Både kropp, hode og sjel har tatt ferie, og cyberspace har også vært lite besøkt av meg de siste ukene.
Fra å kjenne på at det kriblet i fingrene og utålmodigheten kriblet de første dagene, så har det vært godt å være utilgjengelig, og ikke måtte sjekke "status" her og der.
Vi er i vakre Kroatia. Et land som er et lite paradis for en solhungrig nordmann.
Azurblått hav, vakre gamle byer, og rimelige priser, som man også kan bli solblid av.
Og, beveger man seg litt inn fra stranden eller baren, så har dette landet ved Adriaterhavet veldig mye spennende å by på. Og det passer godt for en som fort går lei av å ligge på stranden og steke i solen en hel dag...
Både Split, med sitt romerske palass fra 300-tallet, Diokletians Palass og mye gammel kultur, og Dubrovnik, som også bugner av eldgamle bygninger, er en stor opplevelse. De har fått plass på UNESCOs liste over verneverdige steder i verden, og det er vel fortjent.
Det er likevel underlig å gå rundt her, og tenke på at det ikke er så mange årene siden bombene falt og granatene haglet, i en krig der ganle naboer og landsmenn kjempet mot hverandre, i en etnisk og religiøs krig, som var fæl og brutal.
Verdenssamfunnet, også mye hjulpet av Norge, har bidratt sterkt i den beundringsverdige oppbygningen av ruinene. Likevel er det tydelig når man snakker med folk, at denne krigen har satt sine hatske spor, og gamle naboer er ikke lenger på talefot. Det er nok mange "grenser" og "gjerder" som ikke er synlige, men som preger samfunnet i det gamle Jugoslavia.
Men for oss turister er det en stor opplevelse å stå oppe på muren som går rundt Dubrovnik, og se hva de har klart bygge opp igjen med patina og sjel.
Og med gru også, når man prøver å se for seg hvordan det må ha vært å være liten og stor her da krigsskipene lå i havnen og det ble bombet og beskutt fra alle kanter...
Kroatia vil jeg besøke!
SvarSlett