av andre slagere var å sette radioen utenfor en kanal, så den sto og suste, eller et eller annet monotont. Det er grenser for hvor mange kjøreturer med vogn eller bil man orker også.

Men nå har altså teknologien tatt over, og man kan laste opp alle disse smarte triksene, og la støvsugeren gjøre den jobben den er satt til.

Artikkelen jeg leste i dag (se linken over), forteller ellers om andre apper som er populære. Bla kan man laste ned en dings, "Voice sleep baby", hvor man kan snakke inn sin egen beroligende stemme, og sette på , slik at ungen roer seg ned , og "tror" at du er der. Så kan du sette deg ned og se neste episode i TV-serien i fred og ro, mens barnet blir bysset i søvn... Jeg vet ikke helt jeg...; litt klam den syns jeg!

Snart blir vi kanskje overflødige, iallefall vi damer, med apper som etterligner den ekte stemmen vår, og "" som fedre kan henge på seg og "amme" med.

Nyvinninger og teknologiske fremskritt er flott og bra, men i noen sammenhenger kan det ikke erstatte menneskelig varme og nærhet, og naturlige, opprinnelige relasjoner.

Er denne utviklingen det vi har lyst til, eller lar vi det bare skje...?

Takk for julegaven, helseminister...! ;-(

2011-12-22T09:27:00.000-08:00

I dag kom de første offentliggjøringene av den såkalte Fastlegeforskriften fra Helse-og Omsorgsdepartementet.
Dette er et ledd i Samhandlingsreformen, der vi fastleger er tiltenkt en "sentral" rolle, sies det.

Aftenposten har dette på sin forside i dag, og reaksjonene har ikke latt vente på seg.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Pasientene-skal-kontrollere-legene-6726244.html

Også Dagens Medisin slår saken stort opp:

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/--umulig-a-imotekomme/

Dette var litt av en "presang" å gi oss fastleger to dager før jul, og mange av oss vet ikke om vi skal le eller gråte.
Her lekser departementet opp ting og saker vi SKAL gjøre i fastlegehverdagen vår, i tillegg til det vi allerede gjør. De fleste av oss har allerede en jobbedag hvor det går i ett fra vi starter til vi slutter, så hvordan helseministeren har tenkt at vi i tillegg skal klare å innordne oss alle de stadig flere påleggene som blir tredd nedover hodene våre, det vet ikke jeg...!

Faktum er at den gjennomsnittlige fastlege betjener i gjennomsnitt 23 pasienter daglig, i tillegg til telefoner, beskjeder, utfylling av skjemaer, skriving av resepter, sykmeldinger og en stadig mer utstrakt møtevirksomhet som også skal klemmes inn i arbeidshverdagen vår.
Fortell meg hvilke andre offentlige helsetilbud som får unna over 20 pasienter eller klienter på en dag, som en regel...?!
Kaffepause er et fremmedord når man er fastlege, og jeg tror de fleste står på så godt de kan for å serve sine pasienter. Når man har med mennesker som ofte er i en sårbar situasjon, så vil det også oppstå situasjoner der man ikke kan regulere tiden og arbeidsdagen, enten det gjelder en samtale med en person i personlig krise, en øyeblikkelig innleggelse eller noen som kommer på døra som man ikke kan be om å komme neste dag.

Det rare er at Departementet i denne nye forskriften også er enige i at norske fastleger gjør en god jobb, og scorer svært høyt i brukerundersøkelser. Faktisk så har vi flere ganger kommet helt på topp i brukerundersøkelser der folk har stemt på hvlike offentlige tjenestetilbud de setter høyest. 85 % av befokningen var fornøyd med fastlegeordningen i 2010, det syns jeg er veldig flott! De skriver også at legers tilgjengelighet er økt de siste årene.

Likevel så ser helsedepartementet seg nødt til å legge enda flere byrder på oss, og å kontrollere virksomheten vår mer, som de sier. De uttaler at de har for lite kontroll på hva vi gjør på kontoret. Snakk om tillit, eller mangel på sådan!
De skriver i rapporten at dagens ordning fungerer dårlig for de pasientene som ikke oppsøker fastlege, mens ordningen fungerer fint for dem som oppsøker lege. De vil at vi skal lete opp personer som ikke oppsøker lege selv, enten ved å innkalle dem i brevs form eller per telefon. Dette punktet forstår jeg ikke! Det er klart det er noen dårlige kronikere, eller dysfungerende personer som sikkert ville ha hatt nytte av tettere legekontakt, og noen ganger kontakter jeg enkelte allerede. Men dette er en delikat balanse, da det er folks personlige valg om de ønsker kontakt med en fastlege; noen går til alternativ behandling, andre velger noe annet. Hvordan skal vi gjennomføre dette? Skal vi dra og hente folk? Skal vi sende regning til dem som først er ufrivillig innkalt av oss, og som ikke har møtt opp, men er satt opp på en time i boka vår? Her er det en klar balansegang om hva som er greit i forhold til folks personlige integritet, og jeg kjenner at jeg ikke syns dette er helt greit!
Her må det virkelig være snakk om å koke suppe på en spiker, og å prøve å finne problemer på en fastlegeordning som faktisk er blitt en suksess.

Nedenfor er noen av de nye forslagene som kommer frem i det nye forslaget:

-Vi skal innkalle pasienter som går til oss sjelden, og får et system til å overvåke hvem som går "for sjelden" til lege. Da skal vi altså begynne å ringe eller skrive til pasienter som kanskje ikke er interessert i å komme til lege, eller ikke har medisinsk behov for det.

-Vi skal i utstrakt grad gå i hjemmebesøk. Det kan så klart være lurt å dra hjem til folk noen ganger, men i det store og hele så kan vi tilby en bedre helsetjeneste dersom folk kommer til oss på kontoret, der vi har utstyr og forholdene ligger bedre til rette for en god undersøkelse.
Og hva med den tiden det tar å kjøre rundt til folk; da blir det jo mindre tid til å ha timer på kontoret.

-Pasienter skal begynne å ha evalueringer jevnlig hva de syns om oss fastleger; vi skal måles og veies både av brukerene og av kommunen og myndigheter. Det står sågar at vi fastleger skal gjennomføre disse brukerundersøkelsene.

-Det skal kreves at vi skal ta telefonen innen to minutter! HALLO, sier nå jeg. Hvordan i huleste har Strøm-
Erichsen tenkt at vi skal gjennomføre dette?? Skal vi eller sekretærene våre legge på telefonen etter to minutter, selv om de sitter i en samtale med en kvinne som har abortert, noen som er deprimert eller en gammel mann som bruker litt tid til å komme med ærendet sitt? Selv om vi ansetter en sekretær bare til å svare på telefoner ville vi ikke klart å oppfylle dette kravet. Derfor er jo dette et vanvittig forslag, det sier mye om at de som sitter å skriver noe så tullete forslag, ikke aner hva vi driver med.
De aller fleste legekontorer har dessuten fått sms-bestilling og mailbestilling, så dette med telefontilgjengelighet kan forsåvidt diskuteres ut fra det faktum også.

-Vi skal straffes med inndragelse av vårt månedlige tilskudd fra kommunen, dersom vi ikke innfrir de nye kravene, det skal altså brukes som en pisk for å få oss til å rette oss etter kravene som blir påført oss.
Vi har allerede fått trussel om straffebøter på mange tusen kroner dersom vi ikke stiller på møter som er mellom NAV, arbeidsgiver og pasient, noe som også oppleves som helt urimelig, og en veldig ensidig prosess.
Jeg er på møter ukentlig jeg, og vet ikke hvordan jeg skal ha sjanse til å fylle flere møter eller påbud inn i timeboken min. Det blir iallefall ikke plass til mange legekonsultasjoner, som jeg faktisk trodde var hovedjobben til en fastlege...!

Med alle de påbud, krav og økte mengder byråkrati så forstår jeg ikke hvordan departementet samtidig også skal øke tilgjengeligheten vår. Den er de heller ikke fornøyd med, selv om selv skriver i rapporten sin at tilgjengeligheten, både med timer og med telefonkontakt, har bedret seg betrakelig på noen år.

Men- vi kan jo ikke både bli mer tilgjengelig på kontoret samtidig som vi skal mer hjem til folk i hjemmebesøk, lete opp folk som ikke kontakter oss, dra mer på møter, bedrive brukerundersøkelser og dynges med stadig mer papirer! Vi har også bare 24 timer i døgnet, og har ikke mer enn to armer, to ben og ett hode...

Jeg blir helt oppgitt jeg, over å se hvordan noen papirflyttere inne i et departement i Oslo har sittet og kokt sammen en Fastlegeforskrift som er så ensidig pålegg, pålegg og pålegg, med en innebygd mistillit og tvil om den jobben vi allerede gjør, selv om Fastlegereformen stort sett er en suksess og folk er tilfredse.
Ikke har vi leger, som vet hvor skoen trykker i hverdagen, fått vært med på råd i det hele tatt heller, og det er av erfaring et veldig dårlig utgangspunkt for en ny reform.
Dette skaper i verste fall en frykt eller skepsis blant nybakte leger til å velge seg et yrke som fastlege, noe som er skremmende, i lys av at alle kommuner, små som store, trenger leger.

At sjefen sjøl i departementet ikke har helt snøring med hva som foregår "på gølvet" på et legesenter en travel hverdag, viste hun tydelig da hun tidligere i uken sto frem i media og skrøt av at "Nå skal de forbedre intern-kommunikasjonen mellom legene på ett legesenter, slik at de kan gå inn i hverandres journaler. Noe som bedrer kvalilteten, da vi kan se hva folk bruker av medisiner, sykdommer o.lign dersom vi har hverandres pasienter." Unnskyld, men dette har vi hatt i mange mange år allerede...! Det at hun viser så stor kunnskapsløshet om en sak hun fronter, er ikke så betryggende, i lys av rapporten som kom i dag...

http://www.dagsavisen.no/innenriks/article525627.ece

Nei, huff, jeg må si at denne lesningen som kom i dag ikke var særlig oppløftende rett oppi de siste juleforberedelsene.
Det gjør meg ikke mer betrygget på at denne Samhandlingsreformen skal føre til noe bra, i første omgang iallefall.
Det er helt utrolig at en så enorm reform settes i gang så fort og så hastig, uten at det har vært prøvd ut i mindre skala på forhånd, og uten at vi sentrale brukere har hatt noe vi skulle ha sagt.

GOD JUL, sier nå jeg, det tror jeg er det mest fornuftige å si akkurat nå...!

De fineste juleforberedelsene...!

2011-12-20T13:30:00.000-08:00

I dag har jeg hatt fridag, og da burde jeg sikkert ha bakt, vasket og stresset.
Jeg har gjort litt av det, men ellers har dagen gått med til å få inn julestemningen på den aller beste måten, nemlig tradisjonelle juleavslutninger med barna!
Og det har vært et vidt spenn i dag, i og med at dagen startet med en flott skolegudstjeneste for Katedralskolen med eldstejenta i Nidarosdomen, og avsluttet med barnehagens årlige høydepunkt; utendørs julespill:-)

Trondheim Katedralskole er en videregående skole som har nesten like lang historie som Nidarosdomen, altså omkring 900 år!
Kirken var fylt med flotte ungdommer, hvor mange sang, spilte og danset seg gjennom en flott og stemningsfull gudstjeneste.
Med en avslutning der de sang hallelujah-koret av Händel, så ble det julestemning!

Fra julestemning med videregående, så ble det enda mer førjulsatmosfære da vi var på utendørs julespill i barnehagen.
Tradisjonen tro så fikk vi overvære hele Juleevangeliet, med både Maria, Jesusbarnet og hyrdene på marken, med smårollingene på fem år i hovedrollene. Min lille håpefulle fikk være en av de tre vise menn, eller konge, som kom med gull, røkelse og myrra, og den oppgaven ble tatt på største alvor.

Jeg syns vi har verdens beste barnehage, og barn som får gå på Cecilienborg Barnehage er heldige, og får med seg noe ekstra i bagasjen:-)

Nå kan julen bare komme; jeg er iallefall fylt med julestemning. Det blir ikke bedre enn dette!

Du grønne glitrende tre...!

2011-12-19T09:21:00.000-08:00

Da er juletreet kjøpt, og står ute i snøen og venter på å få komme inn, bli pyntet i festskrud og beundret!
Vi er så heldige å ha juletreselgere like ved der vi bor, og i år var yngstemann med og finne treet vårt, og det var stor stas.

I år som i fjor, som alle andre ord, så ender jeg opp med det største og høyeste treet, som vi akkurat klarer å klemme inn under taket. Men det er jo så fint med en stor flott edelgran!
Synes jeg da. For her er det jo helt klart mange meninger; noen er granelskere, noen sverger til furutre, mens andre syns edelgranen er finest.

Jeg for min del burde egentlig få tak i en furu, for det var det jeg stort sett vokste opp med, med en far som var dyrlege på bygda, og han kom gjerne hjem med en furu på lillejulaften, som han hadde fått hos en bonde i gave:-)
Det var trivelig det!
Min danske mor var ikke riktig så vant med furu til juletre, like lite som med lutefisk på juleaften(!), så det har vanket noen kompromisser innen juletradisjonene i min barndom. Artig det å ha litt tradisjoner fra her og der.

At tradisjoner er viktig, merker man på barna sine. Her gjelder det å bake akkurat de samme sortene som i fjor og alle år, det er viktig å høre samme julemusikken, og ikke minst så blir det veldig vesentlig å passe på og henge pynten på juletreet på samme viset som det alltid har hengt. "Same procedure as every year...!"
Jeg er en ekte nostalgiker selv jeg, og liker tradisjoner og trygge gode rammer om julen.

Så her blir nisser og engler plassert på sitt faste sted, og kjente og kjære julesanger kommer ut av høytalerene.
Så nå kan bare julen komme, og juletreet tas inn om noen dager.
Jeg syns det er så koselig:-)

Når gavene blir mange...

2011-12-16T06:12:00.000-08:00

I dag har jeg mitt faste innlegg i Signert-spalten i Adresseavisen. Her filosoferer jeg litt over gave-flommen som både vi og barna våre blir "utsatt" for.
Mange av oss lever i en materiell velstand her i Norge, og under de fleste juletrær er det så fullt at de er vanskelig å komme rundt det for å gå rundt juletreet før gavene pakkes opp...

http://www.adressa.no/meninger/article1743751.ece

Jeg tenker litt høyt omkring alle tingene vi omgir oss med, og alle butikkene som selger nettopp det; TING! Bare tenk over det; de siste årene har det poppet opp butikker i bygd og by som selger TING og TANG, og vi handler som det står etter.
jeg er ikke noe bedre selv, og kommer stadig hjem med handleposer fulle av ting jeg egentlig ikke trenger, sammen med noe det så klart er greit og nyttig å ha.

Det er ikke rart at barn blir vante med å få ting hele tiden heller, og det skal ofte stadig mer til for å overraske dem eller glede dem.

Mens resten av Europa holder pusten, for å se hva som skjer med Euroen og økonomien deres, så koser vi her oppe i "Annerledesland" oss med stadig økende velstand. Baksiden av medaljen her også er at de sosiale ulikhetene blir stadig større, så det er ikke alle som nyter like godt av oljemilliardene...

Misforstå meg rett; jeg unner alle å ha det godt, og kose seg med gaver og ting. Det gjør jeg og mine også, når Juleaften kommer.
Men vi tar vel ikke skade av å filosofere over dette, noen av oss..?

En liten stjernegutt...

2011-12-13T01:08:00.000-08:00

I dag har mange foreldre sittet med stjerner i øynene og tårer i øyekroken, når deres små håpefulle har sunget Lucia og vært kledd i uskyldsrene hvite kjortler.
Jeg har selv hatt en liten stjernegutt i dag; minstemann er eldst i barnehagen i år, og da var det hans tur til å gå i Luciatog:-)

Jeg har snart ikke tall på hvor mange år jeg har vært i barnehagen og kikket på Luciatog og spist lussekatter; i dag var det siste gang. Buuh...
Vel slik er det; en lang epoke med barnehagebarn er snart over, og det er veldig rart, og vemodig. Det er noe spesielt med å ha barnehagebarn; så snart de begynner på skolen så mister man litt av "kontrollen", og de trer ut i den store verden på egen hånd på en ny måte.

Alt har sin tid, og man kan ikke tviholde på alt som er og har vært. Jeg er heldig som har fått vært med på så mange koselige Luciastunder, det er jo slik jeg må se på det:-)

Når gullungen får på seg glitter i håret og de hvite klærne, og et lys i hånden; ja da er mor solgt...!

Spis fisk, så blir ungen din frisk...!?

2011-12-12T10:35:00.000-08:00

I dag har det stått en stor artikkel om kostråd for gravide, og til småbarn. Artikkelen forteller at nyere forskning tyder på at det å unngå matvarer tidlig i livet IKKE forebygger mot allergi og eksem. Snarere tvert i mot!

http://www.klikk.no/foreldre/helse/article717535.ece

Mens man før trodde at den gravide skulle unngå en del matvarer, for å beskytte fosteret mot å bli utsatt for allergener, så anbefaler man nå tvert i mot kvinner å spise alt de tåler og har lyst på. Dette kan igjen være med å sensibilisere det ufødte barnet, slik at det får mindre risiko for å få allergi eller eksem.

Det er også mye diskusjon om når babyen bør utsettes for matvarer og stoffer som trigger immunapparatet.
For de morsmelkernærte, så får barnet en viss påvirkning av allergener via morsmelken, og sensibiliseres litt gjennom det.
Mormelken beskytter også mot mange andre ting, som infeksjoner og senere overvekt bl.a.

I Norge er det en anbefaling om 6 måneders fullamming, og deretter delamming sammen med fast føde til minst 1 år. Dette er også WHO sin anbefaling, og mange andre lands.
Sverige har akkurat kommet med nye anbefalinger, og der står det at 6 måneder med fullammming er å anbefale der det er mulig, men at man greit kan begynne å gi bittesmå smaksprøver i tillegg til morsmelken, eller morsmelkstillegg. I dagens artikkel på nettet står det ukorrekt at Sverige har gått inn for å anbefale 4 måneders fullamming, og så introdusere fast føde fra 4 måneder. Dette er altså feil!
De svenske anbefalingene sier at man kan gi disse bittesmå smaksprøvene, som vil si å legge en liten bit av sin egen mat på fingeren og la babyen få kjenne smaken. Da snakker vi om en ertestor porsjon, som er myk og håndterbar for en liten baby. All næring skal barnet få fra melken fortsatt, men disse små smaksprøvene gir muligheten for at barnet får trigget immunsystemet, og derved får mindre risiko for å utvikle allergi mot en del matvarer, bl.a. gluten, fisk og egg.
I tillegg venner barnet seg på nye smaker, som også kan være bra i forhold til senere introduksjon av ordentlige måtider.

Men, dersom babyen er totalt uinteressert i å smakke disse smaksprøvene, og heller bare vil ha pupp, så er det helt greit frem til halvtårs-alderen, for da er morsmelken det viktigste.

Det er også viktig at barn introduseres til potensielt allergifremkallende matvarer når de fortsatt ammes, så derfor er det lurt å fortsette å amme når barnet spiser mer utover første leveår.

Peanøtter har vært kjent som en "stygg ulv", og både gravide og småbarn har skulle holdt seg unna, iallefall til treårsalderen. Fortsatt er det viktig å understreke at barn under tre år IKKE bør spise hele peanøtter, pga faren for å sette dem i halsen.
MEN-det er ikke noen grunn til å holde et lite barn unna selve peanøtten, dersom den er most eller i små små biter.
Det ble i 2008 foretatt en studie blant over 10000 jødiske barn i henholdsvis Storbritannia og Israel. I Israel spiser 70% av barn på 90 måneder peanøtter, mens det i Storbritannia var vanlig å utsette introduksjon av peanøtt til de var 2-3 år. Forskerene fant ut av det var 10 ganger så stor forekomst av peanøttallergi blant de engelske barna kontra de israelske...!

Så altså; Introduksjon av gluten mens mor ammer reduserer risiko for cøliaki og hveteallergi; man har økt forekomst av eksem dersom man venter for lenge med å introdusere egg og melk, og man bør også la barnet smake fisk før 8 måneders alder.

Men-det er viktig å gjøre det SAMMEN MED amming, dersom man får til å gi morsmelk!

Dette er spennende forskning, og det er mye uavklart fortsatt! Så man må ta slike artikler som sto i dag med en liten klype salt. Men det er jammen ikke lett å vite hva man skal tro og mene, heller ikke for en fagperson...;-)

Migrene-en brysom livsledsager...

2011-12-09T10:33:00.000-08:00

Migrene er en sykdom som mange kjenner til, og som preger hverdagen til mange nordmenn rundt omkring, hver dag.
I dag kan vi lese en artikkel der bla legen Tine Poole gir gode råd om hvordan man kan leve med migrene, og tips om ting man selv kan gjøre for hindre at denne hodepinen setter sitt plagsomme preg på hverdagen.

http://www.klikk.no/helse/sykdom/article718119.ece

Jeg har selv hatt den tvilsomme "ære" av å arve migrene... Fra å ikke ane hva vondt i hodet var før jeg begynte å få barn, så har migrenen etter mitt første svangerskap preget både meg og familien min med jevne og ujevne mellomrom i årenes løp. Migrene er en type hodepine som for mange som er rammet av det, er så smertefullt og "altoppslukende" at man som regel må avlyse og gi opp planer man har, gjerne i flere dager fremover, dersom man ikke kommer raskt til med behandling.
Smerten sitter gjerne på en side av hode, og gjerne bak ett av øynene, der det kan kjennes ut som en bormaskin gnurer rundt og rundt... Man blir gjerne også lyssky, lydsky, kvalm, snakker sakte, tenker sakte, og har mest lyst til å gå i hi.
Det sier seg selv at dette er en trasig tilstand å ha når huset er fullt av barn, eller man er på arbeid, og enten skal være sosial eller konsentrert. Det preger ikke bare en selv, men også familien eller kollegene.

Migrene kommer gjerne ganske brått, men kan ha forvarsel, enten i form av lysglimt (aura), eller at man kjenner det strammer seg i nakken eller man blir ekstra vár for lyder, lukter eller lys.
Noen ganger når anfallet setter inn, kan det kjennes ut som om man får hjerneslag, og det dundrer og banker i hodet. Noen blir nummen i fingre, og andre blir kvalme og kaster opp.

Det viktigste, og som er Alfa Omega for å få anfallet til å gå over, er å ta medisinen så snart som mulig etter at anfallet melder sin ankomst. Kommer man for sent til kan løpet være kjørt, og det blir for sent å få stoppet anfallet, selv om man tar en tablett. Da kan migreneanfallet i verste fall vare i 3-4 dager, og det ikke er annet å gjøre enn å ta det med ro, og holde ut til det går over...

Personlig så føler jeg meg noen ganger som rene alkoholikeren når jeg kjenner at et migreneanfall er i anmarsj. Jeg begynner å lete febrilsk i vesker, lommer og skuffer etter noe som kan stoppe anfallet i tide.
Jeg har lært at jeg alltid må ha med anfallsmedisiner, og gjerne flere typer, uansett hvor jeg er. Derfor ligger det klart på nattbordet, i kontorskuffen, håndvesken og i fjellsekken. Til og med i toalettvesken til min kjære har han plassert migrenemedisin, fordi han har flere traurige erfaringer med at vi har vært på helgetur et sted, og jeg har glemt medisinen, og helgen har gått med til at jeg har ligget på et mørkt hotellrom i stedet for å ha en koselig weekend...
Etter et migreneanfall som har vart en stund, så kan man gjerne føler seg som om man har "hangover", og det tar litt tid før man er sitt gamle jeg.

Det er mange ting og faktorer som kan utløse et migreneanfall, og dette er individuelt. Man må simpelthen lære seg å finne ut av hva disse tingene er, og prøve å leve deretter. Utløsende faktorer kan bl.a.være rødvin, appelsin, sjokolade, vind, stress, liten søvn, mye raske karbohydrater eller menstruasjon.
Det er veldig kjedelig å alltid være den som går og legger seg først, eller må stå over en deilig sjokoladedessert, men det er jammen bra trasig å bli liggende resten av helgen med en hodepine også...!

Mange kvinner blir kvitt migrenen sin når de kommer i overgangsalderen. En del blir også bedre under svangerskapet, og får en "fristund" da.

På legekontoret er jeg bevisst på at mange har migrene uten at de vet det, og det er viktig å spørre dem de "riktige" spørsmålene. Det er også en veldig stor hjelp at de skriver en Hodepipnedagbok, slik at det er lettere å få et godt bilde av hvordan hodepinen arter seg, og derved kunne gi en riktig diagnose- og behandling.
Det finnes både muligheter for anfallsbehandling og forebyggende behandling. Det er enklere å finne ut av hva folk trenger når vi klarer å fange dem det gjelder!
Det er også viktig å finne ut om hodepiner er migrene, f.eks hos kvinner, som da skal være forsiktige med p-piller i en del tilfeller.

Migrene er vanlig, men invalidiserende i en del tilfeller. Det er mange sykedager som skyldes dette, og mange dager med lidelse for de som er rammet av migrene. Derfor er det veldig viktig at vi oppdager dem som har denne diagnosen.
For hjelpen er der!

Gylden adventsstund...

2011-12-06T12:43:00.000-08:00

I dag hadde jeg fridag, og startet dagen i barnehagen, der jeg fikk være med på dagens adventsstund.
Det er så koselig å få et lite innblikk i hverdagen til barna sine, og særlig det å være med nå rett før jul er så stemningsfullt:-)

I dag var det min lille junior sin tur til å tenne adventskransen, og gjett om det var stas!

Jubilanten vår...:-)

2011-12-04T13:35:00.000-08:00

I dag er det en liten runddag her i huset!

Vi har fått enda et barn som har to tall på alderen sin, og har feiret 10-årsdag i hele dag:-)

Det var jammen en spesiell fødselsdag for ti år siden, og det var to spente foreldre som ventet på at fødselen skulle bli overstått. Bare knapt ti måneder tidligere, i februar, gjennomgikk vi en dødfødsel, der en annen liten gutt kom til verden, og det var så stille, så stille på fødestuen...
Gleden var derfor så stor når det første skriket satte i den 4 desember, en ubeskrivelig opplevelse.

Nå er han jammen 10 år og stor og sterk, og har nydt å være midtpunkt hele dagen.
Når han i tillegg fikk servert favorittkaken sin, Oreokake,-ja da tror jeg dagen var komplett:-)

Verdens Aidsdag...

2011-12-01T08:36:00.000-08:00

I dag, den 1 desember, er det Verdens Aidsdag. Dette markeres rundt om i hele verden, en dag da denne fæle og fryktede sykdommen blir belyst litt ekstra.
Aids er en sykdom som angår mennesker i hele verden, og som med så mye ellers, så er det oftest de fattigste i verden som blir rammet av virussykdommen. Det er også denne gruppen som har dårligst tillbud når det kommer til behandling.
Over 30 milloner mennesker er rammet av HIV, og det er mange unge mennesker i den fattige del av verden som blir smittet.

http://www.aftenbladet.no/magasin/helse/Verden-svikter-fattigfolk-med-hiv-og-aids-2900706.html

HIV og Aids er heller ikke her i Norge en ekstrem sjeldenhet. Mellom 4-5000 mennesker regnes å være smittet. Det er en stor andel blant homofile menn, men også blant heterofile forekommer det såpass mye at det er all grunn til å ta denne sykdommen innover seg, også her i Norge.
Mange som blir rammet av HIV er "friske" i mange år før de begynner å få symptomer. Man kan heller ikke "se" på en person om han eller hun er smittet.

Det er mange misforståtte holdninger og tabuer knyttet til HIV og Aids, og det er slett ikke lett å være smittet, og gå ut offentlig med det. Det vanker mange forestillinger om hvordan de smitter andre, og det er mye uvitenhet blant folk.

HIV smitter stort sett gjennom seksuell omgang her i Norge.

I lys at at vi er på versting-listen når det gjelder kondombruk, og det faktum at ungdom eksperimenterer stadig mer med sex, så er det skremmende hvor lite opptatt mange er av at de faktisk kan bli smittet av HIV.

Vi MÅ begynne å bli flinkere til å bruke kondom i Norge, både pga økning i HIV-smitte, men også pga at andre mer "ufarlige" kjønnsykdommer florerer.

Så la denne Aidsdagen minne oss på de fattige rundt i verden, som trenger vår støtte og bistand, og la oss bruke dagen til å minne på hverandre og særlig ungdommer, at man må bli flinkere til å bruke kondom...!

Barnearbeid...:-)

2011-11-30T09:26:00.000-08:00

I dag har mine tre minste vært på jobb! For tredje gang har de vært med som "pasienter", der nokså ferske legestudenter har øvd seg på å snakke med barn.

Det er ikke alltid så enkelt å få et barn i tale når han eller hun kommer på et legekontor, og det kan være lurt å få noen tips med seg på veien for en ung legestudent.
Jeg husker første gangen femåringen min var med; han sa ikke et eneste ord, og den stakkars studenten ble mer og mer svett...

Men i dag pratet både han og de to andre i vei, og jeg er redd studentene har fått med seg litt og hvert av livet innenfor de fire veggene hjemme hos oss...;-)

Det er artig å se hvordan studentene klarer å få mye info ut av ungene, og mange av dem var flinke til å få barna til å slappe av og legge ut om både viktige og mer svevende tanker om det som opptar dem akkurat nå.

Noen av de andre barna hadde med seg mamma eller pappa, og det er artig å betrakte hvordan noen foreldre klarer å holde kjeft, og la ungen snakke fritt, mens andre foreldre blander seg inn og tar over ganske fort. Da blir barnet fort "parkert", og det er ikke lett å få til noen god kommunikasjon.

På legekontoret er det likedan, og kunsten vår som leger er å fokusere på barnet, og prøve å høflig vise foreldrene at nå er det barnet som er i fokus. Mange foreldre mener det vel, men det er faktisk viktig å la barnet få sjansen til å komme med det de tenker og opplever. Vi må alltid være obs på at vi ikke blir sittende å prate over hodet på barna, det kan være fort gjort...

Mine tre håpefulle syns iallefall dagen var artig, og de er svært fornøyd med at de får ordentlig lønn også!

Og pepperkaker i pausen;-)

Adventstemning...

2011-11-27T13:34:00.000-08:00

Da er jeg hjemme fra over 1 uke i vakre Italia. 1 uke uten mobiltelefon, TV eller data, så det har vært stille fra denne fronten.
Dette skal jeg skrive mer om etterhvert...

I dag har førjulsstemningen begynt å komme såvidt, med snø på bakken, og stjerner i mange vinduer rundt omkring. Det første adventslyset er også tent :-)

Og så vi fylt med enda litt førjulsstemning da vi var på lysmesse i Nidarosdomen. Vakkert og stemningsfullt. Småjentene sto der som små adventstjerner selv og lyste:-)

Nå er vi klare til å ta fatt på førjulsstria her i huset...!

Skolefoto-inflasjon...

2011-11-15T00:52:00.000-08:00

Nå er sesongen i gang igjen; de siste ukene har alle fem barna i huset møtt opp nykammet og fin på skole og barnehage fordi det har vært fotografering!

Det er veldig koselig at barna fotograferes altså, misforstå meg rett. Men hvorfor i alledager har det blitt slik at skoleklasser og barnehagegrupper skal fotograferes hvert bidige år...?
Før, iallefall i "gamle dager", da jeg var liten, så var det slik at vi tok et klassebilde i 1. klasse. Deretter var det et nytt et den siste våren vi gikk på barneskolen, og deretter ikke før vi skulle slutte på ungdomsskolen. Da fikk man på en måte et bilde og minne fra de viktigste milepælene i løpet av skoletiden.

Nå derimot, så starter det fra ungen er 1-2 år og starter i barnehagen, og de fotograferes hvert år, med fellesbilder, portretter og små minibilder, som gjerne blir liggende i den konvolutten de kom i, og aldri blir brukt eller sett på.
Når ungene begynner på skolen er det det samme. Hvert eneste år, fra 1-10 klasse, stiller barna seg opp og smiler fint, sammen med dem "frøkna" eller læreren.

Problemet her i huset iallefall, er at det blir veeeldig mange bilder etterhvert....! Når opp til fem unger kommer hjem med portrettbilder og klassebilder og barnehagebilder en gang om året, så har vi snart en tapetesert vegg eller to dersom vi skal henge opp alt. Det blir på en måte litt utvannet, for selv om det er artig å se hvordan den enkelte forandrer seg fra år til år, og å se hvor mange tenner som mangler eller hvordan hårsveisen eller barnetøymoten er fra år til år, så trenger vi ærlig talt ikke å feste dem til filmen riktig så ofte.

Dette har tatt seg opp de siste årene, og jeg mistenker skolefotobransjen for å ha økonomiske hensikter og baktanker når de har klart å komme så sterkt inn i barnehagene og skolene. For dette koster flesk! De tilbyr pakker og løsninger, der vi må gå inn på nettet for å bestille, og vi bli jammen purret på dersom vi ikke har bestilt innen fristen!
Det blir fort mange hundre kroner for hvert barn, så da kan man bare begynne å regne hvor mye penger som går i året, eller som går med i løpet av barnehage- og skoleløp ...!

Ja da, man kan selvfølgelig avbestille, og si til barna at man ikke vil kjøpe bildene. Men det er gjerne ikke særlig populært, og mange kjenner på presset til å kjøpe, fordi "alle andre gjør det".

En ting til; hvor kommer dette kjøpepresset inn i i forhold til gratis skole-prinsippet?? Her har vi virkelig med en kommersiell aktør å gjøre, som kommer seg inn i den offentlige skolen stadig vekk. Det er ikke alle familier som har god råd, og en fotopakke på mange hundre kroner, og kanskje til flere barn, merkes godt for mange.

I år som i fjor, har jeg nå bestilt bilder av alle fem jeg, men jeg syns faktisk at dette er et fenomen som det går an å tenke litt over, og som kanskje fortjener en diskusjon?
Kanskje hadde det vært like spennende og meningsfullt å satse på fotografering f.eks. i 1, 4 og 7, så en eller to ganger i ungdomsskolen...?

Da hadde kanskje bildene kommet mer til sin rett, og ikke blitt liggende i konvolutter, skuffer og skap...

Klar for kulden...;-)

2011-11-12T13:03:00.000-08:00

Da har Lykkelig som liten, vårt "lille" firma, forberedt oss til vinteren, og lanserer i dag vår nye "Barnehagekrem"! Vi valgte navnet fordi det er nettopp i barnehagen at mange er opptatt av å sende med ungene en krem eller salve i sekken, til bruk når småttisene leker seg timevis ute i snø og kulde.

Jeg ble faktisk intervjuet av VG om dette temaet, Barn og kulde i vinter, og i den anledning prøvde jeg å lese meg opp på temaet. Det er jo så mange synsinger og myter omkring hudpleie, og et intervju i en stor avis er en gylden anledning til å sette seg litt inn i sakene, noe som alltid er greit...;-)

http://lykkelig-som-liten.blogspot.com/2011/02/hvem-hva-hvor-i-kulden.html

Og raskt ble myte nummer 1 avkreftet/bekreftet: man trenger ikke absolutt å smøre seg før man går ut i kulden, verken voksne eller barn. Det kommer an på hvilken hud man har, hvor kaldt det er og hvor lenge man skal være ute, for å nevne noe. For dem som har tendenser til eksem og har veldig tørr hud, så anbefales det å tilføre fukt, også når man skal oppholde seg utendørs i vinterens kalde og ofte tørre luft. Og mange av oss har jo tørr hud, og det skader ikke å tilføre litt ekstra.

Myte nummer 2 er at en kuldekrem skal være vannfri! Hvor dette kommer fra det vet jeg ikke, men det er veldig mange som er opptatt av nettopp dette, og ser for seg huden som fryser til is pga vannet i kremen. Men dette er det gjort forskning på, som faktisk avkrefter dette! Det er ikke bedre om den er vannfri, og det må gjerne være vann i en kuldekrem!! Faktisk så har en studie blant finske militære som oppholdt seg i veldig kaldt vær, vist at det var en fordel at kuldekremen inneholdt litt vann! Ved at litt vann tilføres huden så oppfatter kroppen at det blir kaldt, og blodtilstrømningen øker til dette kalde hudområdet, og varmer det opp:-) En kuldekrem uten vann, eller rettere sagt salve som den vannfrie jo er, har tradisjonelt vært laget av industrielle mineraloljer, og kan legge seg som en hinne oppå huden, og faktisk gi frostskader under denne hinnen, fordi svetten under fryser...
Det er jammen ikke lett å være vanlig forbruker, det er vanskelig nok for en som er utdannet lege, og jobber med slike ting!

Det er bra at en god kuldekrem inneholder nærende og fuktgivende stoffer, slik at den fungerer som fuktbevarende.

Det er kanskje en god ide å smøre seg i god tid før man skal ut, gjerne med en krem man liker fra før, og så påføre kuldekremen vår feks (;-) ) før man skal ut, på utsatte områder som nesetipp, kinn og hake.

Men, uansett om man smører eller ikke smører, og uansett hvilken hud du eller barnet ditt har, så er det viktigste rådet mot kuldeskader å kle på seg i forhold til vær og vind!

Lykke til !

www.lykkeligsomliten.no

Kunstutstilling...:-)

2011-11-11T10:11:00.000-08:00

Det er ikke bare dronning Sonja som har kunstutstilling denne uken...;-)
Vi foreldre i Cecilienborg barnehage har også vært så heldige å oppleve kunst på høyt plan.

Jeg, som verken er særlig kunstnerisk eller kreativ med malerkost eller nål og tråd, er imponert over hvor kreative de er i barnehagen! På utstillingen kunne vi se verker som barna har laget i ulike teknikker, alt fra kulltegninger til akvareller og malerier. Og det er fascinerende å se hva profesjonelle og tålmodige barnehageansatte får ut av disse barna våre.

Jeg har hatt barn i Cecilenborg barnehage, avdeling Maurtua i over 6 år nå, og er fortsatt like imponert over denne barnehagen. For det første er det akkurat samme personell dag etter dag, år etter år, og det så og si aldri fravær. Det drives også en helt spesiell pedagogikk, bygd på Maren Mehrens ideskisse, og dette har de gjort i ca 30 år. Det sier seg selv at dette er unikt når grunnleggeren Bodil Grøntvedt, som gikk av med pensjon for et par år siden, fikk Kongens Fortjenestemedalje for sitt arbeid med denne barnehagen:-)

Barna tas på ramme alvor, og de tas i løpet av året med på en reise gjennom alt fra steinalder, norrøn mytologi og vikingetid, til grundig innføring i norske folkeeventyr og kultur. Det synges faste sanger år etter år, og ungene blir rene proffene til å være skuespillere, da alt dramatiserer, dag etter dag. Det er helt fantastisk å få være med på en samlingsstund, der barna kler seg ut som Olav den Hellige eller Espen Askeladd!

Men nå var det altså kunstutstilling, og det var en stor kunstnerisk opplevelse, i år som i fjor.
Spørsmålet er hvor vi skal gjøre av all kunsten som blir med hjem stadig vekk... Det begynner å ligne på en heldekkende tapet i både kjellerstua og gangen iallefall;-)

Sorgseminar er hardt arbeid...!

2011-11-10T12:30:00.000-08:00

I dag har jeg vært på sorgseminar i mange timer. "Når blir sorg en sykdom?" var navnet, og et interessant og givende kurs, myntet på helsepersonell, prester og andre som har befatning med mennesker i sorg.
Sorg og avmakt ble veldig aktualisert som et samfunnsanliggende etter 22/7, fordi så mange ble rammet og berørt denne dagen.
Kari Dyregrov, ekspert på sorg og kriser, minnet oss samtidig på at det er så mange som opplever sine tragedier og katastrofer ellers også, og at vi ikke må glemme at disse menneskene også må tas hånd om på samme måte, og trenger den omsorg og beredskap som de har bruk for.

Som fastlege møter jeg jevnlig pasienter som er i livskriser og dyp sorg, over noen de har mistet.
For mange er det nokså overveldende å oppleve en krise og syp sorg for første gang, og vi har så ulike måter å håndtere det på. Ingen går ubemerket gjennom noe slikt, men måten, tempoet og graden man kjenner på sorgen og tapet, det kan være individuelt.

De aller fleste eksperter og fagfolk er likevel enige om at det er mest "sunt" å møte sorgen, være i den og tore å kjenne på følelser og emosjoner som river og rusker i kropp og sjel etter at man har opplevd et dødsfall til noen som sto en nær.

"Sorg er hardt arbeid". Det var ordene til en far som holdt et innlegg, om hvordan han opplevde det å miste sin lille sønn på 1 år i krybbedød. Han beskrev også hvordan man faktisk er i stand til å mobilisere noen ukjente krefter som man faktisk har når man MÅ. Det er slike krefter og en styrke som man ikke har mulighet til å sette seg inn i eller forstå før man faktisk står i den ekstreme situasjonen det er å f.eks. ha sitt eget døde barn i armene.

"Noen veier velger vi selv, andre blir vi tvunget til å gå"

Ingen går ubemerket gjennom livet, og det er vel ikke meningen heller det. Det er nettopp gjennom å kjenne på ekstremene og kontrastene at man lærer å verdsette livet, og å ha en mulighet til å leve.

På kurset i dag fikk vi høre om utfordringer man får i parforholdet når man mister et barn, og vi fikk lære litt om hvordan man skal hjelpe barn som er rammet av dødsfall i sin nærhet.

Vi har litt å lære av barn som er midt oppe i sorgen. De er så konkrete, og ofte ukompliserte, og tilnærmer seg sorgen på en måte som tvinger oss voksne til å være mer direkte også.
Det er viktig å ikke unngå mennesker som man vet har mistet noen i familien, man skal ikke være så redde for å snakke om den døde; det oppleves faktisk som godt dersom noen kommer og snakker om barnet du mistet. Da får man som etterlatt en følelse av at den døde ikke er glemt, og man kjenner seg ikke så ensom i savnet og sorgen.
En annen ting man aldri skal gjøre er å måle en sorg opp mot en annen! Det er ikke så sjelden at noen opplever at mennesker rundt dem, kanskje velmenende, "trøster" med at det var godt at det barnet de mistet "bare" var nyfødt, eller at det var godt barnet døde før fødselen i stedet for etterpå. Slikt er uendelig sårende, og ingen kan sette opp noen slik grense.

Sorgen varer livet ut, men den tar nye former. Pappaen som hadde mistet gutten sin fortalte om at sorgen blir mindre smertefull, og livet går videre. Man kan likevel se på savnet og sorgen som noe man har i en skuff, en skuff man åpner og kikker ned i en gang i blant, så ofte som man kjenner behov for.
Det er en god beskrivelse, syns jeg.

Det tar på å bli fylt med sorg-stoff en hel dag. Man kjenner også på dette å sitte der som både lege og som mamma, og på denne blandingen av å ta i mot som profesjonell og bli fylt igjen med vemod, som mamma.

Det er godt og det er vondt. Slik det skal være.

Halloooo, Lysbakken...!

2011-11-08T02:58:00.000-08:00

Nå er Lysbakken ute igjen; dagens utspill er at han vil lage offentlige pappagrupper, beregnet på pappaer som er ute i permisjon. Han mener det er for mange pappaer i barselpermisjon som må gå alene på trilletur, og at de også trenger et offentlig styrt tilbud som gjør at de kan treffes.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10015578

Vet du hva Lysbakken, nå syns jeg alle innspillene- eller utspillene- dine begynner å ta en form som snart går over til å bli litt komisk.
"Mens mødre har mange tilbud og mange muligheter til å møtes, så har fedre få slike muligheter i dag. Det å kunne dele erfaringer, få økt selvtillit og ha et sosialt fellesskap i permisjonen, tror jeg er like viktig for menn som for kvinner, sier Lysbakken."

For det første; det er mammaene som har født disse barna, og har gått gjennom et sjelssettende svangerskap og fødsel. De ammer (kanskje...;-) ), og det er annerledes å være nybakt mor enn å være nybakt far. Det får du ikke gjort noe med, Lysbakken, uansett hvor mange forslag og lover du kommer med og setter i verk!
I alle samfunn og gjennom alle tider har det vært kvinnenettverk og -samhold i denne tiden i livet. Det er helt naturlig, og veldig viktig for hele familien. Det at en mor kommer seg fort i gang med å mestre morsrollen etter fødsel er viktig, også for far, og det gjøres bl.a. gjennom å møtes med likesinnede. Barselkvinner som sitter der med fulle pupper, såre underliv og løshud og strekkmerker.

For det andre, så er det jo flott om pappaene kommer inn og deltar i de barselgruppene som allerede er opprettet ved helsestasjonen, når det evt er de som er hjemme i permisjon! Da er det vel pappaen som drar til helsestasjonen for kontroll og vaksinering av babyen, og da har han en gylden mulighet til å møte andre.
Om disse pappaene blir enige om å lage sin egen trillegruppe, eller hva de nå vil, så må det være greit. Eller om menn finner andre kompiser eller kolleger som også er hjemme med barn, så kan de da lage en gruppe selv, slik som mange mammaer gjør.

For det tredje; jeg syns man som statsråd skal tenke seg godt om før man går ut og foreslår å bruke offentlige midler på slike tiltak. Det er så fryktelig mange andre områder innen dette feltet, særlig innen barselomsorgen, som trenger økte bevilgninger. Og ikke minst så trenger de et økt søkelys og engasjement fra en minister som styrer med barn og familier. Da tenker jeg særlig på barselomsorgen, som er blitt stemoderlig behandlet i mange år. Den aller første tiden etter fødsel, da mor og barn sendes fortest mulig hjem, er ikke godt håndtert i Norge, og jeg er ikke i tvil om at de pengene som evt går med til å opprette pappagrupper heller burde øremerkes til dette! Det gagner også pappaene på, skjønner du Lysbakken, selv om det kanskje ikke er så "kult". Bl.a. så trengs det masse mer både midler og hender til å hjelpe mor og barn med å komme igang med ammingen, slik at de føler økt mestring, og kanskje mindre "ammepress", fordi de ikke har fått tilstrekkelig hjelp, og alt skal skje så fort og hektisk...

Det vil alltid være forskjell på menn og kvinner, pappaer og mammaer, uansett hvor mye du prøver å jevne ut forskjellen, Lysbakken. Det er flott at stadig flere menn er hjemme med barna sine og at de engasjerer seg mer i familien. Men jeg opplever at du med en del av dine utspill legger et utilbørlig press på nybakte mødre, og prøve å ignorere og bagatellisere det faktum at mødre er mødre og fedre er fedre. For meg er dette omvendt av likestilling og kvinnekamp. Jeg syns du øker stresset og presset på både den enkelte og på familier, og at du også stigmatiserer de fedre som faktisk velger annerledes enn den "idealpappa" du skaper.

Jeg syns det er herlig å se stolte pappaer trille barnevogn midt på dagen jeg, enten alene eller i en gruppe. Det håper og tror jeg vi får se mer av.
Men vær så snill å fokuser litt mer på alle de andre utfordringene som ligger der, ikke bare på hva pappaene har rett på, og lyst til. De fleste fedre klarer nok å finne seg en trillekompis selv, om de ønsker det...!

Skinnet bedrar...!

2011-11-07T08:49:00.000-08:00

I dag kom "nyheten" om at mange kjente hudpleieprodukter inneholder stoffer som er farlig og uheldig for kroppen, og for naturen.

http://www.abcnyheter.no/nyheter/helse/2011/11/07/hudpleieprodukter-kan-gi-hormonforstyrrelser

Nytt og nytt, Fru Blom; dette har vært kjente lenge, men saken er at norske myndigheter har vært mye tregere enn en del andre land med å advare folk, og å forby mange av disse ekle stoffene som finnes i masse kremer, sjampoer og såper.

Jeg har skrevet blogger om dette tidligere også, så dere kan slå opp på søkeord som "parabener", "hudpleie" eller lete dere bakover i bloggen for å finne det jeg har skrevet før.

Mange kjente og også ekslusive kroppspleiemerker og kosmetikk inneholder disse stoffene, som gjerne er med på å gjøre nettopp disse produktene "lekre", lett smørbare og med god lukt. Men problemet er at disse stoffene ved jevn bruk i årevis kan gi ille konsekvenser som kreft, nedsatt sædkvalitet hos menn og for tidlig pubertet hos jenter.

Ett og ett av disse produktene er kanskje ikke så ille, men det er summen av eksopneringen som gjør dette så skremmende.

Vi som driver Lykkelig som liten, har vært opptatt av nettopp disse tingene, og har jobbet hardt for å kunne tilby rene og naturlige produkter for både store og små.
Med slike oppslag sopm i dag er det tydelig at vi har satset riktig, og vi håper stadig flere rundt omkring også blir mer bevisste på hva de smører på kroppen til både seg selv og til barna sine!

www.lykkeligsomliten.no

En dag til å minnes...

2011-11-06T09:54:00.000-08:00

I dag er det Allehelgensdag. En dag som er for å minnes dem man savner og har mistet. Over hele landet blafrer det levende lys på gravene, og mange har kanskje tent et lys ved et bilde av noen man er glad i, som er død.

Her i huset har vi fått tradisjon i å dra ned på gravstedet til lille-/storebror Erik, som døde akkurat da livet skulle starte.
I helgen har jeg også mistet min "bestemor" i Danmark, som fikk lov til å bli 101 år.
Slik er livet- og døden...!

Det er på slike dager som i dag at diktet nedenfor passer så inderlig godt:

ALT HAR SIN TID

Alt har sin faste tid
Alt som skjer under himmelen har sin tid
Én tid til å fødes, en til å dø
En tid til å plante, en til å rykke opp
En tid til å gråte, en til å le
En tid til å sørge, en tid til å danse
En tid til å ta i favn, en til å la det være
En tid til å lete, en til å miste

Alt skapte han vakkert i sin tid
Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter

Jeg skjønte at alt Gud gjør varer til evig tid
Ingen kan legge noe til, og ingen kan trekke noe fra

Fra Forkynneren

Avisinnlegg om amming...

2011-11-01T13:12:00.000-07:00

I går var det igjen min tur til å ha innlegg i spalten Signert i Adresseavisen, og da måtte det bli om amming.
Jeg laget en modifisert og forkortet utgave av en blogg jeg hadde ammedebatten som har rast den siste uken, og legger det ved her:-)

http://www.adressa.no/meninger/article1719144.ece

Sykedag og inneliv...

2011-10-31T08:23:00.000-07:00

I dag har det vært sofaliv på meg. Jeg bruker å skryte av at jeg aldri blir smittet, selv om pasienter daglig overøser meg med diverse virus og basselusker, som svirrer i luften på kontoret mitt.

Det sitter VELDIG langt inne å ringe til sekretærene, og be dem om å ringe rundt til pasientene som er satt opp til time i dag, og si at de ikke kan komme fordi jeg er blitt syk. Akkurat da drømmer jeg om en vanlig offentlig 8-16-jobb, hvor det gjerne er enklere å ringe inn og si at man tar en egenmelding. Egenmelding er et fremmedord for en fastlege, for vi driver jo vårt eget kontor...

Men nå har kroppen fått seg noen timer på sofaen, og varme tøfler på bena, så da er vi vel klar i morgen...:-)

Ta DAGEN tilbake...!

2011-10-30T03:06:00.000-07:00

I går var det fakkeltog i Oslo, for å markere motstand og avsky mot mennene som voldtar, skremmer og begår overgrep mot uskyldige kvinner som ferdes ute alene. "Ta natten tilbake" er et flott og viktig tiltak, og viser at vi ikke aksepterer at vi ikke kan få lov til å ferdes hvor vi vil fritt og trygt, uten å risikere å bli overfalt og seksuelt misbrukt. Vi aksepterer heller ikke at vi ikke kan få lov til å kle oss som vi vil uten å bli utpekt som voldtekts-bytte.
Dette er desverre ikke bare et Oslo-fenomen, og også her i Trondheim har det vært flere voldtekter ute i gater og parker det siste året. Og ennå er disse overfallsvoldtektene bare toppen av isfjellet. Faktum er jo at de fleste voldtekter og seksuelle overgrep og trakasseringer skjer blant kjente relasjoner, enten partnere eller bekjente. Man blir kanskje med noen hjem fra fest, og et nei blir ikke akseptert som et nei, og det hele ender med en voldtekt. Her er det store og stygge mørketall, og dette er et stort og betydelig samfunnsproblem.

Men nå er enda en uskyld brutt for barna her i nabolaget også...
Fredag ble en jente på 9 år forsøkt lokket inn i en bil på vei hjem fra skolen, midt på lyse dagen.
http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article1718281.ece

Det er nøyaktig de samme 600 meterene som min jente på 8 år går hver dag, både til og fra skolen. Noen ganger kjører vi, men ellers har vi ansett denne veien og strekningen som både trygg, kort og oversiktlig.
Nå er uskylden tatt fra oss og henne, og mange andre familier også. En forskrudd mann i en grønn bil har ødelagt friheten, tryggheten og uskylden til mange barn i lang tid fremover, og kanskje for alltid. Ingen får noen gang svar på hva han har tenkt å gjøre med jenta han forsøkte å lokke inn i bilen. Men det er ikke interessant. Det han gjorde, er nok til at mine barn i går kveld ikke turde å gå og legge seg alene. De har stilt mange spørsmål og grublet over hva denne mannen ville med jenta, hvor han er nå, om han kommer kjørende igjen og prøver å plukke opp en av dem, og om det er farlig å gå til skolen eller til vennene sine i nabolaget.
Hva skal vi svare da...? Vi har såvidt kommet oss over nattlige mareritt og frykt, og endeløse spørsmål omkring Anders Behring Breivik, Utøya og bombing; så er det i gang igjen.
Det er bare få uker siden jeg og åtteringen min kjørte i byen, da hun plutselig spurte om det var en hvit varebil Breivik kjørte i da han bombet regjerningskvartalet. Jeg bekreftet det, og hørte redselen i stemmen hennes. Det viste seg at hun akkurat hadde sett en hvit varebil kjøre forbi, og var redd for at det var en bombe i den også...

Jeg blir så sint og oppgitt over at våre barn skal måtte forholde seg til en slik virkelighet, der de møter frykt og ondskap så nær inn på livet. Vi kan ikke skåne dem fra nyheter i aviser, TV eller internett, det er naivt å tro det, selv om vi så klart ikke skal pøse dem fulle, og gjøre det vi kan for å skåne dem.
Barna har rett på å leve et ubekymret liv, der de kan føle seg frie og utfolde seg, uten å måtte være redd for å bli plukket opp av en gælning på gaten midt på dagen, på sin egen skolevei! De har rett til å trippe lett og ledig med sekken på ryggen, og ha hodet fullt av hva de skal leke med når de kommer hjem. Ikke løpe redde hjem, med angst i blikket når en bil kommer kjørende forbi.

Man rynker kanskje på øyenbrynene og sier "huff" når man leser om slikt i avisen; at et barn er blitt forsøkt lokket med av en voksen, et eller annet sted i byen eller i landet. Når det skjer i ditt eget nabolag blir det virkelig, og man kjenner på kroppen hvor ekkelt og creepy det er å tenke på at neste gang er det kanskje din egen datter som blir stoppet og forsøkt lokket med inn i en fremmed bil.
En liten jente med musefletter og lilla ransel, som i morgen ikke tør å rusle hjem fra skolen.

Kanskje trenger vi et fakkeltog for å ta dagen tilbake også?! Det kan være godt for å få ut sinnet og frustrasjonen. Om det påvirker de forskrudde mennene som kjører rundt og skremmer småbarn, det er en annen sak...

En skikkelig "shocktail"...;-)

2011-10-28T11:00:00.000-07:00

Her kommer dagens doktortips:-)
Litt på grensen til det jeg lærte på legestudiet, men når et eller annet forkjølelsesvirus rusker i kroppen, så ender jeg opp med å lage denne effektive miksen.
I to dager har jeg nå vært sånn halvveies småsyk. Om det er pga at mannen min satte influensavaksine på meg onsdag (!?), eller om det er fordi jeg så og si daglig møter hostende og harkende folk på kontoret, det vet jeg ikke, men iallefall så er jeg stemmeløs og litt daffere enn vanlig.

Da tar jeg frem tekoppen, og fyller den med te, honning, sitron og et hel hvitløksfedd som jeg knuser oppi.
Nam nam...! Da har kroppen fått i seg et heksebrygg som virusene blir skremt av, og formen er oppadstigende ganske fort etter noen slike kopper.

Reseptfritt er det óg!

P-piller, trygt eller...?

2011-10-26T13:43:00.000-07:00

I dag har media skrevet om p-piller. En stor dansk studie har sett på blodproppsrisiko for du ulike merkene. Og det er ikke som man alltid tror, at det nyeste er det beste...!
Med noen unntak, så var det de mest moderne og nye p-pillene på markedet som kom dårligst ut, og de dobler faktisk riskoen for blodpropp sammenlignet med de andre typene!

Det er omlag 300 000 kvinner som bruker p-piller i Norge. Det er mange, så det er viktig at folk er informert, og er bevisste når de bruker dette medikamentet i år etter år.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Moderne-P-piller-dobbelt-s-farlige-6680295.html

Sammenlignet med kvinner som ikke bruker kombinasjons-p-piller, så har også de "snilleste " p-pillene 3 ganger så stor risiko for venøs blodpropp. De verste har 6 ganger så stor risiko. Det gjelder bl.a. Yasmin, Yasminelle og Marvelon. De som er mindre risikofylte er bl.a. Loette og Microgynon. Vi snakker om små tall i forhold til alle de kvinner i verden som knasker p-piller, så klart, men det er ikke til å komme fra at dette er noe vi må være bevisste på og ta hensyn til. Å få blodpropp kan være svært alvorlig, og i verste fall kan kvinner dø av det.

Vanligste sted å få blodpropp er i en arm, et ben, i lunger eller i hodet. Oppdages det raskt, går det som regel fint med riktig behandling.
Vær obs på smerter og hevelser i arm eller ben, og ikke vær redd for å ta kontakt med lege. Det er bedre å komme en gang for mye enn en gang for lite.

For oss leger kan det være fort å tenke en skade, vridning eller noe bagatellmessig når en ung frisk kvinne kommer med smerter i et ben, men vi må alltid huske på å spørre kvinnen om hun bruker p-piller. Det er mange jenter som sier nei dersom du spør om de bruker medisiner; de tenker ikke alltid på at p-piller absolutt er et medisin.
Det at p-piller er lett tilgjengelig, og gratis på helsestasjon for jenter er vel og bra i de fleste tilfeller, men kan noen ganger skape uheldige situasjoner da vi fastleger ikke har oversikt over at de faktisk bruker p-piller, og jenta ikke tenker på det selv heller.

I min hverdag som fastlege, med masse damer, jenter og unge studiner på listen, så skriver jeg gjerne ut p-piller flere ganger daglig. Jeg har faktisk respekt for denne jobben, og tar de alltid inn til time dersom de ønsker å få p-piller første gangen. Det skal da tas blodtrykk, og det er viktig å spørre dem om de røyker, finne ut om de er overvektige, har migrene, og spørre dem ut om det har vært sykdommer i familien deres (foreldre, nær slekt) som har hatt blodpropp og andre relevante sykdommer. Det er også enkelte arvelige genvarianter som øker riskoen for blodpropp, og disse jentene skal ikke ha vanlige kombinasjonspiller.

En del kvinner kommer og ber om å få utskrevet et konkret merke, med begrunnelsen at de har venninner som liker dette merket godt. Min erfaring er at det er veldig individuelt hvilken type prevensjon som passer for den enkelte, også når det gjelder hvert enkelt p-pillemerke. man må prøve et merke i minst 3 måneder for å si om man trives med det eller ei, er en grei tommelfingerregel.

Studien viste også at risikoen viste også at risikoen for blodpropp øker med økende alder. Det er ikke noen fast alder på hvor lenge man kan bruke p-piller. Det har vært vanlig å si 35 år, men har man ingen riskofaktorer, så kan man bruke det lenger.

Det finnes p-piller med og uten hormonet østrogen. De såkalte minipillene, uten østrogen, viste i studien ikke økt risiko for venøs blodpropp. Det er bl.a. Cerazette.

Hva skal man så gjøre dersom man går på p-piller som kom "dårlig" ut? De som står bak forskningen har uttalt at man ikke trenger å springe til legen for å skifte merke. Men vi leger kommer nok til å være mer forsiktige med å skrive ut disse til nye brukere.

Det er anbefalt å unngå å ta for mange lange pauser, for så å starte på igjen med p-piller. Grunnen til det er at risikoen for blodpropp er størst de første 6-12 månedene etter oppstart.

Jeg må innrømme at jeg gjerne har sverget til noen av de "snille" p-pillene allerede jeg! Dette pga en erfaring jeg har med bla Yasmin, som veldig mange bruker; jeg syns mange rapporter humørsvingninger og endret psykisk form etter at de har gått på dem en stund.
Jeg syns ikke vi skal kimse av at mange jenter og kvinner faktisk går rundt og er såpass preget av bivirkninger pga p-pillebruk. Dette gjelder også på sex-lyst, der mange faktisk rapporterer en nedsatt libido når de bruker p-piller.

Jeg har ikke særlig gode alternativer, for p-piller er supert på mange måter det. Men det at mange unge, spreke og vitale jenter går rundt med nedsatt lyst og humør er noe som må tas mer på alvor enn det gjør i dag!

Men damer: ikke kast brettet i søpla fordi om det kommer studier som denne! Da kan dere fort bli gravide, og det gir faktisk mange ganger så stor risiko for å få blodpropp...! Men den risikoen er de fleste villige å ta, når man er klare for det;-)

Puppulistisk skivebom...!

2011-10-24T14:52:00.000-07:00

To dager er gått siden jeg leste Dagbladet, der barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken gikk ut og yppet til ammestrid.
http://www.dagbladet.no/2011/10/22/nyheter/politikk/sv/regjeringen/amming/18728578/

Lysbakken oppfordrer mødre til å sette jobb og karriere foran amming, og går rett ut mot sin egen regjering og myndighetenes egne offentlige ammeråd, med likestilling som et ideologisk bakteppe. Han sier på den ene siden at vi skal ha tydelige råd om at amming er bra, men han legger ikke skjul på at hensynet til det han kaller likestilling er minst like viktig som å følge rådene som helsemyndighetene gir. Han nevner fars muligheter til å være tidligere hjemme i barselpermisjonen og mors muligheter for å jobbe tidligere som viktige faktorer, og stressnivået i familien.

Jeg syns det er ganske rystende at det er vår egen barne- og familieminister som går ut på denne måten! Her har han utelukkende tatt på seg likestillingsminister-hatten, som så mange ganger før. Men det triste er at han faktisk ikke fungerer som en likestillingsminister heller, iallefall ikke på vegne av svært mange kvinner! Måten han jager og hundser med kvinner og en del av våre unike kvaliteter og roller på, gir ikke meg en følelse eller trygghet på at han er opptatt av det jeg vil kalle likestilling. For ham er begrepet tydeligvis ensbetydende med at kvinner og menn skal være like, og at all ulikhet og alle ulike egenskaper mellom kjønnene blir definert som uheldig, og som en trussel mot det som er rettferdig.

Med et slikt tankemønster kan man kanskje se hvordan Lysbakken tenker, når han nå går løs på ammingen, fordi det er enda en torn i øyet på ham, og denne ekstra "forbindelsen" som mor har til sitt barn må han da forsøke å underminere viktigheten av, for å rydde plass til at far skal kunne få være like mye hjemme i barselpermisjon som mor. Alt annet er ikke "likeverdig" i følge ham.

Dette utspillet fra Audun Lysbakken er slett ikke overraskende. Han har siden han fikk jobben som barne- og likestillingsminister stått på barrikadene for økt fedrekvote og det han kaller likeverdig foreldreskap, hva nå det er. Og han er tydeligvis god til å snakke for seg, for på kort tid har nå fedrene fått lenger fastlagt barselpermisjon enn mødrene, og enda er han ikke fornøyd...
Nå er det ammingen som står for tur, og han er ikke redd for å flagge sin røde ideologi.

Det som er mest skremmende, og også trist, er at Lysbakken så og si er blottet for å flagge hensynet til dem det mest dreier seg om her; nemlig barna! Her er det foreldrenes rett som gjelder, og i størst grad fedrenes rettigheter. Han kaller det mødres rett til å jobbe osv, men det er ikke så mye mødres rett til å kjenne på at de faktisk er slitne etter et langt svangerskap og barseltid, eller mødres rett til å kjenne på at de og barnet har en spesiell tilknytning. Eller at det faktisk kan være rett for dem å være lenger sammen med barnet sitt, og få amme så lenge det kjennes naturlig for de to.

Det er også veldig skremmende og oppsiktsvekkende at vår egen barneminister går ut med meninger som stritter helt i mot myndighetenes forskningsbaserte råd, som de fleste land i verden følger...!
Han bagatelliserer de rådene og anbefalingene helsemyndighetene gir, og prøver å vise til at folk må bestemme selv, slippe press om amming, og han mener at det ikke er så nøye at vi her i Norge følger rådene.

Her er Lysbakken helt på jordet! Forskning viser at amming også i industrialiserte land er svært gunstig for barnet, ikke bare i u-land. Hvordan en minister kan gå ut med og ignorere klar og tydelig forskning, for å vinne ideologiske poeng, det forstår jeg ikke.

Hvordan kan han ignorere at risikoen er nesten 4 ganger så stor for å bli lagt inn for luftveisinfeksjon hos flaskeernærte som for fullammete barn på 4 måneder? Tenk på gevinsten både for barnet, familien og samfunnsøkonomisk!
I tillegg til luftveisinfeksjoner reduserer amming forekomsten av ørebetennelser, tarminfeksjoner, sepsis; det er vist en viss økt kognitiv funksjon hos ammede barn, og det gir også en klart redusert risiko for moren for å få brystkreft.
I tillegg kommer de mindre målbare effektene som erfaringsbasert kunnskap har vist. Det må også være lov til å forfekte synet at mor og barn har en ekstra tilknytning den første tiden, som etter min mening blir satt på en hard prøve all den tid barseltiden til mor blir presset og stresset mer og mer ned. Det er ikke stuerent lenger, iallefall ikke innen Lysbakkens ideologiske kretser, å snakke om morsbinding eller andre tradisjonsrike begrep som knytter mor til barnet sitt. Selv om mor nesten blant alle pattedyr har en spesiell tilknytning til sitt barn, før far kommer mer på banen etterhvert.

Lysbakken snakker om stressnivået i familien som et av argumentene for å ta mindre hensyn til ammerådene som gjelder. Unnskyld meg, men i mine øyne så øker Lysbakken og hans meninger stressnivået i familiene, slik han driver og stresser med å bestemme hvordan enhver familie skal dele alt likt, og sende mor ut og far hjem slik han mener det er riktig og korrekt! Og det går i neste omgang ut over det lille barnet, som ikke får sjanse til å starte livet ved puppen i ro og fred, fordi mange mødre føler at de må ha lyst til å gå tilbake i jobb mens melken sprenger i brystene, og de mentalt ennå er i "mamma-modus".

Nei, kjære Audun Lysbakken; nå har du skutt langt over mål. Jeg håper bare du ikke har fått gjort alt for mye skade selv om du har hatt skikkelig skivebom...!

Bøssebæreren...:-)

2011-10-23T09:44:00.000-07:00

I ettermiddag har jeg vært med 8-åringen min på en runde med innsamlingsbøsse. Hun var raskt ute og vervet mamma etter at hun hadde fått hørt om innsamlingsaksjonen på skolen.

http://www.folkehjelp.no/no/tv-aksjonen_nrk/

Og det går jo til en god sak da, så det var en trivelig runde vi hadde, der folk sto klare med pengene da vi ringte på døra:-)

Det er fint at ungene blir engasjerte i slikt også, syns jeg. De har også fått mye fin info om hva Norsk Folkehjelp står for gjennom Supernytt i NRK. Der har de vist reportasjer om barn som har fått sprengt bort føtter og hender fordi de har tråkket på miner, eller trodd minene var leketøy de kunne plukke opp. Slike reportasjer gjør inntrykk på et barn.
Vi har vel alle litt godt av å høre slike historier, og bli påmint hvor utrolig godt og trygt vi har det her i landet. Vi kan trygt sende barna våre ut og leke, uten å tenke på at det kan ligge miner gjemt på bakken eller under jorden...

I dag møtte vi bare blide og gavmilde folk på ruten vår, og vi håper at Norsk Folkehjelp får inn masse penger rundt omkring;-)

Osteporosedagen...!

2011-10-20T14:23:00.000-07:00

I dag, den 20 oktober, er det den internasjonale osteporosedagen.
Osteporose, eller benskjørhet, som vi kaller det på godt norsk, er faktisk ikke bare en "gammelmannssykdom". For det første er det mest kvinner som blir rammet, og det er også en del som er langt under eldre-kategorien som rammes av osteporose.
Det er faktisk 100000 kvinner i Norge som har osteporose, så vi snakker ikke akkurat om et lite problem...!
Derfor syns jeg det er ok å ta det opp her i bloggen.

Benmassen vår reduseres gradvis helt naturlig i løpet av årene, og særlig i alderdommen. Når kvinner når menopause, overgangsalderen, er risikoen klart økt for å få osteporose. Kvinner med tidlig menopause(før 45 år), må være ekstra obs.

Andre risikofaktorer er: tidligere brudd, enkelte tarmsykdommer, ekstra høye kvinner, lav fysisk aktivitet, lav vekt, langvarig kortisonbehandling, røyking, lite sol og høyt alkoholforbruk. Noen av disse faktorene kan vi ikke gjøre så mye med, mens andre kan vi faktisk være bevisste på!

Man ser faktisk idrettsutøvere som i ganske ung alder får påvist osteporose. Det gjelder særlig dem som trener masse ensidig, er tynne og "asketiske". Det er bla. kjent at skiløperen Oddvar Brå fikk påvist osteporose! Dette er jo en typisk kvinnesykdom, men det er unntak fra alle regler.

Har man først fått påvist osteporose ved målinger, så finnes det medisiner man kan ta, som bedre situasjonen, det blir vurdert av lege i den enkelte situasjon.

Osteporose koster samfunnet milliarder hvert år, og ikke minst så koster det mange mennesker mye smerter, plager og redusert livskvalitet.
De vanligste bruddene pga osteporose er hoftebrudd, håndleddsbrudd og ryggvirvelbrudd. faktisk så regner man med at halvparten av kvinner over 50 år får et brudd, mens hver fjerde mann får det samme.
Det er store tall!

Hva kan vi så gjøre for å unngå dette da??

Vi damer skal begynne å trene styrke! Det er vist at vektbærende trening er gunstig for benbygningen får, og kan være med å hindre benskjørhet.

Det er gunstig å få litt sol på kroppen, fordi ben trenger vitamin D.

Vi skal unngå å bli for tynne;-) Dette er vel en av de få gangene man kan si at det ikke er så lurt å være tynn.

Stump røyken!

Eldre skal holde seg på bena, enten det gjelder å unngå glattisen ute eller snuble i matter og tepper innendørs.

Så damer; det er bare å ta fram vektene og pumpe jern, og ikke stresse med kiloene for mye...;-)

Foredrag-dag...;-)

2011-10-19T08:48:00.000-07:00

I dag har jeg vært med og holdt foredrag for omtrent 100 fastlegekolleger. Temaet var svangerskapsomsorg, og målet var å gi mine kolleger som skal bli allmennspesialister, en skolering og økt interesse for dette viktige feltet!
Nå er vel jeg over gjennomsnitt engasjert i svangerskapsomsorg, og syns dette er et veldig viktig og spennende felt i jobben vår. I tillegg er det jo oftest en veldig hyggelig del av en legehverdag, innimellom mange andre traurige og tunge case på kontoret.

Det var masse respons og spørsmål fra salen, og det lover godt for både yrkesgruppen min, og for de gravide, med så mange engasjerte fastleger i salen:-) Og det er jo masse spennende tema som ble tatt opp, i tillegg til de er trivielle temaene; tidligultralyd, hjemmedopplere, fødselsangt, trening og fosterdiagnostikk og den store bruken av sykmelding i svangerskapet.

Gravide er en gruppe som er veldig hungrige på informasjon, råd og undersøkelser, og mange, særlig førstegangsfødende, føler seg usikre i sin nye situasjon. Mens enkelte takler det å være gravid veldig enkelt og greit, er det andre som sikkert kunne hatt 20 kontroller dersom de fikk mulighet for det. Det er ikke alle som tør å stole på seg selv og kroppen, og det er nettopp dette vi må bidra til gjennom våre kontroller.
Det er viktig å ikke sykeliggjøre et svangerskap, men det er også viktig at hver enkelt skal få lov til å føle at dette er helt unikt, hver gang!

Det blir spennende å se hva som skjer, med den nye Samhandlingsreformen, som er på trappene. Helsevesenet er i stor endring, det knappes ned på ressurser her og der, og den som roper høyest får sikkert mest ressurser...

Jeg er selv med i arbeidsgrupper i Helsedirektoratet, som jobber med nye planer for svangerskapsomsorg og temaer som har med dette å gjøre. Og nylig var jeg på mitt første møte som medlem av nasjonalt Fagråd for svangerskaps- fødsels- og barselomsorgen. Det er veldig artig og utfordrende å få være med, og man får et lite innblikk i hvordan prosessene er "der oppe", og hvordan beslutninger tas.

Det er viktig å engasjere seg, iallefall, uansett hva det gjelder. Og jeg håper vi klarte å smitte noe av engasjementet vårt til legekollegene våre i dag, slik at de drar hjem til kommunene sine og gjør en enda bedre jobb for gravide og deres kommende smånurk:-)

Hyper på sukker, eller...?

2011-10-17T10:13:00.000-07:00

I går tok programmet Newton for seg myten om at unger blir hyper når de spiser sukker.
Og legen som var med var min kjære, Nils;-) Det ble et artig innslag, og myten ble behørig brutt ned!

Se innslaget her, og spøl litt bakover i programmet:

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/794169/

Forskning er nokså unison på at det med barn, sukker og at de blir hyper bare er tull, og en myte som nå altså står for fall...

Det er ganske ofte jeg hører at foreldre sier at ungene blir hyper hvis de drikker brus, spiser mye godteri eller gafler i seg snop på bursdager osv. Etter ørti førti barnebursdager her i heimen skal jeg skrive under på at stemningen og aktivitetsnivået har stått i taket, unger har hengt i taklampa, og det har tatt uker å rydde bort snop og ballongrester fra under sofaputene.
Men, det er nok like gjerne selve settingen som gjør at barn blir aktive, bråkete og litt propell. Bare det å samles, og få en skål godteri eller brusflasker, gele og kake rett foran seg, gjør jo ungene euforisk, og da eskaleres gjerne lydnivået automatisk.

Sukker er en type energi som går fort ut i blodet, og vi kjenner vel alle til at det føles godt å hive innpå litt, enten vi er slitne i kassen på Rema eller på en fjelltur. Rask og god energi! Men kroppen setter fort igang å produsere insulin, for å håndtere sukker, og for å beholde et ok blodsukker, så virkningen er nokså kortvarig.

Som Nils sier i Newton-programmet, så har eldre folk en redusert evne til å regulere blodsukkeret med insulin, så slik sett så burde det jo være "gamlingene" som ble hyper...:-) Men vi ser jo ikke så mye av det på diverse konditorier rundt omkring, der de koser seg med napoleonskaken sin-

Det er nok litt som i andre settinger, at det også ligger noen ubevisste forventninger hos oss foreldre, om at ungene våre reagerer slik og slik på ulike ting...? Det er utrolig hvor vi påvirkes av hverandre, og kan det være slilk at vi noen ganger gir ubevisste signaler til hverandre, som fører til enkelte responser...? Jeg vet ikke, men jeg bare undres om det kan være noe der?

Jeg har sittet og lest forskning om dette, og det er faktisk ett svar ser det ut til; dukker gjør IKKE ungene hyper!

Det var den myten..!

På mormorbesøk...;-)

2011-10-12T09:00:00.000-07:00

Det er høstferie her i Trondheim, og i dag sendte jeg de tre minste på bussen for å besøke mormor i Surnadal.
Der blir det nok både brettspill, lek i hagen og bollebaking, tenker jeg, og alle tre får masse kos og oppmerksomhet i noen dager!

Det er så flott og verdifullt å ha besteforeldre som er spreke og raske, og som er glade og interesserte i å tilbringe tid sammen med barnebarna;-) Tenk så mye de små lærer av å være sammen med de fra den generasjonen, og det er er stas for mormor å ha barn i huset, for noen dager iallefall...

Og så er det ikke så verst for mamma og pappa heller da, som får litt "høstferie" også;-) Jeg må jo innrømme at det er godt å ha hodet mer eller mindre for seg selv i noen dager og da... Det er ganske intenst med mange barn, som snakker over seg, og konkurrerer om oppmerksomheten, og om å være den som skal si noe til mamma først!

Så en høstferie hos mormor er en vinn-vinnsituasjon for alle parter:-)

Endelig på trykk...;-)

2011-10-10T07:51:00.000-07:00

I vår ble vi kontaktet av bladet Dine Penger, som hadde hørt om oss og det lille firmaet vårt Lykkelig som liten. De hadde lyst til å lage en reportsasje om oss, og det kunne vi jo ikke si nei til;-)
Av tusenvis av firmaer i Norge så hadde de valgt ut oss; det var sært og artig, og selvfølgelig veldig flatterende for vårt lille familiefirma!

Vi har jo drevet på i 2 års tid nå, jeg og mannen min, og utvikler og lager økologiske og naturlige hudpleieprodukter for mor og barn. Og vi merker jo det at folk er veldig fornøyde, og vi har stadig flere kunder fra hele landet.

Så nå er håpet at enda flere får øynene opp for oss:-)

Bladet vi er i står i bladhyllene i butikkene nå, og jeg har scannet inn artikkelen, som dere kan se på linken nedenfor:-)

http://www.lykkeligsomliten.no/Presse/Dinepenger.html

Ha en fin ettermiddag!

Abort-en tabubelagt rettighet...?

2011-10-06T10:09:00.000-07:00

I dag har jeg vært på seminar om abort, og holdt innlegg for 80 helsearbeidere. Tittelen på seminaret var "Abort-en tabubelagt rettighet". Jeg beskrev fastlegens møte med kvinner som kommer til oss med spørsmål om selvbestemt abort. De aller fleste kontakter fastlegen for å få hjelp og støtte, og for å bli henvist til å få utført inngrepet, dersom de bestemmer seg for det.

For det er nettopp det de må; når hun blir blir ufrivillig gravid, må kvinnen selv ta det vanskelige valget det kan være å bestemme om hun skal fullføre svangerskapet eller avbryte det.

Vi har selvbestemt abort frem til utgangen av uke 12, som betyr at kvinnen, og bare hun, tar valget.
Selv om dette er en lovbestemt rett, så sier tittelen på kurset i dag at det fortsatt hersker en del tabu og skam rundt dette å velge å avbryte et svangerskap. Dette er jo et så utrolig følsomt og sårbart tema, og det er vel ikke mange som ser på dette som et lettvint problem å løse, verken for den enkelte kvinne eller som samfunn. Derfor kjenner kanskje en del jenter og kvinner skam når de går gjennom en abort. Det er ikke noe man snakker høyt om, eller vil at særlig mange skal vite om, selv om man gjør det med loven i hånd.

Jeg har tidligere skrevet en blogg om abort, der jeg beskriver og er ærlig på at dette er et av de feltene som er mest utfordrende som fastlege. Man møter kvinner i en veldig sårbar fase, og man skal være profesjonell og mest mulig nøytral, midt oppe i at kvinnen spør oss om råd og hva de skal gjøre.

http://lykkelig-som-liten.blogspot.com/search?q=abort

Noe av det jeg snakket om i dag, var også det faktum at det er unge kvinner over 20 år som har klart høyest abortfrekvens, faktisk dobbelt så høyt som tenåringsjenter. Gratis p-piller til tenåringene har helt sikkert en positiv effekt, men det er ikke hele forklaringen på at de over tyve tar mye oftere abort. Med en pris på 100 kroner for 3 måneder med p-piller, så klarer de fleste det...
Det er alt for mange som har sex uten å beskytte seg mot både graviditet og kjønnssykdommer, det ser jeg på kontoret flere ganger ukentlig. Mange studenter er ikke i faste forhold, så da ser de ikke poenget med å ta p-piller "som er dumt for kroppen". Så blir de kanskje gravide i stedet, og/eller får kjønnsvorter og herpes.
Det er fint at unge er blitt mer seksuelt frigjorte og trygge på seg selv, men desverre så har ikke den seksuelle ansvarsfølelsen blitt med i utviklingen.
Norge ligger på bunn i Europa når det gjelder kondombruk, og det er pinlig, syns jeg.
Her har vi en stor jobb å gjøre, både fastleger og annet helsepersonell som har kontakt med ungdommer og unge mennesker!

Men, som flere også snakket om på seminaret i dag, så er abort ikke et typisk "ungjente-fenomen". Det er gjerne slik det blir beskrevet, og det inntrykket man får.
Nei, det er faktisk like vanlig å velge abort selv om man er i et fast forhold, har barn fra før, og ellers har et "stabilt" liv.
Abort angår alle, i alle aldre, og alle "lag" av folket.

Som leger skal vi møte en og enhver med respekt og støtte for de som trenger det. Det er viktig at vi ikke legger press på noen, og presser dem til noen avgjørelser.
Utfordringen er nå de ber oss å råd, og vil vite hva vi syns. Hvordan takler man det...?

Da gjelder det å holde hodet kaldt, og hjertet varmt:-)

Ublidt møte med asfalten...!

2011-10-05T12:24:00.000-07:00

I morges skjedde det jeg har fryktet i hele høst; jeg tryna på sykkel på vei til jobb!
Plutselig sto fremhjulet nedi et hull i asfalten, sykkelen bråstoppet, og jeg veltet fremover med sykkelen over meg.
Her i Trondheim er veistandarden for tiden helt elendig og skandaløs, og det er skikkelig risikosport å være syklist eller annen tohjuling for tiden. Huller i asfalten blir aldri reparert, og trikkeskinnene repareres uten at legges ny asfalt på sidene. Biler punkterer pga skarpe kanter, og det må som regel veldig alvorlige ulykker og tragedier til før det gjøres noe.

For meg var heldigvis farten såpass moderat at jeg rakk å tenke litt på vei over sykkelen. Derfor "planla" jeg hvordan skulle lande, og klarte mer eller mindre å hindre de største skadene iallefalll. Ingen brudd, hjelmen var på plass, og bare overfladiske skrammer.
Men fy søren, for en ekkel opplevelse.
Etter å ha kommet meg opp fra asfalten klarte jeg å stable meg selv og sykkelen avgårde, hinkende, med hullete og blodig bukse. Litt fortumlet på jobb, men som fastlege, med venterommet fullt om et kvarter, kunne jeg ikke bare dra hjem og "call in sick", - så jeg fikk mannen min, som også er kollega-til å vaske og rense sårene og legge på plaster, så var jeg nokså klar til jobb...;-) Tror jeg har hatt dager der jeg har vært litt mer konsentrert kanskje, men det gikk greit.

Men, det som skremte, skuffet, eller kanskje provoserte meg med denne hendelsen, var at like ved der jeg kjørte overende, så sto det 5-6 seks mennesker i et busskur og kikket på meg. Ikke en eneste en av dem gjorde tegn til å komme å hjelpe meg, eller for å spørre om det gikk bra...! Det syns jeg er synd og tankevekkende. Har folk så nok med seg selv, er de redde for å blande seg, eller er de redd for å gjøre noe galt ved å komme bort for å tilby seg å hjelpe...?

Desto større var gleden da jeg ble oppringt en time etterpå , av en fremmed dame som hadde funnet lommeboken min midt i trikkesporet der jeg tryna! Hun hadde også funnet almanakken min inni en fillete pose. Da kom jeg på at jeg hadde jo hatt disse tingene bakpå bagasjebrettet på sykkelen; det hadde vært helt ute av hodet mitt etter ulykken. Til tross for at busser og biler hadde kjørt over tingene, så var de nokså hele, selv om bankkortene var trykt litt flate...
Så det finnes da heldigvis snille og hjelpsomme folk også:-)

Men det spørs om sykkelen snart skal gå i dvale nå, til høstløv og snø har gjort fra seg, og kommunen har rettet opp i humper og dumper langs veien...!

Fryktens grep...

2011-10-04T00:22:00.000-07:00

"Mamma; hva skal jeg gjøre hvis det kommer en bombe, og du blir drept?"
Spørsmålet kom fra baksetet forleden dag da jeg og minstejenta var ute og kjørte. Hun satt tankefull og lurte på om hun skulle gå bort til noen å spørre om hjelp, eller bare bli stående, dersom vi ble truffet av en bombe, og jeg ble truffet.
Jeg spurte hvorfor hun tenkte på dette nå, og prøvde å berolige om at det er veldig veldig lite sannsynlig, og at det ikke finnes bomber her. Nesten iallefall.

"Jeg tenkte på det fordi jeg så en hvit varebil kjøre forbi, og det var vel en slik bil Anders Behring Breivik hadde da han bombet...?"

...

Joda, det var vel en hvit varebil som ble brukt ved regjeringskvartalet. Hun hadde rett i det.
Man blir litt tankefull selv når man hører hvor sterkt det sitter i ungene også ennå, denne nye frykten for at alt kan faktisk skje, over alt. Vi har mistet en trygghet og uskyld etter anslaget, og blir påmint på at dette sitter dypt i oss.

En hvit varebil, som ellers ville passert henne der hun satt i baksetet, uten at hun hadde enset den, men heller fortsatt og tenkt på lek og moro eller noe hun gledet seg til, på sitt barnlige vis.

Dette er vår nye virkelighet. Tiden leger alle sår, sies det. La oss håpe det...

Samværskranglingens nye arena...!

2011-10-01T01:32:00.000-07:00

Jeg hørte i går på programmet Her og Nå i NRK, der de hadde et innslag som beskrev hvordan kranglingen om samvær og foreldreskap har tatt en ny form. Familieterapeuter opplever nå en stadig økning i saker der far krever å få ta del i svangerskap og fødsel, selv om de ikke er sammen med den gravide! Både i brutte samboerskap og i tilfeller der en "one night stand" hadde medført graviditet, så er det nå mer og mer vanlig at far mener han har rett til å delta fra første stund, for å oppnå et "likeverdig" foreldreskap.
Familieterapeutene som ble intervjuet var bekymret for utviklingen, da de tror det kan sette den gravide og dermed barnet under et stort press og mye stress, i en tid der hun trenger mest mulig ro og stabilitet for å ha et best mulig svangerskap og fødsel.

Jeg syns dette er en skremmende utvikling. Det er fint at fedre har kommet mer på banen i forhold til omsorg og interesse for barna sine, men disse signalene viser at pendelen har gått for langt.
Hvem er det man tenker på og tar hensyn til når man skal invadere fødestuen, og delta på en fødsel hos en fødende kvinne som i seg selv gjennomgår en voldsom prosess bare ved å skulle føde? Tenk hvis hun da i tillegg blir presset eller tvunget til å ha til stede en mann hun enten har brutt opp med eller bare har hatt et flyktig forhold til? Dette syns jeg høres fælt ut, nesten som et overgrep i visse tilfeller. Under en fødsel er det utrolig viktig at den fødende er i omgivelser der hun kjenner seg trygg, og med folk rundt seg som hun kan stole på. En mann som hun ikke har et forhold til, eller som hun kanskje har hatt et opprivende brudd med, er ikke en slik person. Uansett om han er far til barnet som skal fødes.
En slik utvikling kan medføre at mor får problemer med både fødselprosessen, og med tilknytning og mestringsopplevelse i forhold til å bli mor. Man trenger ro og trygghet i denne fasen og i tiden etterpå. Ikke konflikter og kulde midt oppe i fødselen!

Jeg forstår at det også er viktig for en far å få en relasjon til barnet sitt. Men som terapeuten sa i reportasjen, så kan en god relasjon etableres selv om man venter litt. Det må ikke skje på fødestua.

Sorry, men innimellom så ligger ikke de ideelle forholdene til rette for at "mor, far, barn" lever i idyll, og sorry, men det er ikke alltid at far får med seg fødselen. Iallefall når han ikke er i et forhold til mor, slik som dette.
Det kan man ikke kreve av kvinner. Kanskje har disse kvinnene hatt et krevende valg bare ved det å velge å fullføre svangerskapet? Kanskje har de slitt seg gjennom måneder alene med kvalme, plager og bekymringer, og har nok med å bare komme seg gjennom dette, og videre i livet?

Det såkalte "likeverdige" foreldreskapet er blitt et mye brukt ord. Hva betyr det da? Er det målt i antall timer og dager man er sammen med barna sine? Er utvikling av gode relasjoner bare bygd på tid man bruker sammen med barna sine, eller finnes det andre faktorer som spiller inn?

Det har utviklet seg en sterk form for rettferdighetstankegang når det gjelder foreldreskap og samvær. Da er det gjerne foreldrenes rett til å være sammen med barnet, mer enn barnets rett til å ha en mest mulig stabil og trygg hverdag og liv.
Barnefordeling og foreldreskap er blitt et sterkt symbol innen likestillingen, og man kan noen ganger få inntrykk av at det er "likt" som gjelder, mer enn det innholdet man fyller det med.
Fra vi er små er vi jo opptatt av at brusglassene skal være like fylte, på millimeteren.

Familieterapeutene var opptatt av at vi foreldre er bevisste på å være kloke foreldre. Det kan man faktisk være, selv om man begynner å være det lenge etter at mor og barn har fått kommet seg ut av fødestua og ammetåka...!

Hør innslaget på nrk.no, "Her og Nå", 30/9-11

Kampanjestart...;-)

2011-09-26T12:17:00.000-07:00

Jeg har ankommet Oslo, og skal tidlig opp i morgen for å delta på kampanjestart;-)
Jeg er Legerepresentant for Helsedirektoratet, som i år igjen kjører på for å få færre gravide til å ta seg en dram i svangerskapet.
Mange av oss tror at dette kan da umulig være noe problem, som det er grunn til å bruke ressurser på...?
De fleste av oss drikker ikke i svangerskapet, men forskning viser at det desverre er store mørketall.

Det dreier seg ikke om stor-drikking, men det er desverre en tendens til at gravide tar seg et glass i ny og ne. Når man faktisk ikke vet hva som er nedre grense for hva som er skadelig for det enkelte foster, så syns jeg det burde være en grei sak å stå over de stakkars månedene det er snakk om?

Det er nok mye pres utenfra også, fra venner, koleger, sosialeforum der drikking forventes, og fra den eldre garde, med svigermødre og tanter som har stadige "bevis" på at det gikk bra den gangen de fikk barn!

I morgen er det frokostmøte på Hotel Bristol, der både fagpersoner og gravide komikere kommer for å ha innlegg for fremmøtende pressefolk.

En ting som er veeeldig urettferdig, er at jeg har blitt satt til å holde innlegget mitt rett etter Henriette Steenstrup, en av Norges morsomste personer for tiden... Snakk om å hoppe etter Wirkola!
Men, så er jeg heldigvis ikke innleid for å være morsom heller da, så det går vel bra ;-)

https://docs.google.com/viewer?a=v&pid=gmail&attid=0.1&thid=132a47218c06e5eb&mt=application/pdf&url=https://mail.google.com/mail/?ui%3D2%26ik%3D97fa244c13%26view%3Datt%26th%3D132a47218c06e5eb%26attid%3D0.1%26disp%3Dsafe%26zw&sig=AHIEtbQhNXpBwDEChISrTYt6NrqaqZz_kg

Mat-landeplagene...!

2011-09-25T05:51:00.000-07:00

Har du planer om å bake en kake med ekte smør, eller ha fløte i desserten i helgen? Da er det ikke sikkert du finner det i butikkhyllene for tiden, for nå er det smør, fet melk og fløte som gjelder.
Aviser, internett og TV tuter oss ørene fulle med at det saliggjørende for helsa og vekta er å spise lavkarbo; fy fy med alt som heter karbohydrater, pasta, ris og brød!

Jeg er den første til å være enig i at vi spiser alt for mye sukker, snop, brus, og venner ungene våre til at alt som er godt er søtt. Men; jeg er livredd for slike voldommme motebølger når det gjelder mat og kosthold, og har ikke troen på at verken suppekurer fra Rikshospitalet, fastekurer,"raw-food", Atkins, Ingers rugbrød eller som nå Lavkarbo-kur.

Alle disse trendene, med kurer, piller eller drikker som lover langt liv, sunt legeme og slanke kropper har en fellesnevner ved at det er så og si umulig å følge dem over tid. Det går greit en måned eller tre, men så gir de fleste opp, både fordi maten blir for ensidig, det blir for dyrt, eller vi rett og slett ikke er skapt til å kjøre slike "regimer" på oss selv!

En ting er at vi voksne bestemmer oss for å prøvekjøre en Lavkarbo-diett i en periode. Det er helt sikkert mye fornuftig å bra ved det. Men hva gjør det med alle barna som stadig vekk opplever at foreldrene (mest mødrene...?) stresser rundt med kokebøker "oppskrifter" på dietter, og snakker om slanking, vekt og dietter? Jeg har også tidligere skrevet om dette, og tror et slikt fokus på vekt, kropp og mat gjør noe med barn og unges forhold til mat og til sin egen kropp, på en uheldig måte. Når de erfarer at vi voksne er misfornøyd med oss selv og utseende, så lærer de å fokusere på dette selv også. Dette er tankevekkende, syns jeg.
Det er også et stort spørsmålstegn hvor sunt det er for barn å leve etter en streng Lavkarbodiett over lengre tid, kan hende barn har godt av å spise mer variert enn som så...?!

Jeg har tro på gammeldags sunn fornuft, og prinsippet alt med måte! Vi trenger både karbohydrater, proteiner og fett, samt fiber, vitaminer og andre stoffer som man finner i ulike typer mat.
Men jeg tror at dette også kommer an på mengde mat! Vi har en tendens til å spise alt for mye, og for både vekten og formen så burde vi stoppe å spise når vi kjenner av vi begynner å bli mett, i stedet for å putte i oss den ekstra kjøttkaken, pastabiten eller osteskiven. Vi trenger heller ikke å spise opp restene på tallerkenen til ungene, eller ta to porsjoner av desserten.
Vi trenger heller ikke "kose" oss hele tiden, når vi ser TV, går på kino eller møtes på foreldremøter.

OG-inntak av energi må alltid kombineres med forbruk av energi! Vi må faktisk røre på oss for å holde oss rimelig slanke og for å holde oss i form og ta vare på helsa.

Jeg blir ofte spurt om kosthold, slanking og sunnhet på legekontoret. Folk spør om de kan ta seg litt vin, smør eller salt. Det er, også for en lege, helt umulig å holde seg oppdatert på alle rådene, skremslene og pekefingrene som fortelles i media, der "eksperter" krangler om hva som er Det sunne liv.
Jeg har stor tro på at man skal kunne unne seg noe godt innimellom, tror at de fleste vil sprekke og feile dersom de er altfor strenge i matveien. Det er forskjell på "ørk og helg", og det går jo an å leve mest mulig sunt i ukedagene, men kose seg med litt god mat og drikke i helgene.
Hva hjelper det å kanskje leve to år lenger, hvis man bruker mange år før det på å stresse rundt og "pine" seg for å nettopp leve lenger...?

Helse er jo så mange ting, og det å bli for overfokusert på kosthold, vekt og trening, kan hos enkelte føre til et stress som faktisk i seg selv reduserer helsen!

Slapp av litt mer, og ikke la dere lure ut på alle disse trendene, der "eksperter" tjener millioner på sine såkalte nye ideer. Mye av det er Keiserens nye klær, og ofte er det omskrivninger av gamle gode råd, som "spisses" litt for å få det til å se nytenkende ut.

Hva er det neste; det blir spennende å se. Jeg for min del ble veldig glad da jeg for et par dager siden leste i Dagbladet av vin er slankende; får skynde meg å drikke en del da, til det blir helt fy fy igjen;-)

Jeg har skrevet om temaet tidligere:-)

http://www.adressa.no/meninger/article1600347.ece

http://lykkelig-som-liten.blogspot.com/search?q=slanking

En hjerteskjærende historie fra en skolehverdag...

2011-09-20T02:15:00.000-07:00

Det har gått tre dager siden jeg fikk A-magasinet, og jeg har lagt det fra meg to ganger. Det er ikke ofte at jeg blir sittende å gråte etter at jeg har lest avisen, men denne gangen gjorde jeg det.
Historien om Halvar som ble mobbet og utsatt for psykisk terror fra læreren sin, gikk faktisk så innpå meg at jeg ikke klarte å lese det først.
Jeg så for meg meg denne lille forventningsfulle gutten, som spent og ivrig, med badebukse på, sto i dusjen og var klar til å hoppe uti bassengen sammen med resten av klassen. Helt til en tyrann av en lærer kommer og tar tak i ham, og låser ham inn på et rom i to timer, fordi han får skylden og straff for at klassen har bråket tidligere på dagen. Der sitter denne forfrosne gutten helt alene, og hører at de andre barna koser seg i bassenget...
Slike historier treffer meg så inderlig sterkt, og jeg får vondt i kropp og sjel når jeg hører om unger som opplever slike ting. Det blir nok ekstra sterkt fordi jeg selv har en gutt i samme alder, og kan se for meg ham hvis han skulle ha opplevd noe slikt. Det gjør meg både sint og opprørt.

Halvar var så tøff at han fortalte sin historie om langvarig mobbing og trakassering fra læreren, helt til han og klarte å få skiftet skole. Han var heldig å ha foreldre som så dette, trodde på ham, og gjorde noe med det.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4228400.ece
Mobbing er et gammelt fenomen, og desverre så mobbes det nok minst like mye i dag som da jeg gikk på skolen, og mobbingen har tatt nye former, takket være dataalderen. Vi mennesker er nok desverre av en slik natur at noen av oss må plage andre i et forsøk på å hevde oss selv, og for en stakket stund kjenne oss litt "ovenpå" og bedre. Men det er jo noe veldig usselt over det å være mobber også, og det ligger mye trist trasig bak i mobberens historie også. Og det mobbes både blant barn og voksne, så dette er et stort samfunnsproblem generelt.

Artikkelen i A-magasinet tok for seg mobbing av elever, utført av lærere, og det var så mange som 15000 elever som i Elevundersøkelsen sa at de hadde blitt utsatt for læreres negative eller ondskapsfulle oppførsel.
Selv om lærere selvsagt må få lov til å komme med "korrigering" av oppførsel av barn uten å bli kalt mobbere, så er det vel ikke grunn til å tro at disse tallene lyver.

Problemet, som ellers med mobbing, er jo også at den ofte foregår på en intrikat måte, der det ikke nødvendigvis høres eller ses av andre enn den som blir utsatt for det. Noverbal mobbing, med utfrysing, ignorering og utestengelse er like vondt som det å bli ertet muntlig.
Jeg husker selv at jeg ble oppmerksom på medelever som ble trakassert av enkelte lærere. Det kunne gå på at elever som var svake til å lese, stadig ble bedt om å lese, og læreren så ut til å "nyte" at eleven strevde.
Det er ikke så enkelt å gripe fatt i for et barn som er tilskuer, og noen ganger kan det utvikles en masse-suggesjon, slik at flere blir med på den negative oppførselen mot den mobbete eleven.

Lærere har tradisjonelt vært alene som voksne i klasserommet, og har det har derfor ikke vært mange muligheter for observasjon eller korrigering fra andre voksne. Læreren har derfor hatt mye makt. Det er nå mer vanlig med sammenslåtte klasser og jobbing i team, og slik sett er det bra, og kan medføre mindre risiko for at enkeltelever blir hakkekyllinger fra en lærer.

Det er også mange kolleger og rektorer som er for feige, og nøler med å ta det opp, når de får varsler om lærere som ikke holder mål, eller oppfører seg krenkende. Det blir lett sånn når det er barn som er "motparten", og som i seg selv ikke har en sterk stemme eller makt.

De fleste lærere gjør en kjempejobb, og de må ha lov til å kjefte og være streng så klart. Jeg tror desverre at stadig flere elever har med seg lite folkeskikk hjemmefra, og lærere sier at arbeidshverdagen deres fylles stadig mer med oppdrager-funksjon i tillegg til vanlig faglig arbeid. Men det er langt fra litt kjeft og til regelrett psykisk tortur.
Det er det Halvar opplevde, og det er rørende å høre om hvordan han tross alt har klart seg bra, og klart å beholde troen på seg selv, til tross for at han hadde en lærer som prøvde å bryte en liten gutt ned...

Aftenposten skal fremover ha fokus på mobbing, det er bra, for vi må fortsette å få de frem i lyset for å få bukt med dette store samfunnsproblemet!

Hvilken lege vil folk ha...?

2011-09-19T12:19:00.000-07:00

Det var spørsmålet jeg "drodlet" litt rundt i den faste spalten Signert i Adresseavisen i dag.
http://www.adressa.no/meninger/annenside/article1697099.ece

Som nevnt i innlegget mitt, så blir legestudenter nå til dags drillet i å møte pasienter ansikt til ansikt, for å øve på kommunikasjon i pasient-legesituasjoner.
Jeg tror det er en viktig del av legeutdannelsen, og er med på å bedre kommunikasjonen og forståelsen mellom lege og pasient.
Som jeg skrev i spalten, så går ca 80% av alle klager som rettes mot leger på at de kommuniserer for dårlig. Det kan være alt fra for lite informasjon, arroganse og lite empati, til misforståelser.
Selv om det nok ikke alltid er legens "feil" at det oppstår kommunikasjonssvikt mellom lege og pasient, så er det vår plikt som profesjonelle å gjøre det vi kan for å være "flinke" til å kommunisere og være tydelige og ha empati.
Men, noe av utfordringen ligger i at vi er medmennesker vi også, og mellom alle mennesker er det noen som kommuniserer naturlig veldiog godt sammen, mens andre har en dårligere "kjemi", hvor det letter oppstår misforståelser, mistenkeliggjøring og avstand. Det er desverre slik i lege-pasientforhold også, uansett hvor proffe man er...

Jeg syns nettopp dette feltet er noe av det mest spennende ved å jobbe som fastlege. Jeg møter nye og ulike mennesker mange ganger for dagen; folk fra allle samfunnslag, i alle aldre, kjønn og med helt ulike skjebner og bakgrunner.
En av de store utfordringene er å klare å "skifte om" mellom hver pasient, og å være like mye til stede for den som kommer etter en annen pasient, som kanskje har sittet og grått og fortalt noe veldig tungt og trist.
Da er den store utfordringen å "nullstille" mellom konsultasjonene, og få også nestemann til å føle seg fokusert på og i sentrum.

Men, uansett hvor godt vi prøver, så vil det være noen som er misfornøyd, og syns vi er "dårlige" leger. Slik vil det være, og da er det kanskje like bra at det faktisk er lov til å skifte lege...! Det er faktisk en del ganger vi tenker at folk er alt for lojale, særlig hvis jeg hører at de stadig klager på fastlegen sin. Da syns jeg faktisk de skal gjøre noe med det, og bytte, der det lar seg gjøre. Vi blir ikke sure for det...;-)

Når blir sorg en sykdom...?

2011-09-16T04:03:00.000-07:00

Vår nye president i Legeforeningen har gått ut og støttet forslag om at det må gå an å bli sykmeldt på grunn av sorg. Kjempebra, sier jeg! Både som lege, og som et medmenneske.

http://www.vl.no/samfunn/legepresident-ja-til-sorgmelding-/
Temaet sorg har blitt aktualisert etter 22 juli, og flere har nå fått bevissthet om at vi leger faktisk ikke kan sykmelde folk på grunn av sorg! Hva så når folk mister noen av sine nærmeste, eller de av en annen grunn kommer i en sorgreaksjon som gjør at de ikke er arbeidsføre i en kort eller lengre periode? Vi møter selvfølgelig stadig mennensker som er i en slik tilstand, og vi kan faktisk ikke alltid si til dem at de må ta seg sammen, og komme seg på jobb i morgen. Når vi vurderer at de ikke kan eller bør på jobb, må vi slik det er i dag være "kreative", og sette en eller annen diagnose på dem som vi kan stå inne for. De blir gjerne type "akutt Psykisk krisereaksjon " eller "Reaktiv depresjon", eller "Stressreaksjon". Men det er ikke lett, for leger vil jo ikke sitte å gi folk feil diagnoser pga et urimelig system, det er ikke "Lege artis"!

Et annet problem med å gi folk en slik fiktiv diagnose, kan være at de blir "stemplet" av for eksempel forsikringsselskap, som er helt allergisk og livredd for å gi livsforsikring til deg dersom det står at du har hatt en depresjon eller en annen "P-diagnose", der P står for "psykiske" diagnoser. Derfor er det så utrolig viktig at vi leger ikke lager et ekstra problem til en person som simpelthen er i en akutt sorg og krise, men som ikke skal defineres som "psyk" for dét!
Det er fryktelig at det er sånn, men det er det, bare spør noen i forsikringsbransjen.

Dette har jeg selv opplevd på kroppen, etter at jeg mistet et barn. Jeg ble faktisk nektet full livsforsikring, og fikk "karantene" i 5 år, for å bevise at sykmeldingen og diagnosen som ble satt på meg, ikke ga meg varig nedsatt arbeidsuførhet. Det å miste barn er riktignok regnet som en ekstremt stressende påkjenning, og både sykeligheten og dødeligheten er klart økt hos foreldre som erfarer dette. Men det er jammen en påkjenning å møte "stengt dør" og avvisning hos forsikringsselskapet også, når man selv føler at man klarer å jobbe seg opp etter en slik sorg og tragedie.

Jeg håper virkelig at det blir lov til å sykmelde folk i sorg, en såkalt sorgmelding. Folk er ikke syke fordi om de er i sorg, men de kan iallefall bli syke dersom deres sorg ikke blir håndtert riktig i begynnelsen! Jeg tror at en time-out, kanskje bare 1-2 uker fra jobb, kan hjelpe mange til å få tid og ro til å bearbeide krisen, og komme seg raskere enn om de blir presset til å gå på jobb med en gang. Andre igjen har lyst på jobb, og finner trygghet og balanse i å ha de faste rammene. Dette må individuialiseres, men det må gis rom til begge deler. Det avhenger også mye av hva slags jobb man har; har man et yrke der man er mye eksponert for folk eller det settes høye krav til konsentrasjon og presisjon, så er det vanskelig å klare å utføre jobben bra og trygt hvis kropp og sjel er helt ute av balanse.

Vi anbefaler samtidig sørgende om å prøve å ha en mest mulig strukturert hverdag også, etter at en tragedie har rammet. Det er lurt med fast døgnrytme, komme seg opp om morgenen, spise regelmessig, og få seg litt mosjon og frisk luft. Alt kan virke som et ork, men denne regelmessigheten kan hjelpe til at sorgprossessen går lettere, og at man faktisk kommer seg inn i jobb og sosialt liv igjen raskere.

Så, jeg ser frem til at det blir lov å sorgemelde folk! Det blir et fremskritt, både for de personene som er i en slik vanskelig livssitusajon, og det gir mulighet for oss leger til å jobbe på en redelig og respektfull måte når det gjelder sorgarbeid.

Øvelse gjør mester...!

2011-09-15T13:54:00.000-07:00

Å leke skole er veldig populært for minstemann for tiden. Det øves og skrives bokstaver, og storesøster på åtte er en ivrig lærer!

Så lenge de er ivrige selv, så er det vel bare å drive på:-)

Engasjert gjeng...;-)

2011-09-11T09:06:00.000-07:00

Midt oppi mer eller mindre kjedelige og intetsigende debatter om bompenger, skjenketider og eiendomsskatt, nå på tampen før valget i morgen, så er det bra at enkelte av oss ser litt lengre enn til vår egen nesetipp! Her i huset har det vært ivrig vaffelsteking og plakatskriving i dag, før ungene satte seg med bord og utstyr i gata for å selge vafler og saft til forbipasserende. Og inntektene de skal gå til Unicef, for å hjelpe barn på Afrikas horn, i følge barna...!

Senere på dagen har smådamene ringt på dørene rundt omkring i nabolaget, for å be om tomflasker, der de pengene skal gå til Leger uten Grenser!

Litt mye "etterarbeid" for mor og far, med rydding, panting og sending av penger, men man skal vel ikke klage over at barna har engasjement litt utover å ønske seg den fineste Barbiedokka eller Legoesken...;-)

Brettspill...:-)

2011-09-08T11:27:00.000-07:00

I kveld har jeg kost meg sammen med minsten og spilt brettspill! Han er en kløpper i spill, og spiller alle slags spill i barnehagen.
Jeg må innrømme at dette med gode gammeldagse brettspill er blitt en liten salderingspost i vår tilværelse de siste årene, eller så lenge jeg har hatt tre, fire og fem unger å følge opp, med hver sine aldre og behov på ulike måter.

Jeg har hatt dårlig samvittighet for dette, for jeg ser jo hvor hyggelig barna syns det er når vi voksne tar oss tid til å sette oss ned, slå av TV, PC-er og legge bort mobilen en stund, og kun fokusere på dem og spillet. Det er alltid hundre ting i luften, multitasking, og det er ikke så ofte man klarer å faktisk sette seg ned å rett og slett bare fokusere på en ting, som et brettspill krever.

Stigespillet, Kaste griser eller Yatzi går forsåvidt greit; utfordringen kommer når de litt større barna vil ha meg med å spille Monopol, Risk eller et eller annet spill som varer flerfoldige timer... Da er det ikke enkelt å sette av tid i en travel hverdag, rett og slett, og det blir nesten slik at man er avhengig av barnevakt, fordi minstemann til nå har gått lei etter 10 minutter, og ser sitt snitt til å tulle med brikkene eller gjøre andre spillopper, som medfører at storesøskene blir blir sint og lei, og spillet blir avsluttet med sure miner...

Men nå har alle blitt såpass store at de faktisk klarer å spille Monopol på egen hånd, og femåringen er blitt såpass forstandig at han gjerne er med som "hjelpesmann" på et lag;-)

Brettspill er veldig koselig, og nå skal jeg bli flinkere til å sette alle andre "viktige" ting til side på travle ettermiddager, og sette meg ned med barna og slå en terning eller ti:-)

Skaprydding...

2011-09-04T07:09:00.000-07:00

I dag har jeg hatt et lite/stort prosjekt, nemlig å rydde i klesskapet til den yngste frøkenen i huset. Jeg har satt det ut og satt det ut, for jeg syns det er utrolig slitsomt og kjedelig å rydde i klesskapene til ungene.
Ikke før er jeg ferdig å rydde og sortere i størrelser, vinterklær versus sommerklær og slitt-ikke slitt, så er jeg igang igjen; det er som en pølse uten ende!

Og, hver gang blir jeg pinlig påmint om at barna har for mange klær...! Det er ørt-og førti gensre, bukser og kjoler, og jeg har gang etter gang blitt "forført" til å kjøpe et klesplagg. Det er jo så mye fint ute i butikkene!! Og som jente-mor må jeg innrømme at jeg er litt barnslig, og liker søte fine kjoler, med stæsj på.

Det er litt pinlig og en litt ekkel følelse når en ser at mange av klærne ikke er slitt eller brukt i det hele tatt; noen av plaggene har fortsatt merkelappen på.

Og ungene vokser så utrolig fort! Med mange klesskap og -skuffer, og størrelser å holde orden i, så klarer jeg ikke å henge helt med i størrelsene-
Om sommeren er det iallefall voksetid, og jeg tror jammen sol og varme er bra for groforholdene i en liten barnekropp også.

Men nå er skapet ryddet, og gensere, truser, bukser og nattøy er fin stablet i hver sin hylle. Enn så lenge-til frøkenen skal i gang med å finne frem de riktige klærne til skolen i morgen...

Så er det et par poser til en yngre kusine, en til Fretex, og et par poser som går rett i søpla. I og med at det ikke er flere småjenter i huset som kan arve, så skal jeg ikke lagre noe av det på loftet denne gangen. Med de to første ungene var det ikke måte på hvor flink jeg var til å sortere, merke og legge i egnede kasser på mørkloftet. Det var greit å finne med tanke på de neste i rekken. men nå har jeg mistet oversikten, og gitt opp "systemet" mitt...

Selv om 1-2 timer av en nydelig søndag gikk med, så føles det veldig godt å ha i det minste ett ryddig og oversiktelig klesskap i huset:-)

Tannfeens magi for fall...?

2011-09-03T01:06:00.000-07:00

I går måtte minstemann trekke en fortann pga en skade, og fikk derfor en litt tidlig start på tannfellingen.
Men, han fikk en fin liten skattekiste å legge tannen i, og satte forventningsfullt kisten på vasken på badet, i håp om at tannfeen skulle komme i natt.
Jeg foreslo å legge tannen under puten, men det var litt skummelt..., kanskje tannefeen var litt farlig óg, så da var det tryggest at den kom på badet og la fra seg penger istedet.

Gledesstrålende kom han og viste oss pengen i morges, og syns dette med tannfe er svære greier.
Men, så er det det å være lillebror da...! Det gikk ikke lang tid før storesøster hadde gitt ham en grundig innføring i at tannfeen er bare tull, og at det er mamma og pappa som legger penger penger under puten, eller et annet sted.
Jeg ser at han sliter med hva han skal tro nå, og man kan se at noe av "magien" er slukket. Jeg er så barnslilg jeg, at jeg syns det er litt trist at han allerede nå må innføres i livets harde og kjedelige realiteter, og hadde unt ham å få undres litt over dette litt til, iallefall til neste tann faller ut...;-( Så jeg prøver å si at det ikke er sikkert at storesøster har rett, og at det iallefall ikke er jeg som har lagt noen penge, jeg lå og sov i heeele natt.

Så får vi se hva som vinner da; harde fakta eller en liten god fantasiverden, for en stakket stund...

Barseltiden-viktige hvetebrødsdager for mor og barn...!

2011-09-01T13:44:00.000-07:00

Jeg har akkurat kommet hjem fra Oslo, og to dager med møter i Helsedirektoratet, der barselomsorgen sto på plakaten.
Vi er en gruppe fagfolk og brukere som skal lage nye retningslinjer for barselomsorgen i Norge. Kjempespennende arbeid, og et veldig viktig felt.

Barseltiden er en helt unik tid, for en nybakt mor og barnet hennes, og også for en helt ny liten familie. I alle kulturer har man gjennom alle tider hatt ulike tradisjoner knyttet til barselperioden, som gjerne er definert som de første 6 ukene, eller 40 dagene etter fødselen.
"Alle" vet at mor er sliten og overveldet etter fødselen, og det har tradisjonelt vært lagt opp til at hun får hjelp og avlastning til både praktiske gjøremål og barnestell den første tiden, slik at hun får mulighet til å komme seg, komme igang med amming, og bli vant til den nye situasjonen på en rolig og gradvis måte.

Nå er det andre ting som gjelder, og her i landet, som en del andre steder, så er barseltiden blitt stadig mer hektisk og skviset, og tankegangen om at mor og barn trenger ro og støtte de første ukene blir stadig mindre "verdt", samtidig som økonomisk tankegang og rasjonaliseringer råder.
Derfor kortes tiden på barselavdeling ned stadig mer, og mor og barn blir sendt hjem,-til hva...?

Den dagen det står et offentlig, kommunalt apparat og tar i mot den nybakte familien, med den omsorg, råd og hjelp som de trenger og fortjener den første tiden, så er det kanskje greit å dra tidlig hjem fra sykehuset. Men det er ikke greit, dersom alternativet er at de blir sittende alene med såre bryst, ømme sting og tusen spørsmål om stell av babyen sin. Det er nok ikke alle som har far hjemme, eller bestemødre som kan være der i dagevis.

Det å bære frem, og føde barn er en skikkelig flott samfunnsinnsats, i tillegg til en fantastisk personlig erfaring. Det bør jammen "honoreres", og det er helt urimelig at det skal ende opp som økonomisk regnestykke, der det om å gjøre å få ut mor og barn så fort som mulig.
Det er ikke sikkert dette er det mest lønnsomme for samfunnet som helhet på sikt...

En ting er sikkert; alle barselkvinner er forskjellige, men ingen er "maskiner". Det å føde og bli mor er helt naturlig og vanlig, men også helt spesielt og et krevende stykke arbeid både fysisk og psykisk. Det må vi få lov til å kjenne på, uten å oppleve at stoppeklokken går!

En skikkelig nesestyver...

2011-08-30T14:07:00.000-07:00

Da er listen komplett...!
Den listen er kanskje litt suspekt, og egentlig ikke noe å være stolt av, nemlig at nå har alle fem barna i huset pådratt seg et brudd et eller annet sted på kroppen...

Sistemann var uheldig i gymen, og fikk et ublidt møte med en annen elev rett på nesa, slik at han lignet mistenkelig på Mike Tyson da han kom blødende hjem etter gymtimen for noen dager siden.
Og riktig nok; nesen var brukket. I dag har jeg vært med ham på St Olavs hospital, der han fikk nesen på riktig plass igjen. Men fy søren, det så vondt ut! Først stapper legen inn mengder med gasbind dynket i bedøvelsesmiddel, inni den knekte nesen. Etter stund måtte han ligge på en benk, og nesebenet ble knekket på plass med en tang. Til tross for sin tenåringsalder, så var det nok greit å ha en hånd å klipe hardt i mens det pågikk.
Nesen blir bra igjen den, og det kunne absolutt vært noe værre!

Skulle nesten tro at familien vår hadde benskjørhet eller dårlig ernæring, men jeg tror ikke det heller...!
Det at alle ungene har brukket et eller annet ben tyder vel mer på at vi ikke pakker dem inn i alskens polstring, og de får utfolde seg med både det ene og andre. Og-jeg tror ikke jeg er hasardiøs som forelder altså, og håper ikke andre mener det heller.

Det er bedre at barn har noen blåflekker og gips på en arm, enn at de alltid har rene pene klær uten en skittenflekk...;-)

Er det så bra å bli født keiserlig...?

2011-08-23T13:28:00.000-07:00

I dag skriver Aftenposten om at fire av ti gynekologer mener at kvinner skal betale for keisersnitt som ikke er medisinsk nødvendig.
Slikt blir det debatt av!

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4205841.ece

Stadig flere norske kvinner ber om å få foretatt keisersnitt, i stedet for å "måtte" føde vaginalt, selv om lege eller jordmor har funnet noen ren medisinsk grunn til det. Nå er det over 17% av alle fødsler som er "keiserlige", og dette er en kraftig økning på noen tiår, og alt tilsier at tallet bare kommer til å øke. Det er bare å se på andre land; bare i Danmark er tallet mye høyere enn her, og i USA og Australia kommer over hvert tredje barn til verden via et operasjonssnitt på magen, i stedet for den naturlige veien gjennom skjeden til mor.
I USA får man jo som kjent det meste for penger, også helsetjenester, og der er det bare å bestille seg en "time" til keisersnitt, og plotte det inn i almanakken...

Som både lege og mor, så må jeg ærlig innrømme at jeg er skeptisk, og til dels skremt over denne utviklingen. Men desverre så står den sørgelig i stil med så mye annet vi ser innen "kropp, sjel, helse og sånn..." !
Vi fjerner oss stadig mer vekk fra vår "natur", vi har fått et svært unaturlig forhold til kropp, smerter, naturlige kroppsfunksjoner, og vi er vante til å kunne kontrollere både oss selv og tilværelsen ned til minste detalj. Vi er blitt perfeksjonister i forhold til hvordan vi skal se ut, og slike voldsomme endringer som både et svangerskap og en fødsel medfører for oss, så er jeg ikke forundret over at en del opplever en uberegnelig og ukontrollerbar situasjon som en fødsel er, som veldig skremmende og overveldende.
Da tror en del at keisersnitt er en fin og grei måte å komme seg unna på. Ingen revne underliv, ingen ukontrollerte utbrudd på fødestuen, og man må ikke utlevere seg selv så sterkt som i en fødeprosess.

Og ja, keisersnitt er en flott fødemetode i veldig mange sammenhenger, absolutt! Det er mange situasjoner og tilstander som krever at man må foreta "sectio", og det er helt naturlig i at det i en gitt befolkning er en viss andel som føder barna sine på denne måten. Vi har helt innlysende helsetilstander, som feks forliggende morkake, sykdom hos mor eller barn, enorm fødselsangst, veldig stort foster, noen ganger seteleie, relevante tidligere traumatsiske opplevelser, og en del andre tilstander, som legen vurderer i hvert enkelt tilfelle, også sammen med den gravide kvinnen. Noen gravide er livredde for å føde, både førstegangs- og flergangsfødende. Det som er viktig da er å ta denne kvinnen på alvor, og gi henne masse tid og rom for å kunne komme med sine bekymringer. Da ser man faktisk at en god del av dem som egentlig har "bestemt seg" for keisersnitt, klarer å føde vaginalt, under nøye oppfølging, og de kjenner virkelig på at de har mestret noe etter dette.

Det er ingen absolutte regler, og det er nettopp her utfordringen ligger...! Mange leger opplever at stadig flere pasienter kommer med klare bestillinger og forventnigner, både når det gjelder innen dette og andre felt. Folk er ofte svært oppdatert fra nettet, bøker og media, og de har dannet seg klare formeninger om hva de ønsker både av oss leger og helsevesenet generelt.
Dette er jo også i tråd med hva helsemyndighetene ønsker; det er stadig mer fokus på såkalt brukermedvirkning, der pasienten skal lyttes til og høres, for det er jo tross alt kropp og sjel til denne personen det angår.

Men mange medisinske spørsmål og avveininger er kompliserte og ofte finnes det ingen enkel fasitløsning, men den beste løsningen finnes gjerne etter en grundig vurdering av ulike ting, satt sammen. Mye av det faglige innen legevitenskapen er jo komplisert, selv for oss som er fagfolk, så da kan man heller ikke forvente at "menigmann" skal kunne klare å holde seg oppdatert. Så dette med brukermedvirkning kan jammen være vanskelig for den det gjelder også, og jeg opplever støtt og stadig at folk rett og slett ønsker at jeg tar valg og avgjørelser for dem.

Selv om keisersnitt er et fint alternativ i en del tilfeller, så tror jeg en del undervurderer litt hva dette egentlig er også. For det er rett og slett et kirurgisk inngrep, en operasjon! Og det er vel ikke så urimelig at man skal tenke seg ekstra godt om man virkelig ønsker å gjennomgå det, dersom det ikke er en medisinsk grunn til det...?
Alle kirurgiske inngrep, om de er i narkose eller "bare" i spinal/epidural (som de fleste keisersnitt), innebærer en del risiki i forhold til blodpropp, infeksjoner, arr-komplikasjoner, og det tar faktisk ofte lenger tid før kvinnen kommer seg etter en sectio enn etter en normal vanlig fødsel.
For et friskt sunt barn er det også oftest sunnere å bli født vaginalt; lungene presses og tømmes for vann, barnet blir gjerne mer våkent etter fødselen, og det er lettere å komme i gang med ammingen.

Så, det er ikke alltid fordi legene er "vrange" eller vanskelige at de vegrer seg for å legge en ellers frisk og sunn gravid under kniven. Noen føler nok det, og enkelte kan kanskje være mer firkantede, desverre.
Men her som ellers gjelder KOMMUNIKASJON! Vi fastleger som jobber med svangerskapsomsorg, og jordmødre, må ta denne tendensen på alvor, og bli enda flinkere til å gi god informasjon og råd, slik at kvinnen kjenner seg trygg gjennom svangerskapet mot fødselen.

Men så er det en faktor til, så kjedelig den enn er; økonomi...!
Vi kan desverre ikke komme fra den, fordi vi som er med og forvalter helsekronene, har faktisk et ansvar for å være med og fordele "godene" på vår måte. Selv om vi er et styrtrikt land, så vokser ikke noe til himmels her heller. Når det gjelder keisersnitt, så er det veldig mye dyrere enn en vanlig fødsel, og det krever mye mer helsepersonell involvert. Da må man velge hva man skal bruke ressursene på , iallefall til en viss grad.
Det må være lov til å spørre seg hvor mye skal prioritere å bruke helsekroner, eller fylle operasjonsstuene, med inngrep på "friske" folk.

Jeg har ingen klar formening om egenandel ved "unødvendige" keisersnitt, men det er så mange andre spørsmål dette reiser, syns jeg. Da har vi på en måte resignert i forhold til det medisisnke argumentet, vi lager et "klasseskille", og vi gir tapt for en kommersiell tendens som sier at folk skal kunne kjøpe alt for penger.

Dette er vanskelig, og ingen enkle løsninger. Men det er kjempeviktig at det blir tatt opp, for jeg er faktisk redd for at vi skal få amerikanske tilstander her også.
Det syns jeg ville vært veldig sørgelig... For tenkt så fantastisk opplevelse det tross alt er å føde da, for veldig mange av oss!

Skolestart og faste oppgaver...:-)

2011-08-22T12:01:00.000-07:00

I dag har barna startet på skolen etter sommerferien her i Trondheim. Og like sikkert som at høsten kommer, er første lekse allltid av typen "legge på papir på skolebøkene".
Det er da man ser en av mange forskjeller på barna sine; mens noen (særlig i fjortis-alderen...) knapt får lagt på papir før jul, er det stor stas for henne i 3.klasse å kjøpe inn papir på Nille, og hun passer på at det legges på allerede etter første skoledag!

Det er da det også avsløres hvem av oss foreldre som er litt mer "petimeter" enn den andre; hun trodde nok at pappa var litt mer nøye enn mamma, så han måtte til pers i dag:-)

Med skolesekk på ryggen...

2011-08-18T13:33:00.000-07:00

Skolesekk er skikkelig seriøse greier!
Etter to år med den knalloransje Statens Vegvesen-sekken som alle 1.klassinger får utdelt gratis første skoledag her i Trondheim iallefall, hadde vi lovet 8-åringen at hun skulle få seg ny sekk når hun nå begynner i 3.klasse.
Etter å ha trålet så og si alle potensielle sekk-butikker i Trondheim klarte hun endelig å bestemme seg, og jeg "klarte" å bli enig med henne i hvilken sekk hun skulle få.
For herregud-for et virvar av sekker, fasonger og ikke minst farger!! Ikke nok med at man skal vite hvilken størrelse ungen skal ha; sekkene komme i alle regnbuens farger og mønstre, og med hester, Hello Kittyer, prinsesser, dødningehoder, fotballer og andre emblemer og aksessorier. Det er visst lenge siden det fantes enten rød, grønn eller blå, og valget sto mellom Bergans eller et annet merke eller to-

Så er det dette å klare å overbevise en fortsatt rosa-glad småjente om at det kanskje er lurt å velge en litt mer nøytral farge, som hun også liker om et år eller to... For sekkene er ikke gratis akkurat, og det er ikke aktuelt å ønske seg en ny til neste høst.

Vi er jo faktisk litt stolte over at hun har brukt den oransje "Statens vegvesen"-sekken i to hele skoleår:-) Det var ikke akkurat så mange ungene som hadde den lenger da skoleåret var slutt i vår. Mange forbinder den med 1. klasse, selv om sekken er flott den, og absolutt ikke er utslitt etter 1.klassen, der de ikke bærer med seg tunge bører i sekken akkurat...;-) Den iøyenfallende fargen og alle refleksene er også super for barna, like mye i 2. klasse som i 1., for jeg vil ikke si at de er blitt så mye mer trygge i trafikken i løpet av det ekstra året.

Så dette har faktisk vært en liten "kampsak" for meg; som en sikkert typisk bitchy foreldremøteplager, har jeg
foreslått at flest mulig kunne oppfordre barna sine til å bruke disse sekkene i allefall i to skoleår. Både fra et trafikktrygghets-synspunkt, og fra et miljøsynspunkt. For tenk på alle de helt OK sekkene som står rundt omkring på alle loft og boder og ikke blir brukt mer, bare fordi ungene og vi blir pådyttet reklamer for alle mulige fancy skolesekker i posten og butikkene!

Jenta mi fortalte i dag om en gutt i klassen som hadde kommet med ny sekk allerede andre skoledag i 1.klasse, og hadde fortalt stolt at "den oransje sekken hadde de kastet i søpla". Da er det mer foreldrene som har et problem, spør du meg...

På "pinebenken"...

2011-08-16T08:48:00.000-07:00

En av arbeidsoppgavene til oss fastleger, er å gjøre underlivsundersøkelser på våre kvinnelige pasienter.
Og som kvinnelig fastlege så blir det noen "GU-er" i løpet av en arbeidsuke; en del velger jo damelege nettopp pga denne typen ærender hos legen sin, og jeg, som jobber sammen med mannen min, får noen ekstra, som ønsker å gå til meg for nettopp en slik time, selv om de går til ham resten av gangene.
Og det er helt greit, selvfølgelig.

Som dame selv, så forstår jeg godt at de fleste kvinner gruer seg til å komme til GU. Til tross for 6 fødsler og en del undersøkelser "der nede", så blir jeg selv aldri bekvem med noe dette, og har stor forståelse for mine pasienter...;-) Jeg ser på en del at de gruer seg noe helt forferdelig, mens andre igjen virker til å ha verdens mest naturlige forhold til både denne settingen og til kropp og nakenhet.
For noen ungjenter er det første gangen de ser en gyn-benk, og de må omtrent forklares bak-frem på benken. Da er jobben vår å gjøre denne spesielle undersøkelsessituasjonen mest mulig bekvem, og gjøre dem trygge på at "jobben" blir gjort på en mest mulig respektfull og skånsom måte.
Når jeg foretar underlivsundersøkelser, forstår jeg virkelig hvor mye "makt" vi har over situasjonenen, og det skal jammen lite til for å trå feil, slik at enkelte pasienter kan føle seg overkjørt eller dårlig behandlet. Dette er nok en ekstra utfordring for mannlige leger, for situasjonen er utrolig sårbar for pasienten, men også for legen.
Man hører innimellom om pasienter som kjenner seg utilbørlig behandlet, og noen ganger blir legen anmeldt for krenkende oppførsel av ulik grad og art.
Noen ganger er det desverre noe i det, og legen har utnyttet situasjonen, og gjort ting som er langt over streken. Andre ganger kan det simpelthen være en dårlig kommunikasjon, og misforståelser som gjør atdet bærer galt avsted, og legen får en klage mot seg. Det er derfor det er lurt, ikke minst for mannlige leger, å ha en medhjelper tilstede i samme rom, hvis pasienten ønsker det.

Det er ikke alltid vi vet heller, om damen har vonde opplevelser og erfaringer fra tidligere, som gjør at hun kan oppleve enkelte deler av en slik undersøkelse, som krenkende, og gjenoppleve minner fra dette. Noen har opplevd overgrep, andre har fæle fødselsopplevelser, og alt dette kan gjøre en GU til et lite "helvete".

Men, for de fleste så går det greit, og jeg prøver å fortelle dem at alle vi damer har "felles skjebne" med å måtte sitte i "pinebenken", og at dette er en vanlig del av min arbeidshverdag.

Jeg hadde en litt artig historie på jobb i går, da det kom en velvoksen dame på GU. Hun grudde seg litt, og sa at hun alltid pleide det. Hun kunne fortelle at hennes forrige lege hadde en litt orginal vri på å få henne til å slappe litt mer av ved undersøkelsen; en gang hun kom på GU før jul, hadde han pyntet benholderene på GU-benken med glitter og juletrekuler! Hun hadde fått seg en god latter, og syns det var en artig og orginal vri:-)
Men slike påfunn er dristig, og man skal jammen kjenne pasienten sin, og pasienten legen sin, før man tør å gjøre et slikt stunt i en "sådan stund"...

Jeg tror ikke jeg kommer til å gå for julepynt-løsningen, og håper for Guds skyld at min mannlige kollega og ektemann heller ikke gjør det. Da kan man fort ende opp som overskrift i en eller annen tabloidavis...;-)

Tre generasjoner på bærtur...:-)

2011-08-12T08:33:00.000-07:00

I dag har jeg og niåringen vært på "blåbærskog" sammen med farmor og farfar! I likhet med meg har han arvet et helt spesielt "bærplukke-gen", og vi elsker å plukke og sanke bær, enten det er blåbær, bringebær eller multe.
I og med at det tilsynelatende bare er vi to som har dette genet i familien, så allierte vi oss med farmor og farfar, og la ut på tur i deres hjemtrakter i dag.

Og det var full service; svigers hadde ordnet med både niste, kaffe og saft, og forsyne meg så tømte de alle blåbærene sine oppi min bøtte da turen var slutt også. Så da er det ikke noen sak å være på bærtur;-)

Nå gleder jeg til varm og deilig blåbærpai med vaniljleis, det er godt det!

Tubfrim-hva var det nå...?

2011-08-10T09:04:00.000-07:00

Er det noen av dere som husker Tubfrim?
Jeg hadde ihvertfall glemt hva det var, helt til vår lille frøken på 8 kom hjem og lurte på om vi har noen frimerker hun kunne få klippe av noen konvolutter. Hun hadde nemlig fått høre fra en "gammeltante" at "man kan samle frimerker, og sende det til Tubfrim, og at det var veldig lurt å gjøre."

Og-faktisk så er det ikke så dumt et tiltak! Tubfrim har eksistert i 80 år i Norge, og det er Nasjonalforeningen for folkehelsen som står bak. Ved at vi sender brukte frimerker til Tubfrim, så selges disse videre til alt fra samlere til frimerkehandlere både i Norge og i utlandet. Inntektene går til barn og unge med funksjonsvansker, og til tuberkuloserammede. I tillegg bruker Tubfrim-organisasjonen gjerne folk på gamlehjem eller dagsenter til å klippe frimerker fra konvolutter de får tilsendt, og dette er jo en fin aktivitet på slike steder.

http://www.tubfrim.no/
Man tror jo gjerne at man ikke får særlig med frimerker i huset lenger, med stadig mindre brevskriving oss i mellom i våre data- og internettider. Men tar man en nærmere titt, så er det jammen ikke lite frimerker i omløp, tross alt, og frøkenen her i huset fikk raskt en stor konvolutt full, i allefall når besteforeldrene ble engasjert også;-)

Neste prosjekt er visst vaffelsalg i gata til inntekt for rammede i Somalia, så det står ikke på engasjementet iallefall...:-)

Aldri for sent med litt soltips,,,:-)

2011-08-03T09:29:00.000-07:00

Jeg ble for noen uker siden intervjuet av VG, om hvordan vi best mulig tar vare på barna våre i solen og varmen. Selv om sommeren er kommet langt, kan det være noen tips å hente. Jeg har klippet og limt litt fra artikkelen.

VGFredag
Lurer du på hvordan du skal håndtere
barna i solen? Les videre!

LEGENS SOLRÅD

Fastlege, spesialist i allmennmedisin
og fembarnsmor Kari
Løvendahl Mogstad vet hvordan
hun skal håndtere barn i alle aldre.

– Er det forsvarlig å ta med
babyer ut i sommersolen?
– Babyer kan gjerne være ute,
men huden deres skal ikke eksponeres
for direkte sol i særlig
grad. Bruk
solhatt og
klær, og
det er flott
for dem å
ligge i
vognen og
sprelle
med tærne.

– Noen
tar med
spedbarna
til fjerntliggende,
varme
strøk i
foreldrepermisjonen.
Ville du gjort det?
– Dette er blitt stadig mer populært,
men det er viktig å tenke seg
godt om. Jeg tror det lureste er å
vente til barnet er 3–4 år. Ikke alle
eksotiske reisemål er like smarte å
dra til med spedbarn, for det er
mye større fare for å få ulike infeksjoner.
Det er lurt å vente til
barnet er ferdig med vaksineringen.

– Hvor lenge kan et barn på 5
år oppholde seg på en strand i
Syden?
– Det kommer an på hvor det
er og når på året. Generelt skal
små barn på 5 år ikke oppholde
seg i steikvarm sol i timevis, men
ha pauser i skyggen. Husk rikelig
med solkrem og drikke. Dessuten
er det blitt stadig mer populært
med badetøy med solbeskyttelse,
noe som er fornuftig til små barn.

– … og barn på 10 år, samt
fjortiser og slamper?
– Det samme gjelder egentlig
de større barna også. De bader
gjerne mye, så det er viktig med
en vannfast solkrem. Likevel er
det viktig å gjenta smøringen flere
ganger dersom de bader mye.
Fjortisene smører seg gjerne selv,
med ymse
resultat.
Slampene
som kanskje
har blitt
myndige og
er på sydentur
med
vennegjengen,
kombinerer
kanskje
soling med
festing, da er
det fort at det
blir mye
soving i
solen, og lite
solkrem …

– Hvor høy faktor må vi ha på
solkremen vi bruker på 1-åringen,
5-åringen og 10-åringen?
– Her i Norge kan det være nok
med faktor 15-20, men det er
veldig viktig at vi tar på nok solkrem!
Et tips er en full barnehåndfull
til barn og voksen håndfull til
voksne. Husk å repetere ved mye
bading og svetting. I Syden eller
eksotiske strøk skal man bruke
mye høyere faktor. Husk nok
solkrem, og husk også å ta pauser
fra solen.

– Bør ungdommen ha samme
faktor som småbarn?
– Barnehuden er mer tander og
tåler mindre enn huden til dem
som er større. Det er veldig viktig
å unngå å bli solbrent.

– Er det faktoren i seg selv,
tykkelsen på innsmøringen eller
tiden det tar mellom hver innsmøring
som har størst betydning
når huden skal beskyttes?
– Til dels faktoren, men det er
veldig ulik kvalitet på solkremene.
Det er minst like viktig å smøre på
nok og overalt på kroppen, der
man eksponeres for sol. Noen er
også opptatt av at solkremen ikke
skal inneholde mange usunne og
helsefarlige kjemiske stoffer, og
det finnes stadig flere naturlige og
miljøvennlige solkremer som er
gode.

– Trenger folk med svært hvit
hud annen beskyttelse enn andre?
– Ja, de har en mer sårbar hud,
som blir fortere solbrent, og trenger
derfor mer solkrem og andre
typer beskyttelse. De skal ikke
være så lenge i solen, kort og
godt.

– Trenger fargede mennesker
å bruke solkrem?
– De kan vel også få solskader,
og har godt av å bruke krem. Men
de tåler mye mer sol enn oss hvite
og bleke.

– Kan barna blir forkjølet når
de fryser etter et bad i et kaldt
fjellvann?
– De aller fleste barn tåler godt
et bad i et kaldt fjellvann. Det
viktigste er å bli varm og tørr
etterpå, og ikke gå med våte klær
og fryse.

– Hva er solstikk?
– Det er en lokal overoppheting
av hjernen og kommer av at solen
steker mot hodet. Da kan man få
symptomer som kvalme, oppkast,
hodepine og ørhet. Barn som er i
solen uten hodeplagg, eller er
lenge i solen, kan få dette.

– Hvordan kan vi unngå å få
solstikk?
– Bruk hodeplagg! Unngå å
være ute i solen for lenge om
gangen, husk også solbeskyttelse
i bilen. Avkjøl barnet på et skyggefullt
sted, legg på et omslag eller
la det ta en kjølig dusj. Heteslag er en
situasjon hvor man får en generell
overoppheting av kroppen, og også
får symptomer som ligner på solstikk.
Det kan oppstå i veldig varmt og
fuktig klima, eller når man er dehydrert.

– Trenger barn beskyttelse mot
solen ved helt ordinær lek i sommervarmen?
– Ja, barn skal alltid ha beskyttelse
mot solen. De er mye mer sårbare
enn voksne og tåler mindre. Dessuten
er det svært uheldig at barn utsettes
for solbrenthet. Dette øker risikoen for
hudkreft når de blir voksne.

– Er det noen helsemessig grunn
til at barna bør bruke solbriller om
sommeren?
– Ja, barn bør bruke solbriller i
sommersolen. Det kan gi skader på
øynene dersom de ikke bruker det,
og de fleste barn synes også det er
mer behagelig å ha på solbriller i
skarp sol, akkurat som oss voksne.

– Hva slags fottøy vil du anbefale
foreldre å kjøpe til barna?
– Barna bør ha godt fottøy hele
året. Om sommeren er det sandaler
og joggesko som er mest brukt, og
barn skal helst ikke arve sko, for
søsken har ulik fotstilling. Barna har
også godt av å gå barføtt hjemme og
i hagen.

– Lagrer kroppen de D-vitaminene
vi får i oss gjennom sommeren?
– Nei, D-vitaminene vi får fra sollyset
om sommeren er veldig viktig,
men vi trenger tilførsel av dette vitaminet
også om vinteren. Den beste
kilden er tran og fet fisk. Derfor er det
ikke så dumt å anbefale å bruke tran
eller omega–tilskudd i alle måneder
med bokstaven R i!

Flere legeråd fra Kari Løvendahl
Mogstad finner du på www.lykkeligsom-
liten.blogspot.com.

Tekst: JOHN BONES
Foto: GEIR OTTO JOHANSEN

Tidlig kroppspress...

2011-08-02T00:41:00.000-07:00

Vi leser at det i England er stadig flere barn helt ned i 5-6-årsalderen som må behandles for anoreksi. Det høres helt sykt ut; ja sykt på flere måter!
Hva er det som skjer, når småunger, som skulle løpt ubekymret rundt og lekt seg, blir oppmerksom på sin egen kropp i form av at de er for tykke...??

Jeg er redd dette ikke er et særegent fenomen for England, men at vi også i Norge har barn som sliter med et dårlig kroppsbilde, og får spiseforstyrrelser allerede nede i småbarnsalder. Vi sliter med kontrastene; alt for mange barn er overvektige, og stadig flere barn slanker seg, og får spiseforstyrrelser.

http://www.tv2.no/nyheter/utenriks/femaaringer-behandles-for-anoreksi-3549376.html

Jeg har skrevet om temaet før, og mener det absolutt er viktig å belyse dette. Vi har en overflod av mat, det bugner med godteri, snop, brus og dritmat, for å si det rett ut. Samtidig er vi mer og mer passive, og både barn og voksne får alt for lite fysisk aktivitet.
Mange barn blir også eksponert for "perfekte" kropper og idealer i TV, filmer og blader, og forbildene deres er perfekte på alle vis. Stadig yngre barn har slike idealer, og da er det naturlig at de måler seg med disse, og lærer seg tidlig hva som er det perfekte utseende.
Dette perfekte passer dårlig sammen med en lubben barnekropp, pubertesutvikling, og andre normale endringer og fasonger som vi har, og da kan problemene starte for noen.

Jeg har som mor lagt merke til det, og skrevet om det før; at barna i tidlig alder er opptatt av vekt og utseende, og allerede i 6-7årsalderen snakker om six-pack og vaskebrettmager. Jeg har også fått med meg at noen barn ikke vil kle av seg i gymen eller bading, pga at de blir "trimmet" av andre unger for at de har stor mage eller lår. Det er så trist å høre, at barn som er helt vanlige og normale, skal måtte forholde seg til slikt fra de går i 2-3 klasse. Det gjør så klart noe med selvtilliten og kroppsbildet deres.

Jeg mener at vi voksne må ta en stor del av ansvaret her. Mange av oss er veldig opptatt av kropp og vekt, og mange barn vokser opp med mødre som stadig snakker og hva de veier, går på ulike dietter, og har badevekten godt synlig på gulvet. Jeg tror at ungene blir påvirket av at vi viser vår egen misnøye med vekten, at vi "klager" på at vi har gått opp noen kilo i ferien, osv. Dette skal vi ta innover oss, og tenke på om det er noe vi som voksne kan gjøre for å gi barna et mer avslappet kroppsbilde.

Barn må få være barn! Det er helt natulig å ha en fin liten mage når man er barn. Den viktigste utfordringen vår fremover er å passe på at ungene våre får nok mosjon og bevegelse i hverdagen, samtidig som vi gir dem et allminnelig sunt kosthold. Det er nemlig ikke så lett som det høres ut for, for det kommer ikke av seg selv i vår travle moderne hverdag.

Men; slanking, dietter og vaskebrettmager hører ikke hjemme i et lite barns univers; det tror jeg vi alle er enige om!

Adressa i dag...

2011-08-01T03:12:00.000-07:00

I dag var det min tur til å skrive i spalten "Signert". Jeg hadde ikke foreberedt noe før sist uke. Etter det forferdelige som skjedde, ble det liksom litt "tomt" å skrive om hverdagslige ting, "legestoff" eller andre temaer som jeg tenker på i ny og ne.
Derfor satte jeg ned noen ord i lys av tragedien.

Men; ord er ord, handling er handling. La oss håpe at varme, medmenneskelighet og toleranse får bedre kår også på sikt i vårt lille land.

http://www.adressa.no/meninger/article1671050.ece

Lørdagsgodt med utsikt...:-)

2011-07-30T14:50:00.000-07:00

I kveld fikk barna lørdagsgodt på byens tak. Etter en fin tur i sommerkvelden var det godt å sette seg ned på toppen av Geitfjellet, for å nyte helgens godterasjon:-)

Salmer til trøst...

2011-07-29T11:16:00.000-07:00

Hverdagen lister seg på oss, og etterhvert er det stadig flere allminnelige sysler som fyller dagene våre, etter 220711.

Slik er det, og slik skal det være.

Likevel er stillhet en god ting, jeg liker stillhet, og jeg liker stunder for meg selv.
I går kveld var jeg med på en stille vandring mot pilgrimsstedet Nidarosdomen, sammen med hundrevis av andre mennesker. Noen hadde gått langt, flere uker, for å komme til målet. Andre hadde gått kort. For alle var det samme mål; Olavsvaka i Nidarosdomen, en messe som går over midnatt natt til Olsok, den 29 juli.

Det gjør inntrykk når en stor flokk vandrer mot en fakkelopplyst domkirke, stille og rolig. I år var det ekstra sterkt, og stemningen bar tydelig preg av den sorgen vi alle kjenner i hjertene våre.

I dag fant jeg en CD jeg har hatt liggende, med salmer som er valgt ut av kronprinsesse Mette-Marit. Jeg deler hennes "oppdagelse" av salmer, og syns mange av disse tekstene rommer mye livsvisdom og tanker som er universelle og tidløse, uavhengig av grad av religiøsitet.
Til slutt på CD-en leser Mette-Marit den 2000 år gamle teksten "Alt har sin tid", som jeg syns har en spesiell mening i disse dager.

ALT HAR SIN TID

Alt har sin faste tid

Alt som skjer under himmelen har sin tid

En tid til å fødes, en til å dø

En tid til å plante, en til å rykke opp

En tid til å gråte, en til å le

En tid til å sørge, en tid til å danse

En tid til å ta i favn, en til å la det være

En tid til å lete, en til å miste

Alt skapte han vakkert i sin tid

Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter

Jeg skjønte at alt Gud gjør varer til evig tid

Ingen kan legge noe til, og ingen kan trekke noe fra

(Fra Forkynneren 3)

Norge gråter...

2011-07-26T14:18:00.000-07:00

De fleste ord er sagt, tårer er grått, mange følelser har gått gjennom oss; sjokk, vantro,redsel, frykt, sinne...
Mange spørsmål er blitt stilt, og barna har spurt og spurt om hvorfor en slem og vond mann kunne gjøre noe slikt, her i lille trygge Norge-
Barn, som alltid har sovnet som en sten på puten etter et eventyr og godnatt-sang, har etter den forferdelige fredagen ikke turt å ligge alene på rommet, og har ikke turt å stole på at den vonde mannen virkelig er fanget og sitter i fengsel.

Han har tatt fra Norge uskylden, og han har laget en ny hverdag også for barna våre.
Men tiden leger alle sår, og til tross for et arr i Norges hjerte, så skal vi klare oss gjennom dette.

Vi får så lyst til å gjøre noe, etter en slik hendelse, og blomsterhavet og lystenningen de siste dagene viser dette så godt; både store og små, fremmede og kjente, får på et vis utløp for sine følelser ved å utføre disse handlingene, sammen med andre eller for seg selv.

La oss håpe at alle blomstene og lysene er tegn på at vi klarer å holde sammen som mennesker og land etter denne katastrofen, og at vi er blitt bevisst på at dette er viktig både i den rolige trygge hverdagen, og i krisesituasjoner som dette-

En verden av fantasi og drømmer...

2011-07-20T15:33:00.000-07:00

Hvilke barn er det ikke som drømmer eller har drømt om Disneyland; selve symbolet på fornøyelser, prinsesser, eventyr og drømmer?
I over 60 år har "Disney" vært et symbol og en merkevare for store og små over hele kloden, og noe av det mest "amerikanske" man kan tenke seg. Her har man alt hva små hjerter begjærer; vakre prinsesser, helter og eventyrfigurer, med noen "slemme" innimellom, som alltid taper i kampen mot de rettskafne og snille.

Og selve Disneyland er bygget opp genialt, helt fra man ankommer til man vandrer rundt i parken, på de ulike attraksjonene eller alle andre tingene man kan se og gjøre der. Og det lyser kjøp kjøp overalt! Butikker med Disney-kosedyr, klær og alle mulige og umulige effekter som ser ut som Mikke Mus, Askepott eller Toy Storyfigurer; slik at man halve dagen går rundt og sier NEI til ungene, som selvsagt har lyst å kjøpe alt de ser. Og de vet å ta seg betalt! For taksameteret begynner å løpe så snart man bare nærmer seg Disneyland, og halve feriebudsjettet er brent i lommen før man har kommet seg ut av de "magiske" portene...

Og-det er ikke bare barnas øyne som funkler, når Disney-paraden kommer forbi et par ganger om dagen; der alle prinsessene, Ole Brum, Minnie Mus eller Peter Pan kommer forbi i en stor og glamorøs prosesjon, med dundrende "hjernevask"-musikk på høytaleren. Neida, det er like mange voksne, både mødre og fedre, som står fascinert og betrakter sine favortittfigurer fra barndommen. Figurer fra ulike fortellinger og eventyr som laget en "rosa" fantasiverden for mange av oss i en kanskje ellers svært så allminnelig hverdag.
Ja, jammen tror jeg Disney helt bevisst spiller på foreldrenes (mødrenes...?) følelsesregister, for jeg tror mange av prinsessekjolene og kosedyrene i plysj kjøpes like mye pga foreldrenes tilfredsstillelse. Je g kjenner meg forsåvidt igjen i det...;-)Det er iallefall også forbausende mange velvoksne mennesker som går rundt med fleecegensere og t-skjorter med Mikke Mus på brystet; ikke vet jeg hvor mye de får brukt det når de kommer hjem...?

Men, det er nå fint da, og man forstår fascinasjonen, og at tusener etter tusener, fra alle verdens hjørner, besøker Disneyland daglig.

Men, det er jammen helt greit at vi er ferdig med våre to dager der for denne gang. Vi føler oss absolutt i familie med alle de andre foreldrene som ser nokså dratt og slitne ut på slike fornøyelsesparker rundt omkring.
Jeg tror faktisk barna syns det er helt greit; de har visst fått sin dose Disney også....;-)

Barn+vann=sant...!

2011-07-17T00:25:00.000-07:00

Ingen ting er som å høre glade barn, der latteren triller ut som erter av en sekk, eller gleden lyser ut av øynene på et barnefjes.
En av de gangene at mine barn hviner av glede og latter, er nå vi har et basseng i nærheten! Jeg må innrømme at bassengliv hjemme i Trondheim ikke blir fór ofte, for jeg ser ikke helt sjarmen med å være sild i tønne i en svømmehall. Så mine små klager stadig over at vi er ALT for sjelden på bading.

Her i Frankrike har ungene kommet til Paradis, med basseng utenfor døra på sommerhuset, og de får snart svømmehud og -føtter:-)

Og så er det godt å se at de blir trygge i vann, og at svømmeferdighetene blir bedre dag for dag.
Akkurat dét må jo vi foreldre i Norge ta ansvar for selv; med det skandaløst dårlige tilbudet som norsk skole tilbyr barna når det gjelder svømmeundervisning, så er vi nødt til å lære barna svømmedyktighet selv.
Her må de skjerpe seg!

Men enn så lenge, så koser vi oss med deilig varmt badevann, utendørs:-)

Et sært lite fjelland..!

2011-07-13T02:37:00.000-07:00

I går gikk turen til det lille miniputtlandet Andorra, som ligger gjemt midt inne i fjellkjeden Pyrineene.
Det var ikke stort vi hadde hørt om dette lille riket midt i fjelheimen, men vi tenkte det var artig å få med seg et nytt land;-)
Så i løpet av gårdagen var vi i både Frankrike, Andorra og Spania.

Andorra ligger skikkelig innklemt inne i Pyrineene, og vi var oppe i 2400 meters høyde for å komme oss dit.
Man kan da lett se for seg rene fjellidyllen når man kommer frem, men nei da; Andorra er nå mest kjent som et tax-freeparadis, dit folk kommer for å kjøpe billig tobakk, alkohol, og alle mulig andre varer.
Jeg må innrømme at jeg fikk litt "Las Vegas-feeling" når vi kom over en fjellovergang, og neon-lys og høye hus med glorete butikkfasader var det som møtte oss.

Her livnærer de fleste av de knapt 70000 menneskene seg nå på turisme og butikk. Over halvparten av landets landbruksareal er faktisk dekket med tobakksplanter...! Dette selges igjen til bl.a. USA for laging av sigaretter. Det var et selsomt syn å se tobakksplantene som sto tett i tett på åkrene, samtidig med at store plakater med bilde av Camel og Marlboro, med den påbudte teksten "Smoking kills" lyste mot oss langs veien...

På restauranter og i butikker var det en salig blanding av spansk, catalansk og fransk, og litt engelsk, slik som befolkningen. Maten likeså; man kunne få både paella, tapas og gåselever i samme måltid om man ønsket det.

Det er fascinerende å oppleve kontrakstene her i sør-Frankrike, der vi starter turen ved Middelhavet, med palmer og stekende varme, og i løpet av et par timer klatrer opp i høyder lik Galdhøpiggen; passerer skianlegg som er i full sving om vinteren; og så kommer til denne lilleputtstaten som virkelig er noe for seg selv.

Det er ikke rart ungene begynner å bli forvirret, og lurer på hvilket land vi er i i dag...;-)

"Barnediskriminering"...?

2011-07-08T01:33:00.000-07:00

Paris; vakkert og storslått.
Men jammen dyrt, og innimellom arrogant også...

Vi har fartet rundt i hovedstaden i to dager, og både små og store føtter har fått kjørt seg!
Til tross for metrokort og bussrundtur, så blir det mange skritt å gå, og lange køer å vente i. Men det er alltids noe fint og flott og se og ta seg til.

Men herregud så arrogant franskmenn kan være! Da vi skulle finne oss en resturant forleden kveld, var vi fornøyd da vi fant Hippotamus, en fransk familierestaurant-kjede. Men det ble fort en skuffelse; da han så hvor stor familie vi hadde, fikk vi blankt avslag i døra!

"No, no" sa han, de hadde ikke plass. Men to minutter etterpå kom det en familie med to barn; de ble raskt anvist til et bord, og enda så vi flere ledige bord.

Da ble "tigermor" sinna og irritert, og jeg spurte hvorfor iallverden vi ikke fikk komme inn, vi kunne gjerne sitte på to forskjellige bord. "No no", med et oppgitt og indignert blikk, de hadde ikke plass til så stor familie, og han begynte å jage meg ut, og kjefte og si at "der er metroen, kom deg ut!"

Det er sjelden vi opplever å bli diskriminert. Mange opplever desverre det daglig, og det må være fælt.

Denne gangen var de helt tydelig, og det var veldig ubehagelig følelse, bare fordi vi var mange i en familie.

Ja, ja, det ordnet seg til slutt, da vi fant en koselig italiensk restaurant. Ungene fikk pizza, og alle var fornøyde...:-)

Europas hjerte...:-)

2011-07-04T00:40:00.000-07:00

Da er den store Europa-turneen godt igang! 70 mil på Autobahn etter Kielfergen gikk faktisk som en lek, med bilen full av unger. Kunsten er å forberede dem på hva som venter, ca tidspunkt for når vi kommer frem, og å friste med en is eller lignende når vi stopper, hvis de er greie...! OG-ikke minst, ALLE må tisse før vi kjører videre, og ingen egne drikkeflasker i bilen!
Diktatorisk feriestil...? Neida; men unger like forutsigbarhet de, og hvis vi paser på å kose oss når vi kommer frem, så går transportetappene utrolig fint.
Og det er heller ikke lurt med snop eller andre ting i bilen heller, som øker riskoen for kvalme barn.
Vi har heller ikke lagt opp til sllike lange bilturer hver dag, da hadde det fort blitt veldig surt.

Og så er kunsten å finne på ting som alle syns er artig da... Det er ikke lett, med så mange aldre og folk, men "alle må få", og en slik tur er virkelig en prøve på å godta at andre har lyst til noe annet en en selv.

I går kveld kom vi frem til Europas, eller rettere sagt EUs navle, Brussels navle.
Og tenkt; i flate Belgia så er faktisk Brussel en kupert by!
Og så nydelig sentrum da, med Grand Place med sine vakre bygninger fra før 1800.
Ungene ble faktisk også fascinert av den lille statuen Manneken Pis, den lille gutten som står og tisser. Ikke stor eller imponerende statue, men japanere, nordmenn og amerikanere sto i kø for å ta bilde den verdensberømte lille ststuen, der fontenen består av vann som kommer ut av tissen til denne lille fyren;-)

I dag går turen forbi slagmarken Waterloo, der Napoleon tapte slaget med samme navn, mot Wellington, og nesten 50 000 mann ble drept i løpet av ett døgn...!

Så til vakre Frankrike og Paris:-) :-) :-)

Ferie...:-)

2011-07-02T01:30:00.000-07:00

Da er det ferie! Hele hurven påtur nedover Europa i noen uker, det skal bli både artig og slitsomt!
Da blir nok litt pause fra diverse digitale medier i noen uker også da, med lite blogging bl.a.
Og jeg som har sååå mye jeg har lyst til å skrive om:-) :-)
Men-det er vel sunt å koble helt ut fra tastatur og tekniske duppeditter. Og det vil nok gjøre at ungene merker at jeg er litt mer "til stede"... For jeg merker jo det, at man fort blir litt fraværende, med hodet et helt annet sted, og fjeset bak en eller annen skjerm,- når barna kommer og spør om noe, eller de vil ha meg med i en eller annen lek.

Vi skal KOSE oss på tur, gleder meg!

Riktig god sommer, alle sammen, dere hører kanskje bittelitt fra meg da...;-)

Alle er med, eller...?

2011-06-29T09:31:00.000-07:00

Denne uken har en av barna her i huset vært med på friidrettsleir. Det har vært populært, og greit for oss voksne, som ikke har sommerferie ennå.
Det er mange slike "leire" rundt omkring, og et fint alternativ til at de bare henger hjemme, og sitter foran TVen eller datamaskinen.
Men moroa koster; vi måtte punge ut med 800 kroner for at han skulle være med i 3 dager.

NRK fortalte i går om Rolsvøy Idrettsforening, som i flere år har invitert unger på fotballskole, helt gratis. Dette flotte tiltaket har de satt igang, fordi de har opplevd at en del barn og ungdommer har måttet la være å melde seg på sommeraktiviteter, fordi familien ikke har hatt penger til det, rett og slett.
Så i Rolvsøy er alle velkommen, uansett størrelse på lommeboka til mor og far, eller hvilken stilling og stand de kommer fra! Det er så flott å høre, og de har inspirert andre idrettslag til å gjøre det samme, og ta et tak for barn som ellers ha måttet sittet hjemme, og kanskje funnet på en eller annen unnskyldning når vennene har dratt på fotballeir...

http://m.nrk.no/m/artikkel.jsp?art_id=17688207

Det er faktisk så mange som hundre tusen barn som lever under EU sin fattigdomsgrense i Norge. Det er nokså rystende å tenke på. Da sier det seg selv at det ikke akkurat er 800 kroner til en sommer-leir de har mulighet til å prioritere.

Jeg har faktisk tenkt en del på akkurat dette før, og har prøvd å prente inn i mine egne barn at det faktisk koster en del penger å være med i både idrett, musikkskole og sommeraktiviteter. Jeg har også møtt foreldre og barn som ikke har kunnet melde på barnet sitt på den turen eller cupen som mitt barn har tatt for gitt å være med på.
Jeg forstår at det nødvendigvis koster å holde en klubb eller et lag i gang, med utstyr, lønn, baneleie, ditt og datt. I tillegg opplever vi her hjemme at lagene har blitt stadig mer avansert og blasert i forhold til hvilke cuper og lilgnende, som de melder klubben på. Når de kommer litt opp i alder, kan det nesten virke som om gode gammeldagse cuper som Norway Cup, Scandia Cup og Dana Cup blir litt for "kjedelig". Så her i gården er det Barcelona som gjelder i år...! Riktignok er det ungene selv som har jobbet og samlet en del penger, men det gir nå allikevel "kidsa" signaler og forventninger, som stadig må toppes...
Det er faktisk ikke alle som klarer å henge med på slikt, og det igjen går ut over ungene, som kanskje må komme med en hvit løgn, om hvorfor de ikke blir med, eller hvorfor de melder seg ut av laget.

Jeg får helt vondt jeg, når jeg tenker på alle de barna som må se langt etter aktiviteter og artige fritidssysler, som andre barn tar for gitt. Da er det helt fantastisk at slike som dem i Rolvsøy leder an, og tar ansvar for dem, slik at de "er med" også!

Fødselens bakside...

2011-06-26T12:48:00.000-07:00

Nyhetene tar opp et tema som gjerne har vært lite omtalt og tabulagt, nemlig skader av underlivet under fødsel.
To prosent av alle fødende kvinner får alvorlige rifter i underlivet, noe som kan gi dem ulike typer problemer i lang tid fremover. Heldigvis er tallet halvert de siste årene, bla pga at jodmødrene er blitt flinkere til å hjelpe kvinnen til å "holde igjen" under selve utdrivelsen, med et spesielt håndgrep. Allikevel er det ca 1500 kvinner som årlig opplever å få underlivet sitt skadet eller delvis ødelagt etter en fødsel. Det er mange, og veldig trasig for dem det gjelder.

http://www.abcnyheter.no/node/133066

Det er bra at det blir satt fokus på såkalte sfinkterskader og andre typer rifter og skader i fødselskanalen. Dette er et tema som har vært tabubelagt; kvinner syns ofte det til og med er pinlig og vanskelig å ta det opp med fastlegen sin på etterkontrollen.
Kvinner med slike skader kan ha problemer med å kontrollere både luft, avføring og urin. Dette er heldigvis sjelden, og ser man etter fødsel at skaden er alvorlig, så opereres kvinnen gjerne raskt.

Men det er nokså mange som sliter med stramme og ømme arr i lang tid etter fødsel, og er redde for å sette igang med sexlivet pga dette. De er også ofte usikre på hvordan de "ser ut" der nede, og om det har forandret seg veldig fra de ikke har født. Dette gjelder naturlig nok førstegangsfødende.
Ja, det er gjerne litt stramt i starten, og det kan være litt ømt å ha sex de første gangene, med for de fleste så går det over hvis de kommuniserer godt med mannen sin. Han kan også være nervøs "første gangen", og lure på hvordan dette skal gå!
Kvinner som fullammer er også gjerne litt tørre i skjeden, pga hormonelle forhold, noe som også kan gjøre det litt mindre behagelig å innlede sexlivet igjen. Det er da mulig å bruke glidemiddel eller lokal østrogenkrem i skjeden i en periode.

Det er viktig at vi leger tar opp disse temaene på 6-ukerskontrollen av kvinnen etter fødselen. På en ordentlig utført etterkontroll hører det med å snakke med barselkvinnen om fødselen, om det var noen komplikasjoner, prevensjonsalternativer, og det hører med å gi kvinnen råd om bekkenbunnsøvelser også.
I de nasjonale retningslinjene er det ikke klart anbefalt at man skal foreta en gynekologisk undersøkselse ved seksukerskontrollen, men jeg for min del spør alltid om kvinnen ønsker dette. Da er det en del, særlig førstegangsfødende, som ønsker at jeg tar en sjekk, inspeksjon, og ser etter at alt ser ok ut. Jeg føler nesten noen ganger at de venter på å få "grønt lys"av meg til å komme igang med sexlivet igjen, og er lettet når jeg forteller dem at det ser normalt ut:-)

Heldigvis blir de fleste helt fin igjen i underlivet etter en fødsel, selv om de fleste som har født kjenner til at man må jobbe litt mer for å holde muskulaturen stram, for å unngå "uhell" ved nysing, hopping eller latteranfall...;-)

Det er nesten rart at det er så mye tabu rundt dette temaet, når det er stadig mer åpenhet rundt underliv, sex, intimbarbering, tatovering og pearcing både her og der...
Bra er det uansett da, at temaet tas opp!

Ti år-og lykkelig...:-)

2011-06-23T10:53:00.000-07:00

I dag har jeg og min kjære 10 årsbryllupsdag, såkalt Tinnbryllup. Hipp hipp hurra!
Ikke at det er noen "rund" dag akkurat, men jo; jeg elsker å feire dager, og markere når det er milepæler i livet, enten det er en bursdag, farsdag eller bryllupsdag! For vi har jammen mer enn nok hverdager i livet, og da syns jeg det er en fin ting å stoppe litt opp på slike "dager", og gjøre stas på den eller de personene som fortjener å gjøres stas på akkurat denne dagen.
Jeg tror det gjør litt godt og jeg; i en stor og travel familie er det ikke lett å "slippe til" alltid, og få oppmerksomhet én og én. Da er en bursdag eller merkedag en fin anledning til å bli sett litt.

Jeg bruker gjerne å ta frem fotoalbum fra fødselen og da barna var babyer, og det er artig for liten og stor å kikke gjennom.
I dag gjorde jeg også det, og fant frem album fra bryllupet vårt på St. Hansaften for 10 år siden. Herlighet, som tiden har gått, og så mye som har skjedd i årene etterpå! Ingen er helt lik seg heller...;-)

2001 var virkelig et år med hendelser her i huset, et år som førte oss ned i de dypeste daler og opp til de høyeste høyder. Samme år som vi giftet oss fødte jeg en sønn som vi mistet på termindato, så ble det bryllup noen måneder senere, med et nytt lite barn på gang; før året ble avsluttet med fødselen av en ny liten gutt rett før jul. Dét ble en spesiell julaften det året...

Kanskje er det derfor jeg er litt ekstra opptatt av å feire dager som i dag? Det å erfare motgang og kriser kan også føre til at man kjenner på gleder ekstra sterkt, og lærer seg å sette ekstra mye pris på "små" gleder?

Og så er jeg nok en liten romantiker også, og syns det er fint å kunne vie kjæresten min litt ekstra oppmerksomhet. Han er ikke så verst i den retningen han heller, gitt!
Bildet under viser det:-)

Foto-shoot...

2011-06-22T12:55:00.000-07:00

I dag var det foto-session i hagen. Jeg ble kontaktet av VG forleden, for å svare på "legespørsmål" om sol, sommer, barn og helse. Det kommer på trykk i et fredagsmagasin i sommer.
I den forbindelse, visste de at det var mer enn nok av barn her i huset, så hele gjengen på fem stilte villig opp da fotografen kom, og vi latet som om det var sommer og sol utendørs, mens vi i virkeligheten hutret og frøs, i vanlig surt trønder-sommervær...;-) Det var sommerkjoler, solkrem og bare tær, så gjett om bildene kommer til å lyve!

Men det blir sikkert ok, og vi venter spent på resultatet, en eller annen fredag i nærmeste fremtid:-)

Klar for fødsel...;-)

2011-06-21T07:40:00.000-07:00

Vi er stolte av hvor "moderne" norske menn er, og de fleste vordende pappaer engasjerer seg bra, og støtter sin stadig voksende kjære under svangerskapet.
Likevel har vi ikke kommet så langt som enkelte kinesiske fedre, skal vi tro denne videoen!
På svangerskapskurs i Kina ikler "gravide" fedre seg gravid mage, og deltar i fødselsforeberedelsene med kropp og sjel:-)

Dette trodde vi kanksje ikke om Kina...? Vi er vante med å høre om trasige greier som "ettbarnspolitikk", der kinesiske myndigheter med hard og brutal hånd har straffet familier som har fått mer enn ett barn. Noe som igjen har ført til at foreldre har måttet ta uønskede borter, skjule barna sine, eller har måttet gitt dem fra seg.
Dette har også medført at det er blitt en gutteoverskudd i Kina, pga at gutter har vært mer "attraktive", for familier som bare har fått lob til å ha ett barn.

Denne videoen sier ikke noe om denne delen av kinesisk "svangerskapsomsorg", her er det bare fryd og gammen.
Uansett, en artig video, med en del nyttige tips for fremtidige svangerskapskurs;-)
http://www.abcnyheter.no/node/132822?autoplay=1

En god porsjon kulturhistorie...:-)

2011-06-19T12:02:00.000-07:00

I dag har vi fått oss en god dose Trondheimskultur! Vi overvar konsert på Trøndelag Folkemuseum, der 150 unger og ungdommer fra Trondheim kommunale kulturskole spilte jubileumskonsert.
For faktisk så feirer musikkskolen i Trondheim 100 år i år! I tillegg til at de har en så lang historie, så er det også såvidt jeg vet landets største kulturskole, så derfor sier jeg HURRA HURRA!

Hvert år loser de 4-5000 unger gjennom opplæring i alle mulige instrumenter, sang, drama, sirkus (!) og andre estetiske fag. Det er utrolig verdifullt for barn og unge å ha mulighet til slik lærdom og erfaring på fritiden.
Men; det er også frustrerende når man må vente 2 og 3 år på å få komme inn på et gitarkurs... Da blir man mildest talt frustrert, og det er stor risiko for at ungen er blitt desillusjonert og lei av å vente på plass før han endelig får begynne. Så der har kommunen en utfordring!

Men, i dag var det bare fryd og gammen på Sverresborg, som er Trøndelags svar på Bygdøy Folkemuseum.
I anledning 100-årsjubileet, så hadde den kjente musikeren helge Førde, fra bl.a. Ytre Suløens Jazzensemble, komponert et eget jubileumsverk, som heter "Sverresborg". Da var 150 elever i sving, i tillegg til sekkepiper og sveitsisk lur, det var mektig!
Og selve omgivelsene er også imponerende; midt i museet troner Zion, ruinene av borgen der Kong Sverre holdt til for snart 1000 år siden.
Vi er nærmeste naboer, og hver gang jeg er der, så tenker jeg at vi er heldige som har slike omgivelser rundt oss:-)

En flott sommer-søndag i Trondheim!

Spelsesongen er igang...;-)

2011-06-16T14:25:00.000-07:00

I kveld har vi vært på sommerfest i barnehagen til minstemann. Og det er ikke hvilken som helst sommerfest; der er det friluftsscene, og hver av avdelingene har dramatisering, sang og dans!
Og i år som de forrige årene, så tok de oss med på vikingetokt med Olav Trygvasson, Håkon Jarl og Tormod Kark, iført flotte hjemmelagede kostymer, hjelmer, skjold og sverd.
Vi fikk også se innslag med folkeeventyr som Askeladden og Trollet på Hedalsskogen, der småtasser på 3, 4 og 5 år fremfører lange replikker og synger sanger og viser med mangfoldige vers utenat.

Det er kort og godt fenomenalt, og jeg er like rørt hvert år! De voksne i barnehagen gjør en utrolig jobb med våre små, og får frem et potensiale som man ikke trodde lå i slike små mennesker.

Jeg føler meg som verdens heldigste mor som får ha mine barn i Cecilienborg Barnehage. Og jeg har prøvd en del barnehager i årenes løp. Med sin særegne pedagogikk tar de barn på det største alvor, gir dem en forutsigbarhet, rytme i hverdagen i barnehagen, og viser hvor kompetente små førskolebarn er. Ikke rart at styreren over 30 år mottok Kongens Fortjenestemedalje for et par år siden!

Det er kort og godt en barnehage utenom det vanlige!

Her i huset har femåringen gått og sunget på vikingevers og sanger de siste ukene, som handler om avkappede hoder, sverd og slag og vikingekvinner som blir bortført.
Hvor mye han forstår av datidens brutale "sjarm" vet jeg ikke, men han har iallefall ikke vondt av det:-)

Takk igjen til Cecilenborg Barnehage, dere er verneverdige!

Vil du være med, så heng på...!

2011-06-13T09:14:00.000-07:00

Innimellom sommerlige regnbyger, ble det tid for en liten sykkeltur i skogen for deler av familien, på en ellers lat pinse-mandag.

Deilig, friskt og grønt, og naturen er så fin på denne tiden av året!

Men, barnesikringen var det kanskje verre med; med defekt barnesete til sykkelen, ble minstemann plassert på gammeldags vis bakpå bagasjebrettet til pappa, med streng beskjed om å holde seg godt fast, og holde beina godt utfra hjulet...;-)
Det gikk da bra. Noen ganger klarer man ikke å følge alle råd og sikkerhetsforanstaltninger til punkt og prikke med disse barna.
Det ble da folk av oss også, selv om vi som barn var utsatt for langt mere hasardiøse transportmåter og andre typer prøvelser enn barna blir nå til dags-