Ublidt møte med asfalten...!

I morges skjedde det jeg har fryktet i hele høst; jeg tryna på sykkel på vei til jobb!
Plutselig sto fremhjulet nedi et hull i asfalten, sykkelen bråstoppet, og jeg veltet fremover med sykkelen over meg.
Her i Trondheim er veistandarden for tiden helt elendig og skandaløs, og det er skikkelig risikosport å være syklist eller annen tohjuling for tiden. Huller i asfalten  blir aldri reparert, og trikkeskinnene repareres uten at legges ny asfalt på sidene. Biler punkterer pga skarpe kanter, og det må som regel veldig alvorlige ulykker og tragedier til før det gjøres noe.

For meg var heldigvis  farten såpass moderat at jeg rakk å tenke litt på vei over sykkelen. Derfor "planla" jeg hvordan skulle lande, og klarte mer eller mindre å hindre de største skadene iallefalll. Ingen brudd, hjelmen var på plass, og bare overfladiske skrammer.
Men fy søren, for en ekkel opplevelse.
Etter å ha kommet meg opp fra asfalten klarte jeg å stable meg selv og sykkelen avgårde, hinkende, med hullete og blodig bukse. Litt fortumlet på jobb, men som fastlege, med venterommet fullt om et kvarter, kunne jeg ikke bare dra hjem og "call in sick", - så jeg fikk mannen min, som også er kollega-til å vaske og rense sårene og legge på plaster, så var jeg nokså klar til jobb...;-) Tror jeg har hatt dager der jeg har vært litt mer konsentrert kanskje, men det gikk greit.

Men, det som skremte, skuffet, eller kanskje provoserte meg med denne hendelsen, var at like ved der jeg kjørte overende, så sto det 5-6 seks mennesker i et busskur og kikket på meg. Ikke en eneste en av dem gjorde tegn til å komme å hjelpe meg, eller for å spørre om det gikk bra...! Det syns jeg er synd og tankevekkende. Har folk så nok med seg selv, er de redde for å blande seg, eller er de redd for å gjøre noe galt ved å komme bort for å tilby seg å hjelpe...?

Desto større var gleden da jeg ble oppringt en time etterpå , av en fremmed dame som hadde funnet lommeboken min midt i trikkesporet der jeg tryna! Hun hadde også funnet almanakken min inni en fillete pose. Da kom jeg på at jeg hadde jo hatt disse tingene bakpå bagasjebrettet på sykkelen; det hadde vært helt ute av hodet mitt etter ulykken. Til tross for at busser og biler hadde kjørt over tingene, så var de nokså hele, selv om bankkortene var trykt litt flate...
Så det finnes da heldigvis snille og hjelpsomme folk også:-)

Men det spørs om sykkelen snart skal gå i dvale nå, til høstløv og snø har gjort fra seg, og kommunen har rettet opp i humper og dumper langs veien...!