På en måte bursdag...

I dag er det på en måte bursdag hos oss.
For 11 år siden, en tidlig morgen, kom lille Erik til verden.
En liten søt gutt, som var ventet og ønsket.

Men så skal det ikke alltid gå slik som drømmene og forestillingene man har, og vi dro hjem fra barsel uten barnet vårt.

Jeg tror ingen ting er mere stille enn en fødestue der et lite dødfødt barn nettopp er blitt født.
Stillheten etterpå, det er noe av det jeg aldri kommer til å glemme.

Man kjenner at sorgens faste grep slipper litt etter litt, og at etter såpass mange år så er det mange gode sorgfølelser også. Slik skal det være, og man går videre i livene sine, med kanskje enda flere strenger å spille på i følelsesregistret sitt.

Men en dag som i dag setter en litt tilbake til den følelsen, ja alle de følelsene som kom til utløp den dagen for 11 år siden, og i tiden etterpå.
At det finnes så mange tårer å gråte, det visste jeg ikke. At det går an å bli så tom i hode og kropp, visste jeg heller ikke.

Men fra et slikt sted er det bare én vei å gå; fremover.

Og Erik har gitt meg lærdommen om at det finnes mange veier å gå, at hjertet har så uendelig mange strenger å spille på, og at det er når man også får satt i sving de såre strengene i hjertet, at det blir en rikere klang, og man får en dypere klangbunn som menneske.

Det gråtes en tåre i dag også, og som det står på gravstenen;
"Kjære lille Erik. Du vil alltid være med oss."