Det jeg også har lenge har registrert, og også ergret meg over er hvordan dårlig samvittighet som argument har tatt et stadig sterkere grep i samfunnet vårt.
Man får stadig høre at man gir folk dårlig samvittighet dersom man gir råd om ditt eller datt, og i det siste er det de såkalte mammabloggerne som har fått unngjelde. Med sin "idylliserende" fremstilling av livet og hverdagen, skal de i følge kritikerene gi andre kvinner igjen dårlig samvittighet fordi disse kanskje ikke klarer å leve opptil det bildet som bloggerne gir av sine liv.
Jeg syns dette har tatt helt av. En slik knebling av det å kunne gi gode råd, eller å fremme gode råd som gjelder helsebringende tiltak, gjør at man faktisk blir redd for å gi slike råd eller skrive om slikt, i fare for at noen kan bli krenket eller kjenne på den dårlige samvittigheten. Eksempler er råd om amming, overvekt eller barneoppdragelse.
Hvis vi ikke tar litt fatt i dette, så er jeg redd for at vi blir en tannløs gjeng, både som medmennesker og fagfolk (som lege kjenner jeg på dettte), og vi hemmes i å gi råd som faktisk er viktig og nødvendig.
Jeg har iallefall satt litt ned på papiret, og det var på trykk i Adresseavisen i dag.
http://www.adressa.no/meninger/annenside/article6414231.ece
Blogg må oppsøkes i større grad enn nettavisenes artikler og bilder. Blogg ligger i skjæringspunktet mellom privat og offentlig, altså det er i hovedsak privatpersoner som blogger, men tilgjengelig for alle.
SvarSlettJeg tenker at vi selv må ta ansvar for hva vi eksponeres for, iallfall når det kommer til den påvirkningen vi selv oppsøker.
Jeg har skrevet litt om det selv, kom gjerne innom og si hva du mener:
http://lammelaartanker.wordpress.com/2012/09/14/din-selvtillit-mitt-ansvar/
Dette er også debattett på nrk ytring, som her:
http://www.nrk.no/ytring/kvinner-som-rakker-ned-pa-kvinner-1.8346277