Er du "Den ene"...?

I kveld har jeg vært på foreldremøte i 3. klasse. Der fikk vi en gjennomgang av et prosjekt som er så inderlig viktig; "DEN ENE".

http://www.denene.no/

Unicef har drevet dette prosjektet, rettet mot barn som er sårbare av en eller annen grunn, og det dreier seg i enkelhet om at vi som voksne skal bli mer bevisste på å bry oss om barna vi omgir oss med i nærmiljøet vårt.

Mange barn har det vondt av en eller annen grunn, og mangler noen nær seg som bryr seg eller av en eller annen grunn ikke er i stand til å gi barnet den varme, nærhet og trygghet som det har krav på, og trenger.

I rike Norge er det mange barn som vokser opp i utrygghet av en eller annen art, det være seg dårlige økonomiske kår, skilsmisse-situasjon, vold, foreldre med psykiske problemer eller andre faktorer som gjør at foreldrene i kortere eller lengre perioder har nok med sine egne vansker, og lar barna gå for "lut og kaldt vann".
 Dette kan være vanskelig for et barn å målbære, og å sette ord på selv, og ofte har de ikke erfart noe annet, slik at de blir vante med å leve i et oppvekstmiljø uten kjærlighet og stimulans.

Slike barn kan bli "usynlige", og gjøre veldig lite ut av seg på skolen, eller de kan også være utagerende, og søke oppmerksomhet gjennom en negativ adferd.
Mange av oss har nok observert barn som alltid går for seg selv på skoleveien, gjerne et kvarter for sent. Lærere har sett at de samme barna dag etter dag kommer uten skolemat, med håret ustelt, og med skitne klær. Leksene er kanskje sjelden gjort, og gymbagen er aldri med. Det trenger ikke å være rystende ting eller synlige tegn på omsorgssvikt, men kan være disse små tegnene, som kan bli store når man tenker seg om og legger de sammen.
Kanskje er det et melankolsk barn, som sjelden smiler og er glad, og kanskje er det barnet hvis foreldre som aldri møter opp på foreldremøter eller andre tilstelninger.

Det er da vi som ansvarlige og omtenksomme voksne skal gå til dette barnet, og stryke det på hodet og se det inn i øynene, og SE det. Nettopp dette lille, bare å stoppe opp og si "hei", og gi barnet et positivt komlpment, kan være det som skal til for at dette barnet får en ganske annerledes og bedre hverdag. Og gjennom det, også en bedre mulighet for et brukbart liv.

Alle trenger vi anerkjennelse, ros og omsorg. Dette er unviverselt og gjelder enten vi er stgore eller små.
Uten bekreftelse på den vi er, og at vi er noe, så blir vi usikre og redde for å ikke være bra nok, og det kan skape mange negative tanker og følelser i utviklingen vår.

Det er bevist at det å bare ha ÉN voksen som ser deg som barn, kan være nok til å skille om det går bra eller dårlig i oppveksten din. Mange som har hatt en ellers svært belastende barndom, forteller om nettopp dén læreren eller naboen eller treneren som så dem, og var der for dem, slik at de klarte å få nok tro på seg selv, og kjenne på den menneskelige varmen som de manglet eller aldri fikk fra foreldrene sine.
De såkalte "Løvetannbarna" har heller ikke klart seg uten at det var i det minste en voksenperson som ga dem et klapp på kinnet, eller laget en brødskive til dem, eller ga dem anerkjennelse på en annen måte i en ellers traurig oppvekst.

Det kan derfor være en oppfordring til oss alle, at vi blir flinkere til å se "hei" til de andre barna klassen til ungen vår, eller slå av en liten prat med naboungene som man møter i gata. Det å bli sett på denne måten er utrolig viktig for barn, og bygger opp selvbildet deres.

Det skal kanskje ikke mere til for å gjøre hverdagen litt lysere for en liten krabat, som fortjener å se solen og drømme om stjernene, slik et ubekymret barn skal...!