I går fulgte jeg mitt femte-og yngste-barn til skolen for første gang. Det var en stor dag for ham, men også for oss voksne.
De fleste av oss husker vel første skoledag. Dette er en av de dagene som brenner seg fast i minnet, og sitter der, hele livet.
Når man følger sitt eget barn til denne merkedagen, er det nesten som man kjenner suget som man hadde i magen da man selv sto der usikker og gløttet opp på rektor og Frøken, og såvidt turte å ta en titt på de andre barna som man skulle gå i klasse med.
Jeg husker med mer skrekk enn fryd min første skoledag. Vi hadde flyttet til et nytt sted bare noen dager før første skoledag, og jeg kjente ikke en sjel i den nye klassen. Det føltes grusomt å stå der blant bare fremmede, og moren min måtte sitte bakerst i klasserommet i to uker før jeg turde å være der alene, med alle de nye menneskene...
Men så gikk det bra, og jeg tror sjenansen forsvant ganske greit utover høsten;-)
Min lille sønn hadde også én bekymring kvelden før skolestart, og det var at han ikke skal få noen venner på skolen. Jeg tror heldigvis ikke det blir noe stort problem, og vi er heldige som allerede ser at han har en sosial kompetanse og evne til å få nye venner og trygghet.
Det er ikke alle som er like heldige, og avisene har de siste dagene skrevet om hvor stort samfunnsproblem mobbing er.
Det kan virke som vi mennesker har en iboende "jævelskap" i form av at vi har en tendens til å ville marginalisere, krenke og presse ned dem som er annerledes enn oss selv, eller som skiller seg ut på en eller annen måte. Dette starter svært tidlig, og det er altfor mange som lever i en skolehverdag der de gruer seg til å gå på skolen, i redsel for a bli mobbet.
Jeg ville som mor bli veldig lei meg dersom et av mine barn ble mobbet. Men jeg ville bli like lei meg dersom mitt barn var en mobber. Det må også være en fryktelig situasjon, og man føler seg nokså mislykket som forelder, vil jeg tro.
Med en så dyster statistikk er det lett å bli resignert, og ikke ha tro på at vi får bukt med den utingen som mobbing er. Men vi kan ikke gi opp, og vi voksne må gjøre det vi kan for å lære våre barn enkle sosiale spilleregler som kan hjelpe litt på veien iallefall...
Men da har et langt skoleløp startet for lillegutten min, og man må bare håpe og tro at det bli fine skoleår, både "faglig", men ikke minst også sosialt. Det er grunnlaget for både læring, trivsel og mestring!
Minstemann har startet her også. Rart og rørende. Lykke til med dine!
SvarSlett