Liten leteaksjon...

I dag har vi hatt en liten leteaksjon her i huset.
Minstemann og kompisen, også såvidt fylt 6, tok seg en liten tur på sykkel på egen hånd, for å si det sånn..

Vi har strenge regler i forhold til både sykling og radius for hvor barna får gå, og til en viss grad så bruker vi å stole på at dette etterfølges.
I dag var derimot minsten søkk borte, etter en liten sykkeltur, som skulle begrense seg til gata utenfor huset.

Med media full av forsvinning denne uken, og en generell redsel og mareritt for nettopp dette, at barna skal bli bortført eller kidnappet, så kjente jeg en klump i magen, da guttene ikke var å se noe sted i rimelig nærhet av huset eller nabolaget.
Redd var jeg også for at en av dem kunne bli påkjørt, og jeg kjente hjertet slo litt ekstra da jeg la i vei på sykkelen selv, og  flere i familien ble mobilisert som letemannskap.
Jeg måtte jo også ringe foreldrene til kompisen, og det er jo ikke så særlig artig da, når det liksom var hos oss de skulle leke seg...

Den er rar denne følelsen av å være redd, engstelig, sint og rasende på samme tid.
Men jeg la nå i vei, og syklet både her og der, og langt utover der jeg tenkte at det var noen vits i å lete etter slike småtasser.
Spurte damer på veien, og var innom både en Statoilstasjon og butikk.

Så liksom for meg scenarioet at jeg måtte ringe politiet, og sette i gang storstilt leteaksjon og manngard.
Kanskje litt voldsomt til fantasi og verstefallstenkning, men desverre så må man tenke slik innimellom, eller hva...?

Da jeg hadde syklet en god stund, og egentlig tenke meg hjemover igjen, tok jeg en ekstra runde langt utenfor det jeg hadde planlagt.
Og DER kom de to små rakkerene syklende, som om ingenting hadde hendt...!! Midt mellom store fremmede blokker og veier hadde de tatt seg en tur.

Jeg måtte telle til ti og ti igjen, svelge, og så sette på storstemmen i et rolig modus.
Men da kan man trygt si at de fikk høre det, og det var slukørete små guttunger som måtte leie syklene hjem.

Sykkelen til min håpefulle ble bestemt plassert innerst i garasjen, og han fikk klar beskjed om at det bare var å glemme å gå ut og hoppe trampoline eller gjøre noe som helst annet gøy i kveld.
Til og med lesingen i sengen ble han snytt for, bare for å markere litt ekstra alvoret i det de hadde gjort.

Men jeg fikk hjem gutten min, og han var like hel.
Nå er jeg bare takknemlig for det, og kommer nok til å gi ham en ekstra god klem i morgen tidlig:-)