Oktober 2010

Samleside med alle innlegg fra oktober 2010, 

uten kommentarer, reddet etter datakrasj.

Da er det kampanjestart…!

I dag sparker Helsedirektoratet i gang en ny kampanje om alkohol og svangerskap. Jeg er spurt om å være med som en slags legekontakt, og det syns jeg er spennende! Det var åpning med frokostmøte i Oslo i dag, men det fikk jeg dessverre ikke med meg.

Selv om mange visstnok tror og mener at dette med drikking i svangerskapet er et veldig lite problem nå til dags, så viser det meste av forskning og undersøkelser at det dessverre ikke er det. Derfor må det jobbes med info og info.

Overskrifter som preget tabloidpressen nylig, der en engelsk lege uttalte at det er greit å drikke som gravid, er ikke med å gjøre jobben vår enklere, men den må gjøres! Dette var en undersøkelse, mens så og si alle andre resultater viser at det fortsatt forekommer små og store skader på bare pga at mor drikker mens hun er gravid. Og det som er mest spooky, er at både fostre og mødre har så ulik sårbarhet mht alkohol. Derfor går det som regel bra i de fleste tilfeller at mor tar et glass eller tre, mens andre ganger går det slett ikke bra…

Vi har kanskje også en tendens til å tenke på alkoholskader hos barn som dette såkalte FAS-syndromet, med ofte betydelige og tydelige skader. Men skadene kan være mye mer beskjedne, og gjerne av det slaget som ikke vises utenpå barnet, men bare i form av f.eks. lærevansker, konsentrasjonsproblemer, og andre symptomer pga påvirkninger under hjernens utvikling i fosterlivet.

Og synd for oss, så er det tidlig i svangerskapet av hjernen utvikler seg, og også resten av organene. Det er derfor at vi anbefaler avhold fra alkohol helt fra starten, og gjerne mens man planlegger å bli gravid.

JA, jeg vet at mange har tatt seg både en dram og en rotbløyte før de visste at de var gravide, det har jeg gjort selv også, opp til mer enn en gang. MEN, gjort er gjort, og det kan vi ikke gjøre noe med. Heldigvis går det som regel helt fint, og det er ikke noen grunn til at vi skal gå og ha dårlig samvittighet for det.

MEN, det er like viktig å slutte med alkohol fra da av iallefall!

Det vil nok alltid bli slik at forskerne ikke vet hva som er den nedre grensen for alkoholbruk og skader av fosteret. Det er det ikke lett å få tilforskning på gitt, det ville vært passe uetisk…

LITT FAKTA:

*Når en gravid kvinne drikker alkohol, får fosteret akkurat sammen promille som moren. Derfor får altså babyen i magen en promille på 0,75 hvis mor har drukket dette.

Da spør jeg: Hvem av dere ville gitt barnet deres på 2 år to glass vin ved middagsbordet??

Det er akkurat det samme vi gjør med babyen vår i magen dersom vi drikker…

Hadde vi gjort dette når ungen er ute av magen, ville vi snart vært kandidater for barnevernet…

*De fleste av oss er gravide i snitt 2 ganger i løpet av en liv. Hva er det store problemet med å la være å drikke alkohol i disse månedene av livet??

*Jeg er litt lei av å høre kritikk som “overformynderi” og “moralisering” så snart noen av oss kommer med slike henstillinger og anbefalinger. Folk må tåle at det er snakk om disse tingene, selv om man kjenner stikk av dårlig samvittighet.

Selv om bare 2 % av gravide som sier at de har drukket i svangerskapet, så var det i en ny undersøkelse 60% som visste om noen som hadde drukket i svangerskapet…

Med et slikt sprik i svarene, har vi ikke annet valg enn å jobbe videre med bevisstgjøring av folk. Det er ikke minst folk rundt den gravide som må bevisstgjøres og ansvarliggjøres mer, virker det som. Når en tredjedel av oss syns det er greit at gravide drikker, så syns jeg synd i de gravide, og da er det jo ikke tvil om at mange kjenner et press om å ta seg et glass nå og da.

Vi tror alltid her på berget at alt er så overformyndersk her. Men jeg kan fortelle at jeg flere ganger har opplevd å være gravid og på restaurant i Italia, et av de virkelig store vinlandene. Så snart de så magen min, kom de og fjernet vinglasset på min plass, og det var liksom ikke noe å tenke på en gang! Det syns jeg var utrolig kult, og jeg syns det er et godt eksempel på at det er ikke bare her i Norge vi “vet” at stor mage og alkohol ikke hører sammen.

Så folkens, ta en titt på hjemmesiden til Helsedirektoratet, og “hjelp” deres gravide kolleger og medsøstre, ikke minst nå i julebordssesongen, slik at de ikke føler seg teit eller prippen dersom se står over drinken eller vinglasset. Festen kan de ta igjen neste år! Og i mange år fremover!

http://www.helsedirektoratet.no/gravid/leve_sunt/alkohol/

http://www.klikk.no/foreldre/barnimagen/article621594.ece

Posted in Uncategorized at October 28th, 2010.

Faglig påfyll…

Da er det fram med kofferten, og ut på tur igjen! Oktober har vært fylt med kurs, møter og kongresser, og nå har jeg snart fått nok for en stund…

Det er vel og bra med faglig påfyll, men til slutt kan det bli vel mye, særlig når ting kommer rett oppå hverandre, og det kjennes ut som om hodet blir for fullt, på en måte.

I morgen er det ekstra utfordringer, i og med at jeg skal være med å være kursleder, i tillegg til å holde foredrag. Jeg kjenner at jeg gruer meg litt, er ikke så dreven i det akkurat. Men det skal nok gå bra!

Det hjelper godt at temaet er noe som engasjerer veldig, nemlig svangerskapsmedisin!

Jeg og kollegaen min har snekret sammen et 2-dagers kurs som vi skal holde i Oslo, på Primærmedisinsk uke, Norges største kongress for fastleger. Der skal våre kursdeltakere lære det siste nye innen svangerskapsmedisin, slik at de blir enda flinkere til å drive svangerskapskontroller. Det blir masse spennende temaer og foredragsholdere, og vi skal få lære mer om alt fra amming med Gro Nylander, kosthold og trening med folk fra Idrettshøgskolen og om depresjoner, til omskjæring, med en kvinne fra Somalia som kommer og lærer oss mer om dette temaet.

Det er kjempeviktig at leger blir mer oppdaterte innen dette fagfeltet. Vi driver jo masse av svangerskapskontrollene, og de gravide blir mer og mer opptatt av å få informasjon om alt mulig som har med svangerskap og fødsel å gjøre.

Det har nok vært litt ymse med “interessen”, kanskje særlig blant litt eldre og mannlige kolleger, men nå er det mange kvinner og også yngre mannlige leger som er veldig engasjerte innen dette feltet, og det er et viktig område for oss å gjøre en god jobb, så folk føler seg ivaretatt.

Men som fastlege er det jo så mange felter der vi må være oppdatert og engasjerte, så jeg forstår, og kjenner selv på at det kan være en utfordring å være like flink og kunnskapsrik på alle felter innen medisinen. Det hviler et stort ansvar på oss, for vi må kunne en del om alt fra svangerskap og hjertemedisin til reumatisme og depresjoner…!

Men i morgen skal det altså handle om morsmelk, bekkenløsning og store mager, og det står mitt hjerte nærmest, iallefall:-)

Og da komme det nok en epistel eller to fra meg, etter kurset…

Posted in Uncategorized at October 24th, 2010.

Dårlig samvittighet-den nye folkesykdommen…

Det har vært store overskrifter og mye debatt i avisen de siste dagene, etter at ernæringsfysiolog Margit Vea gikk ut og advarte foreldre mot å lage så mye posemat og ferdigmat som de gjør. I følge avisen kalte Vea dårlig mat for “omsorgssvikt”, og sa angivelig at det er bedre å ikke gi barna mat i det hele tatt enn å gi dem posemat.

http://www.adressa.no/forbruker/helse/article1542016.ece

Ikke overraskende, så har hun klart å erte på seg svært mange, både foreldre og andre, og har fått så ørene har flagret. Riktignok har hun gått ut og sagt at noen av disse påstandene er feilsitat, men at hun står for at folk er nødt til å bli mer bevisste på hva de putter i ungene sine. Hun forteller om alle de uheldige stoffene som er tilsatt posesupper, pizzaer og annen ferdigmat, og om det store saltinnholdet, om uheldige fettstoffer, og mener at vi bør bli mer opptatt av å lage sunnere mat fra grunnen, med ordentlige råvarer.

Jeg  har observert at mange har reagert på dette, med den begrunnelse at det gir folk dårlig samvittighet, og at det er med på å forsterker foreldres følelse av å ikke strekke til i en travel hverdag.

Det samme skjedde vel med debatten som har rast etter Kari Jaquessons uttalelser om at folk ikke “har fedme”, men de “er feite”, underliggende at det er folks egen feil at de er blitt feite. Også her steilet folk, og hun fikk så ørene flagret fordi hun krenket folk som var tykke, og la all skyld på dem, slik at de fikk en enda lavere selvfølelse osv.

Leser man og hører litt nærmere på hva disse damene sier, bak de voldsomme frontoppslagene og fete typene i media, så har de da en god del viktige budskap, mener jeg. Man skal selvfølgelig alltid prøve å passe på å formidle temaer som går på folks kropp, skavanker, og som rører ved folks samvittighet-på en varsom måte, og med mest mulig respekt.

Samtidig må vi kunne ta opp disse temaene, og tåle og risikere at noen blir tråkket på tærne eller føler seg truffet. Hvis ikke, så skyver vi bare viktige samfunnsproblemer under teppet, og later som om de ikke eksisterer.

Tenk på hvor mange som hundset og kalte Dagfinn Høybråten for både de ene og det andre da han i sin tid kjempet med nebb og klør for å få innført Røykeloven! De fleste er glade for, og nyter godt av hans utrettelige innsats nå i dag.

Det minner meg óg litt om all debatten som er rundt amming, og den tendensen det er til å bli kalt litt av hvert dersom man fronter viktigheten av amming, fordi man da får dem som ikke kan eller vil amme, til å føle seg som annenrangs mødre.

Jeg tror en del av de kraftige reaksjonene skyldes vårt problematiske forhold til det å ha dårlig samvittighet. Det snakkes og skrives veldig fort om at man kan gi folk dårlig samvittighet dersom man kommer med råd om det ene og det andre. Man medvirker til at vi føler oss som dårlige foreldre, at vi har dårlig selvdisiplin, og at vi ikke får til alt vi burde få til.

Men er det så farlig om man gir folk dårlig samvittighet noen ganger da…? Noen ganger trenger vi et puff til å tenke annerledes, og til å kanskje gjøre andre valg eller prioriteringer.

Jeg kjenner selv på dårlig samvittighet daglig , og noen ganger føler jeg omtrent at det tar all energi. Har man barn, så er det ikke problem å finne noe å ha dårlig samvittighet for! Vi overøses også stadig med råd og vink om hvordan vi skal leve livene våre, og hva som er bra og dårlig osv osv. Og selvfølgelig så medfører dette at mange kan kjenne på den dårlige samvittigheten støtt og stadig.

Men her må folk ta litt oppgjør med dette selv, og prøve å bestemme seg litt hva de skal bruke energi på.

Det kan ikke bli slik at man skal la være å komme med råd eller anbefalinger, fordi man skal skåne folk fra å høre ting som kanskje er fakta.

Når det gjelder fedme og kosthold, så er det vel de fleste som har fått med seg at dette er et alvorlig helseproblem etterhvert, også blant barn. Vi kan faktisk ikke bare sitte og se på at denne utviklingen øker og øker, uten å ta noen viktige debatter om hvorfor det øker. Kanskje må vi foreldre da gå i oss selv og tenke over hva vi putter i barna våre, f.eks.

Jeg er ofte for tankegangen “alt med måte”, og tror ikke man skal være ekstrem verken den ene eller andre veien. Det går helt sikkert bra om man hiver sammen en tomatsuppe eller ferdigpizza nå og da, det er ikke det det er snakk om. Saken er at det er faktisk ikke så komplisert å lage litt mat fra bunnen av, og det trenger ikke ta så veldig lang til heller. Det er bare det at mange tror det. Det må det være, når det faktisk er marked for “ferdig-pannekaker” eller ferdig-pizzabunn” osv…!

Noen argumenterer også med at det er så dyrt å kjøpe “ordentlig” mat. Jeg er enig i at det er tragisk at “junk-maten” er sp billig i forhold til såkalt sunne matvarer, som frukt, grønt, ordentlig fisk og kjøtt. De burde vært momsfritak på grønnsaker og frukt, som ett av tiltakene.

Men, når vi vet at en husholdning i Norge i dag bruker bare 11% av budsjettet sitt på mat per år, i forhold til 40% for 50 år siden, så syns jeg ikke det er et veldig godt argument at sunn mat er så dyrt. Vi burde hatt mulighet til å prioritere litt annnerledes. En illustrasjon er butikker i Trondheim; mens det knapt nok finnes slakterbutikker, åpnes det stadig flere butikker som selger “ting og tang” til huset, interiørbutikker ligger i rekke og rad langs gatene. Det illustrerer på en måte hvordan folk velger å prioritere…

Selv om jeg forstår at en del folk reagerer på de oppslagene som har vært som vel ekstreme, så tror jeg det er en nødvendig debatt, i lys av fedmebølgen som er over oss. Den debatten må vi tåle!

Posted in Uncategorized at October 20th, 2010.

Hjemmebakt brød, nam nam!

Jeg skrev i går om poden på 8 som har lært seg å bake brød på skolen, og fikk oppfordring om å skrive oppskriften til dere. Den er kjempegod, og sunn i tillegg, så da kommer den her:-):

FREDRIKS GODE GROVBRØD

Ingredienser:

1 1/2 pakke fersk gjær

1 1/2 liter vann

3 ss soyaolje

100 gram sosikkekjerner

100 gram linfrø

100 gram hvete helkorn

100 gram rugmel

1 kg sammalt hvete fin

100 gram hvetekli

25 gram salt

Ca 400 gram hvetemel

Fremgangsmåte:

Løs opp gjæren i lunkent vann i bakebollen.

Ha i resten av ingrediensene mens du rører.

Pass på så deigen ikke blir for tørr.

Forhev deigen 1/2 time.

Del deigen i fire like store deler, og rull ut brødene. Ha brød-deigene i brødformer.

La disse heve i ca 1/2 time.

Stekes på 200 grader i ca 45 minutt. Ta brødene ut av formene etter halve steketiden.

Pass på at du ikke brenner brødene på toppen. Stekepapir kan legges over hvis du mener de blir for mørke.

LYKKE TIL!

Posted in Uncategorized at October 18th, 2010. No Comments.

Det dufter hjemmebakt brød…

Åtteåringen i huset har begynt med faget “mat og helse” på skolen i år, og det har virkelig slått til! Ungene får prøvd seg som kokker og “kjøkkenskrivere” i tidlig alder, mye tidligere enn da jeg gikk på skolen iallefall, og det er veldig positivt:-) Det ser jeg på de større søsknene også, at de duger bra til å lage middag en gang i blant, fra de er ganske så unge, og guttene er minst like ivrige som det motsatte kjønn.

Denne uken sto baking av grovbrød på planen på skolen, og brødet ble så populært da han kom hjem med det, at han og pappaen slo til og laget hjemmebakt brød i dag. Først var han oppe og handlet inn i går, etter oppskriften, og så var han svært delaktig i selve bakingen i dag. Det er jo masse læring i dette også, i tillegg til kosen, og det å gjøre noe sammen.

Så i helgen har far og sønn drevet med “myke” aktiviteter sammen her i huset, langt fra fisketur eller mekking i garasjen. Det ser ut som de koste seg stort, og pappaen, som er veldig flink til å lage mat, har fått vært et positivt forbilde for poden i helga.

Og han som knapt nok hadde fedrekvote med barna…, det ser ut som at det går veldig bra allikevel;-)

Posted in Uncategorized at October 17th, 2010.

Uvurderlige øyeblikk…

I morges, som de fleste andre morgener, startet dagen med at lillebror på 4 år kom opp i sengen til meg for å gi en morgenkos. Dette er fast rituale, og det er så koselig! Han har alltid vært veldig kosete og kjærlig, og glad i å gi klemmer og nusser.

Oftest så får man en klem av ham og ligger litt før dagen tar til, og tenker på en måte ikke mer på det. Men i dag ble jeg virkelig ligge å tenke på hvor nydelige disse morgenstundene egentlig er,- det er virkelig noen gyldne øyeblikk!

Mens vi lå der og småsnakket litt om barnehagen og andre små og store ting, sier han plutselig at “mamma, jeg er veldig glad i deg”, “du er så god du”, på sin fireårige måte. Da smeltet mitt morshjerte fullstendig, og jeg kjente på den inderlige kjærligheten jeg har til denne lille tassen.

Jeg føler meg så heldig som får lov til å kjenne på dette, og å kjenne på hvor glad man kan bli disse barna sine.

Jeg kjente samtidig på et slags vemod, på det faktum at plutselig så vil han ikke komme og gi meg en morgenklem mer, og ligge og kose med mammaen sin når han våkner. Da blir det andre ting som er mer interessant.  Slik er det, og slik skal det være, så klart. Men det er vemodig likevel…

For noen dager siden ble den største gutten i huset 14, og jeg syns faktisk ikke det er så lenge siden han kom og ga meg morgennuss som fireåring heller… Når jeg ser på ham, så forstår jeg hvor fort årene går, og at man må nyte småtassene med den ubetingede sjarmen de viser, til fulle så lenge man kan. Snart er de fjortiser, med det det fører med seg. Men det har da sin sjarm det også..;-)

Posted in Uncategorized at October 16th, 2010.

Husmorferie…”

Denne uken er jeg på kurs. 4-5 dager helt for meg selv, der jeg skal bo på hotell og får servert frokost, og bare sitte og ta i mot kunnskap. Ikke ungemas, masse praktiske ting å huske på, eller kjør på jobben.

Tenk å få være helt for seg selv en kveld, og bare hva man vil, uten innskytelser eller avbrytelser. Det har jeg gledet meg veldig til!

Og det er da deilig, absolutt! Med utsikt over havet og holmene utenfor Bodø fra hotellrommet kan jeg sitte og kose meg i mitt eget selskap.

Men jeg kjenner allerede at det ikke er så verst hjemme heller, og at selv om ungene bråker og styrer tidlig og sent, så er de nå herlige da, og at det absolutt skal bli deilig å se dem igjen også…;-)

Borte bra, men hjemme best:-)

Posted in Uncategorized at October 12th, 2010.

Ammeteltdiskusjon…

Jeg ble for noen dager siden kontaktet, og bedt om å si min mening om ammetelt eller ammesjal, som det også kalles. Dette er et nytt tilskudd på den store utstyrshimmelen, som blir stadig større for nybakte foreldre.

Jeg tilføyer ikke noe mer her, dere kan finne artikkelen på følgende nettsider:

http://www.dagbladet.no/2010/10/08/tema/klikk/foreldre/13767889/

http://www.klikk.no/foreldre/dinbaby/article614203.ece

Posted in Uncategorized at October 9th, 2010.

Høstferie-til glede og besvær…

Da er vi godt inne i høstferien-for noen av barna våre iallefall…!

Mens mor og far i huset ikke har mulighet til å ta særlig ferie nå, så får vi dagene til å gå opp ved hjelp av SFO, håndballskole, bestemødre og snille tanter. Ungene koser seg de, og ser ut til å nyte livet i “potetferien”, der det eneste mine barn ser til poteten er på kjøkkenbordet:-)

Men saken er den at det ikke er alle barna mine som har høstferie denne uken! Her i Trondheim og Trøndelag har politikerne klart det kunststykket å legge høstferien på ulike uker i grunnskolen i forhold til på videregående. Så vi som da har barn begge steder, har uansett hatt en stor utfordring med koordineringen av ferie, dersom vi nå faktisk har kunne tenkt oss til Syden eller et annet fristende sted.

Jeg har observert at hele “høstferie-konseptet” blir heftig diskutert over det ganske land for tiden. Det er mange meninger om denne ferien; om den er for lang, for kort, for tidlig, for sent, og om den har utspilt sin rolle, nå da det faktisk ikke er behov for den arbeidskraften som barn utgjorde under potetopptaking eller lignende sysler, som faktisk foregikk for ikke sååå mange år siden. Jeg kan vagt huske at jeg var med og tok opp poteter hos besteforeldrene mine i hjembygda selv jeg…

Barna har helt sikkert godt av et avbrekk på høsten, når skolehverdagen har begynt å innta dem. Men om det er nødvendig med en hel uke såpass tidlig på høsten, det er jeg mer usikker på. Kanskje hadde det vært nok med 3 skoledager, eller at uka har vært hakket senere? Hva med å ha gitt dem to dager til før jul, slik at de ikke trenger å gå på skolen til bittelitte julaften? Mulighetene og meningene er mange. Også om andre skoleferier, slik som den veldig lange sommerferien vi (de!) hadde i år. Kanskje det hadde vært bedre å få et par ekstra langhelger i løpet av året?

Ja, ja,- det er mange muligheter. Men jeg ber i det minste om at de som bestemmer klarer å synkronisere ferien, slik at barna våre, og evt hele familien, kan få mulighet til å ha ferie samtidig. Hvis ikke er jeg redd det blir mye “skulking” og fritak for dem som vil reise bort samtidig f.eks.

Da er det bare å kose seg videre i høstværet og høstmørket, med eller uten ferie!

Posted in Uncategorized at October 5th, 2010.

September 2010

Samleside med alle innlegg fra september 2010, 

uten kommentarer, reddet etter datakrasj.

Innlevelse er bra, men slitsomt…

Jeg har vært på kino i kveld, sammen med eldstedatteren min. Hun ville ha meg med på filmen “Utryddelsen”, eller La Rafle, som den heter på originalspråket fransk.

Dette er en film som har hentet handlingen fra en virkelig historie fra 2. verdenskrig, da 13 000 jøder ble hentet ut fra hjemmene sine i Paris, og samlet i en stor stadion, velodrome, før de ble sendt til konsentrasjonsleire for å drepes. Bare 25 personer overlevde. Det som gjør dette til en ekstra stor skamplett i fransk historie, er at det var franske soldater og politi som hentet og arresterte sine landsmenn, etter “avtale” med nazistene.

Filmen gir en gripende skildring av disse familiene, uten mye fiks-fakseri. Det er unger her som spiller helt fantastisk, og jeg ble fullstendig grepet av dette. Nå er jeg en person som kan begynne å gråte bare jeg ser en Knerten-film, så jeg lar meg fort bevege. Men denne filmen, “Utryddelsen”, satte seg som en knyttneve i magen på meg, og jeg kjenner suget selv nå, når jeg sitter og tenker på den.

Etter at jeg ble mor har jeg blitt bare verre og verre mht til å bli følelsesmessig påvirket av filmer og historier. Jeg lever meg veldig inn i ting, og klarer ikke å se at barn har det vondt, selv om jeg vet at det er film. Det er fascinerende hvordan nye register av følelser kommer frem, egentlig så snart man har positiv gravitest; man blir så utrolig sårbar og emosjonell. Og det er vel ikke noe galt i det, egentlig, bare litt slitsomt…;-)

I filmen er det scener der mødrene må forlate barna sine, for å sendes på et annet tog til gasskammeret. Det er jo bare grusomt, og ikke minst er det grusomt å tenke på at dette virkelig har skjedd, og heller ikke er det så lenge siden.

Jeg får fort samme følelsene og tankene når jeg ser bilder eller utsendelser fra katastrofeområder. På hjemmebane blir jeg innimellom “trimmet” for at jeg har så lett for å leve meg så mye inn i ting.

Jeg kan til og med begynne å drømme om slikt. Det verste eksemplet på det er for noen år siden, etter det forferdelige “Estonia”-forliset, båten mellom Stockholm og Tallin som sank og mange hundre døde. Noen dager etter at nyhetene om dette hadde rullet og gått, om folk som klatret for livet oppover veggene i den krengte båten for å komme seg ut, våknet jeg svett og skrekkslagen av et mareritt. Jeg hadde da drømt at jeg og mine to barn hadde vært med båten, og for å komme meg ut, kunne jeg bare klare å få med meg ett av barna, og måtte sette igjen en av dem. Da våknet jeg brått…

Selv om filmen “Utryddelsen” forteller en grusom historie, så er det en historie som vi har godt av å bli påminnet. En slik rasetenkning som dette var et eksempel på, eksisterer desverre den dag i dag, se bare på valget i Sverige. Og det er ikke mange årene siden mange tusen muslimer ble henrettet i det tidligere Jugoslavia.

Så jeg kan leve med den ekle klumpen i halsen, og kjenne at jeg er helt utslitt etter filmen i kveld. I morgen er det en ny dag, med glade unger og et trygt og komfortabelt liv for meg, og de rundt meg…:-)

http://www.filmweb.no/kino/article237302.ece

Posted in Uncategorized at September 28th, 2010.

En faddergjerning…:-)

I helgen har jeg hatt besøk av et av mine fadderbarn. Det har vært trivelig!

7-åringen kom alene med fly fra Oslo, og var høytidelig og stolt i blikket da hun ankom flyplassen med skiltet med “Jeg reiser alene” på brystet.

Vi har snakket om det lenge, og det har vært planlegging og forventninger både for henne og meg. I og med at hun bor i Oslo og jeg i Trondheim, kjenner vi jo ikke hverandre så godt, og jeg var litt spent selv på hvordan det ville bli for henne å være her en hel helg uten foreldrene.

Men det gikk fint, gitt! Vi har hatt det kjempekoselig, og hun har virkelig funnet tonen med mine barn, og spesielt min 7-åring, og de har holdt det gående fra tidlig til sent. Så det var egentlig ikke nødvendig å legge opp så stramt program utenom det å leke og kose seg hjemme. Men vi fikk da klemt inn både et kafébesøk, bading og tur i Nidarosdomen, i tillegg til litt shopping.

Det er egentlig veldig fint, dette å være fadder! En ting der at det er veldig stas å bli spurt til dåpen, og få den tilliten fra foreldrene, at de faktisk ønsker at akkurat jeg skal være fadder til deres barn.

Det neste er hva man gjør ut av fadderrollen sin. Som mange av oss, så har jeg ikke akkurat overlesset henne med formanende gudsord eller bibelvers, men jeg føler meg likevel forpliktet til og privilegert som har muligheten til å være noe spesielt for akkurat de barna jeg er fadder til. Jeg ønsker at mine fadderbarn skal vite at de er noe spesielt for meg, og at jeg følger dem i hverdagen på en måte. Selvfølgelig blir det ikke nærkontakt eller detaljoversikt med hva de driver med, men bare det at de vet at jeg er der og er en voksenperson de kan regne med.
Dét syns jeg er en viktig del av fadderrollen!

Jeg merker det med mine egne barn også, at de nesten “skryter” til hverandre om at de har den og den fadderen som har sendt et postkort til dem, eller tatt dem med på juleteater, eller noe annet som viste at mine barn blir sett av fadderen sin.

I en travel hverdag, der man gjerne har sine egne barn man skal følge opp, så er det ikke alltid så enkelt å huske bursdagen til fadderbarnet sitt, eller huske å sende en hilsen til han eller hun i ny og ne. Men når jeg ser hvor mye det betyr for dem at jeg har gitt dem litt ekstra oppmerksomhet en gang i blant, så har jeg bestemt meg for at jeg skal prøve å bli enda flinkere.

Så herved går oppfordringen videre:-)

Posted in Uncategorized at September 26th, 2010.

En hektisk start på livet…

Jeg fikk tips om en kronikk som nylig sto i den danske avisen Berlingske Tidende. Den er skrevet an en kvinnelig overlege innen barne- og ungdomspsykiatri, og handler om overstimulering av babyer. Jeg syns kronikken var så god og tankevekkende at jeg vil dele den med dere.

http://www.berlingske.dk/kronikker/stress-i-baereselen

Jeg kjenner igjen meg selv, og jeg kjenner igjen veldig mange andre småbarnsmødre og -fedre.

Vi drasser rundt på ungene våre i øst og vest fra de er nyfødt, og det er ikke måte på hva vi skal eksponere dem for, og ha dem med på.

Jeg har selv tatt med ungene mine på mye, særlig i forbindelse med reising, turer og denslags.

Jeg var også en klassisk “babysvømming-forelder”, med de to første barna; opp tidlig på søndags morgen for å hive seg ut i et varmt basseng, der babyen skulle dykke og føres rundt i vannet. Og jammen er de blitt gode svømmere også!

Jeg har også hatt med bebisene på mor-barn-trim, der jeg har fått trimmet bort litt av “flesket” og strammet opp løs magehud og bekkenbunn. Dette mens de små håpefulle lå på gulvet på gymmatter og kikket i været eller rullet rundt, til de alle sammen begynte å hyle i kor mot slutten av seansen. Da var det tydelig at de hadde fått nok. Da hjalp det ofte å få seg en pupp og komme seg hjem til vuggen sin med ro og fred.

Jeg er også en av dem som har sittet på kafé og kost meg med andre mammaer, alle med en baby hver i fanget. I løpet av min “karriere” som baby-mor, med mange svangerskapspermisjoner, var det interessant å observere at kafeene ble stadig fullere av andre mammaer, og etterhvert pappaer, med barn og vogn. Dette har tatt helt av, og det er enkelte kafeer som har blitt “spesialister” til å ta i mot denne kundegruppen.

Hva med ungene oppe i alt dette?? Det er det interessante spørsmålet.

Jeg er ingen ekspert på babyslynger og dets like. Jeg har stort sett brukt vogn, og den  gammeldagse Baby-Bjørn og andre lignende bæreseler. Min erfaring er at barna er veldig ulike når det gjelder det å sitte i bæresele. Noen av mine barn har aldri “hælt” å sitte i sele, og fant aldri roen der. Andre har kost seg med det, og da har jeg brukt det mer, så klart.

Men jeg er helt enig med den danske kronikkskribenten i at vi må la barna våre få litt fred!

Veldig mange barn får altfor mye input fra de er nyfødt, og vi er ikke nok klar over at dette kan være uheldig for utviklingen deres. For mye stimulering kan gi stressede barn, og dette kan gi alvorlige utslag for dem når de blir større.

Det har jo blitt en trend at vi skal sendes hjem fra fødestua fortest mulig, mor skal helst se ut som en modell etter få uker, og det sosiale livet skal for all del ikke lide av at man er blitt småbarnsforeldre. Derfor har det poppet opp med tilbud for barselkvinner og babyene deres; trim, kafeer, babykino og babysang, for å nevne noe. I tillegg skal man gjerne jogge rundt i marka med en joggevogn, slik at babyen også får være med på løpeturen.

Trenger ungene alt dette? Eller er det vi foreldrene som trenger det, eller tror vi trenger det? Dette er det viktig å ta en diskusjon på, syns jeg. Det er nesten blitt slik at man er en dårlig mor dersom man “bare” synger til barnet hjemme, eller “bare” lar ungen rulle rundt på gulvet hjemme og lar det meste av utviklingen og fremskrittene skje der.

SLAPP AV! Man trenger ikke å stresse rundt på alle tilbudene som popper opp, og som dagens småbarnsforeldre blir “fristet” til å være med på. Det er trivelig å være sosial og aktiv, både for liten og stor, men det er lov til å kjenne etter hva man orker å være med på. Og ikke minst så er det veldig viktig å bli kjent med ungen sin, og lytte til de signalene han eller hun gir til deg. Babyer klarer jo ikke så godt å si fra når de er slitne og trenger til å hvile seg, eller komme ut av situasjoner der de gjerne vil skjermes fra mer stimuli.

Mine barn har blitt sutrete og utilpass når de har blitt slitne, og gjerne grått og vært utrøstelige. Helt til de har fått fred. De blir også gjerne urolige, og ser gjerne bort.

Det er viktig at vi lærer oss å lytte til signaler som babyene gir om at nok er nok, og respektere dem på det.

Barn er veldig forskjellige fra de er født, og har ulike toleransegrenser. Jobben vår blir å bli kjent med ungen vår, og legge opp tempoet og aktiviteten deretter.

Det har vi vel godt av, både store og små…;-)

Posted in Uncategorized at September 22nd, 2010.

Medias mange skarpe tunger…

I går kveld satt vi benket, små og store her i heimen. I vår sa vi ja da folk fra programmet Puls på NRK ringte og ville ha oss med i programmet, for å illustrere en storbarnsfamilies travle hverdag. Og de ville ha med en familie som hadde ambisjoner for sine barn, og prioriterte barna sine og alle deres gjøre mål høyt. Men det har vel de fleste av oss vel…?

Det var faktisk pga av denne bloggen jeg ble kontaktet, fordi de hadde fått med seg den. Så vi sa nå ja til å bli med vi, etter familieråd, der både små og store fikk være med å si om de syns det var ok. Og NRK kom de, og det til gagns!! I TO hele dager var de her, tidlig og sent, og filmet og snakket og intervjuet. De fulgte med på alt fra tannpussing innpå badet, lesestund i senga, kjøring til fotball og kor, middagslaging, lekselesing, småkrangling, tull og tøys og alt mulig annet man gjør i to dager i et “vanlig” liv. De fulgte oss også på jobben, på legekontoret vårt. I tillegg troppet de forsyne meg opp kl 07 den andre morgenen, da 7-åringen hadde bursdag, og filmet hele seansen med gaveoppakking, bursdagssang og frokost. De ville ha oss til å ha mange gjøremål akkurat de dagene de var her, sa de, for reportasjens skyld.

Og det fikk de!

Jeg har ALDRI vært så sliten som etter de to dagene! Det var kjempetrivelige folk som kom fra NRK, og de var så hensynsfulle de kunne oppi våre vanlige gjøremål. Slitenheten ble nok ekstra sterk fordi 8-åringen selvsagt hadde falt og skadet kneet sitt akkurat den uka, slik at han var innlagt på sykehus, og en av oss måtte ned dit om kvelden og sove på sykehuset. Og så, for NRK sin skyld, så skulle vi gjøre alt så “naturlig” som mulig så klart;-)

Men jeg var dønn sliten, fy søren det var intenst! Men hele familien var kjempeflinke, så det gikk da greit.

Så, etter 4 måneder, kommer sendingen i dag. Og da er 2 døgn klippet ned til 5 minutter…! Sånn er media!! Vi visste nok det på forhånd, at sier man ja til å være med på noe slikt, så må man være forberedt på alle mulige vinklinger. Det var ikke måte på hvor ambisiøse og “flinke” vi ble fremstilt, og de stakkars ungene våre lever tydeligvis livene som rene veddeløpshester som blir pisket hit og dit, uten fem minutters pause der da kan puste og slappe av. Så klart farter vi hit og dit om ettermiddagene, og det blir veldig hektisk innimellom. Og slik skal det være. Men det ble faktisk så endimensjonalt fremstilt at barna satt og sa at de ikke kjente seg igjen.

“Mamma, jeg syns de overdriver veldig jeg”. “Jeg er med på fotball og kor fordi jeg syns det er artig, og gidder ikke være med på flere ting”. Og 7-åringen ble litt lei seg og skuffet over at de ikke hadde tatt bryet med å ta med bare litt fra bursdagen hennes i det minste. Men det passet nok ikke inn i regien; her skulle det kuttes og klippes slik at uttalelser og bilder fikk frem budskapet Puls var ute etter…

Jeg ble litt andpusten av å se på, og syns de kunne ha tatt seg litt mer tid, og klipt inn litt flere snutter fra de 48 timene de var med oss, på alle mulige stemninger og situasjoner. “Er man med på leken så må man tåle steken”. Dét uttrykket er så sant så sant, og det er helt greit. Hele familien har lært masse av dette, og vi fortsetter nå å leve sammen som vi har gjort, og koser oss med det. Uansett hva “eksperten” Jesper Juul mener om oss. Jeg kan godt forstå om han var en smule skeptisk til “Tårnfrid-familien” han fikk se på TV før han skulle uttale seg om den riktige måten å gjøre det på. Håper at Jesper Juul og Puls-redaksjonen leser kronikken min i går i Adressa da, så får de se litt mer av at vi ikke er eller har ønske om å være perfekte foreldre eller ha perfekte barn. Vi har masse ambisjoner, og syns det er bra, lov og viktig.

En annen viktig ting er at alle barn er forskjellig, og må behandles ulikt. Noen barn tåler et høyt tempo og mange jern i ilden, mens andre må ta det mye mer med ro for å trives. Slik er det med våre fem barn iallefall. Det viktigste er at alle finner sin måte å gjøre ting på, som alle er fornøyd med:-)

Posted in Uncategorized at September 20th, 2010.

Dagens kronikk…;-)

Dagens kronikk i Adresseavisen ble skrevet av meg, og handler om det å ha en travel “skolehverdag” som foreldre. Jeg har skrevet om dette før, men hele kronikken kan leses hvis dere trykker på linken under.

http://www.adressa.no/meninger/article1531794.ece

Posted in Uncategorized at September 20th, 2010.

“Ville du latt barnet ditt ta seg et glass vin?”

Dette var overskriften på en reportasje i dagens Aftenposten. Det er så bra at de tar opp dette temaet igjen, nemlig gravides alkoholvaner. Se: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3812222.ece

Over 25% av Norges befolkning mener det er greit at gravide drikker alkohol. Og faktum er at en del gravide faktisk drikker alkohol, oftest i små mengder, men dog.

Jeg har skrevet om dette temaet flere ganger tidligere i bloggen min, og viser bare til de forrige bloggene om dette, men jeg syns det er på sin plass å sette fokus på det igjen.

Man skal selvfølgelig ikke drive med skremselspropaganda, men når så mange mener det er greit at en dame med stor mage drikker alkohol, så er jeg enig med dem som mener at det er på tide med en ny holdnings- og informasjonskampanje. Slike kampanjer kan fort bli litt “huff, akk og fy”, men noen ganger så trenger vi faktisk det.

Alkohol som mor drikker går, som andre ting, rett i blodet på babyen, og fosteret får samme promille som moren. Det er ikke så kult å tenke på.

Selvfølgelig går det som regel helt greit at mor tar seg en dram, og de aller fleste fostere tåler da det godt. Problemet er at alle fostere har ulik sårbarhet, og man vet ikke hvilke barn som kan ta skade av hvilken mengde alkohol.

Er det så stort et offer da, å stå over disse glassene med vin eller fredagspilsen i de få månedene det er snakk om? Det er jammen ikke en stor del av et langt liv at man er gravid, så det burde gå greit for de fleste.

Jeg vet av egen erfaring at den vanskeligste tiden kan være i de første ukene eller månedene, før omverdenen vet at man er gravid. Da har man innimellom litt problemer med å finne en “unnskyldning” for at man ikke kan drikke sammen med venninnegjengen, kollegene på julebord, eller svigers på søndagsmiddag. Da blir det kanskje til at man tar et glass eller to for å dekke over at man er gravid.

Ha for all del ikke dårlig samvittighet dersom det allerede er skjedd, det har skjedd meg også! Det man har gjort kan man ikke gjøre noe med, og det går oftest helt bra, til og med om man har hatt en fyllekule før man ante at man var gravid. Jeg nevner det bare for at det går an å gå en runde med seg selv neste gang man kommer i en slik setting; hvem og hva er det egentlig jeg tar hensyn til her nå…?

Jeg er enig med dem som mener at vi leger og jordmødre må bli enda flinkere til å snakke med den gravide om alkoholbruk. Det er viktig å komme tidlig på banen, da store deler av organ- og hjerneutviklingen av fosteret skjer inne de første tre månedene. Det er en del damer som kontakter oss lenge før uke 12, da den faste førstegangskontrollen finner sted, og da er alkohol et tema vi tar opp.

Man skal ikke bli hysterisk eller overdrive skremselsbildet, det er jeg den første til å være enig i. Men jeg kan ikke forstå hvorfor det er så om å gjøre for folk å drikke alkohol i svangerskapet, når man ikke vet konsekvensene av det.

Ta en pause de månedene det varer, og kos dere etterpå, med både ett og tre glass, når babyen er vel ute og har fått noen uker og måneder på baken:-)

Posted in Uncategorized at September 15th, 2010.

Musikk i mine ører…

NRK bringer i dag nyheten om at forskere har påvist at musikk virker lindrende på sykdom. Nå skal vi leger snart begynne å skrive ut musikk på blå resept til våre pasienter!

Så spennende da, tenker mange kanskje. Andre syns det høres snodig ut.

Akkurat dette er faktisk ingen nyhet, og jeg har faktisk hørt om dette med interesse og nysgjerrighet i flere år. Det at musikk kan virke som “medisin” for folk med ulike plager, sykdommer og problemer.

Første gangen jeg hørte om dette var da jeg var på et kurs der min kollega Audun Myskja snakket om “Den musiske medisin”. Dette gjorde sterkt inntrykk på meg. Myskja har blitt såkalt nevrologisk musikkterapeut, og har brukt musikk som terapi og viktig virkemiddel i sitt arbeid med pasienter i mange år. Han nok sett på med skjeve blitt fra omverdenen den første tiden, ikke minst fra sine legekolleger…, men har stått på, og får nå anerkjennelse i både inn- og utland for sitt flotte arbeid.

Audun Myskja hadde bl.a. med seg videoklipp av pasienter med Parkinsons sykdom, en sykdom som bl.a fører til stor stivhet og svært dårlig bevegelighet. Det var helt utrolig å se hvor mye bedre og smidigere disse pasientene klarte å gå når Myskja satte på musikkrytmer for dem! Likedan så har Myskja jobbet mye med gamle og passive mennesker på sykehjem, og det var rørende- og nesten trist- å se hvordan han og hans musikk fikk disse “gamlingene” til å svinge seg rundt, og bli aktive og glade ved hjelp av musikken!

Det er nå også påvist at musikk virker positivt på deprimerte pasienter, og er med og bedrer deres sykdom og prognose. Det er også sett at folk med smerter kan ha hjelp til å redusere disse plagene ved hjelp av den riktige musikken. Måten det fungerer på, er at musikk og rytme skal være med å overskygge den negative strømmen av tanker, bekymringer eller smerter, og få kropp og sjel til få en fristund fra tungsinn og smerter en stund. Derved kan det hende at man trenger mindre piller for sine plager, noe som vil være positivt, så klart.

Dette er artig og spennende, syns jeg!

Hvis man tenker seg om, så er det ikke noen bombe, akkurat da. Musikk og rytmer har til alle tider og i alle kulturer vært brukt til alt fra å bysse barn i søvn til å få opp stemningen på en fest. Musikken setter igang noen prosesser inni oss, som vi alle har kjent på. Jeg har iallefall et sterkt forhold til enkelte sanger, og får sterke minner og følelser når jeg hører disse. Noen kan gjøre meg trist og melankolsk, mens andre gjør meg glad og energisk. Jeg har også hatt mye glede av å bruke musikk som avspenning og avkobling.

Hvilken musikk som skal brukes til de ulike formålene, er det ikke noen fasit på. Forskerne skal faktisk se på rytme, toneleie, tekst m.m. i ulike typer musikk, og se om det finnes noen slags “formler” som kan brukes til å lage denne “blåresepten” til ulike plager og sykdommer.

En lidelse hvor dette allerede er brukt, er for pasienter med øresus, såkalt Tinnitus. Der anbefales det å sette av litt tid til å høre på en viss type lyd eller musikk, for å overdøve/redusere plagene av den plagsomme lyden. Gregoriansk kormusikk er bla anbefalt til dette, det er noe med klangene og rytmen som skal være gunstig for dem med øresus.

Jeg elsker musikk, og er nokså altetende når det gjelder hva jeg hører på. Men det er veldig varierende hva jeg hører på når. Slik er det nok med de fleste av oss, og mange kjenner seg vel igjen i hvordan musikk kan være med å øke stemningen og humøret vårt!

Dette er artig forskning, og jeg skal gjerne begynne å skrive ut blåresepter på musikk. Det høres mye artigere ut enn alle de andre reseptene jeg skriver ut:-)

http://www.nrk.no/kultur_og_underholdning/1.7285849

Posted in Uncategorized at September 10th, 2010.

Skolestart=foreldremøter…

Da er skoleåret i gang, og med det: foreldremøter…!

Og denne høsten ser det ut som jeg skal få med meg alle gitt, de krasjer ikke med alle mulige andre møter som er tidlig på høsten, og de er godt fordelt de neste par ukene.

Første foreldremøte ble avholdt for 4.klasse i går.  I et tappert forsøk på å være en “god” forelder, leser jeg jeg gjennom møteinnkallingen, men får allerede der problemer; “Foreldre til A-barn tar med kaffe, B-barn noe å bite i” . Søren, jeg har ikke fått med meg om mitt barn i år er A- eller B-barn; var det ikke motsatt i fjor, eller var det ikke BLÃ…, GUL, RØD eller GRØNN han var i fjor? Eller var det datteren i 1. som var det…??

Jeg tar med en pose med Nidar sjokolade, og satser på at det går bra…

Så er møtet i gang, og vi får høre om stasjoner, grupper, utetid, innetid, innesko, forklær som må være med i Mat og Helse, lapper og beskjeder som må underskrives, SFO-planer m.m.

Og så årets nykommere: LUS og IT´S LEARNING

Er det noe med meg, eller er jeg spesielt tungnem??

Vi får høre at It´s learning er en ny type “læringsplattform”som ” støtter elever, studenter og lærere i alle ledd av læringsprosessen”. Den skal også gjøre det lettere for oss foreldre å holde kontakten med skolen, og ha oversikt over alt fra fravær og orden, til ukeplaner og såkalte individuelle læreplaner for våre håpefulle.

Og jeg som akkurat har lært meg det gamle systemet Fronter, som vi har hatt de siste tre årene!

Og så var det LUS da. Først så trodde jeg det var en liten kampanje for at vi foreldrene skal bli flinkere til å sjekke for lus i håret til poden. Men neida, her kommer det enda en fantastisk nyvinning, som skolen skal ta i bruk! Et såkalt lesekartleggingsverktøy, som visstnok har vært i bruk i Osloskolene i årevis. Sikkert i Sverige óg, for vi har vel en tendens til å ta i bruk alle mulige pedagogiske “nyvinninger” som Sverige har prøvd- og gjerne forkastet - før vi nordmenn finner ut av dét må vi sannelig prøve her på berget også!

LUS er sikkert bra det, for å virkelig finne ut av hvordan ungen min leser, hvor mye han får med seg av det han leser, slik at han havner på rett hylle, eller rettere sagt får med seg bok med riktig nivå hjem for å lese. Vi fikk vite at det i norsk er bøker som er nummerert fra nivå 1-11, og i engelsk er det fra nivå 1-25. Eller var det motsatt…?

Jeg  må innrømme at jeg fikk med meg bare en brøkdel av det lærerne sa. Jeg forstår godt at lærerne må på kurs for å lære seg dette, jeg skulle gjerne ha blitt med! For det forventes jo at vi foreldre følger opp ungene våre hjemme, for at de skal kunne ha nytte og glede av alle disse nye “reformene”. Jeg oppfatter meg selv som rimelig oppegående og intelligent, og jeg kan veldig godt forstå at mange foreldre gir opp, og ikke klarer å henge med i alt det nye som kommer hele tiden. Det er ikke akkurat noen bombe å lese forskning om at det er barn av velutdannede og ressurssterke foreldre som klarer seg best i skolen.

Jeg er absolutt ikke i mot all slags nyvinninger i skolen. Men jeg begynner å få noen års erfaring, med fire barn i skolealder, og har ikke tall på hvor mange reformer, “verktøy” og læringsstiler jeg har sittet og hørt presentert. Mange av dem sikkert gode og nyttige. Problemet er bare at det skiftes ut hele tiden! Lærerne har såvidt begynt å bli trygge og flinke med en reform eller plan, så skal de søren meg på kurs igjen, for å lære seg å undervise etter en eller annen ny god idé. Dette resulterer i mye halvgod undervisning, pga mye vikartimer, lite erfaring, og stadige skifter.

Jeg ønsker meg ikke tilbake til den gammeldagse kateterundervisningen for enhver pris. Men det må da gå an å ta det litt med ro, og ta seg tid til å prøve ut reformer og stiler over lengre perioder enn det som gjøres nå!

Enn så lenge skal jeg gjøre mitt beste i å få med meg riktig lesenivå i både norsk og engelsk, huske å levere inn alle ark og lapper, og å ta med kaffe eller noe å bite til neste foreldremøte!

Posted in Uncategorized at September 7th, 2010.

“Vann i Norge, vann av renhet”…!

På hyttetur i Trollheimen i helgen, med vakker sol og sildrende bekker, ble jeg fylt av et minne fra ungdommen, og et dikt jeg ble kjent med i norsktimene; “Vann” av Nordahl Grieg. Dette diktet gjorde et stort inntrykk på meg allerede den gangen jeg var tenåring, og det er like sterkt å lese det i dag.

Nordahl Grieg var korrespondent i Kina i 1930-årene, og beskrev gjennom dette diktet det savnet han følte for ren norsk natur og ikke minst rent friskt vann, som kan drikkes rett fra bekken. Jeg kjenner igjen denne følelsen han formidler så sterkt, etter å ha reist i alle mulige land selv, der vann enten er skittent og forurenset, eller det simpelt hen er en mangelvare.

Rent vann er en luksus som mange av oss i Norge tar for gitt. Mens vi pøser på med rent vann i alle mulige sammenhenger i hverdagen, bruker millioner av mennesker rundt i verden timevis hver dag på å skaffe seg vann, nok og bra nok til simpelthen å overleve.

Det spekuleres i om vann vil bli verdens nye store konflikt-emne, fordi tilgang til vannressurser er helt avgjørende for at folk og kulturer kan overleve.

Det er rart å tenke på alt dette, når man sitter på fjellet, og nyter en deilig kopp med klart friskt fjellvann.

Det er det beste som finnes!

VANN

Av Nordahl Grieg

Solen kaster seg mot jorden,

som en drektig tigerinne

sprunget ut av rommets jungel,

glefsende mot blod i blinde.

Kvalt i dyrefavnens kvalme,

grusomt klebet fast til dypet

under lyset, under stanken,

under havnens tunge byrder

kravler langsomt men’skekrypet.

Hør hvor kuli-sangen raller!

Som et stønn av blod og svette

gisper det fra dokk og kai.

Det er sommer i Shanghai.

Gin and biter, gin and bitter!

Det er tett med folk i baren.

Langsmed skrankens rop og latter

glimter, gliser drikk ved drikk.

Sprengte uer-øyne svømmer

tunge i den hete disen,

stanser ved det dugg-grå glasset.

Gin and bitter, boy, be quick!

Vi har satt oss, borti mørket.

Landsmenn er vi, møtt her ute.

Jeg skal reise, han skal bli.

Han skal bli igjen med savnet,

mens han ser en annens øyne

alt får lys av Norges blåner

Lucky devil, det er De.

Jo da! Det er bra her ute,

ponnier og bil og boyer,

alltid plenty med halloi!

Det er bare denne lengs’len,

den en aldri kan få kverket;

Bring en gin and bitter, boy!

Vet De hva jeg lengter etter,

det som bare er å le av,

det jeg ofret år av livet

for å få, om det gikk an?

Det jeg tenker på om dagen,

det jeg griner for om natten,

det er vann!

Vann som renner, vann som risler,

vann om våren, vann om høsten

Kan De fatte dette, mann?

Ikke slik som her i Østen

Med sin råtne, gule snerke,

drivende av daue rotter,

som en stinkende kloakk.

Jeg kom fort på hospitalet

engang da jeg lot det skure,

ikke orket mer, og drakk.

Vann i Norge, vann av renhet, -

hvor en legger seg og drikker,

det er det jeg tenker på.

Kanskje regner det så sakte.

Lyden siver ned i bekken

mellom bjørkene og lynget.

Kanskje ligger skodden grå.

Dette er det som jeg drømmer:

At jeg ligger der og slubrer.

Over begge håndledd strømmer

vannet fossende og kaldt.

Nevene har tak mot bunnen,

steinen gnures inn i kjøttet,

dette harde svale presset. -

Jeg kan se og føle alt.

Boy, din slubbert! Gin and bitter.-

Husker De hvordan det smaker,

susende i stryk fra breen,

men med saft av kratt og kjerr

Brune røtter, nakne gråstein

sender med sin smak i farten

kreklinglyng og tyttebær!

Alt er med i iskald renhet!

Hele vidden, hele luften

fosser vilt og stritt mot kjeften,

evig over all forstand.

Risler, fosser; drikk, la være!

Bekken er der, er der, er der.

Jeg er sjuk av alt her ute.

Herre Jesus, gi meg vann!

Posted in Uncategorized at September 5th, 2010.