Lillebror og minstemann. Det er så rart at han også skal bli skolegutt over sommeren, at min laaange karriere som barnehage- og småbarnsmor snart er over.
Med så mange år i gamet, og på baken, så blir det jo nesten en del av identiteten, og litt rart at det blir slutt.
Jeg nyter hver en gode barnlige klem, hvert våte nuss, og lesestund. Jeg samler barnetegninger, "kunst" som er laget i barnehagen og skolen, og dveler ved det å være mamma på den måten man er mamma til små barn.
Jeg hører stadig dem som sier de er så glade for at barna blir store, at de "endelig" får tid til seg selv, og at de er lei av å følge opp små barn.
På en måte forstår jeg hva de mener, for det å ha barn, og små barn især, betyr en total type oppofrelse, i form av at man ikke bare kan tenke på seg selv, eller koble ut ungene. Det er barna som styrer tilværelsen, på et vis, selv om man som voksen lever sitt liv, på jobb eller med andre aktiviteter.
Har man barn, så må man alltid ha det fremst i tankene, og dette er noe som kommer av seg selv for de fleste av oss.
Selv om det er godt å slippe bleieunger, på- og avkledning, tørking av stumper og mas og kjas, så er det veldig fint og da! Det er noe helt spesielt å være omsorgsperson på denne måten, og jeg må innrømme at jeg som har hatt så mange år som småbarnsmor, er spent på hvordan det skal bli å ikke være det, etterhvert.
Det skal nok gå veldig bra, men jeg kommer til å savne "Bamsekosene", det er jeg ikke i tvil om.
Og så er det heldigvis en god del år til vi sitter her i tosomheten da;-)
Jeg skjønner deg godt. Her blir også den minste veldig snart seks år, han strekker seg sånn i høyden og er "så stor"! Det er så rart! Ingen babyer! Men jeg tviholder på å tilby fang og kos så lenge noen vil ha!!
SvarSlett