Hjertesukk fra en kjøpesenterskeptiker...

Jeg har i årevis med skepsis observert den kjøpesenter-boomen som har vært her i Trondheim, og også rundt på andre steder.
Det har poppet opp med digre kolosser av store kassebygg og komplekser av stort sett mindre sjarmerende arkitektionisk karakter over alt rundt byen. Jeg har mang en gang lurt på om det virkelig er marked for enda et kjøpesenter, med stort sett de samme butikkjedene som på alle de andre sentrene.

Med noen få unntak, så virker det som om selve bygningene settes opp på en rimeligst mulig måte, og hadde det ikke vært for noen trivelige butikkvinduer så hadde man nok følt at man vandret rundt i en lagerbygning, med kalde og utrivelige lys som henger fra taket.

Heldigvis, og endelig, så skrives det om dette i media, og til alt over mål så er det reportasjer om kjøpesenter-farsotten i både Uke-Adressa og Aftenposten i dag. Det er på høy tid, og jeg håper dette vil vekke folk litt, og ikke minst polikere og andre som faktisk har et ansvar i å være med og bestemme hvilken byutvikling vi ønsker å ha i dette landet.

City Syd har vært en slags pionér i kjøpesenter-bransjen, og den står tydeligvis sterkt den dag i dag, for det er iallefall fulle parkeringsplasser og stinn brakke de gangene jeg drister meg dit.
Men City Syd er et viktig kjøpesenter også for folk langveis fra, som kanskje gruer seg til å kjøre i byen, og som finner det greit å ta "byturen" der på Tillermyra.

Men nå er det jo kjøpesenterbygging overalt! Bare ta Lade, Leangen og Malvik, og også på Tiller er det flere store kolosser som er bygd kloss inntil City Syd.
Selv om det nye Sirkus Shopping sikkert er flott og fint inni, med lekre leiligheter på toppen, som kanskje har utsikt til og med, så må det da være traurig å være nabo til en slik mørk og trist koloss som står plassert som en tung meteor som har landet...! Maken til uinntagelig arkitektur er det lenge siden jeg har sett, og da syns jeg ikke det hjelper at det er fint når man kommer inn.

Samtidig som det tydeligvis er frislepp for dem som vil etablere kjøpesentre rundt byen, så driver kommunen og skriver og snakker stort om en oppfrisking av Torvet, med ønske om å få til en levende bykjerne.
Snakk om å bite seg selv i halen!
I mine øyne er det ganske enkel matematikk at bykjernen og det levende sentrum vil bli stadig mere dødt og trist, jo flere kjøpesentre som blir etablert utenfor.
Det er greit at det skal etableres arbeidsplasser i byen, men det må levende handlegater, restauranter og kaféer til for å få et ekte og vitalt bymiljø!

Jeg forstår godt dem som sier at det er umulig å parkere i byen, og at det derfor er enklere å kjøre inn til et kjøpesenter, der man kan ta storhandelen, og sette handlposene rett i bilen.
Det blir stadig verre å få parkert i sentrum, og selv om bussforbindelsene er bedre, så henger ikke dette sammen, og det blir mange dilemmaer.

I USA er det nesten umulig å oppleve byer med levende og trivelige handlegater, og der er kjøpesenterkulturen gammel og en inngrodddel av samfunnet. Vi er vel i ferd med å bli som amerikanerene på dette feltet også...?

Ingen butikker kan drive uten kunder, og ingen fine butikkvinduer er bare til pynt i sentrum. Nå foregår over 35% av butikkomsetningen i kjøpesentre, og dersom denne tendensen fortsetter å øke, så sier det seg selv at stadig flere småbutikker i sentrurm legges ned, og det blir enda flere tomme og mørke vinduer.

Ingen butikker kan leve av at vi bare rusler på Nordre på lørdagene...!

Breddefotballmor...

I kveld har jeg hatt fire unger på fire ulike fotballtreninger...!
Fra vi fikk hivd i oss middagsmaten har det vært kjøring, henting, sure sokker og leggebeskyttere i hytt og vær her i huset.

Og jeg som trodde at fotballsesongen var over...!!
Neida-nå er vintersesongen i gang, og det er visst veldig viktig at barna trener fotball hele året, virker det som.
Jeg har sansen for at noen sporter er litt sesongbetont jeg, slik at ungene med god samvittighet enten kan ta seg en pust i bakken nå som det er er høst, eller faktisk drive med en annen aktivitet nå i vinterhalvåret.

Greit nok med eldstemann på 16, og jeg forstår at de satser når de er blitt så store.
Men at seksåringer og niåringer "må" ha fotballtreninger nå, det forstår jeg ikke helt.
Da mine to eldste var så små var det mye mer oppdelt, med fotball i sommerhalvåret, og feks håndball eller ski det motsatte halvåret.

Men nå skal det kanskje satses mer enn før? Vet ikke jeg...
Jeg tror ingen av mine kommer til å ha noen fremtidig karriere i RBK eller lignende, og egentlig ønsker jeg at de skal bli litt allsidig også mht hobbyer de får prøvd seg i.
Man kan alltids si at man ikke må eller trenger å møte opp på så mange treninger når det er lavsesong, men prøv å si det til et barn som egentlig er ivrig da, og der kompisene møter opp...!


Jeg er like "pudding" som  barna etter treningen, for det blir logistikk på høyt plan å få til mat, lekser og andre småting når det er en slik treningsmarathon.
Det er heldigvis ikke slik hver kveld, og det blir garantert ikke oppmøte på fotballtrening hver uke for de minste heller, når snøen kommer og det er andre fine aktiviteter å boltre seg med...;-)

En stille stund...

I dag er det Allehelgensdag. Det er en dag som tradisjonelt brukes til å minnes alle helgener og martyrer.
Denne dagen er også for oss til å minnes de døde, og en fin anledning til å stoppe litt opp og sende tanker, og kjenne på følelser til noen vi har vært glad i og savner.

For meg er dette en slik dag.
Jeg tenner et lys ved bildet som står ved siden av faren min, og min lille sønn, som døde da han skulle starte livet.

Hverdagene rusler avgårde, og man har et aktivt og innholdsrikt liv, som ikke alltid gir rom for å sitte ned og kjenne på tankene sine, og hvordan man egentlig har det. Dette gjelder også sorg og smerte som man bærer med seg, og denne lille strengen av vemod som henger ved etter at man har mistet et barn.
Det er vondt, og det er  godt å kjenne på denne smerten. Og jeg tror at denne smerten og bunnløse sorgen også har gjort at jeg er bedre i stand til å kjenne på ekte glede.

Så derfor var det faktisk godt å ha en stille stund ved Eriks grav i dag. Min lille sønn har på sitt vis bidratt til at jeg har fått kjenne på hele regnbueskalaen av følelser, og det har jeg faktisk lært å være takknemlig for...
 

Langt fra kaviar til Big Mac...

Helgen har vært tilbragt i St Petersburg, en by som setter dype spor fra første stund!

Denne millionbyen, som har en voldsom historie med kriger, tsarvelde, overdådig luskus og bunnløs fattigdom.
Det er ikke mange andre steder enn i Vinterpalasset at man i løpet av få timer vandrer omkring mellom rom fulle av malerier av Rubens, Rembrandt, Leonardo da Vinci, kilovis med gull på vegger og tak og utsmykninger som ikke kan beskrives med ord!

St Petersburg oser av gammel velstand, og det er fascinerende å se hvilken standard det er på bygninger, som er oppusset og vedlikeholdt, rent og pent over alt, og en bilpark som nærmest kan måle seg med her i landet.
Men man lurer jo på om denne vakre storbyen er et "utsetillingsvindu" for Russland da, og at virkeligheten er en nokså annen dersom man hadde dratt et stykke ut på landsbygda...

En annen ting som var "fascinerende" var de stive prisene på mye av det som regnes som "vestlig". Ikke minst gjaldt det drikkevarer på restauranter, der det var rene ruin-prosjektet å finne på å kjøpe seg en flaske fransk eller italiensk vin! Prisene var så ille at til  og med Norge ble billig, og det sier litt. Det kom fort på opp i 2000 kroner for en god flaske rødvin, og da ble det faktisk artig å prøve russiske dråper, som var gode de og!

Det er noe som heter "Big Mac-indeksen", etter at The Economist innførte denne uhøytidlige måten å sammenligne ulike lands økonomi på. Helt enkelt sagt, av en absolutt ikke-økonom, så kan prisen på en Big Mac si litt om levestandard, prisnivå og valuta i et land.
Far i huset har alltid vært fascinert av dette, og dratt oss med til en MacDonalds for å sjekke prisnivået, til stor glede for de minste iallefall;-)

Mens en burger koster 55 kroner her i Norge, betaler man 84 rubler, eller 17 kroner i Russland.
Det var langt fra "hvermannsen" sin burgerpris til de prisene vi måtte betale på de gode restaurantene rundt om i byen, der russisk kaviar kunne kjøpes for tusener for noen gram. Slike steder kan de aller fleste russere trolig aldri får råd til å sette sine ben, og det er fobeholdt den rike eliten og alle de andre nyrike...

Jeg syns "Big Mac-indeksen" sa meg noe om det enorme klasseskillet som er det russiske samfunnet, der man er vitne til den ytterst luksus og den største fattigdom.

Luksus og stormannsgalskap har visst alltid vært en del av kultur og historie i St Petersburg, og det var tydelig den dag i dag...!

Barseltiden-bedre for hunder enn for babyer...?

I siste Uke-Adressa er det intervju med en hundeoppdretter som forteller om det å få nye valpekull, og hvor mye jobb, omsorg og tid det tar.

 Her skrives det om hvor viktig det er at mor får full ro sammen med de nyfødte valpene sine, og at ingen andre mennesker får hilse på dem før det er gått fire uker!
Det understrekes også viktigheten av at moren trenger ro for å få igang melkeproduksjonen, og at valpene blir urolige dersom de ikke får denne nødvendige freden den første tiden.

Dette kunne like gjerne vært tatt ut fra en barselbok for oss på to ben.
Men desverre, så er det ikke det, og man kan noen ganger få følelsen av at de firbente får bedre forpleining enn oss mennesker, iallefall i tiden rundt og etter fødsel...

Det er ikke måte på hvor mye penger folk bruker på hundene sine, og det er Big Business, Det arrangeres valpekurs, dressurkurs, og det kjøpes utstyr og duppeditter over en lav sko til kjæledyrene våre.

Misforstå meg rett; det er vel og bra at vi tar godt vare på dyrene våre, når vi først har valgt å anskaffe oss et husdyr. Vi har selv nylig fått et nytt familiemedlem, en liten kattunge som har fått navnet Bacchus. Og det er ikke tvil om hvem det er som er midtpunktet i familien for tiden!
Man får forbausende raskt et forhold til disse små byltene, og det knives blant både store og små i familien om å få klappe, kose og kjæle med ham.

Men jeg fikk nesten sjokk når jeg var innom en dyrebutikk for å kjøpe en enkel kurv og annet nødvendig småutstyr til ham. Her er det omtrent ikke begrensninger på hva man kan få kjøpt, og iallefall ikke begrensinger på hvor mye penger man kan få svidd av på disse husdyrene!
Fra jeg var liten var jeg vant med at katta spiste opp middagsrestene, og kanskje fikk seg en melkeskvett i ny og ne. Ellers var den en allminnelig huskatt, som ble sluppet ut om natten for å fange mus og sloss med nabokattene. Men neida; etter en prat med andre i slekta, så fikk jeg klare råd om at man ikke bør gå på Rema og kjøpe Kitekat eller Friskis, for katten bør få mer næringsrik og "riktig" fór, som man bare får kjøpt hos dyrlegen eller spesialbutikken,-til en blodpris...

Jaja, det er fint at vi er allrighte med dyrene.
Men jeg er minst like opptatt av at fokuset kanskje bør rettes enda mer mot mor og barn...!
Som lege, med et stort engasjement innen barselomsorgen, må jeg si jeg blir bedrøvet med tanke på den utviklingen vi har sett og ser innen denne delen av en kvinnes liv, men ikke minst i det lille nyfødte barnets liv.
Det har blitt skviset mer og mer på liggetiden på barsel, og nå er det vanlig at man sendes ut i løpet av 1-2 døgn etter at barnet er født.
For noen er dette greit, og mange syns det hersker en så hektisk stemning på barselavdelingene at de syns det er like greit å komme seg hjem.

Men denne utviklingen bekymrer meg! Jeg mener det er et altfor hardt press på mor og barn i denne første og viktige fasen.
Som det sto i "valpereportasjen" så er det også svært viktig at moren trenger ro for å få igang melkeproduksjonen. Hos oss kvinner så kommer denne produksjonen ikke igang ordentlig før det er gått tre dager, og da sier det seg selv at det kan være en stor utfordring og et eksperiment å sende hjem moren med det lille barnet, før de har fått ammingen på stell.
Det er ikke uventet om ammefrekvensen kommer til å gå ned de neste årene, all den tid det ikke legges til rette for at de nyfødte får den hjelp og assistanse som de trenger!
Det er heller ikke særlig "ro og hvile" over det å måtte dra frem og tilbake til sykehuset for å ta blodprøver og veie barnet de første dagene, fordi alt er blitt så effektivt i helsevesenet.

Ja ja, barseltiden, og det stadig mer hektiske rundt denne viktige perioden i en nybakt mors liv i alle ender, kunne jeg skrevet mye mer om, for det opprører meg faktisk.
Men jeg får ta mer en annen gang...;-)

Voff!

 

En kjærkommen nyhet...!

Her i huset har vi blitt faste abonnenter av Aftenposten Junior!
Eller rettere sagt så er det barna som er blitt abonnenter, og det ferske innslaget i landets papiravis-verden har raskt blitt en suksess blant husets yngre garde.

I likhet med Supernytt i NRK, så har ungene nå kanaler for å motta aktuelle nyheter på en måte som de er i stand til forstå og absorbere.
Det er imponerende hvordan både NRK Super og Aftenposten Junior klarer å formidle alvorlige nyheter og innimellom kontroversielle og innfløkte på en måte som ungene forstår og klarer å ta innover seg.
Det er utrolig hvor mye barn klarer å ta innover seg, uten å ta skade av det, og de fleste er både robuste og kompente små mennesker, som tåler å høre at verden ikke bare er et snilt og uskyldig sted. Det viktgste er hvilken måte de får servert fakta og realiteter på.

Vi har en tendens til å undervurdere barn, og i vår "snillhet" prøver vi kanskje å skåne dem fra livets realiteter.
Men de lar seg ikke lure, og da er det bedre at de får høre sannheten, og får informasjon gitt på en en enkel og konkret måte, som er tilrettelagt deres nivå.

Det er her jeg har inntrykk av at Aftenposten Junior har lykkes bra med å formidle nyheter og aktuelle saker som barn og unge er opptatt av.
I den siste utgaven, som kom i dag, skrives det både om den 14 år gamle jenta i Afganistan, Statsbudsjettet og Nobels Fredspris, i tillegg til at det er intervjuer og reportasjer om barn som har opplevd sorg bl.a.

Heia Aftenposten Junior! Takk til dere for det nye tilskuddet, og vi gleder oss til flere aviser i postkassen fremover.

Sunn egotripp...

I helgen har jeg og min kjære vært på en skikkelig kjærestetur.
Tre fulle dager borte fra kjas og mas, unger og jobb, og bare slappet av og kost oss sammen.
Vi er så heldige å ha spreke og snille besteforeldre som stiller opp, noe som gjør det mulig å stikke av for en helg, og bare være TO!

Jeg elsker barna mine over alt på jord, og jeg går gjennom ild og vann for dem. Og jeg tror de har det ganske allright, selv om jeg er langt fra en "perfekt" mor på noen som helst måte. Jeg nyter også å tilbringe tid sammen med mine håpefulle, både på gråe, travle og kjedelige hverdager og på ferier og helger.

Men for å være helt ærlig så nyter jeg det å kunne være bare for meg selv eller bare kone og kjæreste for mannen min også, og derfor drar vi faktisk bort på en helg i vår tosomhet med ganske god samvittighet.
Jeg velger å tro at barna faktisk drar nytte av dette også, iallefall indirekte. For det er vel en kjensgjerning at en god del kanskje hadde hatt godt av å komme seg litt bort som par, såfremt de har barnepass-muligheter.
Det er noen som ikke har muligheter, og så er det noen som ikke helt tør eller orker å ta seg "fri", og gi ansvaret for barna til noen andre.

Med  tre-fire og fem unger i mange år, så tror jeg en av grunnene til at jeg har holdt energien oppe er at jeg faktisk har tatt noen "friminutt" en gang i blant.

Jeg er ikke redd for å innrømme at jeg innimellom trenger å "Kvila vetet", og ha hodet for meg selv noen ganger. Vi er ganske så flinke til å spise både frokost og middag sammen her i huset, men du verden for en kakafoni det kan være når alle skal ha ordet, og helst overgå hverandre i konkurransen om å få mors og fars fulle oppmerksomhet...!

Det er sikkert ikke politisk korrekt, men jeg må faktisk helt ærlig innrømme at jeg syns det er ganske ok å sitte på et fly uten unger rundt meg, og bare sitte tilbakelent, eller ta opp boken min.
På helgeturen til Skottland denne gangen, så bodde vi på et lite hotell uten et eneste barn, og det var faktisk slik at vi syns det var godt også!
Jeg vet at dette er litt kontroversielt, men at stadig flere reiseselskaper reklamerer med hoteller og turer som er garantert uten barn. Og jeg kan på en måte forstå dem som ønsker å dra på et sted der bassenget ikke er overfylt av lekende barn. Barn tar stor plass, og det skal de få lov til.
Men det kan bli kulturkrasj av sånt, og da får ingen det koselig.

Selv har vi fylt både flyseter og hotellbassenger mang en gang, så jeg har absolutt vært der også! Det er kjempekoselig å være på steder og hoteller der man merker at barna er velkomne og rene maskotene.
Men jeg vet jammen om hoteller og steder der jeg ikke ville tatt med ungene heller, verken for min egen, barnas eller andre gjesters skyld.
Det bør også være greit at barn ikke er med over alt og til alle tider.

Man trenger ikke å dra så langt, eller gjøre det vidløftig, men jeg tror flere familier, og ikke minst par, har hatt godt av å huske på hverandre litt mer, midt i et travelt liv fylt med unger og mange praktiske gjøremål...;-)