En stille stund...

I dag er det Allehelgensdag. Det er en dag som tradisjonelt brukes til å minnes alle helgener og martyrer.
Denne dagen er også for oss til å minnes de døde, og en fin anledning til å stoppe litt opp og sende tanker, og kjenne på følelser til noen vi har vært glad i og savner.

For meg er dette en slik dag.
Jeg tenner et lys ved bildet som står ved siden av faren min, og min lille sønn, som døde da han skulle starte livet.

Hverdagene rusler avgårde, og man har et aktivt og innholdsrikt liv, som ikke alltid gir rom for å sitte ned og kjenne på tankene sine, og hvordan man egentlig har det. Dette gjelder også sorg og smerte som man bærer med seg, og denne lille strengen av vemod som henger ved etter at man har mistet et barn.
Det er vondt, og det er  godt å kjenne på denne smerten. Og jeg tror at denne smerten og bunnløse sorgen også har gjort at jeg er bedre i stand til å kjenne på ekte glede.

Så derfor var det faktisk godt å ha en stille stund ved Eriks grav i dag. Min lille sønn har på sitt vis bidratt til at jeg har fått kjenne på hele regnbueskalaen av følelser, og det har jeg faktisk lært å være takknemlig for...