Når blir sorg en sykdom...?

Vår nye president i Legeforeningen har gått ut og støttet forslag om at det må gå an å bli sykmeldt på grunn av sorg. Kjempebra, sier jeg! Både som lege, og som et medmenneske.

http://www.vl.no/samfunn/legepresident-ja-til-sorgmelding-/
Temaet sorg har blitt aktualisert etter 22 juli, og flere har nå fått bevissthet om at vi leger faktisk ikke kan sykmelde folk på grunn av sorg!  Hva så når folk mister noen av sine nærmeste, eller de av en annen grunn kommer i en sorgreaksjon som gjør at de ikke er arbeidsføre i en kort eller lengre periode? Vi møter selvfølgelig stadig mennensker som er i en slik tilstand, og vi kan faktisk ikke alltid si til dem at de må ta seg sammen, og komme seg på jobb i morgen. Når vi vurderer at de ikke kan eller bør på jobb, må vi slik det er i dag være "kreative", og sette en eller annen diagnose på dem som vi kan stå inne for. De blir gjerne type "akutt Psykisk krisereaksjon " eller "Reaktiv depresjon", eller "Stressreaksjon". Men det er ikke lett, for leger vil jo ikke sitte å gi folk feil diagnoser pga et urimelig system, det er ikke "Lege artis"!


Et annet problem med å gi folk en slik fiktiv diagnose, kan være at de blir "stemplet" av for eksempel forsikringsselskap, som er helt allergisk og livredd for å gi livsforsikring til deg dersom det står at du har hatt en depresjon eller en annen "P-diagnose", der P står for "psykiske" diagnoser. Derfor er det så utrolig viktig at vi leger ikke lager et ekstra problem til en person som simpelthen er i en akutt sorg og krise, men som ikke skal defineres som "psyk" for dét!
Det er fryktelig at det er sånn, men det er det, bare spør noen i forsikringsbransjen.

Dette har jeg selv opplevd på kroppen, etter at jeg mistet et barn. Jeg ble faktisk nektet full livsforsikring, og fikk "karantene" i 5 år, for å bevise at sykmeldingen og diagnosen som ble satt på meg, ikke ga meg varig nedsatt arbeidsuførhet. Det å miste barn er riktignok regnet som en ekstremt stressende påkjenning, og både sykeligheten og dødeligheten er klart økt hos foreldre som erfarer dette. Men det er jammen en påkjenning å møte "stengt dør" og avvisning hos forsikringsselskapet også, når man selv føler at man klarer å jobbe seg opp etter en slik sorg og tragedie.

Jeg håper virkelig at det blir lov til å sykmelde folk i sorg, en såkalt sorgmelding. Folk er ikke syke fordi om de er i sorg, men de kan iallefall bli syke dersom deres sorg ikke blir håndtert riktig i begynnelsen! Jeg tror at en time-out, kanskje bare 1-2 uker fra jobb, kan hjelpe mange til å få tid og ro til å bearbeide krisen, og komme seg raskere enn om de blir presset til å gå på jobb med en gang. Andre igjen har lyst på jobb, og finner trygghet og balanse i å ha de faste rammene. Dette må individuialiseres, men det må gis rom til begge deler. Det avhenger også mye av hva slags jobb man har; har man et yrke der man er mye eksponert for folk eller det settes høye krav til konsentrasjon og presisjon, så er det vanskelig å klare å utføre jobben bra og trygt hvis kropp og sjel er helt ute av balanse.

Vi anbefaler samtidig sørgende om å prøve å ha en mest mulig strukturert hverdag også, etter at en tragedie har rammet. Det er lurt med fast døgnrytme, komme seg opp om morgenen, spise regelmessig, og få seg litt mosjon og frisk luft. Alt kan virke som et ork, men denne regelmessigheten kan hjelpe til at sorgprossessen går lettere, og at man faktisk kommer seg inn i jobb og sosialt liv igjen raskere.

Så, jeg ser frem til at det blir lov å sorgemelde folk! Det blir et fremskritt, både for de personene som er i en slik vanskelig livssitusajon, og det gir mulighet for oss leger til å jobbe på en redelig og respektfull måte når det gjelder sorgarbeid.