Tannfeens magi for fall...?

I går måtte minstemann trekke en fortann pga en skade, og fikk derfor en litt tidlig start på tannfellingen.
Men, han fikk en fin liten skattekiste å legge tannen i, og satte forventningsfullt kisten på vasken på badet, i håp om at tannfeen skulle komme i natt.
Jeg foreslo å legge tannen under puten, men det var litt skummelt..., kanskje tannefeen var litt farlig óg, så da var det tryggest at den kom på badet og la fra seg penger istedet.

Gledesstrålende kom han og viste oss pengen i morges, og syns dette med tannfe er svære greier.
Men, så er det det å være lillebror da...! Det gikk ikke lang tid før storesøster hadde gitt ham en grundig innføring i at tannfeen er bare tull, og at det er mamma og pappa som legger penger penger under puten, eller et annet sted.
Jeg ser at han sliter med hva han skal tro nå, og man kan se at noe av "magien" er slukket. Jeg er så barnslilg jeg, at jeg syns det er litt trist at han allerede nå må innføres i livets harde og kjedelige realiteter, og hadde unt ham å få undres litt over dette litt til, iallefall til neste tann faller ut...;-( Så jeg prøver å si at det ikke er sikkert at storesøster har rett, og at det iallefall ikke er jeg som har lagt noen penge, jeg lå og sov i heeele natt.

Så får vi se hva som vinner da; harde fakta eller en liten god fantasiverden, for en stakket stund...

Barseltiden-viktige hvetebrødsdager for mor og barn...!

Jeg har akkurat kommet hjem fra Oslo, og to dager med møter i Helsedirektoratet, der barselomsorgen sto på plakaten.
Vi er en gruppe fagfolk og brukere som skal lage nye retningslinjer for barselomsorgen i Norge. Kjempespennende arbeid, og et veldig viktig felt.

Barseltiden er en helt unik tid, for en nybakt mor og barnet hennes, og også for en helt ny liten familie. I alle kulturer har man gjennom alle tider hatt ulike tradisjoner knyttet til barselperioden, som gjerne er definert som de første 6 ukene, eller 40 dagene etter fødselen.
"Alle" vet at mor er sliten og overveldet etter fødselen, og det har tradisjonelt vært lagt opp til at hun får hjelp og avlastning til både praktiske gjøremål og barnestell den første tiden, slik at hun får mulighet til å komme seg, komme igang med amming, og bli vant til den nye situasjonen på en rolig og gradvis måte.

Nå er det andre ting som gjelder, og her i landet, som en del andre steder, så er barseltiden blitt stadig mer hektisk og skviset, og tankegangen om at mor og barn trenger ro og støtte de første ukene blir stadig mindre "verdt", samtidig som økonomisk tankegang og rasjonaliseringer råder. 
Derfor kortes tiden på barselavdeling ned stadig mer, og mor og barn blir sendt hjem,-til hva...?

Den dagen det står et offentlig, kommunalt apparat og tar i mot den nybakte familien, med den omsorg, råd og hjelp som de trenger og fortjener den første tiden, så er det kanskje greit å dra tidlig hjem fra sykehuset. Men det er ikke greit, dersom alternativet er at de blir sittende alene med såre bryst, ømme sting og tusen spørsmål om stell av babyen sin. Det er nok ikke alle som har far hjemme, eller bestemødre som kan være der i dagevis.

Det å bære frem, og føde barn er en skikkelig flott samfunnsinnsats, i tillegg til en fantastisk personlig erfaring. Det bør jammen "honoreres", og det er helt urimelig at det skal ende opp som økonomisk regnestykke, der det om å gjøre å få ut mor og barn så fort som mulig.
Det er ikke sikkert dette er det mest lønnsomme for samfunnet som helhet på sikt...

En ting er sikkert; alle barselkvinner er forskjellige, men ingen er "maskiner". Det å føde og bli mor er helt naturlig og vanlig, men også helt spesielt og et krevende stykke arbeid både fysisk og psykisk. Det må vi få lov til å kjenne på, uten å oppleve at stoppeklokken går!

En skikkelig nesestyver...

Da er listen komplett...!
Den listen er kanskje litt suspekt, og egentlig ikke noe å være stolt av, nemlig at nå har alle fem barna i huset pådratt seg et brudd et eller annet sted på kroppen...

Sistemann var uheldig i gymen, og fikk et ublidt møte med en annen elev rett på nesa, slik at han lignet mistenkelig på Mike Tyson da han kom blødende hjem etter gymtimen for noen dager siden.
Og riktig nok; nesen var brukket. I dag har jeg vært med ham på St Olavs hospital, der han fikk nesen på riktig plass igjen. Men fy søren, det så vondt ut! Først stapper legen inn mengder med gasbind dynket i bedøvelsesmiddel, inni den knekte nesen. Etter stund måtte han ligge på en benk, og nesebenet ble knekket på plass med en tang. Til tross for sin tenåringsalder, så var det nok greit å ha en hånd å klipe hardt i mens det pågikk.
Nesen blir bra igjen den, og det kunne absolutt vært noe værre!

Skulle nesten tro at familien vår hadde benskjørhet eller dårlig ernæring, men jeg tror ikke det heller...!
Det at alle ungene har brukket et eller annet ben tyder vel mer på at vi ikke pakker dem inn i alskens polstring, og de får utfolde seg med både det ene og andre. Og-jeg tror ikke jeg er hasardiøs som forelder altså, og håper ikke andre mener det heller.

Det er bedre at barn har noen blåflekker og gips på en arm, enn at de alltid har rene pene klær uten en skittenflekk...;-)