Når nyheten om at kjønnsseleksjonen også har nådd oss, så må jeg få ned litt på "papiret".
Stortinget skal snart ta en avgjørelse på om alle kvinner i Norge skal få tilbud om ultralyd rundt uke 12, i tillegg til i uke 18, som de nå får.
Jo mer som skrives og diskuteres i denne saken, jo verre kan det være å få tak i hva dette egentlig dreier seg om.
Som fastlege møter jeg denne problemstillingen ukentlig. Jeg møter gravide ofte i jobben min, og følger dem gjennom noen spennende måneder, med rådgivning og oppfølging som skal legge best mulig grunnlag for både mor, barn og hele den lille nye familien.
En vesentlig essens i disse møtene er nettopp å formidle at det å bli gravid og gå med barn er en av livets situasjoner da man ikke kan ta kontroll over alt. Man kan planlegge og forberede til en viss grad, men ellers rår man ikke med hvordan kropp og sjel reagerer på det å være gravid, hvordan fødselen blir, hvilket lite menneske som blir født, eller hvordan det oppleves å bli foreldre.
Det er nettopp disse usikkerhetsfaktorene som stresser mange blivende foreldre, og som trolig gjør at mange ønsker å gjennomsjekke og undersøke der det lar seg gjøre.
Og det er på mange måter veldig forståelig. Vi ønsker jo å få et friskt og velskapt barn, og vi ønsker å gjøre alt som er i vår makt til å legge til rette for dette.
Spørsmålet er hva som er det riktige å gjøre, og når grensene nås for hva som er riktig å tilby, særlig av det offentlige.
De fleste gravide bestiller seg førstegangskontroll når de er rundt 12 uker. Andre ringer oss så snart den berømte streken kommer til syne på graviditetstesten, og ønsker å komme til en samtale fortest mulig. Da tilbyr vi det.
Noen kvinner betaler gladelig en tusenlapp for å få tatt en tidligultrayd ved en privatklinikk, og jeg ser at det ganske vanlig etterhvert.
Det er visst dette de rød-grønne bruker som et av argumentene for at alle skal få et tilbud gjennom statskassen. De peker på at det er en skjevhet fordi noen har råd mens andre ikke har råd. De mener også at det er geografiske skjevheter, som gjør at kvinner i storbyene har lettere tilgang enn andre, og at dette også er et argument for å innføre gratis tilbud til alle.
Jeg vil ikke komme med noen konklusjon om hva som er riktig; gratis offentlig tilbud eller ikke.
Men jeg mener ikke at de ovennevnte argumentene holder vann i denne debatten. For det første er det ikke gjort noen studier på hvem det er som benytter seg av et slikt tilbud, i forhold til hvor de har sitt hjemsted, eller økonomisk situasjon. Jeg har inntrykk av at noen betaler og prioriterer dette gladelig, og velger bort noe annet, uansett om de ikke er i noen høyinntekst-jobb.
Når det gjelder det geografiske aspektet, forstår jeg iallefall ikke noe. Hva mener AP egentlig med det? Uansett om det blir gratis for kvinner i alle daler og kroker, så må de jo nødvendligvis inn til et kompetent sykehus eller ultralydsenter for å få tatt denne testen. Om med stadig flere nedleggelser av små fødeavdelinger så forsvinner jo den kompetansen som evt har vært der til nå!
Så dette geografiske argumentet er jo bare tull. Dette forsøket på en sjarmoffensiv i distriktspolitikken blir litt meningsløs. Da har politikerene som sier dette satt seg inn i hvilken høy kompetanse på ultralyd og fostermedisin som trengs hos de legene eller jordmødrene som foretar disse undersøkelsene!
Det bærer ofte litt galt avsted når man setter i vei med argumenter som går på følelser og rettferdighetsprinsipp, særlig når det gjelder temaer som er så komplekse, både medisinsk og etisk.
Det er vel ingen tvil om at de rent medisinske gevinstene, ved en innføring av tidligultralyd hos alle, er nokså sparsomme.
Øknonomiske kalkyler er såvidt jeg vet, ikke tatt med i diskusjonen så langt. Hva vil det koste å innføre dette for alle? Skal disse mange millionene tas fra et annet sted i pengene som går til svangerskaps- og barselomsorg i dag? I så tilfelle, så blir jeg veldig skeptisk...! Eller har de tenkt å åpne oljefondet og legge penger i kassen til dette formålet? Jeg vet det er dritta kjedelig at jeg nå blander inn penger og sånt. Men det har vi faktisk plikt til å gjøre. Iallefall syns jeg de ansvarlige politikerene som lover gull og grønne skoger, skal gjøre det, og være ærlige og redelige.
Selv om vi bor i verdens rikeste land, og sjelder sjekker kassalappen, så må vi tenke litt prioriteringer, viktighet og valg her også. Og staten betaler ikke alt, selvom vi er et mønster-velferdssamfunn, sett med andre lands øyne.
Jeg forstår veldig veldig godt at folk ønsker å få forsikringer på at alt ser bra ut med barnet i magen. Jeg har selv fått tidligultralyd på de yngste barna mine, fordi det var en spesiell situasjon som tilsa det. Jeg er glad alt "så bra ut". Jeg er glad jeg slapp det å ta valget om mitt eget barn var bra nok eller ei...
Jeg møter også ofte gravide kvinner som av ulike grunner er veldig bekymret, har tidligere komplikasjoner eller en helsetilstand som tilsier at de bør ha en ultralyd tidlig i svangerskapet. Og da får de det! Det er jo slik allerede i dag, at dersom vi leger anser at dette bør henvises, så får man en ultralyd på sykehuset.
Dette fungerer utmerket opplever, jeg, og de kvinnene som sier at de bare kunne tenke seg å ta en titt på fosteret, eller er veldig nysgjerrige, de er inneforstått med at de bestiller seg en time privat, eller evt venter til i uke 18.
Jeg syns det blir en farefull vei å gå dersom politikere skal begynne å implementere en ny undersøkelse, på grunnlag av at det har vokst frem et slags "behov" i befolkningen, som ikke er tuftet på et forskningsmessig medisinsk grunnlag. Tenk hvordan det skal bli fremover da, dersom det er slik man innfører nye retningslinjer og lover!
Så er det den etiske biten. Dette er jo så vanskelig!
Jeg er veldig enig i at det er kvinnen som har rett til å bestemme over sin kropp, og ta viktige avgjørelser knyttet til dette. Dette høres ut som en selvsagt ting.
Men jo mer vi legger opp til undersøkelser, tester og teknisk inngripen i en naturlig tilstand, jo flere vanskelige valg og avgjørelser må tas. Spørsmålet er om man egentlig er rede til å ta alle disse valgene, og om man, i "fremskrittets blendende lys" ikke har reflektert over hvilke umenneskelige valg og dilemmaer man setter seg selv i?
Alt er greit så lenge man får beskjed om at alt er greit. Men hva den dagen alt ikke er greit, den dagen det er noe på ultralyden som legen stusser på? Det snakkes mye om de klare kromosomfeilene, som jo helt ærlig, er en stor grunn til at mange ønsker en tidlig-ultralyd.
Men uansett hvor mange ultralyder eller prøver man tar, så er det utallige sjanser for at barnet man bærer kan ha lyter eller vansker eller misdannelser som man ikke kan sjekke.
Jeg forstår godt at stadig flere kommer til å bestille seg tidligultralyder, og jeg forstår dem. Det jeg ønsker er bare å få folk til å fortså at dette ikke absolutt er bare en hverdagslig sak!
Jeg mener at de første som burde målbære dette, er helseministeren og politikerene. De får det innimellom til å høres så ukomplisert ut, og lar være å trekke inn de viktige elementene i debatten, så som etikken, og de vanskelige valgene som mange kvinner utsettes for.
I går var første gang at helseminsisteren sa det, da hun kalte det helt uakseptabelt at jentebarn aborteres blant norsk-indere her i Norge. Ja, dette er det veldig lett å være enige om, at jenter og gutter er like mye verd. Men den videre diskusjonen med graden av menneskeverd for alle barn, den holder hun seg unna...
Jeg vil ha det klart at jeg respekterer de valg alle tar i forhold til dette jeg, men syns at topp-politikerene må tore å være ærlige, og ta debatten.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10074893
Jeg har tidligere skrevet om dette, og linket til en flott og tankevekkende kronikk som barnelege Ole Didrik Saugstad hadde i Aftenposten i fjor. Jeg syns han setter ord på en del tanker det er verdt å ha med seg i denne debatten.
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4043899.ece
Utviklingen går i rasende fart, det kommer stadig nye tester og teknikker som kan "skreddersy" barnet vårt.
Vi kan ikke stoppe dette. Men vi kan stoppe opp, og tenke over hva det er vi vil være med på, og hvordan dette påvirker oss som samfunn, og som vordende foreldre.
Uansett, så lenge barna våre er mennesker med egen kropp og sjel, så kan vi ikke lage dem helt i vårt bilde.
Det er det som er så bra:-)
Et godt innlegg. Ikke lett dette ,å si noe om hva som er rikitg eller galt.Vi er så forskjellige alle sammen.
SvarSlettAt UL blir brukt for å sjekke om man må ta abort pga feil kjønn er jo ikke nytt.Men at det løftes frem i lyset sjokkerer nok mange
I Norge i dag har vi fra politisk hold en merkelig, schizofren tilnærming til Down’s syndrom. Den ene etter den andre uttaler seg politisk korrekt i media og sier at vi ikke skal ha noe sorteringssamfunn. Samtidig er det få som problematiserer at de over 38 år eller som har barn med avvik fra før, får hjelp til å finne ut om barnet har Down’s og deretter tilbys abort. Hvorfor er det greit å sortere bort disse Down’s barna, men ikke dem som fødes til mødre under 38 år?
SvarSlettDet er faktisk ikke det faktum at man ikke får dette gratis som er problemet, men at det har vært forbudt for dem under 38 år! Samtidig som staten tilbyrbdet til dem over 38 år! Og da blir det de høyutdannede, de opplyste og de ressurssterke som reiser til Sverige eller Danmark og får tatt disse testene, ikke 19-åringene på bygda.
Det virker som om det er en moralsk grunn til at man ikke får sjekket nakkefold, og ta duotest, men likevel er det greit hvis man er i risikogruppen! (Som i Norge er definert fra 38 år og oppover). Det er vel ikke noe mer moralsk at en 40 år gammel kvinne tar abort pga DS enn at en 25 år gammel kvinne gjør det?
http://barbarellaswantitall.blogspot.com/search/label/Down%27s%20syndrom
Jeg ser absolutt poengene dine, Barbarella! Dette at det er satt en alder, der man får tilbud, mens andre ikke.
SvarSlettDet du snakker om er Downs syndrom, såvidt jeg forstår.
Jeg er helt enig med deg i dette om moral og når man evt velger å ta abort. Uansett er det kvinnens valg, og det skal respekteres uansett alder.
Det jeg prøvde å si litt om og problematisere i innlegget mitt, er noe om at Downs syndrom er én ting.
Men det er så veldig mange andre tilstander, skavanker og sykdommmer, som kan avdekkes med både tidlig ultralyd og ikke minst med genetiske tester, som er på full fart frem.
Dilemmaet her er at man kan "avdekke" problemer som faktisk ikke trenger å bli problemer for det enkelte barn, det enkelte menneske.
Når går grensen for NÅR og OM den vordende mor skal ha rett til å VITE alt dette om barnet sitt...? Noe av det vanskelige er at dette også er et eget individ. Eller når begynner det å være det...?
Det kan være tilstander hun får vite som hun potensielt synes høres for vanskelig ut å "leve" med, og kanskje går til det tunge skritt å ta abort.
Du snakker om informerte valg. Dette er et populært uttrykk nå for tiden, og stort sett veldig bra også. Men hva er et INFORMERT valg?
Ingen av oss kan med sikkerhet si hvor grensen går for hva som er for ille til å leve med, og hva som er grunn til abort.
Noen ganger kan "informasjon" også føre til unødig engstelse om noe som det ikke var så stor grunn til å engste seg for.
Jeg må si at jeg som lege ganske ofte sitter overfor pasienter som må ta vanskelige valg, der jeg har forsøkt å informere etter beste evne, uten at dette har gjort det noe greiere for det.
Mange ønsker ikke alle disse valgene heller...
Så dette er vanskelig!
Ja, som nevrolog kjenner jeg godt til det å sitte med en pasient som slett ikke hadde trengt å høre absolutt alt om hvordan sykdommen kan ende opp om noen år. Ofte insisterer de på å få vite, f. eks om man kan bli dement eller lignende. Man prøver jo å legge det frem på en god måte, og jeg prøver ofte å forklare at statistikk er én ting, enkeltmenneskets skjebne er noe annet, og det kan vi aldri vite. Jeg husker godt en eldre kvinne jeg traff en gang, som hadde en MS- diagnose hun fikk som 17- åring. Legen hadde sagt til henne at hun kunne ende i rullestol mm. Hun droppet husmorskolen hun skulle gå, giftet seg aldri, levde alene uten flere schub( anfall)
SvarSlett...forts.. til hun ble over 80 år.
SvarSlettVi kan ikke kontrollere alt, og det er klart de etiske problemstillingene blir enda vanskeligere når dagen kanskje kommer at man kan si at dette fosteret har 65% risiko for å bli schizofren eller 87% risiko for å få tidlig hjerneblødning.