Englesangens pris...

Var det noen som satt og så prinsebryllup i England i helgen, og hørte på de små guttene i kirken som sang så vakkert? De fleste blir begeistret når de hører guttekorsang, og det er utrolig vakkert når de klokkeklare stemmene setter i med sin vakre sang.
Men en ting er sikkert; det kommer ikke av seg selv!
For at vi skal ha gleden av å høre på disse vakre guttestemmene, så ligger det ufattelig mange øvingstimer og slit bak for disse små guttene, år etter år, fra de er bare småtasser.

Jeg har på sjette året en korgutt i Nidarosdomens Guttekor. Nå er det nummer to sin tur, etter at eldstemann
kom i stemmeskiftet og la inn årene for et par år siden. Da hadde han fra han var 7-8 år gammel dratt på sangøvelse 2-3 ganger i uken, og stått og sittet, og pugget og terpet sanger på latin , italiensk, engelsk og tysk- alt utenat.

Og her er det ikke noe slinger i valsen!
Først prøvesynger de for å komme inn i Aspirantkoret, som varer i ca 2 år. Deretter må de gjennom neste nåløye, som er prøvesang for selveste sjefen, Bjørn Moe. Er de heldige da, så blir de tatt opp i hovedkoret i Nidarosdomens Guttekor.
Da venter 2-3 timers øvinger 3 ganger ukentlig, mange konserter og turnéer. Og det er "no mercy"; har du tilfeldigvis bursdag en dag det er øvelse, så blir du pent bedt om å feire dagen din en annen dag. Det gjelder også om fotballaget har kamp eller det er noe annet som foregår. Skal man bli et av Europas beste guttekor, så kan det ikke være gjennomtrekk av gutter som skal hit og dit på de ulike øvelsene; "take it or leave it!". Det har vært noen omganger her i huset med gråt og tenners gnissel, da guttene har måttet si nei til en klassebursdag eller en cup, det er ikke artig når man er 10 år.

Men, guttene holder ut, og ser ut til å trives godt, og har et unikt samhold etter så mange timer med felles mål.
Lønn for strevet er flotte og begivenhetsrike turer og turnéer rundt i hele verden, og minner for livet.
Disse guttene får også et innblikk i og kjennskap med klassisk musikk, som så og si ingen andre barn og ungdommer får.

En annen "bonus", som vi foreldrene er veldig fornøyde med, er at dirigenten lærer dem god og gammeldags folkeskikk. De må lære å vente på tur, tålmodighet, uthodenhet og høflighet. Det har ingen vondt av;-)

Det er fascinerende å se hvordan en slik gjeng med subbete guttunger og fjortiser kommer til en konsert med buksene nedpå hoftene og subbete gange; så snart de har fått på seg korkappene omvandles de til tente lys, og er rak i ryggen og klar i blikket.

Da er de klare til å henføre oss med sine klokkeklare røster.

Jeg feller en tåre hver gang jeg...;-)

Verdens heldigste mamma...

Det er faktisk ganske ofte jeg tenker det; at jeg må være verdens heldigste mamma! Med fem flotte, friske og fine unger, som jeg er så glad i.
Og det stemmer jo óg, på mer enn en måte, for både jeg og andre mammaer her i Norge er faktisk verdens heldigste mødre, i følge en rapport fra Redd Barna.

http://www.abcnyheter.no/nyheter/helse/110503/%E2%80%93-norge-er-verdens-beste-mammaland

Redd Barna har sett på både mødre- og barnedødelighet, antall fødsler med helsepersonell til stede, svangerskapspermisjon og lese- og skrivekyndighet blant mødre, bl.a., og vi kommer "seirende" ut, mens afganske kvinner ligger nederst på stigen. I krigsherjede Afganistan er det faktisk 200 ganger større risiko for å dø under fødsel enn av en bombe eller våpen...

Det er ikke så lett å sette seg inn i en slik slags sammenligning med andre, og se for seg hvor privilegerte vi egentlig er her i Norge, med alle våre rettigheter, sunne liv og generelle rikdom. Det er heller ikke så enkelt å hele tiden gå og kjenne på hvor "heldige" vi er, selv om vi kanskje burde det. For alle samfunn har sine utfordringer, og det er selvsagt mange som kjenner på mange typer utfordringer og problemer, selv i et samfunn som vårt.
Det er for mange en tøff utfordring å bli mor, og å være mor og kvinne, selv i Norge, og for dem kan det kanskje være en slags byrde å høre hvor "heldige" de er. Det ser jeg også på jobben min, som fastlege; nybakte mødre og andre kvinner som sliter med å få hverdagen til å gå opp, og strever med å mestre rollen som mor, yrkeskvinne, partner og selvstendig individ.
Kravene er for de fleste så alt for høye, og mange klarer ikke å gi slipp på enkelte av kravene de har til seg selv, når nye krav kommer til, som nybakt mor. Mange tror at de kan og må gjøre alt det de klarte å ha tid til som barnløs, også etter at de blir mor. Dette er faktisk et samfunnsproblem, som både den enkelte, og samfunnet, må ta tak i.

Jeg har også flere afganske kvinner som pasienter, som jeg har fulgt både i svangerskap og etterpå, og også barna deres. Det gir ettertanke at disse kvinnene, og noen av barna, som har "bagatellmessige" sykdommer, kanskje ville ha dødd dersom de fortsatt hadde bodd i Afganistan, og ikke fått den oppfølgingen de får hos meg...

Til tross for livets små og store utfordringer og frustrasjoner her på berget, så syns jeg vi skal ta inn over oss, og tenke litt over at vi er vanvittig heldige som er født i Norge, og har det så godt og trygt som vi tross alt har det!

Ha en flott vårdag! :-)

I gode og onde dager...

I dag har jeg, som milliarder av andre rundt om på kloden, sittet benket foran TV-skjermen.
Jeg innrømmer glatt at jeg elsker pomp og prakt og kongelige bryllup! Syns det er festlig å se på alle de fine-og rare- hattene og kjolene, og all annen glamour som følger med slike begivenheter.

I dag hadde jeg selskap av 7-åringen min, som ser ut til å ha arvet denne fascinasjonen for denne form for "underholdning". For det er jo det det er.
Og stakkars hovedrolleninnhaverene; de skal leve i blitzlys og omtaler døgnet rundt, og kan ikke gå ut en dør uten at de blir vurdert fra topp til tå, og der hvert et ord som kommer ut av deres munn blir vurdert og analysert fra ende til annen. Det går nesten ikke an å tenke seg hvordan det må føles. For alle har jo en "Bad hair day", eller er sur på kaillen eller ungene, eller føler seg i alt annet enn i "sosial" form. Disse folkene må være på topp alltid når de viser seg ute. Ikke kan de ta seg en tur på kafé eller rusle en tur i byen heller, men må leve som dyr i bur på sett og vis.

Ja, ja... Det ser nå litt flott ut å være kongelig da, og det hadde vært kjekt å være en av de 1000 "vennene" som ble invitert på bryllupet i dag;-)

Iallefall satt 7-åringen min og drømte seg bort, og planla når hun skal gifte seg med Sverre Magnus. Eller med Marius. Vi får se...!

No bli det vår

Jeg vil dele et nydelig vår-dikt, som er skrevet av Surnadalsdikteren Jørgen Gravvold.
Han har mange vakre dikt, og har kanskje kommet litt i skyggen av Surnadals store "skald" Hans Hyldbakk.
Jørgen Gravvold fortjener oppmerksomhet, og i diktboka "Ville blomstra" finner man dikt som favner om mange av livets små og store spørsmål og erfaringer.
Anbefales!


NO BLI DET VÅR

No bli det vår snart, det veit eg sikkert!
Eg kjenne både kropp og sinn
at no e vintern te slutt gjort oinna,
og no ska sola og jøset vinn.
Da ska vi ga ut med åpne sansa,
og prøv å ta med oss livet inn.

 Det e så mange slags rare vårtegn
å sjå for den som vil følgje med.
Det gror ikreng oss på alle kanta,
og knoppan grønkast på kvart eit tre.
Slik he det vårre, slik ska det varra.
Det e kje vi så he tenkt ut det.

På vægå kry det tå glade onga
så hoppa rett inni paradis.
Og trasten søng utfor stuåglasa,
og finn seg maka på gammelt vis.
Ja, det e artigt for alt så leve,
når verda kjem fram tu snø og is.


Men går du enno med vintertanka,
og trur at livet e lagt i band,
da ska du ga ut i vårkveldsstynna
og kjenn det lokta tå nyfødd land.
Da ska du ga ut, og komma inn att
med takk for alt så du såg og fann! 

Stakkars liten...

Da er påsken over for denne gang. En skikkelig fjellpåske, med mye frisk luft og fjelliv.
Så skulle det da ende med benbrudd og operasjon for minstemann...


Påskeaften hadde vi stor familiefest, og rett før vi skulle ta skiene fatt og gå hjem, var femåringen uheldig, og falt ned fra en veranda. Vi forsto fort at det var en skikkelig skade i armen, som var både skjev og smertefull.
Så da endte det opp med scooterkjøring, og lang biltur til sykehuset sent utpå Påskeaften. Resten av påsken ble tilbragt på sykehuset, med operasjon av det kompliserte bruddet.

Man får vondt innerst i hjerteroten når ungene sine har det vondt. Man blir helt hjelpesløs og kjenner smerten på kroppen selv, og vet ikke helt hvordan man skal hjelpe dem.
Selv om man er lege selv, hjelper ikke det alltid når man står i en situasjon der sitt eget barn er redd, har vondt eller skal gjennom en eller annen medisinks prosedyre. Da er det også veldig godt å få lov til å bare være "mamma", og ikke bli avkrevd å ha svaret på alt, eller være med å ta viktige avgjørelser.

Ja ja, da ble det et par dager på barneortopeden igjen- Jeg ble nesten beskjemmet da sykepleieren sa "Velkommen tilbake!" når vi kom denne gangen. En av de andre barna var innlagt der i fjor, og vi fikk det samme rommet til og med...;-)

Slik er det å ha aktive og friske barn, som liker å utfolde seg fysisk, og er glad i å klatre og springe!
Og jeg har faktisk ikke tenkt å stoppe dem i det nå heller, selv om jeg absolutt ikke har noe ønske om at det skal bli flere benbrudd eller skader.
Men det er bedre med noen blåflekker, skrammer og brudd enn at de sitter som bleke persilleblader, og blir lært opp i å være redd for det meste, syns jeg.

I dag er farfar på plass, og det blir litt sammenlapping av timeplanen de nærmeste dagene, tenker jeg, for at lillebror skal komme seg litt før han er tibake til lek og moro i barnehagen.

Barndommens rike...

Påsken er her, og som så mange ganger før, så feirer vi den i min barndoms dal; Vindøldalen i Trollheimen.
Her har vi hatt hytte siden jeg var bitteliten, og hele slekta bruker å møtes i løpet av påskedagene.
Nå er det nye generasjoner som treffes, og har det artig med ski, aking og pølsebål.

Innimellom spising og kos, så blir det tid til en skitur også. Og som så mange ganger før, så gikk jeg meg en tur opp til "treet mitt".  Fra jeg var 8-10 år så har jeg gått opp til dette treet, som ligger noen hundremeter oppe i lia ovenfor hytta vår.
Treet er skakt og skjevt, og har bare grener som peker utover dalen. Når man sitter der kan man se utover fjelltopper i Trollheimen, bla Snota.
Jeg har alltid funnet slik ro oppe ved treet mitt, og har kost meg med å høre på stillheten der.
Det er godt å ha et slikt sted som er "sitt".

Jeg skrev til og med en norskstil om treet mitt da jeg gikk på ungdomsskolen... Det sier vel litt om hvilket forhold jeg har til treet, og stedet mitt der oppe i lia:-)

Etiske dilemmaer...

Denne kronikken hadde jeg i Adresseavisen på lørdag.
Jeg tror den setter søkelys på en del ting vi er nødt til å tenke i gjennom, og ta stilling til, i lys av den medisinske utviklingen som går i rasende fart.

God lesning!

http://www.adressa.no/meninger/article1619661.ece