NRK startet i kveld en serie om barnevernet og deres arbeid.
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nordland/1.8319251
Vi leser og hører om at barnehageansatte lar være å varsle når de burde ha mistenkt overgrep eller vanskjøtsel av barn.
Det diskuteres om førskolelærere har for lite bakgrunn og opplæring i hva man skal se etter, og det å bli trygge på å varsle der det burde være klare tegn og mistanker om å barn lider overlast hjemme.
Vi fastleger er heller ikke flinke- eller oppmerksomme nok- til å være barnas advokat.
Det er desverre så alt for mange ganger at vi er redde for å ta feil, og blande oss inn i familiens indre autonome verden, og kanskje risikere å ta feil i våre antakelser, og fornærme foreldre som da blir mistenkt for å mishandle eller skade barnet sitt.
Mange, både leger, barnehageansatte og lærere, er så redde for å kanskje mistenke "feil" foreldre, at vi forsømmer mange barn, som da står forsvarsløse igjen, uten noen som kan hjelpe dem ut av en fæl situasjon...
Det er altså "enklere" å ta hensyn til de voksne enn til barna...
Dette er det vondt å tenke på , og jeg får nesten en klump i magen når jeg tenker på alle de gangene jeg også helt sikkert har forsømt meg, både som lege, og som mor i barnehagen eller på skolen, og jeg har stusset over barn som har oppført seg på en måte, eller vært ustelt eller sky på en måte som burde ha vekket min oppmerksomhet.
Jeg merker allikevel at jeg med noen år på baken som fastlege og som legevaktslege har blitt modigere til å ta affære, og kontakte enten barnevernet, eller å ta en telefon til helsestasjon eller andre aktuelle instanser for å finne ut av om det er noe vi burde gjøre i forhold til et barn.
Selvfølgelig er det grusomt for foreldre å bli utsatt for mistenkeliggjøring. Det å skade sitt eget barn, eller å forsømme eller være vond mot ungen sin, er noe av det mest utenkelige de fleste av oss kan tenke oss.
Men desverre så er verden ikke alltid slik vi skulle ønske oss, og mange barn vokser opp i miljøer og omgivelser som mange ikke kan forestille seg.
Jeg må bare håpe at økt åpenhet om disse temaene vil medføre at flere barn kan få en tryggere og mer verdig oppvekst. Og det betyr faktisk en oppvekt der foreldrene og deres "behov" må skyves til side, en gang i blant...
Noen ganger tror jeg den som er bekymret for barnet kanskje mer er bekymret for seg selv. Jeg tenker da på foreldre som fremstår som ustabile og truende, eller kanskje kjenner man til vedkommende fra før og "vet" hvordan h*n er. Det skulle være enkelt å sette barnet først, men jeg tror det ofte ikke er det - ikke når det kommer nært nok.
SvarSlettMen, det er flere som anmelder enn tidligere og det er bra! Heldigvis er det blitt mer fokus på dette de senere år og det er godt. Jeg opplever at vi går mer i retning av at det er våre barn og ikke at hver familie er en intern liten enhet uavhengig av omverdenen.
Er selv utdanna barnevernspedagog, og i mitt studie har vi hatt undervisning sammen med førskolelærerne, eller de ble involvert i vår undervisning nettopp for å sette fokus på meldeplikt, hva man skal se etter osv. Samtidig fikk vi innblikk i førskolelærernes rolle. Vi barnevernspedagoger syntes det var kjempe fornuftig at de var involvert i vårt studie og fikk et innblikk, mens førskolelærerstudentene syntes det var bortkasta tid og så ikke poenget med det....
SvarSlett