"If you love somebody, set them free"...

I dag har jeg sendt avgårde eldstesønnen min til USA på utvekslingsopphold i et helt år. Det er en rar følelse av vemod og glede. Vemod fordi man syns det er så fryktelig trist å skilles fra barnet sitt så lang tid, og så langt borte. Glede fordi man er glad for at barnet sitt har vokst opp til å bli et så selvstending og modig menneske at han tør å hive seg uti et slikt usikkert men spennende prosjekt, som det er å dra hjemmefra for så lang tid. Det er dette det å være mor og forelder består i, er det ikke? Nettopp drømmen om å oppdra barna sine til å bli trygge og selvstendige individer, som tør å stå på egne ben og prøve seg i ut i verden på sine egne vinger.

Men det gjør jo så vondt også... Jeg kjenner meg ganske tappet i kveld, med et sug i magen, fordi jeg ikke vet hva som venter ham, og ikke har så mye jeg kan gjøre for ham i hverdagen i denne perioden. Men det blir helt sikkert bra, og det er så utrolig hvor mye man får med seg av ballast av et slikt opphold, som man har nytte av videre i livet.

Så jeg skal vel egentlig være fornøyd i kveld, selv om det kjennes litt sårt akkurat nå. Vondt-godt på et vis, som slike ting er...