"Barneoppdragelse på fransk"? Ja takk nei takk...!

Det står å lese om at en fransk dame har gitt ut en bok om fransk barneoppdragelse.
Der kan vi få råd om hvordan franskmennene klarer å få ungene sine til å sitte pent ved bordet og spise alle slags retter fra de er bittesmå. Samtidig som de til og med sitter pent ved bordet, i mer enn noen minutter om gangen...!

http://www.abcnyheter.no/livet/2012/08/12/barneoppdragelse-pa-fransk

Den franske moren og forfatteren kommer visst også med tips og råd om soverutiner, tips om læring, manerer og hvordan man lærer barna sine å være tålmodige og selvgående.

Det er en del myter om franske "manerer", barneoppdragelse og disiplin. Noe av det passer kanskje ikke så godt her hjemme, men jeg må innrømme at jeg faktisk har sansen for noen av de "grepene" som franske og andre foreldre tar innen barneoppdragelse, som vi kunne hatt godt av å innføre eller gjeninnføre her i landet også.

Disiplin er et utdatert ord, og det er ikke meningen at barn verken skal kues, ignoreres, ikke bli lyttet til eller bli tatt med på avgjørelser.
Men jeg syns innimellom at norske foreldre kan være vel selvutslettende noen ganger, og vi "server" ungene våre fra morgen til kveld, og lar dem forhandle seg frem uansett hvor store eller små ting det er som blir diskutert. Jeg blir iallefall innimellom temmelig sprø av at ungene skal ha forklaring på enhver ting vi bestemmer, og prøver seg alltid med å forhandle når vi har gitt dem en beskjed eller "ordre".

Jeg tror at litt mer av fransk eller tilsvarende oppdragelse er greit for barn.
Bl.a. trenger vi ikke å tilfredsstille ungene med en gang. De har godt av å vente, og se at det er andre ting og andre personer som kommer foran dem noen ganger. Mange barn av i dag er veldig vante med å bli satt midt i verdens sentrum, og da kan det bli en utfordring når de en dag må forholde seg til andre som faktisk ikke ser på en på den samme måten som mor og far gjorde.

Barn har også godt av å måtte sysselsette seg selv, og vi må tåle å se og høre at de "kjeder seg". Det er da ikke noe synd i unger som kjeder seg, og det er da ikke vårt, altså foreldrenes, ansvar å ha et program eller en slags underholdning klar for barna, enten det er helg, ferie eller en regnværsdag!
Jeg kan ikke huske at mine foreldre lekte halvparten så mye som jeg gjør med mine. Og enda gnages jeg av dårlig samvittighet for at jeg leker for liten med dem.

Vi som har vært på en restaurant i et middelhavsland blir også fascinert av hvor "fint" mange av barna sitter ved bordet, spiser alle slags retter og er med i praten rundt bordet.
De har en helt annen kultur på dette med å dele et måltid i disse landene, enten de er store eller små, det er nå så.
Men når det gjelder det med matglede, så er i allefall jeg for dårlig til å presentere nye smaker, matretter til småbarna, og å være konsekvent nok på at de skal smake en del ganger før de rynker på nesen og sier at de ikke liker det eller det.
Vi kan servere det meste til de fleste fra de er bittesmå, det er med på å venne dem på alle slags smaker. Noe som gir større matglede også når de blir store.

Den franske forfatteren trekker også frem viktigheten av "Equilibre"; "Balanse. Ikke la det bli for mye av verken barn eller jobb. Man må ha balanse i livet for at det skal være hyggelig å leve."

Hyggelig å leve; det syns jeg var en fin måte å se det på...:-)

Dette er stor øvelse og -prøvelse- for mange familier med barn. En ting er jobb; det er et mye omtalt og gjennomdiskutert tema dette at man må være bevisst på hvor mye tid man bruker på jobben.
Men noe som ikke er så diskutert, men som jeg syns det er viktig å sette fokus på også er dette med hvor mye tid og ressurser vi foreldre skal bruke på "barn".
Dette er kanskje et ømtåelig tema, nettopp fordi vi lever i et veldig barneorientert og -fokusert samfunn.

Hvor mange barnefamilier er det ikke som legger opp nesten hele sin etterlengtede sommerferie med fokus på hva barna ønsker seg...??? Gud, hvor mange slitne mødre og fedre jeg har møtt i Dyreparken, Tusenfryd eller Legoland, der de sleper ungene rundt, eller motsatt, at ungene sleper mamma og pappa rundt...
Det er gjerne ikke nok med én fornøyelsespark i løpet av en sommer; neida, det er mange som legger kjøreturen innom både den ene og den andre parken, og med rabatt på den andre dagen, så blir det tilsammen mange timer. Bevares, det er artig og flott både med Kardemomme By, Tømmerrenna og Hunderfossen, og det er fint og koselig å se at barna sine koser seg.
Men jeg lurer på om det er en del foreldre som er ganske slitne når de er ferdige med ferien også, fordi mye av de tilmålte ukene har gått til å legge opp et opplegg som man er sikker på at ungene har det artig med...?

Jeg har iallefall blitt litt mer "kynisk" på å si til våre barn at en ferie er ferie både for store og små, og at alle må ha lov til å ønske seg opplevelser og adspredelser som passer for dem, og at barna faktisk også må akseptere å være med på noe de ser på som kjedelig, fordi kanskje pappa eller mamma har ønsket seg et museum eller å se en by eller et kjent byggverk, som ikke umiddelbart faller i smak hos ungene.
Jeg har mer enn en gang hørt uff og akk fra barna når vi voksne har kommet med forslag om å dra og se det eller det, og det har ikke vært uten kamp at vi har "tvunget" dem med. Men nesten like ofte har det i etterkant endt med en positiv opplevelse. De tar faktisk ikke skade av å få med seg litt "voksenting", og selv om de ser ut til å kjede livet av seg i en romersk ruin, en park eller museum, så sitter det der et eller annet sted i underbevisstheten når de blir større, og hører om det samme på skolen eller i en bok.

Så jeg ønsker velkommen litt råd fra den franske moren jeg! Så får man bruke det man syns høres fornuftig ut, og verdt å ta med seg inn i den norske barneoppdragelsen.

Så da blir det kanskje enda litt færre fornøyelsesparker de neste årene på barna, litt lengre måltider ved bordet, og lek som de komme på på egen hånd. Stakkars unger...
Men tror det blir folk av dem da også...;-)