Februar 2010

Samleside med alle innlegg fra februar 2010, 

uten kommentarer, reddet etter datakrasj.

Barn og fjortiser på treningssenter-er det allright?..

Jeg leser i Dagsavisen i går og i dag, om at treningskjeden Friskis og Svettis har begynt å la 12-åringer få trene på treningssentrene deres. Fra at det har vært 16-årsgrense på dette, prøver kjedene seg nå på å presse alderen på medlemmer nedover.

Jeg må innrømme jeg ble en smule skeptisk da jeg leste om dette. Det første jeg tenkte var at nå skal kjedene tjene enda mer penger, ved å satse hardt inn mot fjortisgruppen, som allerede er en populær gruppe å utøve kjøpepress og reklamestunt mot-

Barn og ungdommer fra 12 år og oppover er en veldig påvirkelig gruppe, som er svært opptatt av hva vennene og de mest populære i gjengen og på skolen gjør. Hvis det blir frislipp på dette, at de kan trene ved treningssentre, kan det bli en trendbølge. For det første vil ungdommene, og ikke minst foreldrene, merke at det blir enda en nokså stor utgift på budsjettet, for treningskort er gjerne ikke gratis-

For det andre må man spørre seg om det er en slik utvikling vi vil ha. Er trening på treningssentre noe som hører mer til i voksenlivet enn for dem som er i puberteten? Det er kjempeviktig at tenåringer driver med mer fysisk aktivitet enn mange av dem gjør nå. Men finnes det egentlig ikke mer enn nok andre muligheter for dem å trene og bruke kroppen sin på?

For det tredje, er det utrolig viktig hvordan treningen legges opp, og at det er kyndige treningsinstruktører som driver treningen. Barn og unge i denne alderen, mellom 12 og 16 år, er inne i en periode med utrolige forandringer med kroppen sin, og i et svært ulikt tempo. Det er noen som går gjennom puberteten nokså greit, mens andre bruker lengre eller kortere tid på det. Hormonene er i fri dressur. Det er også veldig avgjørende hvordan man trener, med ben, muskulatur, leddbånd og sener som ikke er ferdigutviklet. Det mangler fremdeles mye forskning om hvor mye styrketrening f.eks. en tenåring bør drive med.

Det er også en kjensgjerning at tenåringer ofte har et enormt fokus på utseendet sitt, og at det i mange miljø er et stort press om å være slank, og blant guttene er det status å være muskuløs. Jeg håper ikke en evt trend med å trene på treningssenter for denne gjengen, er med på å øke dette fokuset ytterligere!

Derfor er jeg i utgangspunktet skeptisk til at unger/tenåringer skal få tilgang til vanlig trening ved treningssentre.

Men det er vel et symptom på resten av samfunnet; vi foreldre drar vel gjerne på treningssenteret og løper på tredemøllen eller spinner på en sykkel vi òg, i stedet for å gjøre de samme aktivitetene i skog og mark, rett utenfor stuedøra…

http://www.dagsavisen.no/innenriks/article471496.ece

Posted in Uncategorized at February 26th, 2010.

Lammet av kulden…

Jeg tror hodet mitt er lammet litt av kuldebølgen som gufser over oss for tiden. Her i Trondheim hadde vi den kaldeste natten på 50 år sist natt, og i dag var det rett og slett grusomt å stå opp, og sette seg inn i en iskald bil, og til et litt vel temperert legekontor…

Hjem igjen til sprengfyring i vedovnen, på med ulltøflene og koften. Sjarmerende nok det, men nå begynner det å bli nok for meg altså!

Jeg tar av meg hatten for barnehage- og SFO-personale som drar med ungene ut og leker i dette været!! Til og med i dag har småtassene på tre vært en liten tur ute og basket, og selv om skituren (heldigvis!) ble avlyst i 20 kuldegrader, så kan friske rødblussede unger fortelle at de har vært ute og hatt det artig på SFO.

For min del så tror jeg hodet er litt “lammet” av sprengkulden. Jeg hadde planer om en spennende blogg i dag, med litt gode råd og tips om et eller annet. Men den gang ei; jeg tror jeg må tilbake til sofaen og ullteppet og boka mi, så får det heller bli noe mer vettugt på disse sidene når jeg begynner å tine igjen;-)

Ha en fin kveld, iallefall!

Posted in Uncategorized at February 23rd, 2010.

Vakkert, billig og koselig-kan det bli bedre?

Dagens blogg kommer fra Tallinn. Nyter en helg her med min kjære, og vi angrer ikke på at dette var “årets julegave” til hverandre sist jul!

Tallinn, som ligger i Estland, er en utrolig vakker by, med et velholdt bysentrum fra middelalderen. Man føler seg hensatt til en annen tid, evt til filmkulisser fra en Disneyfilm, når man rusler rundt i gatene.

Og jeg må virkelig slå et slag for denne byen, for dere som vurderer en langhelg. Dette er det ultimate sted for pleie av kropp og sjel for slitne småbarnsforeldre, eller andre som har mulighet og trenger eller har lyst på litt rekreasjon!

Tallinn er veldig billig, og man kan få hotell i øverste klasse for en tusenlapp; byen og landet er kjent for alle sine spa og massasjetilbud; byen er utrolig vakker, folk er hyggelige og hjelpsomme, og snakker veldig godt engelsk; og selv om det ikke er shopping de er berømte for, så er det absolutt muligheter til det også. Og for oss nordmenn som er vante til å bli flådd i barer og restauranter hjemme i Norge, så er prisene på mat og drikke svært behagelige. Man får seg greit en halvliter øl for under 30 kroner.

Vi var også overrasket over hvor fort det gikk å komme seg hit; flyturen fra Oslo var unnagjort på litt over 1 time, og det er ofte greit å få rimelige billetter.

Jeg høres ut som rene turistreklamen her; kanskje det er fordi jeg svever på en sky etter massasje og spa flere dager til ende:-) Men dette er virkelig byen for å lade batteriene i en travel hverdag!

Posted in Uncategorized at February 20th, 2010.

Når bekkenet begynner å krangle…

Mange av oss som har vært eller er gravide har kjent nettopp dette; at bekkenet begynner å slå seg vrangt i svangerskapet. For de fleste så kommer bekkenplagene nokså sent, mens andre kjenner smerter og ubehag nesten før magen vises-

Jeg liker ikke ordet bekkenløsning, da dette fort forbindes med store og nesten invalidiserende plager. Begrep som dette kan fort sykeliggjøre folk mer enn nødvendig, fordi det gjerne er blitt litt for “sementert” blant folk hva dette er.

Det jeg vil frem til, er at bekkenløsning i utgangspunktet er en såkalt fysiologisk prosess, som alle gravide gjennomgår i større eller mindre grad. Når man blir gravid, utskiller kroppen mer enn vanlig av et hormon som heter Relaxin. Dette stoffet gjør at leddbåndene som går mellom ulike ben i bekkenet (og andre deler av skjelettet), blir slakkere. Derfor blir det større bevegelse og avstand mellom disse benene, og det kjennes da gjerne som smerte.

Det er vanlig å kjenne smerte over symfysen, eller skambenet, som det kalles på godt norsk. Her er nemlig ett av leddene i bekkenet. Det er også vanlig å kjenne ubehag bak i bekkenet, over ett eller begge IS-leddene, altså baktil nederst i ryggen.

Dette med bekkenløsning har faktisk en hensikt; det er nødvendig for å gjøre bekkenet mer “tøyelig” når barnet skal presses ut gjennom de trange partiene. Det dumme er altså at denne “tøyeligheten” for mange blir merkbar nokså lenge før barnet skal ut…

VANLIGE SYMPTOMER PÃ… BEKKENLØSNING:

*Smerter fortil og baktil, nederst i ryggen

*Smerter ved gange

*Smerter når bena er i kors, man skal ut og inn av bil f.eks.

*Smerter når man skifter stilling, f.eks. snur seg i sengen

*Smertene kan stråle ut til rumpa og benet

*Smertene blir ofte verre utover dagen

HVA HJELPER?:

*Bevissthet ift til hvordan man beveger seg

*Stabiliserende øvelser

*Trening hos fysioterapeut

*Vanngym i basseng

*Korsett??

*Akupunktur?

*Ta det mer med ro ved store plager

*Langvarig bruk av krykker bør unngås

Jeg treffer mange av disse damene i legepraksisen min, og det er svært stor variasjon med hensyn til graden av plager.

Noen er nesten invalidisert, og må bruke krykker i perioder, og er selvsagt helt uaktuelle for arbeidslivet. De kan også plages i lang tid etterpå. Andre lever og fungerer greit med sine plager, og klarer å ha en grei hverdag og arbeidsliv (i hvertfall delvis) nokså langt utover i svangerskapet. Det avhenger selvfølgelig av type arbeid, og mulighet og villighet til tilrettelegging.

Som ofte ellers er det også her veldig viktig med god og grundig informasjon om lidelsen. Dette er med på å ufarliggjøre smertene og plagene, og folk får en helt annen forståelse av hvorfor det gjør vondt. Jeg for min del er ivrig med å få flest mulig av dem i gang med trening/behandling hos fysioterapeut. Selv om man som regel ikke klarer å fjerne plagene som allerede er oppstått så hjelper det veldig godt for å unngå forverring.

Og uansett hvor plaget man er, så er det en stor trøst å vite at mange faktisk blir bra nesten så snart fødselen er overstått! Da slutter kroppen å produsere så store mengder av hormonet Relaxin, og leddbåndene strammer seg gjerne opp igjen. Fascinerende saker:-)

Posted in Uncategorized at February 16th, 2010.

Frokost på senga er alright det:-)

Jeg syns det er koselig med både morsdag og Valentines Day jeg, og det er fint å bli vartet opp med frokost på senga av mann og barn!

Så får det heller være at handelsstanden også syns det er en veldig fin dag…;-)

Posted in Uncategorized at February 14th, 2010.

Privatlivets fred eller barns rettssikkerhet?..

Aftenposten har i dag en stor artikkel i A-magasinet, som handler om lille Jens som døde helt plutselig i sengen sin da han var 13 måneder. En frisk liten gutt som trolig døde i krybbedød.

Vi leser om foreldrene til Jens, som forteller om hvordan de fra første stund behandlet dette som et uventet dødsfall, og satte pris på at politi og folk fra Rettsmedisinsk Institutt kom hjem til dem og hadde åstedsgransking, og utførte undersøkelser som kunne være med på å forklare hvorfor Jens døde. Jens ble senere obdusert av den samme rettsmedisineren som var hjemme hos dem, og de satte stor pris på å ha truffet ham som skulle utføre en slik undersøkelse på gutten deres.

Nettopp dette med dødsstedsundersøkelser der barn dør plutselig og uventet er en meget het potet for tiden, og har vært et kontroversielt tema i årevis. Det var faktisk en høringsrunde om dette i Stortinget denne uken, og Landsforeningen for uventet barnedød, som er en sterk forkjemper for at disse undersøkelsene skal bli obligatoriske, var en av dem som fikk legge frem sitt syn.

Grunnen til kontroversen er at noen mener det vil være å gripe for mye inn i “privatlivets fred” å gjøre slike undersøkelser obligatoriske. Motstanderne mener at det vil gi enkelte foreldre et utilbørlig press og ekstra tøffe påkjenninger i en ellers tragisk situasjon.

Tilhengerne mener derimot at det her må tas hensyn til barnet, og at man har en plikt for barnets skyld å gjøre alt man kan for å oppklare hvorfor det døde.

Faktum er at ca 50 barn under 3 år dør plutselig hvert år, og såvidt jeg vet så skyldes 20% av disse hjemmeulykker, omsorgssvikt, barnemishandling og drap-

Selvfølgelig må det være tøft å få en rettsmedisiner og en fra politiet på døren, men et stort prosjekt som gikk mellom 2001-2004, viste at foreldrene var så og si enstemte i at de synes dette var en god løsning, som de satte pris på i ettertid. Det er ikke snakk om at det tropper opp politi med bil og uniform, like etter dødsfallet, men det er en sivil person med politibakgrunn i tillegg til en rettsmedisinsk ekspert som kommer. Man kan også være med å bestemme når denne åstedsundersøkelsen skal foregå, og man får både muntlig og skriftlig beskjed på forhånd.

Påtalemyndigheten og Helsedirektoratet er nå uenige i hvem og hvordan en slik undersøkelse skal gjøres, og det siste forslaget nå er at det hele skal være frivillig. Da skal det altså være opp til de enkelte foreldrene om de vil være med på dette.

Jeg er nok enig med dem som vil ha dette til å bli en obligatorisk undersøkelse etter et uventet dødsfall hos et lite barn.

Det er selvfølgelig smertefullt, men jeg tror likevel at de aller fleste, iallefall av dem som har “rent mel i posen”, i ettertid vil være glade for alt de har gjort for det lille barnet sitt. Også i form av å finne ut av hva som gikk galt.

Blir det en frivillig undersøkelse kan det like gjerne bli dem som ønsker å avstå fra å være med, som blir mistenkeliggjort, selv om de er uskyldige. Jeg tror at denne “misforståtte” hensyntagen til dem som kan føle seg støtt av dette, bare er med på å gjøre det enklere for barnemishandlere å komme seg unna på. For det er dessverre slik at noen er så onde at de mishandler barna sine…

Jeg har selv jobbet ved Skade- akuttavdelingen ved St. Olavs Hospital i Trondheim i mange år. Der skjedde det ikke så sjelden at vi fikk inn barn som var skadet på et eller annet vis; enten hodeskader, brudd, brannskader eller de hadde blåmerker, og vi tenkte vårt: har dette barnet blitt mishandlet?

Alt for ofte lot vi det bli med (mis)tanken… men jeg ble faktisk stadig flinkere til å konfrontere folk med min mistanke, på en skånsom måte, tror jeg selv iallefall. Noen ganger ble folk sinte på meg, men oftest sa de at de satte pris på at jeg var bevisst på dette problemet, på andre barns vegne, selv om de selv var “uskyldige”.

Vi må ta sjansen på å støte noen voksne og å forstyrre privatlivets fred, dersom vi vil kjempe for barnas sak, i dette tilfellet for å prøve å løse gåten om plutselige barnedødsfall. Et slikt dødsfall er ett for mye.

Posted in Uncategorized at February 12th, 2010.

Bursdag-uten bursdagsbarnet…

I dag har vi bursdag her i huset. Det er bare det at bursdagsbarnet ikke er her-

Storebror/lillebror døde på termindato, og ble født for 9 år siden i dag. Dagen vekker så mange tanker, følelser og minner, det er rart hvor sterkt en slik opplevelse sitter i kropp og sjel. Og det er egentlig godt å ha en slik dag, da man tillater seg å kjenne ekstra godt på savnet av en sønn som ikke er her, og som man aldri rakk å bli kjent med.

I dag tenner vi lys for ham ved bildet hans, vi går på graven og tenner lys og legger roser og tegninger til ham. Lillesøster på 6 stemte til og med i “Gratulerer med dagen” ved graven i dag. Barn gjør det på sitt vis-

Uken etter at Erik døde, hørte jeg tilfeldigvis på radioen, og de spilte Carolas sang “Jag vill alltid älska”. Den traff meg rett i hjertet. Et par uker etterpå fikk jeg helt tilfeldig CD-en med denne sangen av søsteren min. Det tok meg 2 år før jeg orket å høre på denne CD-en, det ble for tøft. Noen ganger har musikk en utrolig kraft.

Jeg har hørt på den i kveld, og den er bare vakker. Derfor deler jeg teksten med dere her:

Jag vil alltid älska

Ingen forstår vart du blev av,

men fast din vagga är en grav,

tror jag du fann en öppen dörr,

som barnen gör,

til rum med änglar att få se,

dom lär dig leka, ser dig le.

Oh, om jag kunde vara med!

Det är dig jag älskar,

det är dig jag älskar,

och en gång ska tystnad

ge upp för sång.

Då ska min tunga

få kraft att sjunga

att inte ett enda barn

fick förgäves liv nån gång.

Ingen är vackrare än du,

för du har himmelsklädnad nu

du som är mammas sorg och skatt,

jag ber i natt:

När du hör vita vingars sus,

bed att två änglar tar ditt ljus

ner till min mardröms mörka hus!

Jag vil alltid älska,

jag ska aldrig glömma!

En gång ska tystnad

ge upp för sång.

Då ska min tunga

få ny kraft att sjunga

att inte ett enda barn

fick förgäves liv nån gång.

Bortom allt jag drömt

är du nånstans gömd.

Aldrig blir du glömd.

Inte ett enda barn

fick förgäves liv nån gång.

Det är dig jag älskar!

Det är dig jag älskar!

Och en gång ska tårar

ge upp för sång.

Ja, då ska min tunga

få ny kraft att sjunga

att inte ett enda barn

får förgäves liv nån gång.

Tekst: Erik Hillestad

Melodi: Carola

Posted in Uncategorized at February 10th, 2010.

Skomakerens- og legens barn…

Jeg må innrømme at jeg fikk et stikk av dårlig samvittighet, samt ble litt svar skyldig i går. Jeg hastet avgårde på jobb, med et liten tass hjemme som var syk, og ble tatt hånd om av barnevakt. Han ville absolutt helst at mamma skulle være hjemme med ham, det var helt tydelig da jeg sa “ha det bra”.

Etter et par timer på jobb ringte han og spurte hvorfor jeg ikke kunne være hjemme med ham når han var syk, på sitt småbarnsvis. Jeg forklarte da: ” du skjønner lille venn, at mamma må være på jobben for å hjelpe dem som er syke”. Jeg hørte med en gang jeg sa det at kanskje dette var litt vanskelig å skjønne for en 3-åring-

Mange kjenner seg nok igjen i at de må på jobben til tross for syke barn, slik er det innimellom. Men jeg må innrømme at jeg innimellom savner en jobb der det er enklere å “call in sick”. Ringer jeg og sier at jeg ikke kan komme, er det 15-20 pasienter det går direkte utover, og ventelisten blir enda lengre…

Når det gjelder det å være barn til en lege, så er det et kjent fenomen at de gjerne stiller i samme klasse som “skomakerens barn”. Vi for vår del fikk nokså mange hint av både slekt og venner før vi gikk til barnelege med den ene av barna, som raskt fikk påvist astma, etter lang tid med hoste og andre klare symptomer…

Eller den gangen da det tok et døgn eller to før vi tok med frøkenen på 3 år til røntgen etter at hun hadde hoppet fra en kommode oppi sengen sin. Når hun på andre døgnet krøp mer enn gikk på beinet tenkte vi at vi måtte få sjekket om det var noe mer enn en liten forstuing. Jada, det var ankelbrudd det…!

Jeg vet ikke helt hvorfor det er slik; kanskje er vi redde for å virke pysete og sutrete overfor kolleger. Eller så har vi god erfaring med at “vente og se”-holdning ofte er lurt, det ser vi ofte i jobben vår.

I dag er det storesøster som er syk, med magesjau, så her sprites det over en lav sko! Og mamma er hjemme i dag- med god samvittighet:-)

Posted in Uncategorized at February 9th, 2010.

Snorker barnet ditt mye? Gå til legen!

Jeg har vært på kurs i helgen, og fått faglig påfyll av ulike slag. Ikke så dumt det:-)

Ett av temaene var søvnproblemer hos barn, og søvnekspert og øre-nese-halslege Harriet Akre fortalte om barnesnorking som symptom på såkalt søvnapné. Søvnapné er noe man gjerne forbinder med voksne og overvektige, men faktisk så er mellom 3-5% av alle norske barn rammet av dette. Det som skjer er at barnet får flere pustestopp i løpet av natten, noe som kan gi barnet flere ulike plager, både fysisk og psykisk.

Alle barn snorker litt innimellom, i hvertfall når de er forkjølte eller syke. Men det er ikke det det er snakk om. Dette er et problem som barnet har ellers også.

Typiske tegn på søvnapné er:

*Barnet sover urolig, og kan sette seg opp i sengen og evt gråte

*Barnet snorker mye og ofte

*Man kan se inndragninger i mellomgulvet når barnet prøver å puste, og det strever for å få nok luft

Dersom barnet har disse problemene over lang tid, kan dette gi mange ulike problemer; konsentrasjonsvansker, hemmet vekst, økt risiko for diabetes og problemer med læring og utvikling. I motsetning til voksne som blir trøtte når de har sovet dårlig, så blir barn med søvnapné  like gjerne hyperaktive.

Det sier seg selv at man får en veldig dårlig søvnkvalitet når man har slike pusteproblemer i løpet av natten, med avbrutt søvn, og det går utover livskvaliteten generelt.

Dr. Akre sier også at det er veldig viktig av barn med diagnosen ADHD blir sjekket grundig for søvnapné, fordi man ser en klar sammenheng mellom disse to fenomenene. Faktisk er det funnet at barn som snorker mye som små, har fire ganger så stor risiko for å bli hyperaktive som voksne.

Hvordan får man sjekket barnet?

Gå til fastlegen med barnet! Da vil barnet trolig få henvisning til øre-nese-halslege. Det som er det positive med dette er at det som regel bare skal et nokså lite inngrep til for å få bukt med problemene! Disse barna har som regel forstørrede mandler og polypper i nesen, og ved å ta bort disse vil barna sove mye bedre, slutte å snorke, og fungere bedre på alle måter. Dette mener Akre gjelder en del ADHD-barn også; at deres symptomer kan lindres ved behandling for sin søvnapné.

Helst ville Akre hatt barna inn på sykehuset til en såkalt søvnregistrering, der man observerer dem gjennom natten, og registrerer med ulike instrumenter. Dette er imidlertid ikke realistisk, da det er minst to års ventetid på dette tilbudet…

Jeg har selv to barn som har vært gjennom operasjon for polypper, og har sett hvordan det hjelper på både nattesøvn, “munnpusting” og andre ting. Så det er bare å ta en tur til legen hvis dere kjenner deres barn igjen i det jeg har skrevet om:-)

Posted in Uncategorized at February 7th, 2010.

Konsekvent oppdragelse er ikke alltid like enkelt…

Man prøver å være konsekvent i oppdragelsen og holde fast på de “reglene” man har gitt til barna.

Her i huset gjelder det bl.a. TV-titting. Det er ikke lov til å sette på fjernsynet i tide og utide, og vi prøver å gjennomføre TV-fri sone før barne-TV i ukedagene, og mellom morgensendingene og barne-TV i helgene.

Men det er søren meg ikke lett å være konsekvent alltid…  Enkelte dager koker det i hodet etter en lang dag på jobben, barna er sultne og gretne, og vi har mest lyst til bare å slenge oss på sofaen etter middag og være “off”.

Da er det deilig når roen senker seg, og minstemann setter seg godt til rette foran en Byggmester Bob-film. Eller to;-)

Januar 2010

Samleside med alle innlegg fra januar 2010, 

uten kommentarer, reddet etter datakrasj.

Gründer-jeg?

I dag har vi hatt besøk av en journalist i flere timer. Hun skal skrive en “hjemme hos”-reportasje om oss og firmaet vårt Lykkelig som liten i Foreldre og Barn! Skremmende men også spennende!

Det var for et par uker siden at de ringte og fortalte at de hadde hørt om firmaet vårt og andre ting jeg driver med i tillegg til lege- og mammatilværelsen.

Så da var det bare å strigle huset, og finkjemme barna da:-) Så får vi se hvordan resultatet blir utpå våren en gang.

Det føles jo som en anerkjennelse når et blad som Foreldre og Barn vil skrive om oss. De er jo kjent for en seriøs profil, og vi er takknemlige for at de bruker spalteplass på Lykkelig som liten.

Det er en stor jobb å være gründer, og det er mange timers arbeid som går med uten at det vises noe sted. Særlig tankearbeid. Så vet man ikke en gang om det bærer frukter, og om firmaet har livets rett. Men har man tro nok på det man driver med, så går ting som regel bra, og det gir resultater:-)

Vi har tiden med oss også, for det er ikke tvil om at norske småbarnsforeldre er blitt stadig mer bevisste forbrukere. Da er det nokså takknemlig å kunne selge produkter som er i pakt både med folks ønsker og med naturen rundt oss!

Se mer på : www.lykkeligsomliten.no

Posted in Uncategorized at January 29th, 2010.

Når fete barn er blitt et vanlig syn…

Hvert åttende barn er overvektig i Norge i dag. Helsemyndighetene frykter at hvert fjerde barn vil bli overvektig om noen år, og vi nærmer oss med andre ord USA, hvor opp mot annenhvert barn er for tykke. Vi ler ofte litt av dem “over there”, når vi snakker om alle fete folk og all den usunne maten og den “dårlige” livsstilen de har. Dessverre er vi på god vei til å bli akkurat like ille selv, og har tatt etter mange av de usunne livsvanene som amerikanerne er så kjente for.

Vi kjører stadig mer bil, vi ser stadig mer TV, vi spiser stadig mer fast-food og annen “søppelmat”. Stillesitting er blitt den nye folkesporten i Norge. Dagens 10-klassinger sitter opp mot 44 timer på baken i uka, og ser på TV eller spiller et eller annet dataspill. Det er rystende tall når man tenker over det!

Jeg syns alltid det er trist å se fete barn, og får vondt av disse ungene når jeg tenker på at det egentlig ikke er deres skyld at det har gått så langt at kroppen er et lite berg allerede i barndommen. Dessverre er det så og si umulig å komme seg ut av fedmen som voksen når man blir klart overvektig som barn. Det er oftest foreldrenes ansvar at det går så galt, og det er de voksne som må lære barna en sunn og god livsstil, og hva man skal og ikke skal ha i seg.

Ekstremtilfellene er det heldigvis langt mellom, men det er ikke uvanlig å se både barn og voksne med en del kilo for mange, som kort og godt kommer av for lite fysisk aktivitet og for mye usunt kosthold.

Jeg var nylig i Italia, og hver gang jeg har vært der har jeg forundret meg over hvor få overvektige folk man ser der. Man sitter på restaurant og spiser og spiser, og det gjør forsyne meg italienerne ved nabobordene også, og nyter god vin! Hva er det da som gjør at de klarer å holde seg så slanke? Ikke vet jeg. Det finnes sikkert mange faktorer.

En ting er den såkalte middelhavsdietten, med sunne oljer og grønnsaker bl.a. En annen ting er at de ofte sitter og har god tid når de spiser, de nyter maten. Jeg tror mange norske familier haster seg gjennom måltider, hvis de i det hele tatt har tid til å sitte sammen og spise…

Italienerne er også utrolig mye flinkere til å bruke ordentlige råvarer, enten det gjelder grønnsaker, kjøtt eller fisk. Vi har blitt “eksperter” på å bruke halvfabrikata, frossenvarer, posemat og annet usunt. Alt skal gå så fordømt fort, og vi skal helst være ferdig med å lage middagen på få minutter, og deretter spise den på få minutter.

Vi lager veldig dårlige måltidstradisjoner for barna våre, og da blir terskelen lav for å kjøpe seg boller, milkshake og osteloff i friminuttene eller etter skoletid…

En annen ting man legger merke til ved restaurantbordet i Italia, eller hjemme hos folk for den saks skyld, er at de drikker veldig lite brus. Her i Norge bikker mange i seg brus både titt og ofte, også barn.

Vi er nødt til å ta denne tendensen alvorlig, for en slik fedmeutvikling blant barn er veldig skremmende. I tillegg til at det fører til mye trasig for dette barnet både sosialt og fysisk, fører det på sikt til store helseproblemer som voksen.

Vi kan ikke fortsette å sitte på rumpa så mye som vi gjør, og vi gjør nok barna våre en bjørnetjeneste med all den “taxivirksomheten” vi foretar, enten det er kjøring til skole eller andre aktiviteter. Vi må vel også bli flinkere til å si stopp når det gjelder tidsbruk foran ulike skjermer, selv om det volder mye krangel og spetakkel…

Det er ikke lett, men det er vi voksne som må ta kampen, for barnas skyld!

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.6964838

Posted in Uncategorized at January 28th, 2010.

Carpe diem…

I dag har jeg vært i begravelse, og hodet er egentlig tomt og kroppen tung og matt. Slik er det gjerne etter begravelser.

En nær gammel nabo og familievenn, og far til mine gode venner døde plutselig, bare måneder etter at pensjonisttilværelelsen begynte, og han i følge sine egne ord skulle få bedre tid til å nyte “livets dessert”, nemlig barnebarna sine.

Så slås bryteren av, kort og brutalt, og livet er over. Dette er dessverre så alt for vanlig; man planlegger rolige avslappende pensjonistår etter et hektisk liv, men så går det helt annerledes-

Livet kommer og livet går, det får man virkelig smakt på ved begravelser, der små barnebarn står og titter på kisten med bestefar, som heller skulle hatt dem på fanget og lest for dem…

Man får også kjent på det faktum at generasjonen over faller fra, og de trygge og gode voksenfigurene fra barndommen blir historie. Det er viktige vegger som faller ut fra sitt eget liv, og man forstår at en dag er det vi som er eldst… Da forstår jeg også hvor viktig voksenfigur jeg selv er i mine egne og andre nære barns liv, og det kjennes som et stort, men også veldig meningsfullt ansvar.

Nyt livet, og grip dagen!

Posted in Uncategorized at January 26th, 2010.

Kloke ord til helgen…

Med disse fine ordene fra Mor Teresa ønsker jeg dere alle en riktig god helg!

If you are kind, people may accuse you of selfish, ulterior motives;
Be kind anyway.
If you are successful, you will win some false friends and some true enemies;
Succeed anyway.

If you are honest and frank, people may cheat you;
Be honest and frank anyway.

What you spend years building, someone could destroy overnight;
Build anyway.

If you find serenity and happiness, they may be jealous;
Be happy anyway.

The good you do today, people will often forget tomorrow;
Do good anyway.

Give the world the best you have, and it may never be enough;
Give the world the best you’ve got anyway.�

Posted in Uncategorized at January 22nd, 2010.

Hvorfor vi tar Føllings prøve på nyfødte…

En del av fastlegehverdagen består av å gå på møter, for å følge opp pasienter med ulike problemer. I dag har jeg vært på møte med sammen foreldrene, barnenevrolog, ergoterapeuter og lærere til to brødre med Føllings sykdom, som jeg er fastlege for. Dette er en sykdom som er veldig sjelden, men som de fleste av nybakte foreldre har fått et forhold til gjennom den såkalte “Føllings prøve”, som tas av alle nyfødte etter ca 3 døgn etter fødsel.

Det er kanskje ikke alle som aner hvorfor man egentlig er så opptatt av å få tatt Føllings prøve?

Blodprøven, som tas i hælen på de nyfødte barna, kalles Føllings prøve, og er oppkalt etter Asbjørn Følling, en trønder som oppdaget dette fenomenet i 1934. Prøven avdekker om barnet har såkalt Føllings sykdom, eller Fenylketonuri, som det kalles på “fint”.

Sykdommen er heldigvis veldig sjelden, og det fødes i Norge bare 4-5 barn med dette hvert år. For å få sykdommen må begge foreldrene være bærere av et spesielt gen. Har man arvet denne genfeilen fører det til mangel på et såkalt enzym i leveren, som er nødvendig for å fjerne stoffet fenylalanin fra blodbanen. Har man ikke enzymet, vil mengden av fenylalanin øke i blodet, og dette har store skadelige virkninger på hjernen og nervesystemet.

Det er kjempeviktig å oppdage dette tidlig, ellers får barna symptomer allerede etter få måneder. De ser helt fine og friske ut ved fødselen. Ubehandlet vil disse barna få stadig verre tegn på hjerneskade, dårlig kontaktevne, hyperaktivitet, kramper og brekninger. Det blir også en spesiell lukt av barna pga opphopning av stoffet fenylalanin.

Det finnes dessverre ikke noen helbredende behandling av Føllings sykdom. De skadene som er oppstått ved evt sent diagnosetidspunkt kan heller ikke gjenopprettes.

Den eneste behandlingen som fungerer per i dag er kostregulering. Da er det viktigste å ha et strengt regime med spesialkost som er proteinfattig. Pasientene får spesiallaget mat, og det er krevende å følge opp, både for barnet og omgivelsene.

Disse barna og familiene følges tett opp av Rikshospitalet i Oslo, og det er viktig å gi dem mye støtte og hjelp, slik at de klarer å gjennomføre dette strenge opplegget.

Dersom man klarer å holde seg til riktig kost fra starten av, kan folk med Føllings sykdom leve et friskt og normalt liv forøvrig.

Dem vi ser mest av med denne diagnosen i Norge nå, er blant innvandrergruppene. Der er barna født i et helsevesen som gjerne ikke har like bra opplegg for å få tatt Føllings prøve rett etter fødsel som oss her i rike Norge. Da har skaden gjerne skjedd når de kommer hit, og de har store utviklingsforstyrrelser.

Det er trist, når man tenker på hvor enkelt det egentlig er med denne ene lille blodprøven…

Posted in Uncategorized at January 20th, 2010.

Årets mest velskrevne mammablogg?…

Wow! Jeg ble nesten flirfull da jeg i går kveld fikk mail om at jeg er nominert til “Årets mest velskrevne mammablogg” hos Foreldremanualen:-)

Jeg er en skikkelig fersking blant denne gjengen av råbarske bloggere, med min korte fartstid på 3-4 måneder, og med så maaange “konkurrenter”, så dette var ARTIG!

Takk til dem som har nominert meg, og takk til dere som har lyst til å stemme på meg:-)

Dere finner meg under kategorien “Årets mest velskrevne mammablogger”, på  http://foreldremanualen.blogspot.com/

Ha en strålende aften!

Posted in Uncategorized at January 18th, 2010.

Barneoppdragelse er et slit…

Sukk. Noen ganger føler man at man har gått rundt som en sur og grinete kjeftesmelle, i et forsøk på å lære barna forskjell på rett og vrangt, for etterpå å føle at man ikke har gjort annet enn å gjentatt de samme tingene gang etter gang - uten særlig positiv effekt. Da føler man seg ganske mislykket som barneoppdrager, og har egentlig lyst til å resignere, sette seg i en krok og grine og bare la barna styre på…

Noen som kjenner seg igjen?-

Det er ikke rart det er krig i verden, tenker jeg, når søsknene i huset krangler og sloss så busta fyker, og misunnelsen lyser ut av øynene på dem dersom lillesøster kanskje har fått ett drops mer i godteskåla, eller storebror får være oppe et kvarter lenger om kvelden. Det har også gått sport i å leke “0ppdrager”, som når den ene av barna supplerer mor eller far i huset som prøver å sette grenser til en av de andre. Da er det jo dømt til å bli krangel!

Det føles sikkert som en kamp på liv og død når man blant fem søsken ønsker å bli sett og hørt, og da lærer de seg gjerne noen triks underveis, både for å vinne foreldrenes gunst og å “seire” i barneflokken.

Barneoppdragelse er er overskuddsprosjekt, og man må virkelig være på hogget dersom man skal klare å være konsekvent og positiv hele tiden. Jeg har til og med gått til anskaffelse av boken “De utrolige årene” av Webster-Stratton, som er bibelen til mange helsesøstre. Det er mange gode tips og råd å få der, selv om ting høres veldig enkelt ut når det står på trykk-

Et lite hjertesukk dette, men det ser da ut som det blir folk av dem, så man er vel ikke så håpløs som oppdrager som man kjenner seg en gang i blant;-)

For dem som ønsker å lese litt om hva Webster-Stratton-teoriene dreier seg om, så kan dere gå på linken nedenfor, for det viser en fin oversikt over hovedpunktene:

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=102735

Posted in Uncategorized at January 17th, 2010.

Puppefiksering og fiksing…

Ja ja… puppene er noe vi er opptatt av; enten så er det rollen de har som matstasjon for barna våre, eller så er det som symbol på vår kvinnelighet og selvfølelse.

Denne uken skriver Byavisa i Trondheim om at privatklinikken Klinikk Stokkan fikser på puppene til stadig flere trønderske damer. Dette er en tendens i hele Norge, for ikke å si verden, og det er ikke lenger “harry” å gjøre dette for å få en finere kropp.  http://www.byavisa.no/byavisa/artikler.php?artid=4001&temaid=1

Avisen skriver at over 100 jenter opereres hvert år bare hos dem, og det blir stadig flere. I tillegg er det en tredjedel av dem som søker som blir avslått av ulike grunner, særlig alder og urealistiske forventninger til hva man kan gjøre.

Man tror at over 100 000 kvinner har fått satt inn silikon eller saltvannsproteser i Norge, dette er ganske høyt antall når det totalt sett bor omlag 1,3 millioner kvinner mellom 20 og 66 år!

Hvorfor i alle dager er det så mange som går til det skritt å fikse på kroppen på denne måten, og i tillegg velger å svi av nesten 30 000 kroner? Det er jo tross alt et nokså stort inngrep, som gjøres i narkose, og som man ikke vet utfallet av på sikt. Innimellom må man ta dem ut eller bytte óg, bl.a. pga kapseldannelse, og da kan det blir nye titusener av kroner.

Forskere ved Folkehelseinstituttet utførte sammen med bl.a. Colosseumklinikken i Oslo nokså nylig en undersøkelse, der de intervjuet kvinner som ville forstørre brystene, om hva motivet deres var.  http://www.dagbladet.no/2009/07/09/magasinet/plastisk_kirurgi/folkehelsa/helse/7108102/ Femininitet var nøkkelordet, mens det var fire hovedgrunner: å skape, forbedre, reparere og gjenopprette.

Man (meg inkludert… ) vil gjerne tro at denne farsotten har med det enorme trykket unge kvinner i dag har om den perfekte kropp. Ukeblader, TV-serier, nettsider og kjendisforbildene; over alt ser man forbilder med et perfekt ytre, der brystene er struttende og helt proporsjonal med resten av den vakre kroppen. Og det rare er at kroppen og puppene er like flotte og sexy uansett barnefødsler, narkotikamisbruk eller andre påkjenninger som vi vanlige dødelige blir naturlig preget av… Slike usunne og urealistiske forbilder er jo til å bli “syk” av, og det er lett å miste selvtilliten i forhold til sin kanskje helt normale kropp, når man til slutt tror at verden er slik som i ukebladene.

Mange tror at man blir lykkeligere og mer tilfreds av å få fine pupper, og dette  går nok like mye på å føle seg attraktiv for seg selv som for andre. Problemet er at mange blir skuffet, til tross for at brystene blir fine. Det er innimellom mer en puppestørrelsen som avgjør hvordan man har det, og det løser ikke alle problemer å fikse på dem. Undersøkelser fra både USA, Finland og Sverige viste en klart økende forekomst av selvmord hos kvinner som hadde forstørret brystene sine. Dette kan høres litt voldsomt ut, men man mente at en del av dem som valgte kosmetisk kirurgi hadde en del alvorligere problemer med selvbilde og depresjon bl.a.

Men; mange blir kjempefornøyde, og mange har også en god grunn til å operere brystene sine!

Jeg møter en del jenter og kvinner på mitt kontor som lurer på om de skal la seg operere. Noen ganger er det nydelige jenter i slutten av tenårene, som har fått for seg at de bare gjerne vil se bedre ut. Da tar vi oss en prat, og jeg forklarer at kroppen og puppene ikke er ferdig utviklet engang, og jeg håper at de klarer å komme seg bort fra tanken om at de ikke ser bra nok ut. Andre ganger er det ikke tvil om at de har stor nytte av hjelp. Det kan f.eks. være kvinner som har stor forskjell på størrelse og form av brystene. Det er også kvinner som får svært store endringer av brystene etter betydelig slanking, innimellom også etter fødsler. Og selvfølgelig er det en del kvinner som får rekonstruert brystene etter sykdommer, som bl.a. kreft. Men det blir noe helt annet enn et rent kosmetisk inngrep.

Det er trist og et stort problem at såpass mange faktisk er så misfornøyd med kroppen sin. Puppene er èn ting; plastikk-kirurgene er stadig mer opptatt med å fikse på neser, rumper og kjønnslepper òg. Jeg syns dette er en trist og skremmende utvikling, og det er søren meg ikke enkelt å være barn og ungdom som vokser opp i dette voksende “skjønnhetstyranniet”!

Skulle man velge å la seg operere, så er det iallefall viktig at vi leger og ikke minst dem som utfører inngrepene på ulike private klinikker informerer damene grundig om virkninger og ettervirkninger av en slik operasjon.

-Man bør absolutt ikke opereres før man en ferdig utviklet, og det er ofte en nedre aldersgrense på 20 år

-Man bør helst være ferdig med barnefødsler og amming før operasjon

-Man har risiko for at brystet blir hardt, såkalt kapseldannelse

-Man kan få nedsatt følelse i brystvortene

-Man kan få brede arr

- Man får ikke absolutt en bedre selvfølelse og kroppsbilde etter en slik operasjon

Det er en frivillig og personlig sak om man ønsker å fikse på utseendet sitt, og det er ofte flere faktorer som spiller inn enn man gjerne ser på overflaten. Allikevel så syns jeg utviklingen er på ville veier, og at man skal ta denne tendensen på alvor. Hvis ikke, så blir det gjerne flere og flere unge som får en opplevelse av at de ikke er “perfekte” nok…

Posted in Uncategorized at January 15th, 2010.

Ammediskusjonen ute på nye vidder og jorder…

Ammedebatten har nådd nye høyder den siste uken. Det startet med en professor ved NTNU her i Norge, og hans forskningsfunn og påstander har gått som ild i tørt gress rundt i hele verden.

Her i Norge har ammeforkjemper og overlege Gro Nylander gått i “clinch” med lege og forsker Sven Carlsen, som hevder at amming slett ikke er så sunt som folk tror. Han mener at det er i fosterlivet det meste blir bestemt om hvordan helsen vår blir, og at morkaken er veldig viktig faktor. Han sier også rett ut at amming har liten eller ingen effekt, og at det er bare tull og unødig press på nybakte mødre at de skal “presses” til å amme.

Som lege synes jeg forskningen hans om at kvinner som har et unormalt høyt nivå av det mannlige kjønnshormonet Testosteron, ser ut til å streve mye mer med amming enn andre, er spennende å høre om. Disse kvinnene ser bl.a. ut til å utvikle mindre melkekjertler i brystene, og får derfor ikke så godt til å produsere nok melk. Dette kan være med å lette situasjonen for de kvinnene det gjelder til å forstå hvorfor de kanskje strever så mye med å amme. Dette gjelder særlig kvinner med diagnosen PCOS, overvektige og røykende kvinner.

MEN; derfra til så bombastisk å komme med at amming er så unødvendig som han påstår i media, det reagerer jeg på!!

Som responsen både i Norge, og ikke minst ute i verden tyder på, så er dette et utrolig fengende tema, og også utrolig følsomt, derfor er det viktig at man tenker seg mange ganger om før man anbefaler folk å stå over ammingen. For det er slik han blir oppfattet. Han refereres til og med i land i den tredje verden, der til og med han mener at amming har en viktig funksjon. Vi får bare håpe kvinner i disse landene ikke slutter å amme pga den store ståheien som media har skapt…

Jeg har hørt mange krenkende uttalelser om Gro Nylander i det siste, noen nesten så ille at de ikke egner seg på trykk. Damen kan trygt kalles dedikert til sitt arbeid for å få norske kvinner til å amme, og hun er kjent langt utenfor landets grenser. Men det meste av det Gro Nylander prediker, er jo ikke noe bare hun har funnet på og tilråder. Det meste av det hun kommer med og anbefaler er jo det samme som både WHO, UNICEF, amerikanske, europeiske og australske myndigheter anbefaler!

Det må være en eller annen måte hun er på og fremtrer som provoserer noen noe helt utrolig, jeg forstår ikke helt hva. Det minner meg veldig om den gangen helseminister Dagfinn Høybråten drev og sto på for røykeloven. Han virket også veldig dedikert, og inderlig og personlig opptatt av å få denne loven gjennom. Men det var jo ikke noe unikt i Norge at røykeloven skulle komme, og hvem er ikke glad for at han sto på for loven nå i dag?- Det er noe med sterke personligheter som brenner veldig for en sak; de kan fort komme til å virke veldig provoserende og invaderende på andre, uansett hvor godt deres budskap og hensikt er.

Jeg har faktisk hatt en lang prat med både Gro Nylander og Sven Carlsen det siste døgnet, og det har vært interessant:-) Men om jeg ble så mye klokere, det vet jeg ikke, for når man ikke er forsker, så er det hardt å henge med når slike akademikere legger ut om ulike typer forskning, data og hva man skal stole på og ikke- At det var høy temperatur i diskusjonen er det ikke tvil om!

Jeg er uansett sikker i min sak; og det er at jeg kommer til å varmt anbefale amming til dem som kommer min vei! Så mye forskning som har vært gjort på morsmelkens fordeler gjennom flere tiår, så klarer jeg ikke å tro at alt kan kokes ned til at det bare er nonsens. Til og med Carlsen sier at de ser positive effekter det første året, særlig på forebygging av krybbedød, tarminfeksjoner og barnets IQ. Vi må absolutt heller ikke glemme de store fordelene det er for mor å amme, både med hensyn til raskere vektregulering etter fødsel, redusert risiko for brystkreft og for eggstokkreft!

HVA er det som gjør at det å amme barnet sitt skaper en slik utrolig debatt, og får frem så mye aggresjon og sinne???

Det skaper sterke følelser, og det er vel nettopp fordi amming er så tett, nært og intimt for oss. Fordi det er så sterkt forbudet med morsidentiteten, blir det også så sterke reaksjoner, særlig på vegne av dem som dessverre ikke får til ammingen. De kan komme til å føle seg mislykket og mindreverdige. Da er det viktig å trygge dem på at det finnes mange andre former for nærhet, som gir en like så god kontakt med og utvikling for barnet. Men man kan ikke la være å snakke om det positive for alle dem som får det til, det blir ikke riktig.

Noen oppfatter meg sikkert som gammeldags og reaksjonær når jeg bruker ordene morstilknytning og morsbinding, men det tar jeg sjansen på. Dette er slikt som det er umulig å forske på, og som heller ikke er helt politisk korrekt i likestillingens navn. Amming har også blitt brukt i en kjønnskamp, bla. i argumenter for og mot deling av foreldrepermisjonen. Dette er en litt annen diskusjon, som jeg ikke skal kommentere mer her nå.  Men jeg tror at ammingen gir en verdifull kontakt mellom mor og barn, som er sunn for begge. Selv om vi i den vestlige verden klarer oss godt i oppveksten uten morsmelk, så mener jeg ikke vi skal bare skal fnyse av at det kan være andre faktorer rundt amming som er sunt og bra for både morens og barnets helse.

Dette med ammepress blir stadig trukket frem. Hva er ammepress egentlig?

Jeg har ingen problemer med å forstå at noen rett og slett ikke får det til, noe som også Carlsens forskning viser. Disse må selvfølgelig slippe et utilbørlig press. Også andre som simpelt hen ikke ønsker å amme, det er ikke tvang, det skal det heller ikke være.

Men så kommer vi til kjernen av problemet tror jeg; det er nemlig det at de aller fleste av oss kvinner opplever det som hardt og vanskelig å komme igang med ammingen.

For det første er vi ofte for dårlig forberedt til denne jobben, vi aner ikke hva det går ut på, og at det faktisk koster litt for de fleste å komme igang og håndtere dette.

For det andre så er det noen som ikke er innstilt på å investere så mye som det faktisk koster å komme igang, selv om de aller fleste gjør en hedersinnsats! Noen har vanskeligere enn andre å takle at kroppen deres skal “brukes” på denne måten, og har vanskeligheter med å mobilisere det som kreves. Men for all del; de gjør ofte så godt de kan ut fra deres forutsetninger.

Og så det tredje og viktigste punktet tror jeg; nemlig at samfunnet og myndighetene har lagt opp til et “rævkjør” uten like for barselkvinner, slik at de aller fleste blir kastet ut fra barsel før ammingen har kommet ordentlig i gang! Det er nå vanlig med en liggetid etter fødsel på 60 timer for førstegangsfødende og 48 timer for flergangsfødende. Vi er ingen maskiner, selv om vi lever i 2010, og kroppen trenger flere dager enn som så for å få igang morsmelken.

Og hør bare her:

På disse skarve timene ved barselavdelingen skal en stakkars sliten nybakt mor:

bli kjent med barnet sitt,

hun er sår både nedentil og mørbanket i kroppen,

hun blør og har renselse nedentil

hodet er i kaos pga så mange nye inntrykk,

hun skal få kniperåd fra fysioterapeut,

hun skal ha samtale med jordmor og gå gjennom fødselen,

hun skal være med på legekontroll av barnet,

hun skal lære seg å stelle barnet,

hun får gjerne “barselstårer” i løpet av et par-tre dager

hun skal hvile seg-

men ha barnet inne hos seg hele døgnet-

OG

hun skal lære seg å amme barnet sitt!

Når brystene er som store ballonger og babyen kanskje har begynt å få taket ammingen, blir hun sendt hjem. Og der står det ingen klar og hjelper henne når brystsprenget setter inn for fullt, og brystvortene blir såre. Hun har nok nådd å få noen gode tips om hvordan hun legger til barnet, hvor ofte osv, men det er jammen ikke alltid lett når du sitter der i huset ditt og skal takle alt dette selv for første gang. Hverdagen innhenter en også raskt, med matlaging klesvasking og andre trivialiteter.

Det finnes heldigvis både ammepoliklinikk, helsesøstre og ammehjelpen bl.a., men det er ikke alltid at dette er nok for å hindre at en nybakt mor føler seg alt for uforberedt og hjelpesløs. Rike Norge burde ha råd til å legge forholdene mye bedre til rette for at kvinnene fikk en bedre start sammen med barna sine.

Det er ikke rart at det oppleves som ammepress for en del da, når jordmødre og barnepleiere ved barsel etter “beste” evne prøver å utføre jobben sin i et tempo som ikke stemmer med kvinnekroppens-

Ny forskning er spennende, og jeg kommer til å følge med hva Carlsen og co finner ut i sin videre forskning.

Men, jeg er fortsatt en ammeentusiast, og det er heldigvis veldig mange andre også.

Lykke til, uansett hvordan dere gjør det!

http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/196275

http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/196277

Gode tips for amming:

http://www.ammehjelpen.no/

http://www.rikshospitalet.no/ikbViewer/page/no/pages/klinikkene/enhet?p_doc_id=32682

Posted in Uncategorized at January 12th, 2010.

Øvelse gjør mester-også innen kommunikasjon

I helgen har jeg vært på kommunikasjonskurs. Eller nærmere sagt “Klinisk kurs i kommunikasjon”.

Jeg er så heldig å være lærer for nybakte legestudenter, i tillegg til å være fastlege. Og en av hovedoppgavene for en universitetslektor som meg er å lære de ferske dokterstudentene å snakke med pasientene;-)

Ved legestudiet her i Trondheim blir studentene kastet ut i det virkelige liv fra dag 1, og må være “lege” i møte med ekte pasienter på kontoret mitt. Da skal de sitte og spørre ut en ekte pasient om alt mulig, mens andre studenter sitter og hører på, og alt blir tatt opp på video, og evaluert etterpå. Det kan være en tøff ilddåp for en stakkars 19-åring, som kommer fra en beskyttet tilværelse hjemme og på gymnaset. Da jeg studerte så vi ikke en levende pasient før vi hadde studert i over tre år, og slike ting som kommunikasjon var ikke akkurat det som sto høyest på pensumlisten. Slik er det til dels ennå på legestudier rundt omkring, men Trondheim er en foregangsskole i så henseende, og er faktisk kjent i utlandet også for sin satsing på kommunikasjonslære.

For det er jo ikke til å komme i fra at det å kunne snakke ordentlig med en pasient er en svært grunnleggende egenskap for å få til et godt lege-pasientforhold. Selvfølgelig sammen med at man kan sitt faglige pensum, man kommer ikke så langt uten det heller-

Men hjelper det å lese seg til kommunikative evner, eller å ha undervisning i det da?? Ja, det gjør det! Det er absolutt mange ulike teknikker og tilnærminger man kan lære seg til å bruke i alle de ulike situasjonene vi kommer opp i. Og tenk på alle de forskjellige mennesketypene vi møter, i til dels svært “intime” og pressede situasjoner. Da er det greit å ha noen redskaper som kan være med og åpne opp samtalen.

Noen “håpløse leger” vil aldri kunne lære seg god kommunikasjon, uansett om de gikk på kurs heller kanskje… Folk som er dårlige på å kommunisere finner man over alt, men det er selvsagt trist og tungt å oppleve det når man går til legen og gjerne trenger noen som forstår hvordan man har det og som man kan snakke godt med.

I helgen jobbet vi bl.a. med hvordan man snakker om alkoholbruk med en pasient for første gang. Dette er ett eksempel på et tema det kan være vanskelig å bringe på bane, dersom man mistenker det. Man er redd for å støte eller fornærme pasienten, og at han eller hun skal bli sint på oss. Seksuelt misbruk, vold mot barn eller ektefelle er andre tema som kan være fryktelig vanskelig å ta opp, og det finnes selvfølgelig ikke ett fasitsvar på hvordan man gjør det. Da er det likevel viktig å øve på det, og få noen tips og råd om hvordan det kan gjøres.

Men, det det til slutt koker ned til, uansett hvor mye man øver eller hører på forelesning, om kommunikasjon, så er det noen som er mer naturtalent enn andre, og som klarer dette bra, selv om de aldri har lært det. Jeg blir innimellom veldig imponert av noen av disse unge studentene, som takler de mest delikate samtaler med pasienter på en utrolig fin måte. De bare kan dette, det bor i dem, og jeg føler meg trygg på at de kommer til å blir flotte leger.

Kjemien mellom lege og pasient har også mye og si, og dette er også en faktor som bare er der, uavhengig av hvor mye kommunikasjonskurs vi går.

Slik er det bare. Her, som i mange andre situasjoner i livet.