Jentegreier...:-)

I kveld har jeg og minstejenta mi hatt en "kosestund" sammen, bare hun og jeg.
Det er litt luksus for begge to, å bare få være oss, og å få være enebarn en stakket stund-

Så da ble det Jentebølgen, og det ble bra! Litt sliten i løpet av 5 kilometer, og litt sting og uff her og der.
Men da vi traff på "haren" i løpet, Jon Almås, ble det fart på beina, både til den lille og den store av damene;-)

Det tunge valget...

Jobben som fastlege inneholder møter med mennesker av ulike slag, og man treffer folk i livssituasjoner der de står oppe i vanskelige valg og dilemmaer.
En av de utfordrende treffene man har med folk, er når det er spørsmål om abort.
Og da spesielt når det er snakk om at kvinnen selv skal ta et valg om hun skal ta abort eller ei.

Noen ganger kommer jenta eller kvinnen med en nokså klar og bestemt "bestilling", om at hun ønsker at jeg skal søke henne inn til en selvbestemt abort. Enkelte virker til å ha et helt avklart forhold til det, og ønsker ikke at jeg skal være med å diskutere abort/ikke abort, og de ser ikke behovet for noen briefing omkring verken inngrep eller evt ettervirkninger. Da er saken på en måte grei for meg også, og jeg utfører min jobb, signerer søknaden, og sender brev til gyn-avdelingen. Easy-peacy...

Andre ganger er det ikke så enkelt. Og det er da man som lege også kjenner på at dette ikke er en så lettvint sak som man gjerne ønsker å tro...

Denne uken har vært en slik uke. Det er tungt, og jeg må innrømme at dette er en av de tyngste tingene med å være fastlege. Når man møter en kvinne som er sterkt preget av tvil om hva som er riktig å gjøre; ta abort, eller velge å bære frem barnet.
Vi snakker ikke om 18-åringer, som har vært uheldig i fylla, eller 22-åringer som ikke har"tid", fordi de driver og studerer ennå. Nei, det kan like gjerne være etablerte kvinner, som allerede har barn, og som egentlig ikke har tenkt seg flere. De kjenner seg ferdige med småbarnsperioden, er sliten av bleier og nattevåk, og har sett for seg årene fremover på en helt annen måte enn å begynne på igjen med barnevogn og gulpekluter.

Hva da...? Hva skal man da si som lege og "sjelesørger", når hun spør meg hva jeg mener?

Man prøver å vokte seg vel for å bli for moraliserende, og man passer på å ikke være for bagatelliserende også.
Det blir som å sette opp en liste for og imot. Jeg tror også det er viktig å prøve å komme innunder de øverste lagene med tanker og forestillinger, og få henne til å se for seg tiden i et langsiktig perspektiv. Hun må ture å kjenne på følelsen, enten det er for eller mot, og å prøve å finne den innerste stemmen eller magefølelsen.
For uansett om hun har et trygt forhold, og en støttende mann, så er det til sist kvinnen som må ta valget, og det er hennes kropp og sinn som dette involverer i det store og hele.

Valget må tas, og det er så fordømt endelig.

Etter noen år i jobben, så har jeg også et inntrykk av at dersom man er i tvil, og kjenner på en sterk uro med avgjørelsen, så bør man ikke ta abort. Men hvordan skal jeg si det til en kvinne som sitter foran meg, og egentlig har bestemt seg for abort...? Uten å være for subjektiv. Man skal liksom være så fordømt nøytral, og objektiv.

Det var en tøff dag denne uken, da hun kom igjen, inngrepet var utført, og man kunne se bedrøvelsen i øynene.
Hva skulle man si?
Man må bare støtte så godt man kan, og gi opplevelsen av at hos meg trenger hun ikke å være "tøff", hun kan innrømme at dette er beintøft, at hun kjenner sorg, og at hun gruer seg til å se andre gå med barnevogn i tiden fremover.

Livet går fremover, og man kommer seg videre gjennom det meste. Men noen opplevelser lager små og store sår og arr i hjertet.
Abort er nok for mange en av dem...

Mangslungen dag...

I dag har det vært fra det ene til det andre, både i bokstavelig og overført betydning.
Dagen startet med en spent 9-åring, som skulle debutere i gudstjeneste-sang med Guttekoret i Nidarosdomen. Det var mye sommerfugler i magen, og vi som satt og hørte på måtte tørke en tåre fra kinnet...:-)

Derfra bar det rett i turnhallen, og klassebursdag for 8-åringen vår og en venninne. Full rulle og fest i to timer, og det var aktivt både for store og små! Absolutt en lur måte å feire barnebursdag på:-)

Så "måtte" mor og far være heiagjeng på et par fotballkamper i kveldinga, i øs pøs regnvær.

Nå er det godt å ta kvelden, kjenner jeg, og jeg er glad for at det ikke slik hver helg...

Nok en jubilant...

Da er nok en bursdag over...
Vi har akkurat kommet over konfirmasjon, med følelsen av at kaker og krem tøt ut gjennom ørene på oss, så var det fullt kakeoppbud igjen i går. For-man kan jo ikke la være å feire frøkenen som ble 8 år i går, selv om bursdagen havnet rett i kjølvannet av storebrors store dag...!

Det kan være litt "jobb" å mobilisere til ny feiring for oss voksne, når bursdager og andre "dager" kommer som perler på en snor, som det gjerne gjør her i huset, med fem unger og to voksne. Men barna forventer så klart å få være midtpunktet på sin dag, og vil gjerne at vi gjør ting på akkurat samme måte som vi har gjort i alle år. Så i går var det full flagging, kaker, bursdagssang og festivitas.
Og på søndag turnbursdag med klassen-så det er bare å stålsette seg:-)
Vi har vel lagt opp til det selv, så jeg skal ikke klage... Og hovedpersonen, hun er svært så fornøyd, og da er det verdt det!

Gylne ord fra barnemunn...

"Mamma, er det slitsomt å være mor?"
Dette ble jeg spurt om i kveld, da jeg kom ned for å si godt natt til syvåringen min. Da hadde jeg hatt en liten pause oppe i stua siden jeg la minstemann, før hun var klar til legging og godnatt-sang.
På vei inn på rommet hennes kom det nok et lite sukk, som jeg knapt tenkte på selv, men som hun tydelig registrerte...:-)

Og jeg måtte jo innrømme at det kan være slitsomt å være mor ja, ikke minst om kvelden, da det går slag i slag med kveldsmat, tannpuss, lesing og natta-sang.

Men så er det slike små gyldne øyeblikk og gullkorn som gjør det så koselig og da:-)

Etiske dilemmaer, og en viktig diskusjon...

I går morges ble jeg intervjuet i NRK, og programmet "Mellom himmel og jord" :-)
Foranledningen var nok at jeg for noen uker siden hadde en kronikk i Adresseavisen som tok for seg de etiske dilemmaene med å gjennomføre ulike screeening-undersøkelser av foster, for å finne ut om de er disponert for alle mulige sykdommer og skavanker av ulik art.
Jeg har ingen fasitsvar på disse vanskelige spørsmålene. Jeg er bare opptatt av at vi skal tørre å kommunisere omkring alle dilemmaene som følger med den rivende utviklingen som vi er vitne til, ikke minst i den medisinske verden.
Den som vil, kan høre innslaget via linken nedenfor...

http://nettradio.nrk.no/default.php?&kanal=P2NoYW5uZWw9bnJrLXAxpHN0YXJ0PTIwMTEtMDUtMjJUMTAlM0EwNSUzQTAwpGVuZD0yMDExLTA1LTIyVDExJTNBMDAlM0EwMKR0aXRsZT1UV1ZzYkc5dElHaHBiVzFsYkNCdlp5QnFiM0prpGlubj0wpHV0PTCkYml0cmF0ZT0=

Konfirmasjon...

Da er helgen over, og vi er sliten men lykkelig etter en flott konfirmasjon her i huset.
Min "lille" store sønn er blitt stor, og det er utrolig som årene går...
Konfirmasjon er ikke bare en stor dag for hovedpersonen, men jammen også for foreldrene; det gir en gylden anledning til å stoppe opp litt, og dvele over årene som har gått siden poden ble født.
I en travel hverdag så har dagene en tendens til å gå i ett, og før man vet ordet av det, så har ett år gått, så to, så er barna plutselig blitt store-
Jeg har gått gjennom hundrevis av bilder, og det er både artig og vemodig å kikke på; det er så mange små detaljer og milepæler man har glemt.

Nå er helgen over, og det skal bli godt å lene seg litt mer tilbake, uten tusen ting som må gjøres før en slik stor merkedag;-)