Fryktens grep...

"Mamma; hva skal jeg gjøre hvis det kommer en bombe, og du blir drept?"
Spørsmålet kom fra baksetet forleden dag da jeg og minstejenta var ute og kjørte. Hun satt tankefull og lurte på om hun skulle gå bort til noen å spørre om hjelp, eller bare bli stående, dersom vi ble truffet av en bombe, og jeg ble truffet.
Jeg spurte hvorfor hun tenkte på dette nå, og prøvde å berolige om at det er veldig veldig lite sannsynlig, og at det ikke finnes bomber her. Nesten iallefall.

"Jeg tenkte på det fordi jeg så en hvit varebil kjøre forbi, og det var vel en slik bil Anders Behring Breivik hadde da han bombet...?"

...

Joda, det var vel en hvit varebil som ble brukt ved regjeringskvartalet. Hun hadde rett i det.
Man blir litt tankefull selv når man hører hvor sterkt det sitter i ungene også ennå, denne nye frykten for at alt kan faktisk skje, over alt. Vi har mistet en trygghet og uskyld etter anslaget, og blir påmint på at dette sitter dypt i oss.

En hvit varebil, som ellers ville passert henne der hun satt i baksetet, uten at hun hadde enset den, men heller fortsatt og tenkt på lek og moro eller noe hun gledet seg til, på sitt barnlige vis.

Dette er vår nye virkelighet. Tiden leger alle sår, sies det. La oss håpe det...