Januar 2011

Samleside med alle innlegg fra januar 2011,

uten kommentarer, reddet etter datakrasj.

Krasj…

Da skjedde det som er bloggerens lille mareritt; bloggen krasjet, og forsvant i det blå…

Hele hjemmesiden til Lykkelig som liten skulle oppdateres, og det førte til at bloggen min var søkk vekk i Cyberspace. Nå har det gått dager i spenning, og jeg ser nå at den er delvis oppe og går igjen.

Jeg fikk først beskjed om at alt jeg hadde skrevet i løpet av 1 1/2 år var tapt, og jeg må innrømme at det var kjempetrist. Det blir på en måte som å få brent opp manuskriptet til en bok man er i ferd med å skrive.

Men nå er det håp altså, og jeg er utrolig lettet!

Så til alle både gamle og nye lesere, så kan jeg love at jeg er i gang over helga, med nye betraktninger og råd, både om mammaliv, legespørsmål, og andre ting jeg er opptatt av, stort eller smått:-)

Ha en fin søndag!

Posted in Uncategorized at January 30th, 2011.

Snakk fram-ikke bak!

Min lille helgehilsen er en link til et innlegg jeg hadde i Adresseavisen for to dager siden. Der filosoferer jeg litt om bruk av ord, nye ord som kommer, og hvordan de preger oss og tiden vi lever i.

Som innlegget viser, så vil jeg slå et slag for at vi skal framsnakke hverandre litt mer. Så hvorfor ikke la det gå ut som helgens lille oppfordring…?

http://www.adressa.no/meninger/article1578152.ece

Posted in Uncategorized at January 22nd, 2011.

Dyster statistikk…

Til tross for at vi får stadig mer opplysning, informasjon og åpenhet omkring sex og prevensjon, så holder aborttallene i Norge seg stabilt høye, ja det har til og med vært en tendens til en økning de siste årene, særlig blant kvinner mellom 20-25 år.

Hva er det som skjer???

Statistikk viser at tenåringsaborter går litt ned, mens det blant kvinner mellom 20 og 30 år er 3 av 100 som gjennomfører en selvbestemt abort. Det ble i 2009 utført nesten 16000 aborter i Norge, mens det var ca 60000 fødsler.  Jeg syns dette er svært høye, og dystre tall, det må jeg innrømme. I tillegg ble det solgt nesten 130000 pakninger av den såkalte “angrepillen”.

Noe sier meg at det er et eller annet galt med folks opplæring og holdning til prevensjon og seksualitet, når så mange “havner i ulykka”, etter kos i sengehalmen. Det burde, i 2011, være mulig for folk å ha sex uten å løpe en så stor risiko for å bli uønsket gravid.

Helsedirektoratet skal utrede muligheten til å gi alle kvinner mellom 20-24 år gratis prevensjon, og har en tro på at dette vil redusere disse dystre tallene, og få folk til å endre atferd.

Jeg er i utgangspunktet skeptisk til at dette er den beste løsningen for å få ned aborttallene. Det har nok virket bra for tenåringene, og vært med å holde tallene såpass lave. Men når vi snakker om voksne kvinner som er mellom 20 og 30 år, så mener jeg det må gå an å forvente mer av disse jentene, enn at de “bare” skal gå i vei å få seg gratis p-piller!

Som fastlege møter jeg mange unge kvinner, og menn, på kontoret, fordi jeg har mange studenter som pasienter. Jeg har også lagt merke til at holdningen til seksualitet , sex og hvem man har sex med, har endret seg. Jeg har et inntrykk av at det er stadige partnerbytter, tilfeldige “one night stands”, og en del folk har ikke så særlig høy terskel før de hopper til køys. Det er ikke sjelden folk kommer med spørsmål om kjønnsvorter, herpes eller redsel for at de har pådratt seg noe enda “farligere”, etter et lite eventyr. Bruken av angrepiller er også nokså vanlig, og så kommer det noen og er redde for at der er blitt gravide, og så har man dem som havner oppi det vanskelige dilemmaet det er å bli uplanlagt gravid.

Noen har da et “enkelt” forhold til det å søke om abort, og gjennomfører det tilsynelatende uberørt. Mange andre kommer i et av sitt livs største dilemmaer, og må ta et valg, som er vanskelig, uansett hva de velger… Det kan virke som om noen av kvinnene tror det er en enkel sak å ta abort, spesielt med den medikamentelle metoden. Da er det liksom bare å ta en pille, og bli ferdig med det, tror de.  Det er dessverre en del som blir overrasket over hvor sterkt de reagerer etterpå, gjerne i lang tid etterpå, og det må vi også snakke med dem om.

Jeg mener at det er mer grunnleggende holdninger som må diskuteres, før man bestemmer at det bare er å vedta gratis prevensjon til jentene. Merk dere jentene! For hvor er det blitt av denne likestillingspraten som denne regjeringen er så opptatt av da?? Mens de roper over seg om viktigheten av at far er på banen så fort som mulig etter fødselen og i barseltiden, så snakker de bare om jentenes ansvar før det blir en graviditet!! Med en så ivrig likestillingsminister som vi har i Lysbakken, så burde han stå mer opp for at gutta tar mer ansvar mens det er bare artig og kos også, slik at jentene unngår uønsket graviditet og kjønnssykdommer på kjøpet!

Det er nedslående å høre om hvor dårlig norske ungdommer og unge mennesker er til å bruke kondom. Kondom er helt ut i mange miljøer, og kampanjer som er blitt kjørt, har ikke vært vellykket. Jeg hadde nylig en kvinnelig ung pasient fra Brasil på kontoret. Hun sa at hun er sjokkert over hvor dårlig norske gutter er til å bruke kondom. I “hete” Brasil, som vi ser for oss som et ordentlig sensuelt land, så er guttene langt mer oppdratt til å bruke kondom, og det er en helt annen selvsagthet i at man bruker det når man har nye seksualpartnere.

Her i Norge er det vanlig å med nokså høy alkoholpromille når man er på fest, og det gjelder ikke minst i studietiden. Da blir det fort til at man går til sengs uten å tenke seg så mye om kanskje, og man “glemmer” å bruke prevensjon. Hvis det hadde vært en annen grunnholdning, og at også mennene hadde fått dette mer inn i oppdragelsen sin før de ble “seksuelle dyr”, så hadde kanskje en del uønskede svangerskap vært unngått?

En del av mine studentpasienter sier at de ikke trenger å gå på p-piller eller ha annen fast prevensjon, fordi de ikke har fast kjæreste. Da kan det fort gå galt, og de står der uten beskyttelse, når drømmeprinsen plutselig står der.

Dette er for sløvt! Det mente også noen studenter jeg pratet med forleden. De trodde ikke gratis prevensjon til unge i 20-årene var veien å gå. Det er jo bare symbolsk utgift, når man tenker på at man kan få en 3-månederspakke med p-piller for 100-lappen. Det er jo ikke mer enn til et par øl! Så det er ofte ikke der problemet ligger.

Nei, det må litt mer dyptgripende holdningsendringer til, tror jeg. Hvordan man skal få til det, har jeg ikke noen god løsning på.

Selv har jeg et par tenåringer i huset, en jente og en gutt. Jeg skal iallefall snakke like mye til gutten min om hans ansvar til å bruke prevensjon, som til jenta, det skulle bare mangle!

Posted in Uncategorized at January 18th, 2011.

Morgenstund har gull i munn…

Her i huset er det til dels svært hektisk om morgenen. Selv om vi faktisk klarer å sitte til bords sammen til frokost, så springer folk litt til og fra, og lydnivået kan bli nokså høyt når alle skal finne sokker, luer, votter og skolesekker.

Noen ganger føler jeg meg også som litt dårlig mor, når det blir litt vel mye krangling og masing før alle kommer seg ut av døren, til skole, jobb og barnehage.

Men så er det disse små gyldne øyeblikkene da! Som i dag, da jeg fant de to minste sittende inne på et rom, i ro og fred. Storesøster på 7 satt og leste til fireåringen, som satt lydhør og hørte på.

Da må selv mor la morgenstress være morgenstress, og bare nyte denne lille stunden:-)

Posted in Uncategorized at January 17th, 2011.

Gladnyhet…

For et par dager siden leste jeg at det har vært en dramatisk reduksjon av dødfødsler i Norge. I løpet av 40 år har det vært en nedgang på nesten 70% av dødfødsler etter 22.uke. Den største nedgangen er rundt termin, altså fra 37-43.uke.

Dette er kjempegode nyheter!:-)

Man tror nedgangen skyldes stadig bedre oppfølging og overvåkning av gravide, særlig på slutten av svangerskapet. Det har jo blitt et stadig større fokus på det å være gravid, og informasjonen er blitt bedre. Her kan vi nok også en stadig bedre teknologi, som gjør det mulig å finne mer ut av hvordan babyen har det inni magen, og eventuelt starte fødselen før termin dersom man ser at forholdene ikke er så bra.

For 40 år siden opplevde omtrent 1000 kvinner at barnet døde inne i magen, etter 16. uke. I dag er det 200-300 som opplever dette marerittet.

Jeg er en av dem. Selv om det snart er 10 år siden, kjenner jeg ennå et sug i magen hver gang jeg ser overskrifter om dødfødsel og fosterdød. Opplevelsen har satt seg som et lite sår i hjertet, som blir skrapt litt borti hver gang man hører om noen som har mistet barnet sitt, eller om babyer som dør i mors liv. Slik vil det nok alltid være, det er en naturlig del av mitt liv.

Min lille fine gutt er et av tallene i denne dystre statistikken. Men heldigvis så er Erik så mye mer enn det for oss. Selv om han plutselig døde i magen på termindato, så har han blitt en liten del av vår familie. Og det er godt, og vondt, å komme ned på graven hans en gang i blant. Der står det to datoer: 8/2 2001 og 10/2-2001. En for den dagen han døde, og en for den dagen han ble født.

Årene går, sårene består. Men jeg har valgt å prøve å bruke den tunge og dyrekjøpte erfaringen det er å miste et barn, føde et dødt barn og erfare den enorme sorgen det er å være mor uten å ha et barn,-til det beste for pasientene mine, og for andre gravide. Jeg tror dette har gitt meg en ekstra ballast som lege, og jeg tror nok dette har gjort meg ekstra engasjert innen temaer som har med omsorg for gravide, barn og mødre å gjøre.

Og da kan jo erfaringen være godt for noe, i det minste…

Posted in Uncategorized at January 14th, 2011.

Strømløs dag…

I dag hadde barnehagen til minsten en såkalt “strømløs dag”.  Da slukkes alle lys i hele barnehagen, de bruker ingen komfyrer eller andre elektriske apparater, og varmeovnene er de eneste som får stå på. Barna har samlingsstund, leketid og måltider i skinnet av levende lys.

Det er tydelig at ungene syns dette er spennende, og de blir samtidig bevisstgjort litt om vårt forhold til energi og energibruk i hverdagen.

Mange av barna har aldri opplevd å være uten strøm eller all verdens elektriske duppeditter, og har da heller ikke tenkt på at varmen og lyset kommer fra et sted, at det koster penger og krever energi. Derfor blir det skikkelig eksotisk å få en stund som dette!

Med det energiforbruket vi har her i landet, med lyspærer i alle rom hele dagen, og med en nylig avsluttet julebelysning som overgår de fleste land, så syns jeg barnehagen gjør en kjempejobb for barna, ved å gi dem litt kunnskap om dette.

Seansen var faktisk så populær at poden ville spise kveldsmaten sin i stummende mørke, ledsaget av bare et enkelt talglys. Og det fikk han:-)

Posted in Uncategorized at January 11th, 2011.

Oppgjør med burde-byrdene…

I dag kom et nytt ord dalende i hodet mitt, da jeg var ute og gikk tur. Selv om jeg koste meg med frisk luft og søndagsfri, så ble roen og freden inni hodet flere ganger avbrutt av tanker som minnet på om alt jeg også burde nå og rekke i dag. Man må tross alt få gjort litt på en fridag, og det er alltids noen man burde ha besøkt eller invitert på kaffe, eller en bok man burde ha fått lest. Man burde også fått ryddet huset, eller sortert alle klærne som er for små til ungene i klesskapet, eller satt inn alle bildene fra i fjor i fotoalbum. Og tenk hvor lenge det er siden vi har vært på hytta, eller besøkt familien…

Burde, burde burde!!! Er det ikke slik for mange da? Til slutt blir alle burdene så mange at de blir til en stor byrde i hverdagen vår. Det er ikke rart at folk strever med stressymptomer og søvnvansker. Jeg blir heller ikke forundret over å høre at unge kvinner beskriver at de ikke orker sex, eller at de ikke kjenner seg så lykkelige som man kanskje skulle forvente ut fra de ytre forutsetningene vi har her i landet. Vi legger opp livene våre i et tempo, og med slike forventninger til standard både materielt og ellers, at vi henger i stroppen for å få til alt. Samtidig er stadig flere barn stadig flere timer i barnehagen, og mer skal det bli, ifølge avisene… Er dette noe av prisen samfunnet må betale for å få til den “ønskede” likestillingen, og få kvinner ut fortest mulig og i mest mulig arbeid mens ungene er små…?

Menn kjenner selvsagt også på “byrdene”, og dette er selvsagt utfordringer som gjelder for dem også, men jeg tror kvinner er enda mer tynget av burde-byrden.

Det er vi selv som til syvende og sist som må gjøre prioriteringene. Det er oss selv som har ansvar for våre liv. Og vi kan gjøre mye, vi må bare være bevisste, og orke å ta valgene.

Da må vi sette oss ned, stikke fingeren i jorden, og finne ut hvilke burder vi ønsker å gjøre, og hvilke burder vi faktisk må og vil velge å si nei til!

Burde-byrden er tung å bære. Det er deilig når man klarer å ta av seg noe av lasset på veien!

Posted in Uncategorized at January 10th, 2011.

Gull, grønne skoger, og skjønne kropper…

Jeg akkurat fulført en time med såkalt Corebar Basic på treningsstudioet. Jeg er så fornøyd med meg selv, kjenner musklene er slitne og støle, føler meg avslappet og tilfreds, og at endorfinene strømmer rundt i kroppen. Og så har jo all verdens medier lovet at jeg skal klare å gå ned to buksestørrelser på 4 uker, bli slank og stram og lekker, bare jeg følger deres treningsopplegg. Det høres bærre lækkert ut!

Vi får nå se hvordan det går med buksestørrelsen og midjemålet, og om jeg klarer å bli så fager som de lover. Litt trening er nå godt og sunt uansett, for både kropp og sjel.

Men jeg tar meg i det, gang etter gang, selv om jeg er blitt 40 pluss; at det er alltids noe å være misfornøyd med når det gjelder sin egen kropp. Jeg har egentlig bestemt meg for å gi mer blaffen i all verdens påvirkning utenfra, slankepress og skjønnhetsideal, men fy søren det er sterke krefter der ute, som alltids får oss til å føle oss som noen uformelige blubber, med all verdens skavanker. Vi er så utrolig mye mer “flink” til å finne feilene ved oss selv, og det vi misliker, enn å fokusere på det vi setter pris på eller er stolt over ved oss selv.

Jeg, f.eks. er misfornøyd med magen min, og skulle gjerne fått mer midje, vaskebrett og smekre former. Da blir jeg gående å tenke på at jeg misliker magen min, mer enn kanskje å tenke på at det er andre ting ved utseendet jeg kanskje burde være fornøyd med. Jeg skulle gjerne fått et finere midjemål, og misunner dem med slanke flate mager, og blir matt av alle de flotte damene i blader og ulike kjendiser med veldreide kropper.

Men nå har jeg bestemt meg for å øve iherdig på å være fornøyd med den magen jeg har! Hva “gjelder det”?? Egentlig?? Det er noe med å stikke fingeren i jorda, innse at man er et nordisk stort kvinnfolk, som alltid har hatt og vil ha problemer med å finne seg lekkert italiensk og fransk tøy, og være stolt av at man er nettopp det man er! Og så tenker jeg på at det er nettopp magen min som har huset alle mine seks barn i 9 måneder hver, og hvis ikke det skal vises, og hvis man ikke skal være stolt av at det synes litt, så blir det for tullete og trist. Slik skal jeg tenke:-)

Jeg tror nok det er mange som kjenner seg i det jeg skriver her, og som kjenner det presset som ligger over oss, om å være fine og perfekte, på alle plan. Det verste er at det smitter over på ungene våre også, og spesielt her har vi et stort ansvar i å ikke fokusere for mye på vekt og utseende i deres nærvær. Det er forskjell på å fokusere på sunn mat og fornuftige levevaner, og på flotte slanke kropper, slanking og dietter.

Nå er det helg, og jeg skal kose meg og øve på å være “glad for den nasen eg har”! God helgJ

Posted in Uncategorized at January 7th, 2011.

Man må være frisk for å være syk…

I dag var jeg skikkelig adrenalin-sint på NAV. NAV er en instans vi fastleger har en del befatning med, og jeg må bare innrømme at dette ikke er den eneste dagen at jeg har kjent frustrasjonen bruse i årene etter å ha prøvd å få dem i tale.

Det var en litt spesiell sak i dag på kontoret, som gjorde at jeg ble skikkelig sint på NAV, på pasienten min sine vegne. En person som fra før hadde null og niks, verken av penger, hus, eller selvtillit. Pasienten ble bare møtt av en kald skulder ved NAV, og han ringte meg i håp om at jeg kunne hjelpe ham med å få dem i tale. Jeg ble også bare møtt av en intetsigende person ved sentralbordet, som verken kunne hjelpe med hvem jeg skulle snakke med, og som var mester i tåkeprat.

NAV er viktig institusjon i de fleste folks liv, enten det gjelder i forhold til arbeid, sykmelding, trygd eller fødselspenger. Som fastlege kommer jeg også i befatning med dem mange ganger for dagen, stort sett indirekte, ved utskriving av sykmeldinger, blåresepter, skriving av legeerklæringer; eller så er det mer direkte, ved at vi har felles møter med pasienter som trenger hjelp og råd, eller andre typer samarbeid.

Men innimellom tærer det på å skulle samarbeide med denne kolossen! For et tungrodd system, og maken til jungel for å få hjelp, og nå frem til dem man egentlig skal snakke med i NAV! I løpet av de årene jeg har jobbet som lege har det vært ørti førti såkalte “reformer”, stadig nye skjemaer og enda mer nye regler og lover det forventes at man skulle kunne noe om!! Og så skal jeg liksom prøve å rådgi og hjelpe de stakkars pasientene som kommer til meg med sine problemer, problemer som gjerne blir større nettopp pga at det uoverkommelige byråkratiet som NAV er. Det er ikke spøk å skulle finne ut av sine rettigheter, og å orke å søke om dem, dersom man er så uheldig å ha en sykdom hvor man er sliten og syk og nedfor.

En av de tingene som har gjort hverdagen for oss mer frustrerende i forhold til NAV-kontorene, er at saksbehandlerene skiftes ut stadig vekk! Dette er enda verre for pasientene, som etter endelig å ha fått forklart sin situasjon til én person i NAV, etter få måneder gjerne får en ny saksbehandler, og må gjenta samme leksa til denne, som igjen må sette seg inn i akkurat denne saken og personen… Ikke vet jeg hvorfor det må være slik; er det pga dårlig arbeidmiljø innad i NAV, eller bytter de post så ofte fordi de trenger variasjon? Sikkert er det at det er dårlig service og ineffektivt og fordyrende system!

En annen ting er at saksbehandlerne er så og si utilgjengelig for oss leger, og ikke minst for klienten. Det virker som om det er blitt en regel at direktenummer, nei det skal man ikke gi ut! Ikke en gang til fastlegen; slik at vi innimellom andre pasienter må sitte og vente og vente på å få svar på sentralbordet, som skal lete seg frem til riktig person, som igjen kanskje er til stede for å ha tid til å diskutere den felles pasienten. Dette fører til at det er veldig vanskelig for oss å få til god kommunikasjon om dem som trenger det, og jeg fatter ikke hvorfor det skal være så “vanntette skott” inn til en saksbehandler???

Jeg har vært i situasjoner i livet selv, der jeg har sett NAV-systemet fra den andre siden, og har sett at man må jammen være frisk for å være syk…

Det var dagens “søppeltømming”, sukk!

Posted in Uncategorized at January 6th, 2011.

Minner i veggene…

Det er nytt år, og det er gjerne en tid da man for en gangs skyld tar seg litt tid til å dvele ved livet, tanker og opplevelser man har og har hatt.

Jeg hadde et ærend på min gamle arbeidsplass ved St Olavs Hospital i dag, og ble møtt av et syn som gjorde at jeg iallefall fikk et lite mentalt dypdykk, og masse minner strømmet på fra år og opplevelser jeg har hatt på dette stedet. Den gamle høyblokka, som har stått som et signalbygg i Trondheim i flerfoldige tiår, er i ferd med å rives, og gravemaskiner og kraner var i gang med å bryte kolossen i biter da jeg gikk forbi i dag. Et nytt fancy sykehus bygges rundt høyblokka, og det er nye tider ved St Olavs Hospital.

Det er mange som har et spesielt forhold til høyblokka ved sykehuset. Det leves mange liv, og utspenner seg mange skjebner bak veggene på et slikt sted i årenes løp. Noen har tilbrakt hele sitt yrkesaktive liv her, andre har født barn, mistet sine kjære og avsluttet sine liv her. Det er rart å se på de bare veggene som står igjen i dag, sammen med armeringen,-og hvor fort det går å rive det ned til en skraphaug…

Jeg har selv mange og ulike opplevelser akkurat i høyblokka og lokalene som hang sammen med den. I årevis satt jeg bak pulten og pugget medisinske sannheter, og hørte på professorer og andre lærere som skulle gjøre meg og medstudentene mine til vettuge leger. Jeg har vandret rundt på alle avdelingene som student, og lært det jeg kan i dag til bruk i jobben min. Jeg hadde min første ordentlige jobb her, ved “Skaden”, og har lappet sammen folk, gipset hender og føtter, trøstet, ledd, grått, sett folk dø, sett nye barn komme til verden, og møtt utallige mennesker; både kolleger og pasienter, som har vært med og formet meg som yrkesaktiv, men også som menneske og medmenneske.

Det var også på jobb i høyblokka at jeg ble kjent med mannen min, så den står for noe spesielt for meg på den måten også. Vi har sammen også opplevd fødselen av tre barn her, ved den gamle fødeavdelingen, noe som sitter sterkt i minnet; både lukter, lys og atmosfære.

Livet er forgjengelig, og hus er bare et skall. Men mange opplevelser og erfaringer i høyblokka har for meg vært viktige og skjellsettende, så denne kolossen kommer alltid til å ha en spesiell plass i livet mitt!

Posted in Uncategorized at January 4th, 2011.