Som "alle" andre kvinner så har jeg vært på sidelinjen og observert ukens størst heksejakt på en av vårt eget kjønn, nemlig den vakre, rike og vellykkede Marte Krogh.
Jeg har lest intervjuet, og føyer meg inn i rekken over dem som er kanskje er litt misunnelig over hvor lekkert, pent og perfekt alt virker hos Marte. Selv om jeg også er glad for at jeg syns det er kjekt å være en arbeidende kvinne, har en mann som har skiftet utallige bleier, og smiler litt av hennes litt ”hverdagsfjerne” hverdag.
Men en ting jeg ikke finner mye av i intervjuet i MAMMA-bladet, er at Marte forteller oss andre hvordan vi skal leve eller se ut. Hun legger ut ( med journalistens hjelp) om et livet på Solsiden, der ytre faktorer, status og riktige accessorier er en viktig del av livet. Også kjønnet på babyen er viktig, og det er kjekt med mye hjelp av au pairer og andre for at hun skal rekke å få trent, shoppet og levd det jetset-livet hun trolig gjør.
Men som sagt, jeg finner svært lite i artikkelen der hun forteller MEG hvordan jeg bør leve.
Ja, jeg må innrømme at jeg kjenner misunnelsen vokser litt inni meg når jeg ser hvor vakker hun er, med blankt velstelt hår, smekker kropp, vakkert hus og luksuriøse vesker.
Og kanskje bunner noe av denne voldsomme furoren hun har skapt, i at noen av oss skulle ønske vi også levde litt som henne? Mange sier at de aldri kunne tenke seg et slikt liv, men det tror jeg ikke helt på.
Vi har det med å speile oss i andre som er mer "vellykket", og det vekkes en fascinerende aggresjon. Én ting er å høre om alle de rike mannfolkene her i landet, som Stordalen, Remagutta eller Hagen; enda verre er det å lese og se reportasjer med rike overklassedamer; da er det mange som reagerer enda sterkere og ser rødt.
Denne følelsen og fenomenet er det like mye vi andre som må ta ansvar for å kjenne på, som at det er Marte Kroghs ansvar.
Ja, hun sier et sted i intervjuet at det bare er å ta seg sammen, og begynne å trene. Det kan jeg forstå at det blir bråk av. Så enkelt er det ikke, selv om det kanskje er enklere for henne enn for de fleste andre, som ikke lever slike privilegerte liv som henne.
Normale og vanlige småbarnsmødre, som det tross alt er flest av, vet alt om at det ikke bare er å ta seg sammen, verken til å trene mer, jobbe mer, lese mer eller rett og slett til å gjøre mer av alt man "burde" gjøre mer av.
De fleste gjør nok så godt de kan, ut fra deres forutsetninger.
Men jeg tillater meg også å påstå at det er en god del av oss som faktisk kunne ha gjort mer for helsen vår, både i et svangerskap, etterpå, og generelt også.
Jeg sitter som fastlege med flere gravide foran meg daglig, og jeg ser at det er en del som har mye på å gå når det gjelder å ta vare på kroppen sin, og det er ikke alltid det er de store tingene som skal til.
Dette dreier seg ikke bare om at man skal se lekker og smekker ut! Dette dreier seg, iallefall fra mitt ståsted, om å få en bedre helse, med bedre rygg, bekken, bekkenbunn og kondis, for å nevne noe.
Dette kommer ikke av seg selv, og selv om vi er slitne, og det alltids er praktiske oppgaver, skrikende unger eller gjøremål som venter, så er man faktisk nødt til å "ta seg sammen" litt, for å komme seg ut på en tur, eller ta noen øvelser på stuegulvet, eller bli med i en barsel-trimgruppe.
Det lar seg absolutt ikke gjøre alltid, og noen ganger skjærer det seg, det vet jeg alt om som mor til fem. Men får man først til å mobilisere til å begynne å mosjonere litt, så kjenner man raskt hvor godt det er både for kropp og sjel, og man får faktisk mer energi og overskudd etterhvert!
Men det er jo helt frivillig, ingen har rett til å kreve at vi verken trener eller spiser sunt. Det er også perioder da det simpelthen ikke lar seg gjøre i en travel og hektisk hverdag. Men det gir heller ingen rett til å gå løs på dem som velger annerledes den andre veien, selv om de kanskje gir oss et stikk av dårlig samvittighet.
Jeg kjenner ofte på dilemmaet mellom å gi gode viktige helseråd, og det å gi folk en følelse av manglende mestring og dårlig samvittighet. Dette er en innmari fin balanse.
Noen vil ha seg frabedt å bli fortalt om hvordan de bør leve, særlig når det gjelder livsstil og endringer som har med trening, vekt og ”uvaner” å gjøre. Det kan være ille nok å høre det fra legen sin. Å få det servert fra en prikkfri rik og perfekt rik småbarnsmor, det blir tydeligvis alt for drøyt for mange. Så drøyt at de faktisk syns de har rett til å dømme Marte Krogh nord og ned og trakassere henne på nettet for sitt liv og sine valg.
Kvinne er kvinne verst, dessverre…
Jeg har lest intervjuet, og føyer meg inn i rekken over dem som er kanskje er litt misunnelig over hvor lekkert, pent og perfekt alt virker hos Marte. Selv om jeg også er glad for at jeg syns det er kjekt å være en arbeidende kvinne, har en mann som har skiftet utallige bleier, og smiler litt av hennes litt ”hverdagsfjerne” hverdag.
Men en ting jeg ikke finner mye av i intervjuet i MAMMA-bladet, er at Marte forteller oss andre hvordan vi skal leve eller se ut. Hun legger ut ( med journalistens hjelp) om et livet på Solsiden, der ytre faktorer, status og riktige accessorier er en viktig del av livet. Også kjønnet på babyen er viktig, og det er kjekt med mye hjelp av au pairer og andre for at hun skal rekke å få trent, shoppet og levd det jetset-livet hun trolig gjør.
Men som sagt, jeg finner svært lite i artikkelen der hun forteller MEG hvordan jeg bør leve.
Ja, jeg må innrømme at jeg kjenner misunnelsen vokser litt inni meg når jeg ser hvor vakker hun er, med blankt velstelt hår, smekker kropp, vakkert hus og luksuriøse vesker.
Og kanskje bunner noe av denne voldsomme furoren hun har skapt, i at noen av oss skulle ønske vi også levde litt som henne? Mange sier at de aldri kunne tenke seg et slikt liv, men det tror jeg ikke helt på.
Vi har det med å speile oss i andre som er mer "vellykket", og det vekkes en fascinerende aggresjon. Én ting er å høre om alle de rike mannfolkene her i landet, som Stordalen, Remagutta eller Hagen; enda verre er det å lese og se reportasjer med rike overklassedamer; da er det mange som reagerer enda sterkere og ser rødt.
Denne følelsen og fenomenet er det like mye vi andre som må ta ansvar for å kjenne på, som at det er Marte Kroghs ansvar.
Ja, hun sier et sted i intervjuet at det bare er å ta seg sammen, og begynne å trene. Det kan jeg forstå at det blir bråk av. Så enkelt er det ikke, selv om det kanskje er enklere for henne enn for de fleste andre, som ikke lever slike privilegerte liv som henne.
Normale og vanlige småbarnsmødre, som det tross alt er flest av, vet alt om at det ikke bare er å ta seg sammen, verken til å trene mer, jobbe mer, lese mer eller rett og slett til å gjøre mer av alt man "burde" gjøre mer av.
De fleste gjør nok så godt de kan, ut fra deres forutsetninger.
Men jeg tillater meg også å påstå at det er en god del av oss som faktisk kunne ha gjort mer for helsen vår, både i et svangerskap, etterpå, og generelt også.
Jeg sitter som fastlege med flere gravide foran meg daglig, og jeg ser at det er en del som har mye på å gå når det gjelder å ta vare på kroppen sin, og det er ikke alltid det er de store tingene som skal til.
Dette dreier seg ikke bare om at man skal se lekker og smekker ut! Dette dreier seg, iallefall fra mitt ståsted, om å få en bedre helse, med bedre rygg, bekken, bekkenbunn og kondis, for å nevne noe.
Dette kommer ikke av seg selv, og selv om vi er slitne, og det alltids er praktiske oppgaver, skrikende unger eller gjøremål som venter, så er man faktisk nødt til å "ta seg sammen" litt, for å komme seg ut på en tur, eller ta noen øvelser på stuegulvet, eller bli med i en barsel-trimgruppe.
Det lar seg absolutt ikke gjøre alltid, og noen ganger skjærer det seg, det vet jeg alt om som mor til fem. Men får man først til å mobilisere til å begynne å mosjonere litt, så kjenner man raskt hvor godt det er både for kropp og sjel, og man får faktisk mer energi og overskudd etterhvert!
Men det er jo helt frivillig, ingen har rett til å kreve at vi verken trener eller spiser sunt. Det er også perioder da det simpelthen ikke lar seg gjøre i en travel og hektisk hverdag. Men det gir heller ingen rett til å gå løs på dem som velger annerledes den andre veien, selv om de kanskje gir oss et stikk av dårlig samvittighet.
Jeg kjenner ofte på dilemmaet mellom å gi gode viktige helseråd, og det å gi folk en følelse av manglende mestring og dårlig samvittighet. Dette er en innmari fin balanse.
Noen vil ha seg frabedt å bli fortalt om hvordan de bør leve, særlig når det gjelder livsstil og endringer som har med trening, vekt og ”uvaner” å gjøre. Det kan være ille nok å høre det fra legen sin. Å få det servert fra en prikkfri rik og perfekt rik småbarnsmor, det blir tydeligvis alt for drøyt for mange. Så drøyt at de faktisk syns de har rett til å dømme Marte Krogh nord og ned og trakassere henne på nettet for sitt liv og sine valg.
Kvinne er kvinne verst, dessverre…
Jeg synes mange overtolker Marte Krogh, og at mange går alt for langt i sine kommentarer.
SvarSletthttp://barbarellaswantitall.blogspot.no/2013/01/marthe-krogh-neverending-story.html
jeg synes ikke den formanende pekefingeren var så tydelig i Mamma, den ble mer fremtredende da VG laget sin versjon. I det opprinnelige intervjuet reagerte jeg for så vidt mer på denne inndelingen i hva macho mannemenn gjør og hvordan kvinnekvinner tydeligvis skal smile søtt og godta dette.
SvarSlettJeg er visst blant de få som ikke oppfatter henne som belærende. Jeg oppfatter hennes bruk av 'man' som en generell vending. Dessuten ser det ut til at hun bruker 'man' om seg selv også. Jeg ser at mange tror hun har det så enkelt fordi hun har PT, au pair og vaskehjelp, men de overser totalt at hun sier det ikke er lett og at hun må tvinge seg igang. Det er ikke de ytre tingene som teller mest. Dersom motivasjonen svikter hjelper det ikke med de ytre forholdene.
SvarSlettJeg stiller meg skeptisk til at det skal være så vanskelig å trene når en er i permisjon med en 9 måneder gammel unge. Unger på den alderen er vanligvis lette å putte i en vogn og så kan en sette i vei på en rask tur. Det er også mye trening som kan gjøres hjemme. Jeg lurer på om folk har en veldig snever forståelse av hva trening er. Og det viktigste er vel at en er i aktivitet og ikke nødvendigvis trening - som en veldig målrettet aktivitet.
Du som er lege: Hvor mye bør en være i aktivitet per uke, som generelle råd?
Ellers tenker jeg at det gjelder å finne seg selv i foreldrerollen. Jeg synes det er synd dersom f.perm.tiden blir til en lang må-periode. Kanskje trening ikke er det som skal få mest fokus akkurat da. Det er en tid for alt.
I det opprinnelige intervjuet tolker jeg det heller ikke som om hun retter en pekefinger om at alle må trene, mer som om hun kommer med et velment råd, og jeg tenkte når jeg las VG s vinkling at her var ting tatt litt ut av sammenheng. Jeg dro imidlertid litt på smilebåndet når jeg las at vennene hennes ikke hadde hjelp, hvorhenn hun etterfølger med at de selvfølgelig har vakehjelp. Tydelig at hun snakker ut fra en kontekst jeg og de fleste av min omgangskrets ikke er en del av.
SvarSlettJeg er helt enig i det som står over, at når det gjelder treningen så snakker hun i størst grad om seg selv. Når det er sagt så hadde jeg mye lettere for å "skulle ta med sammen" og trene mens jeg enda var hjemme i permisjon med førstemann, etterhvert som ungeflokken er utvidet, er det knallharde prioriteringer som må til for å få til det samme, og ofte velger jeg det bort til tross for at "jeg vet jeg burde" og at jeg faktisk liker det. Det kan godt være at Marthe også vil oppleve tidsklemma i størregrad etterhvert som hun er tilbake i jobb, evt får flere barn.....