torsdag 14. november 2013

Kommunikasjon på timeplanen...

I går hadde jeg med tre av barna mine på jobb. De skulle være prøvekaniner for studenter som skulle øve på konsultasjon med barn.
Jeg har en ekstrajobb som universitetslektor der jeg underviser legestudenter ved NTNU i kommunikasjon. Her i Trondheim er legestudentene så heldige at dette med kommunikasjon prioritert på timeplanen, særlig de to første årene av studiet.

Vi leger blir gjerne kritisert for at vi er for dårlige til å kommunisere med pasientene våre. Det sies at noen av oss ikke har tid og mangler evne til å lytte til pasientene. Det er vel også et faktum at de aller fleste klagene mot leger faktisk går på kommunikasjon.

Dette skal vi ta innover oss, selv om jeg vel er av den mening at det er en vel utbredt svartmaling.
Det er mange som faktisk er godt fornøyd med legen sin, og den omsorg og behandling han eller hun får på legekontoret.
Det vil alltid være slik at menneskemøter er utfordrende, og særlig der en av partene er i en utsatt og sårbar posisjon. Det krever av oss leger at vi er lydhøre og váre på både verbal og nonverbal kommunikasjon. Dette er ikke alltid like lett, og noen vil bli skuffet, lei seg og sinte på oss, uansett om vi prøver etter beste evne også, i en travel hverdag.

Men det er nok en del leger som ikke er så gode på dette, og som ikke ser på dette ned kommunikasjon som noe man faktisk kan øve seg på og bli stadig bedre på om man øver. Dette gjelder vel for mange andre også.

Én ting er å snakke med voksne. En annen ting er å kommunisere med de minste pasientene; barna.

Det å snakke med barn er noe ganske annet enn å snakke med et voksent menneske. Dette er ikke minst aktuelt når vi har barn som pasienter. For å få til en god kommunikasjon med et barn er det mange ting som må fungere. Unger kan slå seg "vrange", og bli stille som en østers hvis de bestemmer seg for det, og det er viktig å få dem på lag fra første stund, slik at de føler seg trygge og komfortable hos oss.
Mange barn får jo skrekken bare de ser en hvit frakk eller hører snakk om en sprøyte eller et legekontor.




Jeg har mange barn som pasienter på legekontoret mitt. Det er en veldig hyggelig del av jobben, og gjør arbeidsdagen mer fargerik.
Det hjelper selvfølgelig å ha en ungeflokk hjemme, men det å kommunisere godt med barn trenger ikke bare ha med det å gjøre, og det er mange som har et medfødt talent til å snakke godt med barn uavhengig om de har egen erfaring hjemmefra.
Det går veldig mye på det å SE barnet fra første stund, og fokusere på barnet og ikke på foreldrene som gjerne er med.
Mange voksne har en tendens til å snakke over hodet på ungen, det vet vi fra alle mulige situasjoner, også på legekontoret.
Der har jeg blitt mer og mer tydelig; fra jeg roper inn barnet er det han eller hun som er i fokus, så får mor eller far bli med på sidelinjen.

Jeg ga dette rådet til studentene mine også, at de hilser på barnet først, og får barnet til å kjenne seg som hovedperson og den du er interessert i først og fremst.
Det er veldig aldersavhengig hvor man skal legge listen, og det kan være mange unger som er vanskelige å få så mye ut av, også rett og slett fordi de ikke har så mye info å komme med om hvorfor de er hos legen.
Men fra der er 3-4 år så spør jeg alltid ungene om de vet hvorfor de er hos meg i dag. Så får de forklare det på sitt barnlige vis.
Mange foreldre sitter og klør etter å ta over, og en del avbryter ungene og overtar praten. Det er veldig fort gjort, men jeg er nokså tydelig på at det er barnet som er min pasient, og når jeg skal snakke med mor så bruker jeg å si til barnet at "nå må jeg spørre mamma/pappa litt også". Det kan faktisk være en utfordring noen ganger å klare å holde fokuset på den lille når mor og far tar over praten.
Noen ganger, særlig hos større barn, må man vurdere om man kanskje skal få til en prat med barnet alene, og sende ut foreldrene. Evt avtale en time med bare barnet neste gang de kommer, for deretter kanskje å ta inn foreldrene. Dette må man prøve seg frem på.

Jeg tipset studentene også på at det er smart å nærme seg et barn ved å prøve å ta opp et ufarlig tema som de trolig kan være interessert i. F.eks. fotball hos en 8-årig gutt, hva de driver med på fritiden, litt om venner, og Kaptein Sabeltann eller Barne-TV hos et barnehagebarn eller One Direction hos en stor jente. Da kommer praten ofte igang, og der er lettere å komme inn på medisinske ting når isen er brutt.

Barn har en tendens til å hoppe hit og dit i en samtale. Det er veldig fort gjort å gå over til å snakke med mor for å få ut relevant informasjon fortere, men man må prøve å være litt tålmodig å la ungen bli ferdig. Det er en kunst å klare å komme inn på rett spor igjen, etter noen omveier hit og dit i et lite barnehode.

Har jeg en baby som jeg skal kikke i ørene eller lytte på brystet tar jeg gjerne den andre hånden og stryker barnet litt over hodet eller kinnet. Det kan også fungere fint og beroligende.

For å være helt ærlig så kan det være foreldrene som er den største utfordringen når man skal undersøke et barn. Jeg har i min tid sydd, undersøkt og behandlet mange barn, og det har gått best de gangene at foreldrene er med på at vi må være litt bestemte og tydelige overfor barna. Det er nesten håpløst å få dem på lag og kjenne seg trygg hvis foreldre begynner å si "stakkars deg", når foreldrene ikke klarer å holde barnet fast og bestemt under en undersøkelse, eller de signaliserer at de er usikre på hva det er legen egentlig skal igang med her. Skal jeg gjøre noe så enkelt som å kikke inn i ørene på en ettåring er jeg helt avhengig av at mor eller far holder barnet fast og konsist, ellers får jeg det ikke til , og det blir gjerne mye mer ubehagelig for ungen. Da gjelder det å telle til ti noen genger... Det er vondt å bli sydd eller stukket, og man kan være ærlige å si det, men at det går over fort. Man roter seg iallefall bort om man lyver og sier at det ikke er vondt eller motsatt, at det er helt forferdelig.

Og så er det "finalen" da. Barna som har vært på besøk noen ganger vet at det kanskje vanker en liten premie, særlig hvis vi har utført noen undersøkelser el.lign.

Men uansett så er det aller viktigste å se barnet og behandle det med samme respekt og oppmerksomhet som hvilken som helst annen pasient.









1 kommentar:

  1. Kloke ord, og som du sier - av og til en utfordring. :)

    SvarSlett