Kvinner i skvis mellom profesjonalitet og samvittighet...

Reaksjonene har vært sterke etter at tre av de fire borgelige samarbeidspartiene for få uker siden felte ned en felles erklæring om at det skal bli lov for fastleger å henvise til abort.

Bloggeren Susanne Kaluza hadde et interessant innlegg i VG om dette temaet i dag, http://pluss.vg.no/2013/10/15/1394/oikSS8

Fra før av har det vært mulig å reservere seg fra selve inngrepet, men med påtrykk fra Krf, gikk Høyre og Frp med på å skrive under at leger nå skal få love til å nekte å henvise videre en kvinne som kommer til kontoret for å be om å bli sendt til sykehuset for å få utført en abort.

Legeforeningen sa i vår ja til å støtte dette.

Dette er etter min mening en stor og dyptgripende endring for kvinners situasjon og rettigheter. Man kan godt forstå at mange engasjerer seg, og opplever dette som et tydelig tilbakeskritt for kvinners rettigheter. All den tid norsk lovgivning sier at kvinner har rett til selvbestemt abort, så er det naturlig å tenke at det ikke skal legges hindringer i veien for at hun skal få gjennomført et abortinngrep så raskt og med en prosess som er så skånsom som mulig på alle måter.
Det å risikere å møte på en fastlege som sier NEI til å henvise jenta eller kvinnen er det lett å forstå at oppleves som både ydmykende og krenkende.

 De kvinnene og jentene jeg møter i jobben min er i en svært sårbar situasjon, og det å dra til legen for å be om å bli henvist til abort er for de aller fleste en tøff prosess som de gruer seg til. Da må det være en stor ekstrabyrde dersom man møter på en lege som sier nei til å fylle ut og signere henvisningen, slik at kvinnen må gå med uforrettet sak, og leve enda lenger i en fra før av vanskelig situasjon.
En "praktisk" utfordring er jo også at kvinnen helst vil ha prosessen gjennomført å snart som mulig, når hun har bestemt seg for å ta abort. Noen ganger kommer jenter som har kommet såpass langt at det begynner å haste med å få dem henvist. Da kan man ende i en situasjon at hun begynner å nærme seg grensen for selvbestemt abort i uke 12.

Dersom en fastlege av samvittighetsgrunner ikke ønsker å henvise, er hun prisgitt hvilket alternativ denne legen kan gi henne for at hun skal få den hjelpen hun har rett på. Ved et større legekontor, og i en by, er det enklere å ha tilgang til andre leger, men uansett så er det lite trolig og realistisk å tenke seg at hun får hjelp med en gang, og må trolig bestille seg en ny time hos en annen lege. På små plasser kan det rett og slett være vanskelig å ha noen alternativer. Hva gjør kvinnen da?

Som med de aller fleste saker så er det bombastisk å farge alt svart/hvitt, og jeg kan på enkelte vis forstå at enkelte leger har grunnleggende problemer og kvaler med med å involvere seg i noe som har med å "kludre" med liv og død å gjøre. Det må man respektere, uansett om man verken har forståelse for det eller at det er milelangt fra sine egne etiske eller religiøse overbevisninger. Det er lett å konkludere med at disse legene ikke har noe som helst som fastleger å gjøre, og at de snarest bør finne seg noe annet å gjøre.
Skal disse legene kunne jobbe som fastleger, en jobb de gjerne er flinke i forøvrig, så må det legges tilrette for at alle pasienter får den hjelp de rettmessig har krav på.
Noen foreslår et register for de legene som gjør krav på reservasjonsrett. Skulle det stått med et tegn på listene der man velger fastlege?
Disse legene må ha et vanntett system for avtale med en annen lege som hjelper kvinnen raskt og uten at hun må bestille time og vente unødig lenge.

Det er en kinkig situasjon både den nye regjeringen og dens "partnere" har satt oss i, og jeg kan ikke forstå hvordan de har tenkt at dette skal kunne gjennomføres uten at den svakeste part, nemlig kvinnen, risikerer å få det enda vanskeligere når hun kommer i en situasjon der abort er et alternativ for henne.