fredag 28. juni 2013

På gjengrodde stier...

Jeg er fra bygda, og uansett hvor urban jeg kanskje har blitt i årenes løp, så er det en del av meg som alltid vil forbli "bøgdadråk".

Vokst opp mellom fjord og fjell,- og det er nesten rart å kjenne hvordan denne trangen etter å komme tilbake til røttene og naturopplevelsene kommer en gang i blant.
Og jordene er enda grønnere, fjorden blankere og dalførene enda mer  vakre enn jeg husker de var da jeg levde der som barn og ungdom.

Man legger også merke til andre detaljer når man kommer tilbake til hjembygda på besøk, enn da man trasket der til hverdags, og alt var trivielt og vanlig.
Bl.a. har jeg latt meg fascinere av de mange melkerampene langs veien oppover bygda. Det var enda mange flere av dem da jeg vokste opp, og var med far på "dyrlegebesøk" rundt omkring på gårdene.
Heldigvis har melkerampene blitt verdsatt i det siste, og mange steder er dette fredete kulturminner.




Melkerampene var hovedsaklig brukt av bøndene til å sette fra seg melkespann som ble hentet av melkebilen der. Dette var før alle krav om hygiene og helse satte inn, og melkebilene ble til tankbiler, som hentet melken på gården.

"Mjøkrampen" har også vært et sosialt tilholdssted opp gjennom tidene, hvor både gardsarbeidere, ungdommer og svermende par møttes til stevnemøter.

Og-som bildet viser, så kan melkerampen fungere som buss-skur, både for skoleunger og andre som venter på bussen som kommer ned langs dalen.



Det er med et slags vemod jeg ferdes omkring i barndomsbygda også. Selv om mye er likt fra da jeg bodde der, så er mye forandret, som naturlig er.
Men det er særlig når jeg er her at jeg kjenner på hvor forgjengelig livet er.
Bilder fra barndommen byttes ut med å høre om at den eller den er død; man møter igjen gamle lærere, skolebekjente eller andre, hvor man blir påmint at det jammen er en del år siden man trådte sine barnsben her...

Alt dette hører livet til, og det er helt naturlig, men det er litt vemodig å kjenne på allikevel.

Jeg er veldig nostalgisk av meg, og opplever at det er med å binde sammen livsløpet mitt på en måte, ved at jeg er opptatt av det "gamle", samtidig som jeg ikke er redd for å prøve ut det nye.
Når jeg kommer hjem til mor, er en av de typiske eksemplene på nostalgi at jeg "må" ut og plukke blomster på samme sted som i barndommen; jeg syns det er koselig å gå samme turen på Kleiva, hvor jeg som barn var på mangt et besøk hos bygdedikteren Hans Hyldbakk.
Jeg drar også ungene med på kjøreturer langs alle de vakre fjordarmene, hvor fjord møter fjell, med vakker og frodig natur.

Jeg tror at vi mennesker er dypt bundet til våre røtter.
Å oppsøke disse røttene en gang i blant gjør godt, selv om det er med en blanding av glede, vemod og nostalgi:-)







EIN TONE

Det syng ein tone i mi sjel,
det skjelv ein fager streng.
Så mjukt det kling,
og tonen spring
i leik mot høgste tind og fjell
på himmelveng.

Det syng ved kveld, det syng ved gry
og kvar ei stille stund,
men helst ved vår
når flaumen går
og livet føder liv på ny
i li og lund.

Men og ved haust når lauvet fell,
han skjelv og bivrar med
og kviskrar stilt
og vedkjømsmildt
om livsens soleglad mot kveld
og ævefred.

Ja syng du tone i mi sjel
med stendig fagrar ljod,
så en ein gong
med englesong
kan løysa ut mitt toneveld

ved livsens flod.


Hans Hyldbakk

                                                           

1 kommentar:

  1. Hei
    En fin blogg du har her, og et flott innlegg. Eg fikk heilt hjemlengsel når eg leste dette. Kommer selv fra ei lita bygd, og familien min bor i en dal, med kun 2 naboer. kjente eg lengtet hjem nå, til både folka, dyr og natur. Må nok snart reise en tur;)
    Takker for et glimt tilbake i gode minner ;)
    En hilsen fra Åshild

    SvarSlett