Denne uken hadde jeg et blogginnlegg i Tidsskriftet for den norske Legeforening.
Temaet er noe som har opptatt meg, berørt meg og rystet meg i mange år; vold og mishandling mot barn.
http://blogg.tidsskriftet.no/2013/01/nar-virkeligheten-er-for-vond-a-se/
Dessverre så er dette dystre temaet en alt for aktuell og hyppig forekommende skamplett i samfunnet, og det angår oss alle, om vi vil eller ei.
Vold mot barn er ikke bare "vold" i den forstand at barn blir slått eller fysisk mishandlet av sine foreldre, foresatte eller nære omsorgspersoner. Mange barn blir også utsatt for vanskjøtsel og av psykisk mishandling i stor grad og forekomst, og det er dessverre så altfor "lett" å se bort og å overse alle små som utsettes for dette.
De aller fleste omgås barn og unge som har en traurig hverdag, og som trenger at vi "ser" deres situasjon, og hjelper dem ut av en oppvekst som er med og bryter dem ned i stedet for å bygge dem opp.
Vi "ser" dem i nabolaget, i barnehagen, på skolen. Eller så er det det vi nettopp ikke gjør; det er barn som kanskje aldri er med på aktiviteter, på bursdager, og hvis foreldre aldri møter opp på foreldremøter eller tilstelninger.
Det er dysfunksjonelle familier, der barna kanskje er mer omsorgspersoner for sine foreldre enn omvendt, der mor eller far ikke står opp om morgenen pga rus eller psykisk sykdom, og barnet aldri får hjelp til lekser eller å lage matpakke. Hvor mange lærere er det ikke som oppgjennom har sett elever som har kommet trøtte på skolen, med skitne klær, uten matpakke og uten at leksene var gjort, dag etter dag..., uten å spørre hvorfor?
Barn er så veldig lojale mot sine foreldre. Hva skal de ellers være...? En 4-5åring har ingen andre verdensanskuelser enn å stole på at foreldrene vil dem vel, og at det de opplever, skal være slik.
Vi har alle et ansvar for å se til at barn har det trygt og godt. Det kan være ubehagelig å mistenke noe annet, men dette ubehaget må vike for at flere barn skal få slippe å leve i en hverdag fylt av frykt og destruktiv påvirkning.
Temaet er noe som har opptatt meg, berørt meg og rystet meg i mange år; vold og mishandling mot barn.
http://blogg.tidsskriftet.no/2013/01/nar-virkeligheten-er-for-vond-a-se/
Dessverre så er dette dystre temaet en alt for aktuell og hyppig forekommende skamplett i samfunnet, og det angår oss alle, om vi vil eller ei.
Vold mot barn er ikke bare "vold" i den forstand at barn blir slått eller fysisk mishandlet av sine foreldre, foresatte eller nære omsorgspersoner. Mange barn blir også utsatt for vanskjøtsel og av psykisk mishandling i stor grad og forekomst, og det er dessverre så altfor "lett" å se bort og å overse alle små som utsettes for dette.
De aller fleste omgås barn og unge som har en traurig hverdag, og som trenger at vi "ser" deres situasjon, og hjelper dem ut av en oppvekst som er med og bryter dem ned i stedet for å bygge dem opp.
Vi "ser" dem i nabolaget, i barnehagen, på skolen. Eller så er det det vi nettopp ikke gjør; det er barn som kanskje aldri er med på aktiviteter, på bursdager, og hvis foreldre aldri møter opp på foreldremøter eller tilstelninger.
Det er dysfunksjonelle familier, der barna kanskje er mer omsorgspersoner for sine foreldre enn omvendt, der mor eller far ikke står opp om morgenen pga rus eller psykisk sykdom, og barnet aldri får hjelp til lekser eller å lage matpakke. Hvor mange lærere er det ikke som oppgjennom har sett elever som har kommet trøtte på skolen, med skitne klær, uten matpakke og uten at leksene var gjort, dag etter dag..., uten å spørre hvorfor?
Barn er så veldig lojale mot sine foreldre. Hva skal de ellers være...? En 4-5åring har ingen andre verdensanskuelser enn å stole på at foreldrene vil dem vel, og at det de opplever, skal være slik.
Vi har alle et ansvar for å se til at barn har det trygt og godt. Det kan være ubehagelig å mistenke noe annet, men dette ubehaget må vike for at flere barn skal få slippe å leve i en hverdag fylt av frykt og destruktiv påvirkning.
Enig!
SvarSlett