Samleside med alle innlegg fra september 2010,
uten kommentarer, reddet etter datakrasj.Innlevelse er bra, men slitsomt…
Jeg har vært på kino i kveld, sammen med eldstedatteren min. Hun ville ha meg med på filmen “Utryddelsen”, eller La Rafle, som den heter på originalspråket fransk.
Dette er en film som har hentet handlingen fra en virkelig historie fra 2. verdenskrig, da 13 000 jøder ble hentet ut fra hjemmene sine i Paris, og samlet i en stor stadion, velodrome, før de ble sendt til konsentrasjonsleire for å drepes. Bare 25 personer overlevde. Det som gjør dette til en ekstra stor skamplett i fransk historie, er at det var franske soldater og politi som hentet og arresterte sine landsmenn, etter “avtale” med nazistene.
Filmen gir en gripende skildring av disse familiene, uten mye fiks-fakseri. Det er unger her som spiller helt fantastisk, og jeg ble fullstendig grepet av dette. Nå er jeg en person som kan begynne å gråte bare jeg ser en Knerten-film, så jeg lar meg fort bevege. Men denne filmen, “Utryddelsen”, satte seg som en knyttneve i magen på meg, og jeg kjenner suget selv nå, når jeg sitter og tenker på den.
Etter at jeg ble mor har jeg blitt bare verre og verre mht til å bli følelsesmessig påvirket av filmer og historier. Jeg lever meg veldig inn i ting, og klarer ikke å se at barn har det vondt, selv om jeg vet at det er film. Det er fascinerende hvordan nye register av følelser kommer frem, egentlig så snart man har positiv gravitest; man blir så utrolig sårbar og emosjonell. Og det er vel ikke noe galt i det, egentlig, bare litt slitsomt…;-)
I filmen er det scener der mødrene må forlate barna sine, for å sendes på et annet tog til gasskammeret. Det er jo bare grusomt, og ikke minst er det grusomt å tenke på at dette virkelig har skjedd, og heller ikke er det så lenge siden.
Jeg får fort samme følelsene og tankene når jeg ser bilder eller utsendelser fra katastrofeområder. På hjemmebane blir jeg innimellom “trimmet” for at jeg har så lett for å leve meg så mye inn i ting.
Jeg kan til og med begynne å drømme om slikt. Det verste eksemplet på det er for noen år siden, etter det forferdelige “Estonia”-forliset, båten mellom Stockholm og Tallin som sank og mange hundre døde. Noen dager etter at nyhetene om dette hadde rullet og gått, om folk som klatret for livet oppover veggene i den krengte båten for å komme seg ut, våknet jeg svett og skrekkslagen av et mareritt. Jeg hadde da drømt at jeg og mine to barn hadde vært med båten, og for å komme meg ut, kunne jeg bare klare å få med meg ett av barna, og måtte sette igjen en av dem. Da våknet jeg brått…
Selv om filmen “Utryddelsen” forteller en grusom historie, så er det en historie som vi har godt av å bli påminnet. En slik rasetenkning som dette var et eksempel på, eksisterer desverre den dag i dag, se bare på valget i Sverige. Og det er ikke mange årene siden mange tusen muslimer ble henrettet i det tidligere Jugoslavia.
Så jeg kan leve med den ekle klumpen i halsen, og kjenne at jeg er helt utslitt etter filmen i kveld. I morgen er det en ny dag, med glade unger og et trygt og komfortabelt liv for meg, og de rundt meg…:-)
Posted in Uncategorized at September 28th, 2010.
En faddergjerning…:-)
I helgen har jeg hatt besøk av et av mine fadderbarn. Det har vært trivelig!
7-åringen kom alene med fly fra Oslo, og var høytidelig og stolt i blikket da hun ankom flyplassen med skiltet med “Jeg reiser alene” på brystet.
Vi har snakket om det lenge, og det har vært planlegging og forventninger både for henne og meg. I og med at hun bor i Oslo og jeg i Trondheim, kjenner vi jo ikke hverandre så godt, og jeg var litt spent selv på hvordan det ville bli for henne å være her en hel helg uten foreldrene.
Men det gikk fint, gitt! Vi har hatt det kjempekoselig, og hun har virkelig funnet tonen med mine barn, og spesielt min 7-åring, og de har holdt det gående fra tidlig til sent. Så det var egentlig ikke nødvendig å legge opp så stramt program utenom det å leke og kose seg hjemme. Men vi fikk da klemt inn både et kafébesøk, bading og tur i Nidarosdomen, i tillegg til litt shopping.
Det er egentlig veldig fint, dette å være fadder! En ting der at det er veldig stas å bli spurt til dåpen, og få den tilliten fra foreldrene, at de faktisk ønsker at akkurat jeg skal være fadder til deres barn.
Det neste er hva man gjør ut av fadderrollen sin. Som mange av oss, så har jeg ikke akkurat overlesset henne med formanende gudsord eller bibelvers, men jeg føler meg likevel forpliktet til og privilegert som har muligheten til å være noe spesielt for akkurat de barna jeg er fadder til. Jeg ønsker at mine fadderbarn skal vite at de er noe spesielt for meg, og at jeg følger dem i hverdagen på en måte. Selvfølgelig blir det ikke nærkontakt eller detaljoversikt med hva de driver med, men bare det at de vet at jeg er der og er en voksenperson de kan regne med.
Dét syns jeg er en viktig del av fadderrollen!
Dét syns jeg er en viktig del av fadderrollen!
Jeg merker det med mine egne barn også, at de nesten “skryter” til hverandre om at de har den og den fadderen som har sendt et postkort til dem, eller tatt dem med på juleteater, eller noe annet som viste at mine barn blir sett av fadderen sin.
I en travel hverdag, der man gjerne har sine egne barn man skal følge opp, så er det ikke alltid så enkelt å huske bursdagen til fadderbarnet sitt, eller huske å sende en hilsen til han eller hun i ny og ne. Men når jeg ser hvor mye det betyr for dem at jeg har gitt dem litt ekstra oppmerksomhet en gang i blant, så har jeg bestemt meg for at jeg skal prøve å bli enda flinkere.
Så herved går oppfordringen videre:-)
Posted in Uncategorized at September 26th, 2010.
En hektisk start på livet…
Jeg fikk tips om en kronikk som nylig sto i den danske avisen Berlingske Tidende. Den er skrevet an en kvinnelig overlege innen barne- og ungdomspsykiatri, og handler om overstimulering av babyer. Jeg syns kronikken var så god og tankevekkende at jeg vil dele den med dere.
Jeg kjenner igjen meg selv, og jeg kjenner igjen veldig mange andre småbarnsmødre og -fedre.
Vi drasser rundt på ungene våre i øst og vest fra de er nyfødt, og det er ikke måte på hva vi skal eksponere dem for, og ha dem med på.
Jeg har selv tatt med ungene mine på mye, særlig i forbindelse med reising, turer og denslags.
Jeg var også en klassisk “babysvømming-forelder”, med de to første barna; opp tidlig på søndags morgen for å hive seg ut i et varmt basseng, der babyen skulle dykke og føres rundt i vannet. Og jammen er de blitt gode svømmere også!
Jeg har også hatt med bebisene på mor-barn-trim, der jeg har fått trimmet bort litt av “flesket” og strammet opp løs magehud og bekkenbunn. Dette mens de små håpefulle lå på gulvet på gymmatter og kikket i været eller rullet rundt, til de alle sammen begynte å hyle i kor mot slutten av seansen. Da var det tydelig at de hadde fått nok. Da hjalp det ofte å få seg en pupp og komme seg hjem til vuggen sin med ro og fred.
Jeg er også en av dem som har sittet på kafé og kost meg med andre mammaer, alle med en baby hver i fanget. I løpet av min “karriere” som baby-mor, med mange svangerskapspermisjoner, var det interessant å observere at kafeene ble stadig fullere av andre mammaer, og etterhvert pappaer, med barn og vogn. Dette har tatt helt av, og det er enkelte kafeer som har blitt “spesialister” til å ta i mot denne kundegruppen.
Hva med ungene oppe i alt dette?? Det er det interessante spørsmålet.
Jeg er ingen ekspert på babyslynger og dets like. Jeg har stort sett brukt vogn, og den gammeldagse Baby-Bjørn og andre lignende bæreseler. Min erfaring er at barna er veldig ulike når det gjelder det å sitte i bæresele. Noen av mine barn har aldri “hælt” å sitte i sele, og fant aldri roen der. Andre har kost seg med det, og da har jeg brukt det mer, så klart.
Men jeg er helt enig med den danske kronikkskribenten i at vi må la barna våre få litt fred!
Veldig mange barn får altfor mye input fra de er nyfødt, og vi er ikke nok klar over at dette kan være uheldig for utviklingen deres. For mye stimulering kan gi stressede barn, og dette kan gi alvorlige utslag for dem når de blir større.
Det har jo blitt en trend at vi skal sendes hjem fra fødestua fortest mulig, mor skal helst se ut som en modell etter få uker, og det sosiale livet skal for all del ikke lide av at man er blitt småbarnsforeldre. Derfor har det poppet opp med tilbud for barselkvinner og babyene deres; trim, kafeer, babykino og babysang, for å nevne noe. I tillegg skal man gjerne jogge rundt i marka med en joggevogn, slik at babyen også får være med på løpeturen.
Trenger ungene alt dette? Eller er det vi foreldrene som trenger det, eller tror vi trenger det? Dette er det viktig å ta en diskusjon på, syns jeg. Det er nesten blitt slik at man er en dårlig mor dersom man “bare” synger til barnet hjemme, eller “bare” lar ungen rulle rundt på gulvet hjemme og lar det meste av utviklingen og fremskrittene skje der.
SLAPP AV! Man trenger ikke å stresse rundt på alle tilbudene som popper opp, og som dagens småbarnsforeldre blir “fristet” til å være med på. Det er trivelig å være sosial og aktiv, både for liten og stor, men det er lov til å kjenne etter hva man orker å være med på. Og ikke minst så er det veldig viktig å bli kjent med ungen sin, og lytte til de signalene han eller hun gir til deg. Babyer klarer jo ikke så godt å si fra når de er slitne og trenger til å hvile seg, eller komme ut av situasjoner der de gjerne vil skjermes fra mer stimuli.
Mine barn har blitt sutrete og utilpass når de har blitt slitne, og gjerne grått og vært utrøstelige. Helt til de har fått fred. De blir også gjerne urolige, og ser gjerne bort.
Det er viktig at vi lærer oss å lytte til signaler som babyene gir om at nok er nok, og respektere dem på det.
Barn er veldig forskjellige fra de er født, og har ulike toleransegrenser. Jobben vår blir å bli kjent med ungen vår, og legge opp tempoet og aktiviteten deretter.
Det har vi vel godt av, både store og små…;-)
Posted in Uncategorized at September 22nd, 2010.
Medias mange skarpe tunger…
I går kveld satt vi benket, små og store her i heimen. I vår sa vi ja da folk fra programmet Puls på NRK ringte og ville ha oss med i programmet, for å illustrere en storbarnsfamilies travle hverdag. Og de ville ha med en familie som hadde ambisjoner for sine barn, og prioriterte barna sine og alle deres gjøre mål høyt. Men det har vel de fleste av oss vel…?
Det var faktisk pga av denne bloggen jeg ble kontaktet, fordi de hadde fått med seg den. Så vi sa nå ja til å bli med vi, etter familieråd, der både små og store fikk være med å si om de syns det var ok. Og NRK kom de, og det til gagns!! I TO hele dager var de her, tidlig og sent, og filmet og snakket og intervjuet. De fulgte med på alt fra tannpussing innpå badet, lesestund i senga, kjøring til fotball og kor, middagslaging, lekselesing, småkrangling, tull og tøys og alt mulig annet man gjør i to dager i et “vanlig” liv. De fulgte oss også på jobben, på legekontoret vårt. I tillegg troppet de forsyne meg opp kl 07 den andre morgenen, da 7-åringen hadde bursdag, og filmet hele seansen med gaveoppakking, bursdagssang og frokost. De ville ha oss til å ha mange gjøremål akkurat de dagene de var her, sa de, for reportasjens skyld.
Og det fikk de!
Jeg har ALDRI vært så sliten som etter de to dagene! Det var kjempetrivelige folk som kom fra NRK, og de var så hensynsfulle de kunne oppi våre vanlige gjøremål. Slitenheten ble nok ekstra sterk fordi 8-åringen selvsagt hadde falt og skadet kneet sitt akkurat den uka, slik at han var innlagt på sykehus, og en av oss måtte ned dit om kvelden og sove på sykehuset. Og så, for NRK sin skyld, så skulle vi gjøre alt så “naturlig” som mulig så klart;-)
Men jeg var dønn sliten, fy søren det var intenst! Men hele familien var kjempeflinke, så det gikk da greit.
Så, etter 4 måneder, kommer sendingen i dag. Og da er 2 døgn klippet ned til 5 minutter…! Sånn er media!! Vi visste nok det på forhånd, at sier man ja til å være med på noe slikt, så må man være forberedt på alle mulige vinklinger. Det var ikke måte på hvor ambisiøse og “flinke” vi ble fremstilt, og de stakkars ungene våre lever tydeligvis livene som rene veddeløpshester som blir pisket hit og dit, uten fem minutters pause der da kan puste og slappe av. Så klart farter vi hit og dit om ettermiddagene, og det blir veldig hektisk innimellom. Og slik skal det være. Men det ble faktisk så endimensjonalt fremstilt at barna satt og sa at de ikke kjente seg igjen.
“Mamma, jeg syns de overdriver veldig jeg”. “Jeg er med på fotball og kor fordi jeg syns det er artig, og gidder ikke være med på flere ting”. Og 7-åringen ble litt lei seg og skuffet over at de ikke hadde tatt bryet med å ta med bare litt fra bursdagen hennes i det minste. Men det passet nok ikke inn i regien; her skulle det kuttes og klippes slik at uttalelser og bilder fikk frem budskapet Puls var ute etter…
Jeg ble litt andpusten av å se på, og syns de kunne ha tatt seg litt mer tid, og klipt inn litt flere snutter fra de 48 timene de var med oss, på alle mulige stemninger og situasjoner. “Er man med på leken så må man tåle steken”. Dét uttrykket er så sant så sant, og det er helt greit. Hele familien har lært masse av dette, og vi fortsetter nå å leve sammen som vi har gjort, og koser oss med det. Uansett hva “eksperten” Jesper Juul mener om oss. Jeg kan godt forstå om han var en smule skeptisk til “Tårnfrid-familien” han fikk se på TV før han skulle uttale seg om den riktige måten å gjøre det på. Håper at Jesper Juul og Puls-redaksjonen leser kronikken min i går i Adressa da, så får de se litt mer av at vi ikke er eller har ønske om å være perfekte foreldre eller ha perfekte barn. Vi har masse ambisjoner, og syns det er bra, lov og viktig.
En annen viktig ting er at alle barn er forskjellig, og må behandles ulikt. Noen barn tåler et høyt tempo og mange jern i ilden, mens andre må ta det mye mer med ro for å trives. Slik er det med våre fem barn iallefall. Det viktigste er at alle finner sin måte å gjøre ting på, som alle er fornøyd med:-)
Posted in Uncategorized at September 20th, 2010.
Dagens kronikk…;-)
Dagens kronikk i Adresseavisen ble skrevet av meg, og handler om det å ha en travel “skolehverdag” som foreldre. Jeg har skrevet om dette før, men hele kronikken kan leses hvis dere trykker på linken under.
Posted in Uncategorized at September 20th, 2010.
“Ville du latt barnet ditt ta seg et glass vin?”
Dette var overskriften på en reportasje i dagens Aftenposten. Det er så bra at de tar opp dette temaet igjen, nemlig gravides alkoholvaner. Se: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3812222.ece
Over 25% av Norges befolkning mener det er greit at gravide drikker alkohol. Og faktum er at en del gravide faktisk drikker alkohol, oftest i små mengder, men dog.
Jeg har skrevet om dette temaet flere ganger tidligere i bloggen min, og viser bare til de forrige bloggene om dette, men jeg syns det er på sin plass å sette fokus på det igjen.
Man skal selvfølgelig ikke drive med skremselspropaganda, men når så mange mener det er greit at en dame med stor mage drikker alkohol, så er jeg enig med dem som mener at det er på tide med en ny holdnings- og informasjonskampanje. Slike kampanjer kan fort bli litt “huff, akk og fy”, men noen ganger så trenger vi faktisk det.
Alkohol som mor drikker går, som andre ting, rett i blodet på babyen, og fosteret får samme promille som moren. Det er ikke så kult å tenke på.
Selvfølgelig går det som regel helt greit at mor tar seg en dram, og de aller fleste fostere tåler da det godt. Problemet er at alle fostere har ulik sårbarhet, og man vet ikke hvilke barn som kan ta skade av hvilken mengde alkohol.
Er det så stort et offer da, å stå over disse glassene med vin eller fredagspilsen i de få månedene det er snakk om? Det er jammen ikke en stor del av et langt liv at man er gravid, så det burde gå greit for de fleste.
Jeg vet av egen erfaring at den vanskeligste tiden kan være i de første ukene eller månedene, før omverdenen vet at man er gravid. Da har man innimellom litt problemer med å finne en “unnskyldning” for at man ikke kan drikke sammen med venninnegjengen, kollegene på julebord, eller svigers på søndagsmiddag. Da blir det kanskje til at man tar et glass eller to for å dekke over at man er gravid.
Ha for all del ikke dårlig samvittighet dersom det allerede er skjedd, det har skjedd meg også! Det man har gjort kan man ikke gjøre noe med, og det går oftest helt bra, til og med om man har hatt en fyllekule før man ante at man var gravid. Jeg nevner det bare for at det går an å gå en runde med seg selv neste gang man kommer i en slik setting; hvem og hva er det egentlig jeg tar hensyn til her nå…?
Jeg er enig med dem som mener at vi leger og jordmødre må bli enda flinkere til å snakke med den gravide om alkoholbruk. Det er viktig å komme tidlig på banen, da store deler av organ- og hjerneutviklingen av fosteret skjer inne de første tre månedene. Det er en del damer som kontakter oss lenge før uke 12, da den faste førstegangskontrollen finner sted, og da er alkohol et tema vi tar opp.
Man skal ikke bli hysterisk eller overdrive skremselsbildet, det er jeg den første til å være enig i. Men jeg kan ikke forstå hvorfor det er så om å gjøre for folk å drikke alkohol i svangerskapet, når man ikke vet konsekvensene av det.
Ta en pause de månedene det varer, og kos dere etterpå, med både ett og tre glass, når babyen er vel ute og har fått noen uker og måneder på baken:-)
Posted in Uncategorized at September 15th, 2010.
Musikk i mine ører…
NRK bringer i dag nyheten om at forskere har påvist at musikk virker lindrende på sykdom. Nå skal vi leger snart begynne å skrive ut musikk på blå resept til våre pasienter!
Så spennende da, tenker mange kanskje. Andre syns det høres snodig ut.
Akkurat dette er faktisk ingen nyhet, og jeg har faktisk hørt om dette med interesse og nysgjerrighet i flere år. Det at musikk kan virke som “medisin” for folk med ulike plager, sykdommer og problemer.
Første gangen jeg hørte om dette var da jeg var på et kurs der min kollega Audun Myskja snakket om “Den musiske medisin”. Dette gjorde sterkt inntrykk på meg. Myskja har blitt såkalt nevrologisk musikkterapeut, og har brukt musikk som terapi og viktig virkemiddel i sitt arbeid med pasienter i mange år. Han nok sett på med skjeve blitt fra omverdenen den første tiden, ikke minst fra sine legekolleger…, men har stått på, og får nå anerkjennelse i både inn- og utland for sitt flotte arbeid.
Audun Myskja hadde bl.a. med seg videoklipp av pasienter med Parkinsons sykdom, en sykdom som bl.a fører til stor stivhet og svært dårlig bevegelighet. Det var helt utrolig å se hvor mye bedre og smidigere disse pasientene klarte å gå når Myskja satte på musikkrytmer for dem! Likedan så har Myskja jobbet mye med gamle og passive mennesker på sykehjem, og det var rørende- og nesten trist- å se hvordan han og hans musikk fikk disse “gamlingene” til å svinge seg rundt, og bli aktive og glade ved hjelp av musikken!
Det er nå også påvist at musikk virker positivt på deprimerte pasienter, og er med og bedrer deres sykdom og prognose. Det er også sett at folk med smerter kan ha hjelp til å redusere disse plagene ved hjelp av den riktige musikken. Måten det fungerer på, er at musikk og rytme skal være med å overskygge den negative strømmen av tanker, bekymringer eller smerter, og få kropp og sjel til få en fristund fra tungsinn og smerter en stund. Derved kan det hende at man trenger mindre piller for sine plager, noe som vil være positivt, så klart.
Dette er artig og spennende, syns jeg!
Hvis man tenker seg om, så er det ikke noen bombe, akkurat da. Musikk og rytmer har til alle tider og i alle kulturer vært brukt til alt fra å bysse barn i søvn til å få opp stemningen på en fest. Musikken setter igang noen prosesser inni oss, som vi alle har kjent på. Jeg har iallefall et sterkt forhold til enkelte sanger, og får sterke minner og følelser når jeg hører disse. Noen kan gjøre meg trist og melankolsk, mens andre gjør meg glad og energisk. Jeg har også hatt mye glede av å bruke musikk som avspenning og avkobling.
Hvilken musikk som skal brukes til de ulike formålene, er det ikke noen fasit på. Forskerne skal faktisk se på rytme, toneleie, tekst m.m. i ulike typer musikk, og se om det finnes noen slags “formler” som kan brukes til å lage denne “blåresepten” til ulike plager og sykdommer.
En lidelse hvor dette allerede er brukt, er for pasienter med øresus, såkalt Tinnitus. Der anbefales det å sette av litt tid til å høre på en viss type lyd eller musikk, for å overdøve/redusere plagene av den plagsomme lyden. Gregoriansk kormusikk er bla anbefalt til dette, det er noe med klangene og rytmen som skal være gunstig for dem med øresus.
Jeg elsker musikk, og er nokså altetende når det gjelder hva jeg hører på. Men det er veldig varierende hva jeg hører på når. Slik er det nok med de fleste av oss, og mange kjenner seg vel igjen i hvordan musikk kan være med å øke stemningen og humøret vårt!
Dette er artig forskning, og jeg skal gjerne begynne å skrive ut blåresepter på musikk. Det høres mye artigere ut enn alle de andre reseptene jeg skriver ut:-)
http://www.nrk.no/kultur_og_underholdning/1.7285849
Posted in Uncategorized at September 10th, 2010.
Skolestart=foreldremøter…
Da er skoleåret i gang, og med det: foreldremøter…!
Og denne høsten ser det ut som jeg skal få med meg alle gitt, de krasjer ikke med alle mulige andre møter som er tidlig på høsten, og de er godt fordelt de neste par ukene.
Første foreldremøte ble avholdt for 4.klasse i går. I et tappert forsøk på å være en “god” forelder, leser jeg jeg gjennom møteinnkallingen, men får allerede der problemer; “Foreldre til A-barn tar med kaffe, B-barn noe å bite i” . Søren, jeg har ikke fått med meg om mitt barn i år er A- eller B-barn; var det ikke motsatt i fjor, eller var det ikke BLÃ…, GUL, RØD eller GRØNN han var i fjor? Eller var det datteren i 1. som var det…??
Jeg tar med en pose med Nidar sjokolade, og satser på at det går bra…
Så er møtet i gang, og vi får høre om stasjoner, grupper, utetid, innetid, innesko, forklær som må være med i Mat og Helse, lapper og beskjeder som må underskrives, SFO-planer m.m.
Og så årets nykommere: LUS og IT´S LEARNING
Er det noe med meg, eller er jeg spesielt tungnem??
Vi får høre at It´s learning er en ny type “læringsplattform”som ” støtter elever, studenter og lærere i alle ledd av læringsprosessen”. Den skal også gjøre det lettere for oss foreldre å holde kontakten med skolen, og ha oversikt over alt fra fravær og orden, til ukeplaner og såkalte individuelle læreplaner for våre håpefulle.
Og jeg som akkurat har lært meg det gamle systemet Fronter, som vi har hatt de siste tre årene!
Og så var det LUS da. Først så trodde jeg det var en liten kampanje for at vi foreldrene skal bli flinkere til å sjekke for lus i håret til poden. Men neida, her kommer det enda en fantastisk nyvinning, som skolen skal ta i bruk! Et såkalt lesekartleggingsverktøy, som visstnok har vært i bruk i Osloskolene i årevis. Sikkert i Sverige óg, for vi har vel en tendens til å ta i bruk alle mulige pedagogiske “nyvinninger” som Sverige har prøvd- og gjerne forkastet - før vi nordmenn finner ut av dét må vi sannelig prøve her på berget også!
LUS er sikkert bra det, for å virkelig finne ut av hvordan ungen min leser, hvor mye han får med seg av det han leser, slik at han havner på rett hylle, eller rettere sagt får med seg bok med riktig nivå hjem for å lese. Vi fikk vite at det i norsk er bøker som er nummerert fra nivå 1-11, og i engelsk er det fra nivå 1-25. Eller var det motsatt…?
Jeg må innrømme at jeg fikk med meg bare en brøkdel av det lærerne sa. Jeg forstår godt at lærerne må på kurs for å lære seg dette, jeg skulle gjerne ha blitt med! For det forventes jo at vi foreldre følger opp ungene våre hjemme, for at de skal kunne ha nytte og glede av alle disse nye “reformene”. Jeg oppfatter meg selv som rimelig oppegående og intelligent, og jeg kan veldig godt forstå at mange foreldre gir opp, og ikke klarer å henge med i alt det nye som kommer hele tiden. Det er ikke akkurat noen bombe å lese forskning om at det er barn av velutdannede og ressurssterke foreldre som klarer seg best i skolen.
Jeg er absolutt ikke i mot all slags nyvinninger i skolen. Men jeg begynner å få noen års erfaring, med fire barn i skolealder, og har ikke tall på hvor mange reformer, “verktøy” og læringsstiler jeg har sittet og hørt presentert. Mange av dem sikkert gode og nyttige. Problemet er bare at det skiftes ut hele tiden! Lærerne har såvidt begynt å bli trygge og flinke med en reform eller plan, så skal de søren meg på kurs igjen, for å lære seg å undervise etter en eller annen ny god idé. Dette resulterer i mye halvgod undervisning, pga mye vikartimer, lite erfaring, og stadige skifter.
Jeg ønsker meg ikke tilbake til den gammeldagse kateterundervisningen for enhver pris. Men det må da gå an å ta det litt med ro, og ta seg tid til å prøve ut reformer og stiler over lengre perioder enn det som gjøres nå!
Enn så lenge skal jeg gjøre mitt beste i å få med meg riktig lesenivå i både norsk og engelsk, huske å levere inn alle ark og lapper, og å ta med kaffe eller noe å bite til neste foreldremøte!
Posted in Uncategorized at September 7th, 2010.
“Vann i Norge, vann av renhet”…!
På hyttetur i Trollheimen i helgen, med vakker sol og sildrende bekker, ble jeg fylt av et minne fra ungdommen, og et dikt jeg ble kjent med i norsktimene; “Vann” av Nordahl Grieg. Dette diktet gjorde et stort inntrykk på meg allerede den gangen jeg var tenåring, og det er like sterkt å lese det i dag.
Nordahl Grieg var korrespondent i Kina i 1930-årene, og beskrev gjennom dette diktet det savnet han følte for ren norsk natur og ikke minst rent friskt vann, som kan drikkes rett fra bekken. Jeg kjenner igjen denne følelsen han formidler så sterkt, etter å ha reist i alle mulige land selv, der vann enten er skittent og forurenset, eller det simpelt hen er en mangelvare.
Rent vann er en luksus som mange av oss i Norge tar for gitt. Mens vi pøser på med rent vann i alle mulige sammenhenger i hverdagen, bruker millioner av mennesker rundt i verden timevis hver dag på å skaffe seg vann, nok og bra nok til simpelthen å overleve.
Det spekuleres i om vann vil bli verdens nye store konflikt-emne, fordi tilgang til vannressurser er helt avgjørende for at folk og kulturer kan overleve.
Det er rart å tenke på alt dette, når man sitter på fjellet, og nyter en deilig kopp med klart friskt fjellvann.
Det er det beste som finnes!
VANN
Av Nordahl Grieg
Solen kaster seg mot jorden,
som en drektig tigerinne
sprunget ut av rommets jungel,
glefsende mot blod i blinde.
Kvalt i dyrefavnens kvalme,
grusomt klebet fast til dypet
under lyset, under stanken,
under havnens tunge byrder
kravler langsomt men’skekrypet.
Hør hvor kuli-sangen raller!
Som et stønn av blod og svette
gisper det fra dokk og kai.
Det er sommer i Shanghai.
Gin and biter, gin and bitter!
Det er tett med folk i baren.
Langsmed skrankens rop og latter
glimter, gliser drikk ved drikk.
Sprengte uer-øyne svømmer
tunge i den hete disen,
stanser ved det dugg-grå glasset.
Gin and bitter, boy, be quick!
Vi har satt oss, borti mørket.
Landsmenn er vi, møtt her ute.
Jeg skal reise, han skal bli.
Han skal bli igjen med savnet,
mens han ser en annens øyne
alt får lys av Norges blåner
Lucky devil, det er De.
Jo da! Det er bra her ute,
ponnier og bil og boyer,
alltid plenty med halloi!
Det er bare denne lengs’len,
den en aldri kan få kverket;
Bring en gin and bitter, boy!
Vet De hva jeg lengter etter,
det som bare er å le av,
det jeg ofret år av livet
for å få, om det gikk an?
Det jeg tenker på om dagen,
det jeg griner for om natten,
det er vann!
Vann som renner, vann som risler,
vann om våren, vann om høsten
Kan De fatte dette, mann?
Ikke slik som her i Østen
Med sin råtne, gule snerke,
drivende av daue rotter,
som en stinkende kloakk.
Jeg kom fort på hospitalet
engang da jeg lot det skure,
ikke orket mer, og drakk.
Vann i Norge, vann av renhet, -
hvor en legger seg og drikker,
det er det jeg tenker på.
Kanskje regner det så sakte.
Lyden siver ned i bekken
mellom bjørkene og lynget.
Kanskje ligger skodden grå.
Dette er det som jeg drømmer:
At jeg ligger der og slubrer.
Over begge håndledd strømmer
vannet fossende og kaldt.
Nevene har tak mot bunnen,
steinen gnures inn i kjøttet,
dette harde svale presset. -
Jeg kan se og føle alt.
Boy, din slubbert! Gin and bitter.-
Husker De hvordan det smaker,
susende i stryk fra breen,
men med saft av kratt og kjerr
Brune røtter, nakne gråstein
sender med sin smak i farten
kreklinglyng og tyttebær!
Alt er med i iskald renhet!
Hele vidden, hele luften
fosser vilt og stritt mot kjeften,
evig over all forstand.
Risler, fosser; drikk, la være!
Bekken er der, er der, er der.
Jeg er sjuk av alt her ute.
Herre Jesus, gi meg vann!
Posted in Uncategorized at September 5th, 2010.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar