En liten pilegrim...:-)

For noen uker siden kom datteren min på 9 med en litt annerledes invitasjonen enn man venter fra en frøken i den alderen; hun ønsket å ta meg med på en pilegrimsreise til Nidarosdomen...!

Vi bor forsåvidt bare noen få kilometer fra den vakre katedralen, men hennes ønske var at vi skulle gå i flere timer, ta med oss bare vann og enkle remedier. Hun hadde til og med fått laget vandrestaver sammen med bestefaren, så det meste var klart til vi skulle foreta turen.

Vel hjemme fra ferie, så har vi gått turen i dag, og det ble en fin og rik opplevelse:-)

Byen vår har vært fylt av Olavsfestdager i et par uker nå, og det har vært mange pilegrimer på veiene og stiene, både fra fjern og nær.
Det virker som om Nidaros blir et stadig med ettertraktet pilegrimsmål, også internasjonalt, og det er spesielt å treffe på vandrerene som kommer fra både Tyskland, Spania og andre land, hver med sin motivasjon og bakgrunn for å ha lyst til å foreta en pilegrimsreise.

Det kan virke som om stadig flere har et behov og ønske om å finne litt ro i en travel og hektisk hverdag, og å søke litt mer innover i både seg selv og det som er rundt oss.
Det er kanskje en slags reaksjon på at det er så utrolig mye vi omgir oss med som er så forgjengelig, og det meste går i en rasende fart og tempo, som vi kanskje egentlig ikke er skapt til å trives i hele tiden...?
Det er godt å nullstille en gang i blant, og kjenne på at man faktisk kan ha hodet sitt litt for seg selv, og tenke en tanke fullt ut, uten å måtte ta stilling til en ny på samme tid.


Man trenger ikke å gå en lang pilegrimstur, gå på selvutviklingskurs, eller starte med yoga eller meditasjon. Men man må faktisk være bevisst på å sette av denne tiden til å koble av, og å dvele litt der man er.
Bare det å stoppe opp og kikke på en sommerfugl er faktisk en vakker ting, men hvor ofte gjør vi det da...?

Denne lille pilegrimsturen vår ble iallefall en veldig koselig måte å være sammen på, og selv om mor kanskje hadde sett for seg å kunne vandre i skogen i total stillhet, så ble det rom for noen fine samtaler og betraktninger, om både små og store spørsmål...;-)

Vandrestavene var faktisk fine å ha de også, og skapte en slags "jording", der vi stabbet dem ned i bakken for hvert skritt.
Siste del av turen går langs veier og gater ikke langt fra der vi bor, og nedover til byen. Endelig ser man den majestetiske Nidarosdomen i det fjerne, og det er faktisk en veldig spesiell opplevelse.
Selv om man har gått på disse veiene før, i hverdagen, så ble det noe spesielt i denne sammenhengen, og det var nesten som å oppleve byen sin med andre øyne.
Vi stoppet opp ved den såkalte "Feginsbrekka", der man skuer utover til Nidarosdomen, som også Kristin Lavrandsdatter gjorde i Sigrid Undsets vakre trilogi.

Vi kom gående ned mot domkirken, og tok oss en tur innom Olavskilden, der vi drakk av vannet, som pilegrimene har gjort i mange hundre år.
I følge niåringen, som har lært om pilegrimsvandringer til Nidaros på skolen, så skal man også gå en runde rundt Olavskilden, før man går videre opp i kirken.

Det var en mektig opplevelse å komme til Vestfrontplassen, der Domen viser seg frem i all sin prakt.

Nå var målet nådd, og vi begge to glade, "mette" og fornøyde med en fin vandring, med staven i hånden.