Abort-en tabubelagt rettighet...?

I dag har jeg vært på seminar om abort, og holdt innlegg for 80 helsearbeidere. Tittelen på seminaret var "Abort-en tabubelagt rettighet". Jeg beskrev fastlegens møte med kvinner som kommer til oss med spørsmål om selvbestemt abort. De aller fleste kontakter fastlegen for å få hjelp og støtte, og for å bli henvist til å få utført inngrepet, dersom de bestemmer seg for det.

For det er nettopp det de må; når hun blir blir ufrivillig gravid, må kvinnen selv ta det vanskelige valget det kan være å bestemme om hun skal fullføre svangerskapet eller avbryte det.

Vi har selvbestemt abort frem til utgangen av uke 12, som betyr at kvinnen, og bare hun, tar valget.
Selv om dette er en lovbestemt rett, så sier tittelen på kurset i dag at det fortsatt hersker en del tabu og skam rundt dette å velge å avbryte et svangerskap. Dette er jo et så utrolig følsomt og sårbart tema, og det er vel ikke mange som ser på dette som et lettvint problem å løse, verken for den enkelte kvinne eller som samfunn. Derfor kjenner kanskje en del jenter og kvinner skam når de går gjennom en abort. Det er ikke noe man snakker høyt om, eller vil at særlig mange skal vite om, selv om man gjør det med loven i hånd.

Jeg har tidligere skrevet en blogg om abort, der jeg beskriver og er ærlig på at dette er et av de feltene som er mest utfordrende som fastlege. Man møter kvinner i en veldig sårbar fase, og man skal være profesjonell og mest mulig nøytral, midt oppe i at kvinnen spør oss om råd og hva de skal gjøre.

http://lykkelig-som-liten.blogspot.com/search?q=abort


Noe av det jeg snakket om i dag, var også det faktum at det er unge kvinner over 20 år som har klart høyest abortfrekvens, faktisk dobbelt så høyt som tenåringsjenter. Gratis p-piller til tenåringene har helt sikkert en positiv effekt, men det er ikke hele forklaringen på at de over tyve tar mye oftere abort. Med en pris på 100 kroner for 3 måneder med p-piller, så klarer de fleste det...
Det er alt for mange som har sex uten å beskytte seg mot både graviditet og kjønnssykdommer, det ser jeg på kontoret flere ganger ukentlig. Mange studenter er ikke i faste forhold, så da ser de ikke poenget med å ta p-piller "som er dumt for kroppen". Så blir de kanskje gravide i stedet, og/eller får kjønnsvorter og herpes.
Det er fint at unge er blitt mer seksuelt frigjorte og trygge på seg selv, men desverre så har ikke den seksuelle ansvarsfølelsen blitt med i utviklingen.
Norge ligger på bunn i Europa når det gjelder kondombruk, og det er pinlig, syns jeg.
Her har vi en stor jobb å gjøre, både fastleger og annet helsepersonell som har kontakt med ungdommer og unge mennesker!

Men, som flere også snakket om på seminaret i dag, så er abort ikke et typisk "ungjente-fenomen". Det er gjerne slik det blir beskrevet, og det inntrykket man får.
Nei, det er faktisk like vanlig å velge abort selv om man er i et fast forhold, har barn fra før, og ellers har et "stabilt" liv.
Abort angår alle, i alle aldre, og alle "lag" av folket.

Som leger skal vi møte en og enhver med respekt og støtte for de som trenger det. Det er viktig at vi ikke legger press på noen, og presser dem til noen avgjørelser.
Utfordringen er nå de ber oss å råd, og vil vite hva vi syns. Hvordan takler man det...?

Da gjelder det å holde hodet kaldt, og hjertet varmt:-)

Ublidt møte med asfalten...!

I morges skjedde det jeg har fryktet i hele høst; jeg tryna på sykkel på vei til jobb!
Plutselig sto fremhjulet nedi et hull i asfalten, sykkelen bråstoppet, og jeg veltet fremover med sykkelen over meg.
Her i Trondheim er veistandarden for tiden helt elendig og skandaløs, og det er skikkelig risikosport å være syklist eller annen tohjuling for tiden. Huller i asfalten  blir aldri reparert, og trikkeskinnene repareres uten at legges ny asfalt på sidene. Biler punkterer pga skarpe kanter, og det må som regel veldig alvorlige ulykker og tragedier til før det gjøres noe.

For meg var heldigvis  farten såpass moderat at jeg rakk å tenke litt på vei over sykkelen. Derfor "planla" jeg hvordan skulle lande, og klarte mer eller mindre å hindre de største skadene iallefalll. Ingen brudd, hjelmen var på plass, og bare overfladiske skrammer.
Men fy søren, for en ekkel opplevelse.
Etter å ha kommet meg opp fra asfalten klarte jeg å stable meg selv og sykkelen avgårde, hinkende, med hullete og blodig bukse. Litt fortumlet på jobb, men som fastlege, med venterommet fullt om et kvarter, kunne jeg ikke bare dra hjem og "call in sick", - så jeg fikk mannen min, som også er kollega-til å vaske og rense sårene og legge på plaster, så var jeg nokså klar til jobb...;-) Tror jeg har hatt dager der jeg har vært litt mer konsentrert kanskje, men det gikk greit.

Men, det som skremte, skuffet, eller kanskje provoserte meg med denne hendelsen, var at like ved der jeg kjørte overende, så sto det 5-6 seks mennesker i et busskur og kikket på meg. Ikke en eneste en av dem gjorde tegn til å komme å hjelpe meg, eller for å spørre om det gikk bra...! Det syns jeg er synd og tankevekkende. Har folk så nok med seg selv, er de redde for å blande seg, eller er de redd for å gjøre noe galt ved å komme bort for å tilby seg å hjelpe...?

Desto større var gleden da jeg ble oppringt en time etterpå , av en fremmed dame som hadde funnet lommeboken min midt i trikkesporet der jeg tryna! Hun hadde også funnet almanakken min inni en fillete pose. Da kom jeg på at jeg hadde jo hatt disse tingene bakpå bagasjebrettet på sykkelen; det hadde vært helt ute av hodet mitt etter ulykken. Til tross for at busser og biler hadde kjørt over tingene, så var de nokså hele, selv om bankkortene var trykt litt flate...
Så det finnes da heldigvis snille og hjelpsomme folk også:-)

Men det spørs om sykkelen snart skal gå i dvale nå, til høstløv og snø har gjort fra seg, og kommunen har rettet opp i humper og dumper langs veien...!

Fryktens grep...

"Mamma; hva skal jeg gjøre hvis det kommer en bombe, og du blir drept?"
Spørsmålet kom fra baksetet forleden dag da jeg og minstejenta var ute og kjørte. Hun satt tankefull og lurte på om hun skulle gå bort til noen å spørre om hjelp, eller bare bli stående, dersom vi ble truffet av en bombe, og jeg ble truffet.
Jeg spurte hvorfor hun tenkte på dette nå, og prøvde å berolige om at det er veldig veldig lite sannsynlig, og at det ikke finnes bomber her. Nesten iallefall.

"Jeg tenkte på det fordi jeg så en hvit varebil kjøre forbi, og det var vel en slik bil Anders Behring Breivik hadde da han bombet...?"

...

Joda, det var vel en hvit varebil som ble brukt ved regjeringskvartalet. Hun hadde rett i det.
Man blir litt tankefull selv når man hører hvor sterkt det sitter i ungene også ennå, denne nye frykten for at alt kan faktisk skje, over alt. Vi har mistet en trygghet og uskyld etter anslaget, og blir påmint på at dette sitter dypt i oss.

En hvit varebil, som ellers ville passert henne der hun satt i baksetet, uten at hun hadde enset den, men heller fortsatt og tenkt på lek og moro eller noe hun gledet seg til, på sitt barnlige vis.

Dette er vår nye virkelighet. Tiden leger alle sår, sies det. La oss håpe det...