Han diskuterer ulike aspekter rundt debatten om kravet om tidlig ultralyd til alle gravide, retten til å kjenne fosterets gener, og om ekteskap mellom søskenbarn.
Jeg forstår veldig godt vordende foreldres inderlige ønske om å få vite mest mulig om sitt ufødte barn, og ønsket om å vite at alt står bra til med fosteret. Likevel må det være lov til å stille spørsmålet om hva så, dersom prøvene eller undersøkelsene de blir sendt til viser at alt ikke er som det skal. Vi ønsker å sikre oss i alle bauger og kanter, og vi ønsker å ha kontroll over livene våre, og over alle situasjoner vi utsetter oss for. Det stadig økte trøkket for å få tatt ekstra ultralyder, både privat og offentlig, er et tegn i tiden på dette. Vi vil vite mest mulig om barnet vi skal få om noen måneder, og vi liker å tro at vi har kontroll på det dersom vi forsynes med stadig flere tekniske undersøkelser, kontroller, hjemme-Dopplere, og ved at vi kan få være med å styre når fødselen skal starte.
Mye av det som den nye utviklingen innen ultralydteknologi og moderne prøvetakingsmetoder byr på er svært bra, og i mange tilfeller både livreddende og helsefremmende. Imidlertid må det være lov til å stoppe opp, og tillate seg å spørre seg hvor utviklingen skal gå. Det er ikke et holdbart argument å si at man har rett på den eller den undersøkelsen, bare fordi teknologien finnes. Vi må ha rom og tid til virkelig å finne ut av hvilken utvikling vi vil ha innen dette feltet, før det bare skjer over hodet på oss, uten at vi som samfunn har tenkt gjennom konsekvensene.
Og én ting er iallefall sikkert; uansett hvor mye vi undersøker, sikrer oss og prøver å kontrollere, så er det ingen som kan bestille hvilken unge man får, og ingen kan kontollere at alt går som de har sett for seg...
Jeg syns Saugstad skriver veldig godt om dette i kronikken sin, så dere bør lese den her:
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4043899.ece
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar