Det er nesten for godt til å være sant, men det er jo fordi vi sitter på et oljeberg, og kan tillate oss å prioritere nye 600 millioner for at far skal heltidspappa enda to uker på statens bekostning.
Det som får meg til å kjenne på en besk smak er forsåvidt valget av prioriteringer som myndighetene foretar, når de tar slik en enorm sum til et luksusgode, som man må kunne kalle et knapt år hjemme med full lønn.
Jeg ser daglig andre grupper av "pasienter" som kunne ha brukt en slik slump penger godt, og de som jobber andre steder i helsevesenet ville tatt i mot en slik bevigning med åpne armer.
Det som imidlertid får meg til å få en skikkelig klump i magen, er den stadige marginaliseringen det er av mor og hennes rolle etter en fødsel, og hennes plass som den viktigste omsorgspersonen for et lilte barn som hun har båret til verden, og som barnet er veldig avhengig av for en sunn utvikling.
Det prates og skrives om far og hans plass, hans rettigheter og hans behov.
Dette har ikke noe med at jeg mener far er lite viktig; så klart er han det. Men alt til sin tid!
Det har i noen år nå, med SV og deres trosfeller i spissen, vært en intensiv kamp og politisk råkjør for å få far på banen som en likestilt forelder, på alle måter.
Det er jo flott, og kjempebra at stadig flere fedre er aktive og engasjerte i barnas liv, og at de tar stadig mer av det praktiske ansvaret hjemme.
Men nok om det, det er ikke det dette, eller far, dreier seg om.
Det er etter mitt syn helt hårreisende at far skal ha 14 uker som er øremerket ham i barselpermisjon, mens mor er avspist med 6 uker pluss 3 uker før fødselen!!! Dette syns jeg er helt absurd, og jeg kan ikke forstå hvordan oppegående politikere kan mene at dette er en grei politikk. De snakker om likestilling, men dette er da virkelig et eksempel på det motsatte. Og dessuten er ordet likestilling noe som ikke hører hjemme i denne sårbare første fasen av et lite barns liv! Men dette kjøret på at denne permisjonen er en arena for likestilling, så vil de resterende månedene av permisjonen også fort ende opp som en kamparena der mor og far slåss om frimånedene med barnet.
Jeg har stadig flere på kontoret mitt som kommer til svangserkapskontroll, som gruer seg til tiden etter fødselen, fordi de er redde for at de skal presset ut i jobb tidligere enn de og barnet er klare for. Dette gjelder også kvinner som har født tidligere, og som etter de nye reglene, kjenner seg mye mer skviset enn før. Noen er veldig i tvil om de orker å gå løs på et nytt svangerskap Slik skal det da ikke være!
Jeg har også hatt nybakte mødre som er blitt nektet av mannen sin å dra i tre-fire dager til foreldrene sine på besøk og avlastning, fordi de da som pappa kunne miste verdifull tid med barnet sitt. Det er vondt å være vitne til, men desverre stadig vanligere problemstilling...
Jeg så også i et mammaforum at det pågikk en diskusjon om også far skulle få sin egen barselpresang...Huff, dette blir bare helt trist og patetisk, men alvorlig nok, hvis man går litt dypere i det. Dette er en liten illustrasjon på hvor usikre mange unge mødre kjenner seg, i sin egen rolle og identitet som den som faktisk har gått med stor mage i ni måneder, og gjennomgått fødsel, barseltårer og ammeutfordringer.
Arbeiderpartiet skrøt nylig av at deres politikk kan ta æren for så mange barnefødsler i Norge, og at det var bare å gå hjem og lage barn med en slik permisjons- og barnehagepolitikk. Unnskyld meg, men dette er rent tøv og feilinformasjon! Faktum er at fødselstallene går NED, så mye som 1200 færre fødsler i 2011 som året før.
Når en så markant AP-figur som Martin Kolberg presterer å komme med at "Bare politisk styring kan ivareta familiens ve og vel", da vet jeg ikke helt hva jeg skal si-
Det gir meg en kreepy følelse av å tilhøre et totalitært samfunn som man hører eller hørte om i andre deler av verden. Det verste er at han og Lysbakken og en del andre mener dette på ramme alvor.
Her overlates snart den enkelte familie ikke til å velge selv hvordan de ser for seg at det er best for dem og for barnet å avvikle permisjonen. Det viktigste for disse politikerene er å fronte fars inntog som en like viktig omsorgsperson, og da er verken amming, mors helse eller spedbarns bonding og avhengighet til mor avgjørende eller interessant. Slike "myke" momenter spiller som regel ikke inn når ideologi får styre-
Tenk på hvor mange familier det er som faktisk ikke får til å avvikle permisjonen som Lysbakken og co ønsker det heller. Far kan simpelthen ikke ta seg fri alle ukene, men neida, da får ikke mor ta over disse ukene, det er faaarlig det, og de mistes.
Forstå det den som vil...!
Jeg er redd for at denne hissige pappafokuseringen i akkurat denne delen av et spedbarns liv er et usikkert prosjekt, og jeg lurer på hvordan ting ser ut om en del år.
At vi får mange mange usikre og rådville og triste nybakte mødre, det er det ingen tvil om. Hva det gjør for den psykososiale utviklingen til barnet er spennende og skremmende. Mor er mor i denne fasen, uansett hva man bestemmer politisk.
Nå er det på tide at noen tør å ta tilbake mor litt, selv om det sikkert medfører skjeve blikk fra dem som mener seg mer moderne, likestilt og fremsynt....!
Skulle gjerne lagt inn et langt svar til deg, men må rett og slett bli et kort TUSEN TAKK siden jeg må legge meg før jobb i morgen. Tilbake på jobb var i grunn en stund før hva som hadde vært optimalt, siden lillemann får såpass mye pupp enda. Men felleskvoten er brukt opp, og tilbake står 12 uker øremerket far. Men det er vel viktigere med "likestilling" enn at gutten får den puppen (og mammakosen) han trenger... (klarer faktisk ikke å si navnet Lysbakken uten å bli sinna engang)
SvarSlettJeg sa til gubben etter måneder med forsøk på å gi gutten flaske og mme (uten suksess) at vi fikk sende kjøreregning og regning på tapt arbeidstid til bakken. Det krever mye ressurser for hele samfunnet når pappas perm går med til å kjøre puppegal baby til mor som jobber......
SvarSlettBra skrevet!
SvarSlettTakk for hyggelige kommentarer:-)
SvarSlettHelt enig! veldig bra skrevet!! :)
SvarSlettjeg valgte å ta ulønnet permisjon, fordi jeg ikke var klar for jobb enda, da datteren min var 7 mnd! Det skal jeg gjøre med neste mann også! ( Så får vi heller klare oss på litt mindre) Pappa'n her i huset har ikke mulighet til å ta 12 uker med 100% permsisjon, pga krevende stilling, der det er vanskelig å erstatte med en "vikar".
Bakken har vel knapt aldri hatt en normal jobb selv, så vet knapt hva han snakker om! Kjenner jeg blir så irritert når andre skal bestemme hvordan vi skal løse familielivet.
Du er inne på noe veldig veldig veldig viktig! Hvorfor ser ingen av de som bestemmer at vi er på vei i feil retning for fort? Jeg fatter det ikke - rett og slett! Konsekvensen av dette er jeg redd blir som du nevner alt - mødre som engster seg for permisjonen sin - den går så fort og blir for kort og ammingen blir satt helt på siden. Far kan få komme på banen i større grad etterhvert men de første viktige måneden MÅ vi kunne gi KUN til mor. Barselgaver til far - hallo! Meget velskrevet! Takk for at du tar opp et utrolig viktig tema! mvh Ingunn :)
SvarSlettJeg må si at den 14 uker kontra 6 uker problematikken er et billig poeng. Tror dere virkelig at det kommer til å bli et problem at fedre tar ut flere uker enn mødre? Og greier dere ikke å se dette i sammenheng med likestilling? For mødre er det et karriæremessig selvmord å bli gravid, mens menn ofte får lønnsøkning når de blir fedre. Hvorfor er det slik? Synes dere det er greit at det er slik? Jeg begriper ikke hvorfor mange kvinner ikke greier å se denne sammenhengen og bare henger seg opp i at de nå kanskje "bare" kan ta ut ca 40 uker. Selv hadde jeg 6 uker med min datter, men var så heldig at jeg kunne ta ut mye fri det første året hennes. Og jeg merker at jeg har så sinnsykt mye igjen for det nå (hun er 10 år nå). Det finnes ikke den ting vi ikke kan snakke sammen om, og hun forteller meg alt. Og jeg ville ikke byttet bort den tiden det første året hennes for noe i hele verden. Og jeg unner alle andre fedre å få oppleve det samme. Mange menn tror, på en skrudd måte, at det å tjene masse penger er det samme som å vise barna sine kjærlighet. De trenger å bli tvunget til å treffe noen bedre valg. Og kvinner fortjener ikke å bli tapere i arbeidsmarkedet pga. graviditet. Å få barn er noe man er to om, og man bør også være to om å dele gledene og byrdene. Slik som det har vært så ender kvinner opp som tapere i arbeidslivet, og menn ender opp som tapere i familielivet når de prioriterer jobb og ender opp som fraskilte 50åringer med liten kontakt med barna sine.
SvarSlettFantastisk bra!
SvarSlettJeg har opplevd flere mødre som velger oppgi "far ukjent" for å kunne disponere svangerskapspermisjonen slik at den best skulle fungere for deres familie.
Spesielt er det ammingen som blir skadelidende under pappapermisjonen. For de som har jobben sin like ved hjemmet, samt de som har en jobb som man lett kan forlate for å amme, er det kanskje lettere enn for de fleste andre som opplever det som svært vanskelig å kunne oppfylle statens anbefaling med å amme i minst 1 år når de må begynne på jobb igjen.
Jeg er fullt klar over at man kan pumpe brystmelk, men om man ikke ammer regelmessig i løpet av dagen og får denne roen som man faktisk har behov for i denne situasjonen, så stopper melkeproduksjonen raskt.
Etter min mening er den økte fedrekvoten med på å ødelegge for den meget viktige mor-barn bindingen som er så viktig dette første leveåret.
Oppfordrer derfor alle mødre å være "alenemødre" i første omgang slik at de selv kan disponere permisjonen slik at den gagner deres hverdag på best mulig måte. De fleste er faktisk i stand til å vite hva som best fungerer for dem selv!
Takk! Jeg er så enig med deg. Og selv om det i majoriteten av tilfeller er mor som tar ut brorparten av fellespotten (som nevnt over i kommentarfeltet). Er det ikke det det handler om, det handler om signalet som sendes ved at mor "har rett på" seks uker og far har "rett på" fjorten.
SvarSlettLikestilling er vel og bra det, med i veldig mange tilfeller kan man ikke snakke om likestilling med et nyfødt barn. Jeg har selv en sønn på to måneder, og på ingen måte er jeg og min man likestilte når det gjelder omsorg for ham AKKURAT NÅ. Jeg er sammen med ham 24 timer i døgnet, og mange av de timene går med på amming. Vi kunne selvsagt gjort ham til flaskebarn, men er det ønskelig?
Når det er sakt, så er ikke jeg og min mann likestilte når det gjelder de to eldste barna heller. For mens jeg må ta meg av lillebror, er det i stor grad mannen min som tar seg av de eldste AKKURAT NÅ.
Du driver med stråmann argumentasjon nå. Jeg sa ikke noe om likestilling i forhold til spebarn, selv om det var en besnærende tanke. Jeg snakket om likestilling i arbeidslivet, og hvordan det henger ganske godt sammen med fødselspermisjon.
SvarSlettAmming er heller ikke noe poeng som slår ihjel behovet for at far bør ta mer permisjon. Mor kan ta ut permisjon de første 6 mnd for eksempel, og hvis man ammer etter det så kan det fint gjøres med pumping.
Jeg må si at det virker ofte som om kvinner er de argeste motstanderne av likestilling. Det er slikt reaksjonert vrøvl som har kommet fram, særlig i kommentarfeltet, her som forklarer for meg hvorfor likestillingsprosessen stagger. Vi får bare håpe neste generasjon greier å få det til bedre. Jeg vil ihvertfall ikke at min datter skal møte fordømmelse og fordommer om hun skulle våge seg å ha en karriære selv om hun får barn. Og jeg vil ikke at hun skal ha dårligere forutsetninger for det enn sine mannlige kollegaer. Det er et så åpenbart og selvsagt prinsipp at det ikke er til å begripe at man kan være imot det. Og jeg kan ikke på mitt bare liv se for meg at hennes rettigheter som eventuell mor er svekket eller truet med at far skal ta 14 uker av fødselspermisjonen.
Det er så fint å se at enda flere ser hvor vanskelig det føles for oss mødre å skulle bli satt så til side i denne saken.
SvarSlettEtter tunge, lange svangerskap, fødsel, barsel og barseltårer, amming og alt det som det fører med seg. Jeg har med nr 2 hatt en skikkelig tung tid nå siden hun kom for 4 mnd siden, rett og sett for at jeg ikke helt klarte å slutte å tenke på hvor kort permisjonen min var denne gangen. Jeg bekymret meg så veldig nå at jeg har holdt på å gå rett i depresjon og holdt på å miste melka, (det hadde kanskje vært like greit for da hadde det blitt enda bedre for "far" ville vel Lysbakken tenkt...)
Jeg måtte til slutt bestemme meg for å slutte å tenke på det å heller prøve å nyte tiden nå, "sorgen" kommer tidsnok og har jobbet voldsomt for å få melka tilbake.
Hva med nattammingen? Babyer starter på mat når de er ca 6 mnd, det tar ganske lang tid å få opp måltidene så pass at de metter nok til at nattammingen bør avsluttes og helst skal man nattamme så lenge barnet vil, skal da vi mammaer "jobbe" på natterstid for å så dra på jobb på dagtid? HVordan skal barnet få i seg nok ila dagen for å ikke gå ned i vekt hvis vi avslutter nattammingen før måltidene er store og hyppige nok?n Ammetime? ja, men hvordan få tid til det? Jeg må busse på jobb, det tar meg en halvtime hver vei, det igjen levner ingen tid igjen til ammingen...
Jeg vet om mammaer som ikke vil verken amme eller være hjemme noe spesielt med sitt barn og heller vil satse på karriere og det må de da få velge selv, men hvorfor skal ikke vi andre familiene som vil kjøre løpet fult ut å gi barnet alt det vi kan for at det skal få den aller beste starten få tredd en regel ned over hodene våre som gjør dette så vanskelig?
Kan ikke det rett og slett være opp til hver enkelt familie?
Dette er siste barnet og jeg synes det er så synd at permisjonen min og den "gode" starten blir så ødelagt av bekymringer for hvordan vi skal få dette til å gå opp og følelsene rundt det. Barnet plukker opp mors, følelser og sinnsstemning og selv om jeg gjør alt for å skjule dette så er jeg sikker på at hun kjenner det.
Synd....