Barndommens rike...

Påsken er her, og som så mange ganger før, så feirer vi den i min barndoms dal; Vindøldalen i Trollheimen.
Her har vi hatt hytte siden jeg var bitteliten, og hele slekta bruker å møtes i løpet av påskedagene.
Nå er det nye generasjoner som treffes, og har det artig med ski, aking og pølsebål.

Innimellom spising og kos, så blir det tid til en skitur også. Og som så mange ganger før, så gikk jeg meg en tur opp til "treet mitt".  Fra jeg var 8-10 år så har jeg gått opp til dette treet, som ligger noen hundremeter oppe i lia ovenfor hytta vår.
Treet er skakt og skjevt, og har bare grener som peker utover dalen. Når man sitter der kan man se utover fjelltopper i Trollheimen, bla Snota.
Jeg har alltid funnet slik ro oppe ved treet mitt, og har kost meg med å høre på stillheten der.
Det er godt å ha et slikt sted som er "sitt".

Jeg skrev til og med en norskstil om treet mitt da jeg gikk på ungdomsskolen... Det sier vel litt om hvilket forhold jeg har til treet, og stedet mitt der oppe i lia:-)