En lykkelig dag...

For et par dager siden markerte FN for første gang den internasjonale LYKKEDAGEN, "Day of Happiness".

Dagen for lykke; dette høres både fint og klamt ut, på en måte. Lykke-begrepet er et slikt som for mange kan kjennes både fint og tyngende. Og vi nordmenn er vel ikke akkurat kjent for å spre rundt oss med adjektiver og uttrykk for hvor glade og lykkelige vi er.
Kanskje er mange av oss ikke så vante eller "flinke" til å kjenne etter hvordan vi egentlig har det heller...?
 Det er nok ikke det at de fleste nordmenn er kalde, ufølsomme eller likegyldige, det er vel heller personlighetstrekk, tradisjon og naturlig forsiktighet som gjør at vi ikke overstrømmer hverandre med kjærlighetserklæringer følelsesuttrykk.

Og det krever faktisk en del å kjenne etter om man er lykkelig, glad og nokså tilfreds med tingenes tilstand, livet kort og godt.

Nordmenn har da faktisk scoret høyt i internasjonale undersøkelser på hvor lykkelige man er, og på mange måter skal det da bare mangle også; sett i lys av vår materielle rikdom, ren natur, vann, velferd og muligheter.

 Men det er mange andre faktorer enn ytre velstand og velferd som avgjør om et menneske kjenner seg lykkelig. Det er også skapt mye press og forventninger i samfunnet om at vi skal kjenne oss vellykkede, fornøyde og lykkelige til enhver tid, og da kan det kjennes ekstra sårt og tungt når man faktisk kjenner det helt annerledes inni.

Livet og de følelsene og erfaringene som hører med går opp og ned for oss alle. Faktisk kan det være nettopp det å havne i situasjoner som hiver en uti stormen og uværet, med motgang og kriser, som gjør at en faktisk får bedre evne til å kjenne på det som kan kalles ekte lykke óg...? Det er vanskelig å vite hva som er ekte glede og lykke dersom en aldri har kjent på det motsatte, tror jeg.

Det er fint at FN har satt lykke på kartet, og vi har godt av å bli påmint at "livet er ikke det verste man har..." ;-)

http://www.un.org/en/events/happinessday/

Foreldremøte-farsott...

Har man vært foreldre noen år, så har man blitt ganske dreven i å gå på foreldremøter.
Foreldremøter er fast innslag både høst og vår, enten barnet går i barnehagen, eller på skolen. Slik har det vært siden jeg selv var barn, og det var en av de få treffpunktene mine foreldre hadde med min skolegang i løpet av mange år. Det var vel en foreldresamtale i ny og ne óg, men ellers var det ikke mange gangene våre foreldre var involvert i verken skolehverdagen, og iallefall ikke i fritidsaktivitetene som jeg fór rundt på.

Det er andre tider nå, kan man si! Som mor til fem har jeg begynt å bli helproff på foreldremøter og foreldresamtaler, og det er gjerne minst en slik samtale i avtaleboken min hver eneste uke.
For nå er det ikke bare barnehage og lærere som kaller inn til slike samtaler og møter om våre håpefulle; neida, det er også de som driver fritidsaktivitetene. Da sier det seg selv at det blir mye, kanskje litt for mye...?
Jeg er absolutt ikke uinteressert i hvordan barnet mitt har det eller gjør det i sang, sport eller tegning, men det blir litt "overkill" å skulle ha egne samtaler om hvert barn, syns jeg. Mye tid tar det og!

Det jeg kanskje reagerer mest på, er at skolene har konsekvent begynt å kalle inn til foreldresamtaler i arbeidstiden! Tenk på alle de arbeidstimene som går med til at foreldre skal ta seg fri fra jobben for å dra til skolen for en 30 minutters samtale...! Er dette for at skolen skal slippe å betale læreren overtidslønn, at de ikke har samtaler på ettermiddag eller kveld? Jeg kan forstå at det gjør godt i en slunken skolebudsjettkasse, men rent samfunnsøkonomisk er det nokså på trynet, vil jeg tro.
Det er nok en del foreldre som har en "snill" arbeidsgiver, og en arbeidsplass hvor de kan stikke av en time eller to, også uten å avspasere. Men for oss som jobber i det private er dette et rent tapsprosjekt, og mye mer vanskelig å komme fra også.
Og når to foreldre tar seg fri i tillegg, så blir dette en ganske dyr foreldresamtale.

Er det noen som er bevisst dette, eller gjør skolene som de vil med dette??

Denne uken ble jeg i tillegg kalt inn til en foreldresamtale på kulturskolen, og det til og med midt på dagen! Jeg hadde tilfeldigvis fri den dagen, men de kan da ikke regne med at folk bare kan dra fra jobb en vanlig arbeidsdag, for å gå på en foreldresamtale..?

Dette er en av de tingene som bare arbeider seg inn, bl.a. fordi vi har det så godt her i landet, også med stor fleksibilitet på arbeidsplasser, gode ordninger og økonomi. Men at det er GOD samfunnsøkonomi, nei det tror jeg ikke.

Og selv om jeg er opptatt av at ungene mine skal få god oppfølgning, så stiller jeg spørsmål omkring noen av foreldremøtene, og forventningene til foreldres oppfølging.

Det blir iallefall feil hvis det er foreldrene, og deres arbeidsplasser som skal betale regningen for disse møtene!

En dyrekjøpt forsikring...

 Det fortelles i dag om forsikringsbransjen som har fullmakt til å innhente opplysninger fra PP-tjensesten og andre instanser, i forbindelse med at foreldre søker foriskring til barna sine.
Folk, og ikke minst politikerene, er sjokkerte og rystet over at dette er en aktiv praksis den dag i dag.
Dessverre så er jeg ikke sjokkert i det hele tatt.

Jeg har lenge ergret meg og reagert på forsikringsbransjens "arbeidsmetoder", store makt og fullmakter.
Mange av oss velger å forsikre oss til opp over pipa; enten det gjelder oss selv, huset, hytta, bilen eller ungene våre. Vi blir fortalt og anbefalt hvor viktig det er å forsikre oss, i tilfelle ulykken eller katastrofen skulle ramme oss.

Som fastlege møter jeg denne problemstilling titt og ofte, og har lenge reagert på hvor mye makt forsikringsselskapene har i forhold "til den lille mann", som de ønsker å få som sine kunder.
Jeg har faktisk skrevet en blogg om dette for noen måneder siden, i kjølvannet av en frustrasjon jeg sitter med som lege; at pasienten har skrevet under fullmakt til at vi skal sende HELE journalen til forsikringselskapet.


http://lykkelig-som-liten.blogspot.no/2012/09/journalinfo-og-forsikringsselskaper.html

Joda, forsikingsselskapene har angivelig rett på å få vite om hver lille eller store ting du har vært til legen for, uansett hvor relevant eller irrelevant det måtte være for å vurdere om du skal slippe gjennom nåløyet deres, å få full uføre- døds- eller ulykkesforsikring!
Så selv om din chlamydiainfeksjon for 7 år siden, samtalen du hadde med meg som lege om sidespranget ditt på julebord for to år siden, eller depresjonen du hadde som tenåring ikke er særlig relevant for at selskapet kan vurdere om du er FRISK nok til å få full forsikring i dag, så skal du være klar over at alt dette ligger på pulten til Gjensidige, If eller Tryg, dersom du skriver under fullmakt til at de kan få utskrift av HELE journalen!!

Jeg har faktisk tatt på meg å redigere journalen til folk uten at de har spurt om det, fordi jeg syns dette er en helt urimelig praksis, og jeg syns ikke folk forstår sitt eget beste når de er så naive at de lar forsikringsbransjen få så mye sensitive opplysninger om oss.

 Nå altså også barn.
Forskring av barn har skutt i været, og nå er mange hundre tusen barn forsikret her i Norge. Det må bety at folk ikke stoler på at velferds- Norge stiller opp når det trengs, og det er i seg selv et tankekors.
Tendensen er jo generelt at vi helst vil sikre barna våre og deres helse fra de er unnfanget, og det er kanskje enda et symptom at vi vil gardere oss og prøve å ha kontroll på situasjoner vi egentlig ikke kan ha kontroll over.

Men saken i media i dag dreier seg om at forsikringsselskapene går inn og ber om taushetsbelagte opplysninger fra PP-tjeneste og andre instanser der det er informasjon om barnet ditt har vært til utredning for ADHD, andre adferdsvansker, dysleksi eller andre ting som lærere, barnehagepersonell og foreldre har  sett behov for å utrede i liten eller stor grad.
Det er i utgangspunktet en veldig god ting at vi har et kommunalt apparat som bistår i å observere barn som sliter på en eller annen måte, og oftest er det nokså små og forbigående tilstander, som barnet "vokser av seg", enten med eller uten ekstra ressurser satt inn.
Men dette kan altså være "skjebnessvangert" for en forsikringssak, dersom selskapet man har søkt barneforsikring i, oppfatter dette som en potensiell risiko for at barnet kan komme til å få problemer som voksen av. Mange milde adferdsproblemer eller små "skavanker" vokser man jo av seg, og modnes ut av, og da er det helt urimelig at dette skal kunne brukes mot et barn ved "riskoberegning" ifb med forsikringspremie.

Jeg har selv vært borti en sak, der PP-tjenesten advarte om å henvise et barn til BUP, fordi dette kunne bli et problem for barnet senere, fordi det ville stå i papirene. Risikoen for å få en "diagnose" er så stor, ikke minst i forhold til spørsmål om forsikringssaker, militærtjeneste og andre momenter; og med den praksisen som ble avslørt i dag, vil det kunne bli enda flere som lar være å søke hjelp, av redsel for å bli "stemplet" med nedsatt funksjon.

Dette er helt hårreisende, og jeg mener at det er på høy tid at det vurderes å gi forsikringsselskapene mindre makt og myndighet til å grafse i folks privatliv på denne måten.
Det må være mulig for dem å gi folk forsikring, uten å ha slik blanko-fullmakt på alle plan!

Livets valg, og uutholdelige letthet...

En del av Høyres kvinner har gått mot sitt eget parti denne uken,  og protestert mot at programkomiteen ønsker å stramme inn en del av abortloven. De mener at det etter 12 uker ikke skal være selvbestemt abort dersom det er tegn på alvorlig sykdom hos fosteret.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/Hoyrekvinner-gjor-abortoppror-7139512.html

Denne diskusjonen og uenigheten illusterer hvilket vanskelig tema dette er. Og en ting er jeg ganske sikker på; det finnes ikke et riktig eller galt svar i denne sammenhengen.

Jeg sitter som fastlege oppe i disse vanskelige situasjonene og folks valg jevnlig, og det er svært krevende, for alle parter.
Men møter mennesker som gjerne har hatt store forventninger, håp og drømmer. Så kommer alvoret og realitetene som kastet over en, og man blir satt på prøvelser som det ikke går an å sette seg inn i for andre.
Jeg har skrevet flere blogger om temaet abort, som det går an å lese nedenfor:

http://lykkelig-som-liten.blogspot.no/2012/01/livets-uutholdelige-letthet.html

http://lykkelig-som-liten.blogspot.no/2011/10/abort-en-tabubelagt-rettighet.html

Høyre er ikke uenige med selv eller hverandre om retten til selvbestemt abort innen uke 12. Det er denne spesielle situasjonen etter uke 12, med foster som ikke har en dødelig sykdom, men som altså har "egenskaper" eller sykdom som innebærer alvorlig sykdom.
Programkomiteen mener dagens lov innebærer et økende "sorteringssamfunn" og at det diskriminerer dem som i dag har de lyter, kromosomfeil og sykdommer som gir grunnlag for abort.

Jeg har ikke noe klart svar på hva som er rett eller galt i denne vanskelige debatten. Mine møter med kvinner, og noen ganger med deres partnere, i en så ekstrem situasjon som det å vurdere abort er, er alltid krevende. Noen ønsker råd, andre har det klart når de kommer.
Det er også svært krevende å bli vurdert for en nemnd, en ekstra belastning for dem det gjelder, at andre skal sitte og vurdere og "dømme" hva som er riktig for ditt liv og din situasjon.

Men, noen retningslinjer og lover må man ha. Og hvor grensene skal gå, og hva grensene skal være, ja det er alltid en utfordring å finne.

Dette at vi skal ha rett til å bestemme selv, at det er kvinnens eget valg, osv, er et omkved vi hører stadig, og brukt i mange sammenhenger, også i helsevesenet.
Dette er gode og selvsagte rettigheter i et land som Norge. Abortloven har vært kjempet frem, og innebærer en viktig og grunneleggende rettighet for kvinner. Jeg forstår at mange reagerer på det foreslås endringer på denne.
Men,-noen ganger er det en stor byrde óg, å ha "rett" til å bestemme selv, og det gir en et stort ansvar og en tung bør å bære på. I dette tilfellet fordi det gjelder mer enn en selv.
Selvbestemmelse høres så "lett" ut, men i ekstremt tunge sutuasjoner og avgjørelser, tynger denne rettigheten.
Men det er noe vi må tåle å bære, dersom vi skal kreve selvbestemmelse i de fleste av livets sammenhenger.

Samfunnet endrer seg, og teknologiske nyvinninger og teknikker nødvendiggjør nye typer debatter og vurderinger.

Uansett hva som er riktig eller galt for den enkelte, så er jeg glad for at diskusjonen kommer opp i Høyre. Jeg har etterlyst mer debatt og fokus på det etiske aspektet, både i abortdiskusjonen, og i diskusjonen om hvorvidt Norge skal innføre en tidligultralyd for alle gravide i uke 12.
 Det er er å ta både temaet og kvinnene det gjelder, på alvor.

Kvinnehelse er også kvinnesak...!

 Jeg ble spurt av Tidsskriftet for den norske Legeforening og jeg kunne tenke med å skrive noen tanker omkring kvinner og helse i anledning Kvinnedagen.
Det var jo et utall ting å ta opp, og reflektere over, men det kokte ned til det som står på nettet i dag:


http://blogg.tidsskriftet.no/2013/03/kvinnehelse-er-ogsa-kvinnesak/

I over hundre år har det vært markert en egen Kvinnedag rundt om i verden. En dag der det settes lys på kvinners rettigheter og muligheter, eller mangel på sådane. Kvinnedagen ble opprinnelig brukt til å kjempe frem stemmerett for kvinner, en rettighet vi nordmenn tar aldeles for gitt i dag.

I et verdensperspektiv er det fortsatt mange av de grunnleggende rettigheter og muligheter som må kjempes for, for våre medsøstre i andre land. 

Vold mot kvinner er grelt eksempel. Voldtekter og annen type grusomheter mot kvinner er kynisk og bevisst brukt som krigsstrategi i mange land og konflikter, den dag i dag.

Vold mot kvinner er dessverre ikke et ukjent problem i Norge heller, og såkalt partnervold og vold i nære relasjoner er et folkehelseproblem også her. Denne uken er vår egen likestillingsminister i FN i New York, der dette dystre, men viktige temaet globalt, tas opp. Og i dag kom regjeringen med den gledelige nyheten om at de setter av mange milloner til satsing for å redusere forekomsten av vold mot kvinner og barn.

Dette er en skamplett i samfunnet vårt.

Nedenfor er et blogg jeg skrev om dette temaet i Tidsskriftet blogg for et par måneder siden:

http://blogg.tidsskriftet.no/2013/01/nar-virkeligheten-er-for-vond-a-se/

Seksualisert vold er også vanlig forekommende, og det går ikke en helg uten at man hører om jenter og kvinner som blir voldtatt; både ute på byen og i den private sfære. Dette er helt uakseptabelt, uansett hvilket antrekk, promille eller tilstand kvinnen er i.

Men i det store og hele har vi det stort sett godt her på berget, og burde nok være såre fornøyd med tingenes tilstand. Men likevel har vi våre utfordringer her óg, og det er mange ting det går an å ta fatt i og å engasjere seg i når det gjelder kvinnehelse. Men det er en anerkjennelse av kvinnehelse at denne del av medisinen har et eget professorat ved NTNU, og det forskes en del på kvinnerelaterte helseproblemer.

Tradisjonelt, så har jo kvinner og deres helsetilstand kommet noe i bakleksa, i alle fall når det har angått forskning, og spesifisert forskning myntet på kvinner. Kvinner og menn er ulike, både biologisk og psykologisk, og uansett hvor mye enkelte ønsker å gjøre oss like, så er det forskjeller, og takk og pris for det! Den biologiske ulikheten har man begynt å se litt nærmere på i medisinens verden, bl.a. innen hjertesykdom. Kvinner har med sitt moderne og travle levesett begynt og ”ta etter” menn, både når det gjelder røyking, snusing, alkoholbruk og kosthold. Dette har gitt nye utfordringer, og man ser flere kvinner med hjerteinfarkt, alkoholskader og andre lidelser som før var ”forbeholdt” menn. Det som har vært mangelfullt, er at man ikke har hatt kunnskap om at kvinnekroppen reagerer annerledes på disse skadelige faktorene, og dermed får andre symptomer og faresignaler. Kvinner har for eksempel andre tegn på hjerteinfarkt, og de er mer sårbare for alkohol enn menn. Det er veldig viktig at dette blir anerkjent, og at det satses mer på å forske på kvinner også når det gjelder disse tradisjonelle ”mannesykdommene”! 

Og heldigvis, så er det altså mye som skjer innen kvinneforskning nå, noe som vil komme mange kvinner til gode.

Men som jeg skrev om i bloggen i dag, så er det andre typer utfordringer kvinner av i dag opplever, og selv om det kanskje er "småplukk" og bagateller i forhold til det mange av våre medsøstre i andre land strever med, så syns jeg det er viktig å ta opp som reelle samfunnsutfordringer i vårt travle og moderne samfunn.

 Ha en god Kvinnedag, alle sammen!

Vær rause med hverandre, og ikke minst med dere selv:-)

Hva er det vi skal rekke...?

I dag går likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen ut med litt valgflesk til Kvinnedagen, når hun frister med at alle kvinner skal ha rett på lønnet ammefri frem til barnet er 1 år. I dag har alle med offentlige stillinger og spesielle avtaler denne retten, men regjerningen skal nå altså fronte denne saken som en likestillingsgulrot på selve Kvinnedagen.

http://www.adressa.no/nyheter/innenriks/article7210553.ece

Som med det meste den rødgrønne regjeringen beskeftiger seg med for tiden, så er det likestillingsperspektivet som er den rådende grunnen til denne retten for alle.
Men så kommer likestillingsombudet og heller malurt i begeret til Thorkildsen, nesten før hun har nådd å komme med sin gladsak; fordi denne regelen kan redusere snarere enn å øke likestillingen mellom kjønnene...! Dette pga at private arbeidsgivere, som skal få regningen til dette utspillet til de rødgrønne, får enda en grunn til å vegre seg for å ansette en fertil ung kvinne...!

Henger dere med? Jeg har i allefall problemer med å henge med i alt dette likestillings- og likelønnspreiket deres.

Jeg er veldig opptatt av at mor og barn skal ha all den tid de trenger til å opprettholde ammingen, i det minste så lenge som WHO og norske helsemyndigheter anbefaler. Det skal da bare mangle, i et land som er foregangsland når det gjelder amming, og viktig forbilde for mange land som ser opp til oss i denne sammenhengen. Men verken en mor eller et barn er maskiner, og selv med ammefri fra jobben, er det for det første ikke alle som vil ha mat akkurat da det er ammepause. For det andre er det så mange dette er uaktuelt for, pga lang avstand til jobb, og en type jobb der det ikke passer inn med ammefri.
Skal man begynne å jobbe ved 6 måneder, for at far skal få komme på banen da, så sier det seg selv at man må slutte med fullamming lenge før dette, for at babyen skal klare seg uten mor en arbeidsdag. Da slår jo myndighetene bena under seg selv, dersom de ærlig mener at de fortsatt satser på viktigheten av amming.


Men jeg har lenge ment, og mener fortsatt like sterkt, at denne rødgrønne regjeringen, men SV i spissen, har stått for et "rævkjør" mot småbarnsmødre, for å fortelle dem at det aller viktigste er å komme seg ut av ammetåka og inn i arbeidstøyet. Koste hva det koste vil. Fordi det etter sigende er helt essensielt å være ute av jobb kortest mulig, for ikke havne i bakleksa karrieremessig og lønnsmessig. Det å være hjemme med barn er ikke samfunnsnyttig i forhold til å klatre på karrierestigen, tydeligvis.

Jeg er den første til å være enig i at kvinner selvsagt skal ha lik lønn for likt arbeid. Og at de som ønsker å satse på karriere må ha like vilkår som menn på det. Men jeg opplever at denne regjeringen trør ned over hodet på folk hva som er rett og politisk korrekt, og det er en kvelende opplevelse av at de har satt standarden for hvordan familier, og ikke minst kvinner skal ha lyst til å prioritere etter at de får barn.


Denne rødgrønne regjerningen, som startet opp så friskt med å erklære seg som en miljøregjering. Da er det paradoksalt at de fokuserer så mye på at det er full jobb, full lønn, karriere og "hard" verdiskapning som skal være gullstandarden. Man kunne kanskje tro at de ville fronte mer "myke" verdier som parametre, der det kanskje ble satt fokus på at flere familier kanskje ville være tjent med å sakke litt på kravene og stresset; at enten mor eller far eller begge gikk i litt reduserte stillinger i en periode mens barna var små.

Det flommer av innlegg, blogger og kronikker, av damer, ja stort sett kvinner, som har fått nok av dette presset for å være effektive lønnsmaskiner fra babyen er halvåret. Mange mødre vil få lov til å være mødre
Er dette et tegn på at grensen er nådd for hva myndighetene skal blande seg oppi, og for hva kvinner og familier orker?

http://www.dagbladet.no/2013/03/07/kultur/debatt/kronikk/feminisme/mammarollen/26102219/

Det er jo knapt noen som vil tilbake til kjøkkenbenken, i den forstand det var for noen tiår siden. Det er ikke det dette dreier seg om. Det er heller en markering av at det går en grense for hvor høyt prioritert effektivitet, lønnsomhet, og det glorifiserte synet på sjefsjobber og karriere har blitt i vårt samfunn.

Man trenger ikke å bare lage cupcakes og skrive interiørblogger for å være enig i at dette er en tankevekkende utvikling. Det er noe myndighetene og en del markante journalister i Oslopressen (gjerne kvinner), må ta innover seg, og ikke ignorere, selv om de er uenige.

Det er Kvinnedag i morgen, og jammen har tematikken tatt nye vendinger...!

Skal tidlig krøkes som god kokk skal bli...!

Det er ikke hver dag man får servert middag, og iallefall ikke av sine håpefulle!
Denne uken  hadde 11-åringen min hjemmelekse i "mat og helse", der han skulle planlegge, lage og servere middag til hele familien.

Menyvalget sto han for selv, og av flere alternativer, endte han opp med å servere pannekaker med sukker, syltetøy og bacon.
Og hvor går man for å finne en god og sikker oppskrift på pannekaker? Jo selvsagt tyr man til vår alles kjære Ingrid Espelid Hovig, og hennes "Rødrutede kokebok"!

Denne kokeboken er vel fast inventar i mangt et norsk hjem, og den slår aldri feil:-) Til tross for at kjøkkenhyllen bugner av fancy kokebøker, som etterhvert er blitt rene motemagasinene, og et "must" i ethvert møblert hjem, så ender jeg ofte opp med å bla opp i Ingrid Espelid Hovigs gode gamle kokebok, og finner alltid det jeg egentlig trenger, og leter etter. Her er det ikke noe jåleri, men man kan lære seg å lage ordentlige kjøttkaker, fastelavnsboller, oksestek og brunsaus.

Middagen ble iallefall kjempegod, og det er så artig å se hvor glade ungene er i å lage mat! Alle mine barn liker å drive på på kjøkkenet, og det er kjekt at guttene er minst like ivrige som jentene mine.
Det er flott at mat og helsefaget også satses såpass på i skolen, selv om dette vel er nokså varierende rundt omkring i landet?
Man har jo hørt skrekkhistorier om elever som hadde "husstell-timer" der læreren tegnet maten, og alt foregikk teoretisk, fordi det ikke var satt av ressurser til å kjøpe inn råvarer. Det blir for dumt, og da kunne man like gjerne latt være.
Men ungene får med seg en del lærdom om ernæring, kosthold og hygiene også, gjennom dette faget, noe som er veldig viktig, også fra et helseperspektiv.

 Jeg husker da jeg var barn, og vi hadde "husstell", eller "heimkunnskap", som det også het. Da var faktisk hele klassen i skogen om høsten,  og plukket bær, som senere på vinteren ble brukt til å lage mat i timene.

Jeg gleder meg til flere gode serveringer, for poden har fått blod på tann, og har mange spennende matprosjekter på gang. Det som er den største utfordringen i dette, er at unger ikke helt har fått med seg at en del av det å lage mat, er å rydde etterpå....;-)