Fødestuas svanesang...

I dag var det spikeren i kista for fødeavdelingen ved Orkdal Sykehus. Etter mange års kamp, håp og fortvilelse for mange, støttet i dag styret i Helse Midt-Norge St Olavs enstemmige vedtak om å legge ned føden ved Orkdal.

En institusjon blir historie. En arbeidsplass, en viktig symbolsk avdeling på et lite lokalsykehus og lokalsamfunn, og et sted som mange har minner og spesielle opplevelser fra blir borte.
Mange mennesker, ikke bare i Orkdal, men også i bygder og daler i mange mils omkrets blir berørt av en slik nedleggelse. Jeg, som er fra Surnadal, kjenner godt til den følelsen mange av mine sambygdinger helt sikkert sitter med nå, når de som skal føde får en nokså annen situasjon å forholde seg til. Fra jeg var liten, har kampen om Orkdal Sykehus for oss nordmøringer vært realitet, og som gode "reservetrøndere" har vi stått på for å få bruke Orkdal Sykehus som vårt sykehus, i stedet for å ta flere ferger ut til Kristiansund.

En fødeavdeling har en sterk symboleffekt, særlig for kvinner som skal føde barnet sitt. De aller fleste av oss kan fremkalle den følelsen det er når vi blir tatt i mot ved en fødeavdeling når vi er i fødsel, og tiden etterpå, på barselavdelingen. Vi får et sterkt forhold til dette stedet, og vi blir personlig engasjert.

Jeg har selv født mine to eldste barn på Orkdal Sykehus. Jeg kjenner også at jeg blir berørt når jeg hører at denne trivelige og fine avdelingen skal bli historie. Det fremkaller minner, tanker og følelser hos meg, om opplevelser og erfaringer som er sterke.
Jeg har faktisk opplevd å se den gamle fødeavdelingen bli revet, fysisk, fordi jeg faktisk fødte min førstefødte ett døgn før åpningen av den "nye" føden i 1992! Hun var en av de aller siste som ble født på gammelavdelingen, i et gamnelt utslitt lokale, hvor vi altså i løpet av oppholdet fikk flytte over til flotte og lekre lokaler, med fest og bravur.

Også i 1996 kjørte vi fra Trondheim utover Børsa-berga, med rier i svingene, for helt bevisst å føde på Orkdal. Det ble et like trivelig, personlig og trygt opphold, der både jordmødre, leger og barnepleiere var på fornavn med alle oss fødende, og man ble stullet med og fikk god avlastning. Til og med på natten fikk vi litt "time-out" for å sove, og de kom inn med babyen når den ble sulten.
Som barselkvinne fikk jeg tid til å bli kjent med ungen i ro og mak, far fikk være mye på "besøk", de hadde god tid til å vise oss ammeteknikker, og jeg som knapt hadde tatt i en unge før jeg ble mor, fikk råd og veiledning i barnestell og mating.


Til og med på Orkdal har det sikkert forandret seg siden disse to fødslene mine, og jeg har forøvrig hatt gode og flotte opplevelser ved St Olavs også, bevares. Men uansett hva man sier, så er det noe spesielt med disse små fødeavdelingene som man ikke kan gjenskape på en stor fødeklinikk.

Jeg tror bl.a. et man mister et slags "kvinnefelleskap" også, som det er veldig umoderne å snakke om nå til dags.
Jeg får en liten assosiasjon til Stoltenbergs nyttårstale, der han snakker om viktigheten av "nabokjerringer". Jeg tror vi mister en del ved å putte alle inn på enkeltrom, ikke ha fellestuer, og å sende kvinnerog barn hjem så fort de står på bena, og pleierene kan krysse av i journalen at babyen har ligget til puppen.

Jeg er redd at ved å samle alt på St Olavs Hospital, så skal det spares penger, og det gjenstår å se om det bevilges mer til flere stillinger og rom i herberget for det økende antall fødende som kommer dit. Min frykt er at det nå skjæres ned enda mer på barseltilbudet. Dette er en av mine kampsaker, fordi jeg nekter å godta at en sårbar barselkvinne skal betraktes som "frisk", og ergo ikke har rett på å få være på barselavdelingen, i ro og i omgivelser der hun får mulighet til å starte livet som mor på en best mulig måte.

Det faktum at stadig flere små fødeinstitusjoner legges ned er en av dilemmaene som oppstår når vi som samfunn og pasienter forventer at sykehus, med sine leger og øvrige fagfolk til enhver tid skal tilby tipp-topp og maksimalt forsvarlig helsetilbud. Anmeldelser og klager venter dem som gjør en feil eller en "tabbe", og dette medfører at stadig færre leger ønsker å utsette seg for den belastningen det er å stå ansvarlig, uten særlig mange andre kolleger og fagmiljø. Derfor blir kvalitestskravene til slike avdelinger som en fødeavdeling så høye, at man "må" legge ned steder som anser seg selv som trygge og forsvarlige. Man får gjerne ikke nok spesialister til å jobbe der, og det er også slutt på den tiden at vi leger orker å jobbe vakt døgnet rundt, året rundt, for å få en avdeling til å eksistere. Den generasjonen er i ferd med å dø ut, og det er ikke lov lenger heller, for den del.

Det går jo helst bra, en normal fødsel. Ingen ting er så normalt som en normal fødsel, men ingen ting kan bli så dramatisk heller, dersom det skulle oppstå situasjoner. Og de kan komme uventet, og da har man ikke angrefrist.

Som lege og fagperson kan jeg se argumenter for å sentralisere fødsler. Men som mor og mangegangs-fødende kjenner jeg på vemodet ved at små, trygge og fine fødeavdelinger kommer bort.
Derfor er jeg lei meg i dag, og kommer til å savne føden på Orkanger.


 http://www.adressa.no/nyheter/sortrondelag/article1751865.ece