Stor mage ingen hindring...?

I dag har det kommet forskningsresultater som viser at det i det siste tiåret er blitt en kraftig økning i sykefraværet blant gravide.
Dette er nedslående, men ikke helt overraskende tall, må jeg innrømme.
Det er faktisk et par år siden jeg hadde et foredrag for NAV om dette, og det har vært en kjent tendens i årevis.

http://www.aftenposten.no/helse/Kraftig-okning-i-gravides-sykefravar-6833130.html#.T7vtgFKIY41

Alle som har vært gravide, vet at det kan være ganske tungt og slitsomt å være gravid, og å ha en mage og en kropp som eser ut måned etter måned.
Mange har også kjent på en usigelig trøtthet, kvalme og slitenhet, også i begynnelsen av svangerskapet, der man føler seg som ene oppvaskfille etter en dag på jobb, og bare har lyst til å sove og hvile seg.

Like vanlig er det å ha vondter her og der, være tung i bena og puste som en liten hvalross utover i svangerskapet.

Det skjer noe enormt med kroppen i løpet av de ni månedene et svangerskap varer, og det kan være overveldende for både kropp og sjel når man opplever denne endringen. For noen kan det være litt skremmende, og man kjenner ikke sine egne grenser lenger, og aner kanskje ikke hva som kan være skadelig for fosteret eller for sin egen helse.

Dette er egentlig litt paradoksalt, for den økte forekomsten av sykemeldinger hos gravide skjer samtidig med at informasjonsflommen aldri har vært større; det tyter over at forumer og nettsteder for gravide, vi leger blir oppfordret til å bruke stadig mer tid på å informere den gravide, og jordmødrene slår et hardt slag for at de er flinke til å ivareta og informere den gravide.

Men kan det bli for mye informasjon...? Er det absolutt slik at en større informasjonsflyt gir en helsegevinst?
Dette har jeg faktisk fundert på før, og hadde en kronikk i både Dagens Medisin og Adresseavisen om dette temaet, som jeg syns er relevant den dag i dag:

http://www.dagensmedisin.no/debatt/helseinfo----et-tveegget-sverd/

Jeg er absolutt på den tankerekken at arbeidslivet er blitt tøft og kravstort, og at det er forventninger om et stort tempo på mange arbeidsplasser. Jeg møter også i mitt legearbeid en del gravide kvinner som har arbeidsgivere og ledere som ikke er interessert i eller har muligheter for å tilrettelegge for den gravide, slik at hun skal kunne stå så lenge som mulig i arbeid. Da skjønner jeg at det kan være vanskelig å stå i jobben til uke 37.
Det er gjort tiltak og prosjekter de siste årene på enkelte arbeidsplasser, der det har vært en god dialog mellom den gravide, leder og en jordmor som har kommet inn og gitt rådgivning og tips. Dette har trygget den gravide, og hun har stått lenger i jobb ved å få saklig og konkret informasjon om hva som er trygt og hva som er vanlige og ufarlige svangerskapsplager.

Det er mange såskalte plager som er ubehagelige, og som kan virke litt skremmende hvis man går og kjenner på dem på jobben. MEN, det er ikke farlig å kjennne på litt bekkenplager, eller å bli sliten i bena, eller andpusten når man går i trapper!

Det er blitt en del opphausing av hva en gravid skal tåle og ikke, og jeg tror en del av utfordringen ligger i at vi i vårt moderne og kroppsfikserte samfunn har fått mange unge kvinner som er kroppsfiksert på en litt annen måte enn det å kjenne kroppen sin! Mange har faktisk et distant forhold til smerter, til å være i kroppen sin, og til å godta seg selv og kroppen sin i mindre flatterende situasjoner og tilstander.
Dette kan medføre en slags patologisering av ellers normale og fysiologiske tilstander, og kanskje gi en del en slags frykt, og med det kanskje en opplevelse av nedsatt arbeidsevne...?
Dette er noen tanker jeg gjør meg iallefall.

Det er jo tankevekkende at det er de yngste gravide, mellom 20-30, som er mest sykmeldt, mer enn de "gamle" gravide...!

Som fastlege følger jeg og mine kolleger opp mange gravide i svangerskapet, og vi sitter med en stor utfordring i å få flere gravide til å stå i jobb- iallefall delvis- i flere uker enn mange gjør i dag.
Jeg er tilhenger av å gi dem saklige og konkrete råd, og trygge dem på de vanligste svangerskapsplagene, at de ikke er farlige og at man trygt kan jobbe noe til tross for det.
Det er også viktig å informere og opplyse arbeidsgivere, så klart, for det skal gjerne ikke så mye tilrettelegging til for å få kvinnene til å stå litt lenger i jobb, og kjenne seg tatt vare på.

Vi må ture å ta denne debatten; om det er reell økt sykdom og nedsatt arbeidsevne, eller om det er en kulturell og sosiologisk forklaring på den kraftig økte sykmeldingstendensen til unge gravide.

For å si det slik; jeg tror ikke akkurat alle disse gravid-forumene på nettet hjelper de gravide med alle sine mer eller mindre "gode" råd. Her er det mye ufiltrert info, og gjerne veldig personlig info, fra kvinner som forteller sine egne "skrekkhistorier". Det gjelder å holde tungen rett i munnen, og ha evnen til å slå av og skåne seg for en del av disse.

Jeg sitter ikke med løsningen på dette problemet, men jeg har et stort ønske om at jeg som lege og engasjert innen svangerskapsomsorgen skal klare å bidra til at enda flere gravide skal kunne få en flott og spennende tid som gravid, der de kjenner seg ivaretat, men med et mest mulig "vanlig" arbeidsliv, oppi alt det unike som et svangerskap er!