Når mye vil ha mer...

I dag braket den løs, streiken blant mange tusen i kommune og stat, som kjemper for bedre lønn og vilkår til sine mange ansatte og organiserte.
Etter en lang natt med forhandlinger og krangling, sto det visst om 3 kroner fra å unngå at mange tusen småbarnsforeldre måtte legge et intenst puslespill i morges for å selv komme seg på jobb.
Det høres unektelig ut som om forhandlingsklimaet hadde nådd eddik til slutt, når de ikke klarte å få til et komprimiss om de skarve kronene. Hvis det var det det sto på.

Men saken er at det vel ikke var disse kronene det står på.
Jeg er ikke partipolitisk aktiv, og skal heller ikke påberope meg å ha satt meg så godt inn i bakgrunnen for disse lønnsforhandlingene, eller for streiken.

Det som gjør at jeg er litt opptatt av dette, er at hele situasjonen får meg til å tenke litt over oss nordmenn, over vårt lille Norge, og hvor vi egentlig står hen.
Mens resten av Europa, også våre naboland, skjelver, og folk kjemper for å ha en jobb eller hus eller penger i det hele tatt, så kommer det ene kravet etter det andre fra oss "oljesjeiker" her oppe i nord.
"Skal ha, skal ha", roper måkene i sangen til Odd Børresen, og jeg må innrømme at noen ganger så føler jeg meg som en slik, og skammer meg litt over mitt eget folk.

Vi elsker å bruke pengene vi har til overs, og den gode lange ferien vi har opparbeidet oss, til å dra på "sydenferie" til disse landene, som sliter og strever for sitt daglige brød for tiden. Visst sper vi på deres økonomi og BNP å fylle opp Norwegian-flyene og dra til Syden, men med den økende trenden med All Inclusive (som gjør ferien vår enda mer behagelig), så sponser vi jo i mindre grad den lokale tavernaen noen meter fra hotellet også, og mer blir igjen til de store hotellkjedene enn til de lokale.

Misforstå meg rett; jeg mener at det er veldig mange reale arbeidere i Norge som jobber for føa, og har sett nok lærere og barnehageansatte til å vite at de ikke akkurat er i noen lønnselite selv om de har en viktig jobb i samfunnet.
Men jeg velger å se litt over "enkeltskjebner", og filosoferer nå mer generelt på samfunnsutviklingen vår, og den mentaliteten vi er i ferd med å få her til lands, med en "blindhet" for hvordan det er utenfor vår egen navle.

Norge har noen av verdens beste velferdsordninger, både for småbarnsforeldre, syke og eldre.
Vi har opparbeidet oss svært gode rettigheter, med lange ferier, fri med lønn i mange dager når barna er syke og når vi selv er syke. Skattenivået er faktisk ikke av de verste heller, selv om vi liker å tro det. Arbeidsdagene er for de aller fleste ikke avskrekkende lange, og det er strenge og gode arbeidsmiljøregler.

Allikevel kommer det nye krav stadig vekk. Feriene bør bli lengre, mener seniorene på vel 60, fordi de mener de trenger borti 3 måneder ferie for å holde ut til 67. Unnskyld meg, men jeg blir litt provosert jeg når jeg hører slikt. Det er så mange 60+-åringer som er spreke og farter rundt, og det er en del av dem som faktisk kan redusere stillingen sin litt, slik som mange småbarnsforeldre gjør i noen år for å få det til å gå opp. Det har faktisk en del av dem råd til. Det er da ikke samfunnet og det offentlige som skal betale alt!

Noen vil ha 6-timersdag eller iallefall kortere arbeidsdager, og nå er det mye snakk og å få minst en time fri hver dag til trening i arbeidstiden. Jeg er ikke i tvil om at det er et fornufitg tiltak å få arbeidstakere opp av stolen og i aktivitet. Men hvem er det som skal betale alt dette da??

Det er stadig flere mennesker som faller ut av arbeidslivet, desverre også tidlig i livet. Det er trist, og det gjerne en kompleks årsak til å disse blir uføretrygdet. De aller aller fleste mennesker jeg møter som lege ønsker ikke å være trygdet. Det kan nok hende jeg møter noen som syns det ville vært greit med en sykemelding, og gjerne litt lenger enn jeg skriver ut. Men uføretrygd, og et liv som trygdet, er ingen dans på roser, verken  økonomisk eller menneskelig.
Men dette økende problemet koster samfunnet noe enormt. Dette skal også finansieres.

Så det koker ned til at det blir stadig færre hender og hoder, og reelle arbeidsdager og -timer til å fylle opp pengekassen.
Vi er en oljenasjon, og dette er virkelig et tvegget sverd. Det gir oss fantastiske muligheter og privilegier, men jammen gir det oss utfordringer også. Og et enormt ansvar som vi og politikerene våre skal forvalte.
 I lønnsforhandlingene som pågår nå, så viser fagforeningene hele tiden til "frontfagene" eller oljeindustrien og deres ansatte, som er enormt lønnsdrivende fordi det suser og går i dette Klondyke-miljøet.
Men blir det riktig at det offentlige arbeidslivet i Norge skal direkte sammenligne seg med en slik industri, der det går veldig opp og ned bakke, og der det akkurat nå er helt kunstig høye lønninger og gode vilkår?
Dette er vanskelig, for vi er som mennesker skrudd sammen slik at vi alltid vil ha det beste og fineste som naboen har..

Ingenting vokser til himmels, og vi må snart begynne å se utover vår oljebrønn, og ta innover oss at vi lever i et større samfunn og verden enn innenfor riksrøysa-grensen.

Vi begynner å bli ganske dekadente, og det er litt skummelt å se og oppleve. Vi er etterhvert blitt berømet og beryktet i utlandet også for å være rikinger og flashe mye velstand. Det er jo fordi kontrasten er blitt stadig større mellom oss og en del andre.

Jeg føler meg heldig som er født i dette fantastiske landet, og som har barn som vokser opp akkurat her.
Men jeg kjenner på en gryende uro for hva fremtiden vil bringe, ikke minst for barna mine, i forhold til hva som "er igjen" når de blir voksne og gamle.
Jeg prøver å forberede dem på at disse fantastisk gode tidene nesten er for gode til å være sant. Og at selv om de har vunnet i Lotto ved bare å være født i Norge, så kan man ikke leve bare på Lottogevinsten hele livet. Det må både nytes og ytes...!