Sorg og avmakt ble veldig aktualisert som et samfunnsanliggende etter 22/7, fordi så mange ble rammet og berørt denne dagen.
Kari Dyregrov, ekspert på sorg og kriser, minnet oss samtidig på at det er så mange som opplever sine tragedier og katastrofer ellers også, og at vi ikke må glemme at disse menneskene også må tas hånd om på samme måte, og trenger den omsorg og beredskap som de har bruk for.
Som fastlege møter jeg jevnlig pasienter som er i livskriser og dyp sorg, over noen de har mistet.
For mange er det nokså overveldende å oppleve en krise og syp sorg for første gang, og vi har så ulike måter å håndtere det på. Ingen går ubemerket gjennom noe slikt, men måten, tempoet og graden man kjenner på sorgen og tapet, det kan være individuelt.
De aller fleste eksperter og fagfolk er likevel enige om at det er mest "sunt" å møte sorgen, være i den og tore å kjenne på følelser og emosjoner som river og rusker i kropp og sjel etter at man har opplevd et dødsfall til noen som sto en nær.
"Sorg er hardt arbeid". Det var ordene til en far som holdt et innlegg, om hvordan han opplevde det å miste sin lille sønn på 1 år i krybbedød. Han beskrev også hvordan man faktisk er i stand til å mobilisere noen ukjente krefter som man faktisk har når man MÅ. Det er slike krefter og en styrke som man ikke har mulighet til å sette seg inn i eller forstå før man faktisk står i den ekstreme situasjonen det er å f.eks. ha sitt eget døde barn i armene.
"Noen veier velger vi selv, andre blir vi tvunget til å gå"
Ingen går ubemerket gjennom livet, og det er vel ikke meningen heller det. Det er nettopp gjennom å kjenne på ekstremene og kontrastene at man lærer å verdsette livet, og å ha en mulighet til å leve.
På kurset i dag fikk vi høre om utfordringer man får i parforholdet når man mister et barn, og vi fikk lære litt om hvordan man skal hjelpe barn som er rammet av dødsfall i sin nærhet.
Vi har litt å lære av barn som er midt oppe i sorgen. De er så konkrete, og ofte ukompliserte, og tilnærmer seg sorgen på en måte som tvinger oss voksne til å være mer direkte også.
Det er viktig å ikke unngå mennesker som man vet har mistet noen i familien, man skal ikke være så redde for å snakke om den døde; det oppleves faktisk som godt dersom noen kommer og snakker om barnet du mistet. Da får man som etterlatt en følelse av at den døde ikke er glemt, og man kjenner seg ikke så ensom i savnet og sorgen.
En annen ting man aldri skal gjøre er å måle en sorg opp mot en annen! Det er ikke så sjelden at noen opplever at mennesker rundt dem, kanskje velmenende, "trøster" med at det var godt at det barnet de mistet "bare" var nyfødt, eller at det var godt barnet døde før fødselen i stedet for etterpå. Slikt er uendelig sårende, og ingen kan sette opp noen slik grense.
Sorgen varer livet ut, men den tar nye former. Pappaen som hadde mistet gutten sin fortalte om at sorgen blir mindre smertefull, og livet går videre. Man kan likevel se på savnet og sorgen som noe man har i en skuff, en skuff man åpner og kikker ned i en gang i blant, så ofte som man kjenner behov for.
Det er en god beskrivelse, syns jeg.
Det tar på å bli fylt med sorg-stoff en hel dag. Man kjenner også på dette å sitte der som både lege og som mamma, og på denne blandingen av å ta i mot som profesjonell og bli fylt igjen med vemod, som mamma.
Det er godt og det er vondt. Slik det skal være.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar